To ting som er viktige for velferden til et land: at flest mulig kan lese og skrive og dermed at barna går på skolen, og at folk er mest mulig friske inkl at folk får tilgang til helsetjenester.
Det er frustrerende, trist og provoserende å tenke på mineralrikdommene og de andre naturressursene i dette landet og hvor velstående staten potensielt kunne vært. Her kunne man virkelig hatt et oppegående utdanningssystem og helsesystem!
Mobutu ga i sin tid seg selv mange plantasjer, fabrikker og gruver, og ble den åttende rikeste mannen i verden. Det sier noe om potensialet og rikdommen her. Diamanter, gull, koltan, gummi, kakao, tinn, fisk, kveg, skogbruk, jordbruk. Det er et ufattelig rikt land.
Men lærere som ikke får utbetalt lønn, fordi staten er svak og dårlig-fungerende, krever at elevene betaler ekstra for kompendier med pensum. At studenter betaler sensorer for eksamineringen.
Nå har et nytt skoleår startet, og lærere og foreldre forhandler om beløpet på skolepenger. Lærerne må ha nok til å leve for. Foreldrene må ha råd til å betale. Skolepenger, skoleuniform, skrivebok og penn, kompendier med pensum, eksamensavgift. Kravene bare vokser og vokser, og det blir vanskeligere og vanskeligere å holde barna sine i skolen.
Enker, naboer, pastorer og andre kommer og forteller om barna de har tatt til seg - barn som har mista foreldrene sine, kanskje slektninger eller kanskje venner av dem som nå har tatt dem til seg - og sier de klarer såvidt å holde dem med mat, men alle utgiftene til skolegang... Det er vanskelig.
Showing posts with label samfunnsliv. Show all posts
Showing posts with label samfunnsliv. Show all posts
Tuesday, September 25, 2012
Thursday, September 08, 2011
20 unge afrikanske kvinner med innflytelse
Friday, January 14, 2011
Maria Amelie
Jeg fikk boka av Maria Amelie, "Ulovlig norsk", i gave av FO-studentene da jeg var i Norge i oktober, og begynte såvidt å lese i den før jeg dro. Boka var en av tingene jeg trakk fram som noe jeg kunne glede meg til ved å flytte tilbake til Norge. Pulsen føk derfor rett i været når jeg så overskriftene på nettaviser om at Maria Amelie var blitt arrestert. Hun "kjenner" jeg jo liksom litt. Jeg har lest noen av tankene og følelsene hennes. Hun er en person for meg - og ikke bare en statistikk, overskrift, eller noe annet upersonlig.
Det er MYE å si om saken, prinsippene, følelsene, politikerne og byråkratene. Her er bare noen begynnende stikkord om noen av mine tanker.
I denne saken skulle retten kun avgjøre varetektsfengsling, og altså ikke vedtaket om avslag e.l., men det minner meg allikevel om muligheten som dommere, advokater, andre personer innen juss, og andre som tar juridiske avgjørelser (forsåvidt også innen UDI/UNE) har for å bevisst ta politiske avgjørelser for å forme nasjonen i retning av det samfunnet de ønsker. Det er for eksempel kjent fra Iran og Zimbabwe. Poenget mitt er altså at selv om lovverket er det man har, kan man, om man har mot til det, alltid kunne endre nasjonen ved hvordan man tolker og praktiserer det lovverket. (I Maria Amelies tilfelle erkjenner Utlendingsnemnda at hun har "en sterk faktisk tilknytning til Norge", men velger å ikke la det bli avgjørende - for eksempel.) I tillegg til endringer i praksis, er det også en del mulige lovendringer som saken til Maria Amelie kan sette fokus på.
Nå bør jeg nok forte meg å si at jeg ikke er tilhenger av spesialbehandling av Maria Amelie. Det kryr av kommentarer på twitter og andre stedet om at det ikke må være slik at fordi noen er søte og flinke så skal de få asyl. Det burde være unødvendig å presisere det, men jeg sier for sikkerhets skyld: Jeg er heller ikke tilhenger av en slik praksis. I mange tilfeller vil det være de som ikke blir ansett som søte og pene som trenger beskyttelse - så den typen resonnement er helt på jordet. Det er også resonnementet at fordi noen engasjerer seg for Maria Amelie så mener de at søte og flinke søkere skal få tilslag. Maria Amelie har stor betydning fordi hun er ansiktet utad til tusenvis av andre papirløse og "ulovlige" asylsøkere. Jeg lar meg engasjere av saken til Maria Amelie og er kjempeglad for engasjementet fra befolkningen fordi hun setter søkelyset på at det er lover og praksiser i asylpolitikken som bør endres.
All verdens kampanjeforsøk fra organisasjons-Norge kunne ikke satt i gang det enorme engasjementet vi ser nå. Jeg er enig med Wasim Zahid at det er trist at saken til Fathia Ahmed Omar ikke vekket det samme engasjementet. Det er ikke til å stikke under en stol at med et "muslimsk" navn som hennes vil det være vanskeligere å få samme enorme reaksjon og støtte som Maria Amelie. Men det er ikke et gyldig argument for å la være å engasjere seg nå. Tvert imot. Det er nettopp på grunn av alle de andre umenneskelige utsendelsene at det er så viktig med engasjement. Jeg ønsker ikke spesialbehandling av Maria Amelie. Jeg ønsker god asyl- og innvandringspolitikk, som tar vare på enkeltmenneskers sikkerhet og velferd og på nasjonens sikkerhet og velferd. Som er i samsvar med menneskerettighetene. Som er i samsvar med alminnelig logikk og oppfatning av hva som er rett og galt og rimelig.
Norge har for eksempel forpliktet seg til Barnekonvensjonen, og den er integrert i norsk lov. Men hvordan er lovene og praksisen for mindreårige asylsøkere? Er norsk praksis å sette barnets beste først - foran andre lover og hensyn - slik konvensjonen krever? Eller bryter vi internasjonal lov ved praksisen vår?
Dette burde vi allerede vært indignert over for lenge siden. Og jeg er ikke uenig i at vi burde gått i fakkeltog for lenge siden også - for andre, for alle - analfabeter og universitetsutdannete, europeere og afrikanere, kristne og muslimer, med og uten bart, med og uten slør, svarte, gule, brune og all verdens farger.
Men jeg bejubler at engasjement nå endelig blusser opp. Jeg mener at det er bra at vi ser at asylpolitikken er så streng at selv de vi ønsker og de vi synes fortjener å være her blir kastet ut. Kvinner i Fathia Ahmed Omars situasjon vil kunne nyte konsekvensen av det, slik også analfabetiske og "skumle" afrikanere (uttrykk sett på twitter) kan. Nå er det mulighet for endring - på makroplan.
Monday, May 03, 2010
Voksen med eget kjokken
For et liv! Jeg har flytta, og bor i noe som føles som en herskapsbolig. Jeg har piano på stua, kjempesvær seng (dobbeltsenglakenet jeg kjøpte var for lite!), svømmebasseng i hagen og badekar på badet. Trenger jeg si noe mer? Livet er godt!
En hyggelig vertsfamilie (jeg leier et lite hus i hagen til et stort hus) og en søt hund som blir i ekstase av lykke når han ser meg gjør ikke akkurat livet noe verre, heller.
Det er herlig med eget kjøkken, og jeg begynner å dra på årene, så det er jo på tide. (Haha!) Etter årevis med hybel, føler jeg meg plutselig voksen. En god følelse.
Og det er jammen godt å være norsk og voksen. Vennene mine her må bygge hus til foreldrene sine før de kan begynne å planlegge noe for seg selv! Det er en slags "takk" for at foreldrene har hjulpet dem så langt i livet, og det er jo nobelt, men det er også et temmelig stort offer.
Det er særlig vanskelig for jentene, fordi i følge tradisjonen "tilhører" de mannens familie etter at de har gifta seg, så familiene deres vil ikke tillate å gifte dem bort før de har gjort det de må for sin egen familie. Det er jo slik her at brudgommens familie betaler brudens familie for bruden. Prisen er veldig høy, og en viktig grunn til at det er så mange alenemødre her - folk har ikke råd til å gifte seg, og har i stedet diverse kjærester pa si'. Hvis en kvinne blir gravid, og mannen ikke har råd til å gifte seg med henne, blir hun altså alenemor (nå er jo ikke det å vaere alenemor nødvendigvis så forferdelig, men de har det som regel vanskeligere enn andre økonomisk og tidsmessig, med et stort press og få ressurser, i forhold til om man kunne vært flere å dele ansvaret med).
Jeg kunne sagt mye mer om det, men la meg komme tilbake til husbyggingen. Siden bruden er kjøpt og betalt, blir det dermed ikke akseptabelt at hun bruker penger på å hjelpe sin opprinnelige familie etterpå. Det er også slik at familien hennes må godkjenne et ekteskap (ved en hel rekke seremonier og slakting av geiter og kyr), og siden en familie ikke vil gå glipp av "bonusen" fra en datter med utdanning og jobb, vil de ikke la henne gifte seg før hun har bygd et hus for dem eller gjort det de forventer og ønsker av henne. Ei av bestevenninnene mine sliter med det nå. Hun har funnet sin hjertens utkårede for en god stund siden, og ønsker å gifte seg, men tror hun trenger to-tre år, minst, før hun har gjort det hun må gjøre for familien sin og blir "fri" til å gifte seg.
Ei anna venninne er i en liknende situasjon. Hun har en latsekk til en bror, og må bygge hus til ham før hun får lov til å gifte seg (hun er forresten hemmelig forlova, fordi hun ikke kan love seg bort til noen før familien hennes er klar for det).
Så jeg er heldig som har foreldre med hus, bil og jobber. A bygge et hus er ingen liten ting, og å måtte bygge to - først et til foreldrene dine og så et til deg selv - er ikke bare bare.
Jeg skal jammen ikke klage over at jeg må finne en jobb som betaler godt nok til at jeg kan nedbetale Lånekasse-gjelden når jeg er ferdig med studiene...
En hyggelig vertsfamilie (jeg leier et lite hus i hagen til et stort hus) og en søt hund som blir i ekstase av lykke når han ser meg gjør ikke akkurat livet noe verre, heller.
Det er herlig med eget kjøkken, og jeg begynner å dra på årene, så det er jo på tide. (Haha!) Etter årevis med hybel, føler jeg meg plutselig voksen. En god følelse.
Og det er jammen godt å være norsk og voksen. Vennene mine her må bygge hus til foreldrene sine før de kan begynne å planlegge noe for seg selv! Det er en slags "takk" for at foreldrene har hjulpet dem så langt i livet, og det er jo nobelt, men det er også et temmelig stort offer.
Det er særlig vanskelig for jentene, fordi i følge tradisjonen "tilhører" de mannens familie etter at de har gifta seg, så familiene deres vil ikke tillate å gifte dem bort før de har gjort det de må for sin egen familie. Det er jo slik her at brudgommens familie betaler brudens familie for bruden. Prisen er veldig høy, og en viktig grunn til at det er så mange alenemødre her - folk har ikke råd til å gifte seg, og har i stedet diverse kjærester pa si'. Hvis en kvinne blir gravid, og mannen ikke har råd til å gifte seg med henne, blir hun altså alenemor (nå er jo ikke det å vaere alenemor nødvendigvis så forferdelig, men de har det som regel vanskeligere enn andre økonomisk og tidsmessig, med et stort press og få ressurser, i forhold til om man kunne vært flere å dele ansvaret med).
Jeg kunne sagt mye mer om det, men la meg komme tilbake til husbyggingen. Siden bruden er kjøpt og betalt, blir det dermed ikke akseptabelt at hun bruker penger på å hjelpe sin opprinnelige familie etterpå. Det er også slik at familien hennes må godkjenne et ekteskap (ved en hel rekke seremonier og slakting av geiter og kyr), og siden en familie ikke vil gå glipp av "bonusen" fra en datter med utdanning og jobb, vil de ikke la henne gifte seg før hun har bygd et hus for dem eller gjort det de forventer og ønsker av henne. Ei av bestevenninnene mine sliter med det nå. Hun har funnet sin hjertens utkårede for en god stund siden, og ønsker å gifte seg, men tror hun trenger to-tre år, minst, før hun har gjort det hun må gjøre for familien sin og blir "fri" til å gifte seg.
Ei anna venninne er i en liknende situasjon. Hun har en latsekk til en bror, og må bygge hus til ham før hun får lov til å gifte seg (hun er forresten hemmelig forlova, fordi hun ikke kan love seg bort til noen før familien hennes er klar for det).
Så jeg er heldig som har foreldre med hus, bil og jobber. A bygge et hus er ingen liten ting, og å måtte bygge to - først et til foreldrene dine og så et til deg selv - er ikke bare bare.
Jeg skal jammen ikke klage over at jeg må finne en jobb som betaler godt nok til at jeg kan nedbetale Lånekasse-gjelden når jeg er ferdig med studiene...
Thursday, March 25, 2010
Hurra for muligheten til utdanning
Jeg fikk epost fra Lanekassa her om dagen om at søknaden min endelig er behandla og pengene på vei til meg, og det har fått meg til å tenke på hvor heldige vi er som har tilgang til høyere utdanning. Tenk bare på det at vi ikke betaler skolepenger!
Det er en komplisert sak å sammenlikne priser mellom forskjellige land, for det er ikke bare valutakurser å ta hensyn til, men også (og ikke minst) kjøpekraft. Hvis vi f.eks. sammenlikner prisen på et brød, så tror jeg at et brød her koster ca 6 kroner og et brød i Norge koster ca 18 kroner - men jeg er ikke sikker, for selv om jeg var i matbutikker i juleferien er hukommelsen som en gullfisks... Men hvis det stemmer, tilsvarer skolepengene her ved UKZN ca. 30.000 kroner per semester hvis du tar en billig grad med lav status, slik som sosialt arbeid (sivilingeniør er f.eks. mye dyrere). Ikke bare bare å hoste opp en slik sum hvert semester - i tillegg til utgiftene man har for bolig, mat, buss, osv.
Men priser er en ting; inntekt noe annet. Pengene her rekker nemlig svært kort for folk flest, og hva det faktisk koster å kjøpe brød for en typisk sør-afrikaner og en typisk nordmann er mye mer forskjellig enn bare selve pris- og valutaforskjellen. Lønningen for en jobb som ikke krever høyere utdanning, f.eks. jobbe på gatekjøkken eller i matbutikk, er ca 10 kroner timen her! I Norge er den vel omtrent det tidobbelte? Da blir plutselig prisen for et semester med sosialt arbeid tilsvarende omtrent 100.000 kroner! Og det virker jo helt uoverkommelig, når man skal leve i tillegg... (Og lønningen for en sosionom med fireårig universitetsutdannelse er bare 6.000 kroner måneden - det er ikke bare bare å la barna dine ta utdanning på en slik lønn heller.)
Hvis vi i tillegg tar høyde for at nesten halvparten av befolkninga er arbeidsledige (noen-og-førti prosent), og det ikke gis dagpenger/arbeidsledighetstrygd/etc, slik at de ikke har noen inntekt i det hele tatt - ja, da skjønner vi kanskje hvor stort privilegium det er å kunne studere!
Vi norske heldiggriser er ikke avhengig av rike familiemedlemmer for alle de andre utgiftene heller (som bosted, mat, osv), men vi har en mulighet til å studere selv om vi har foreldre eller søsken som jobber på Rema eller er arbeidsledige. (Selv om jeg riktignok måtte låne penger av far mens jeg venta på Lanekassa, så jeg er veldig glad for familiemedlemmer som kan støtte...)
Så takk til den norske stat for at utdanning er gratis. Og takk for at vi får støtte fra Lånekassa til bosted, mat, buss og moro! Må denne politikken spres til andre land også! Det er tross alt god samfunnsøkonomi å fostre utdanning og kompetanse. Ikke minst er det viktig utjevningspolitikk - og utjevning av sosiale forskjeller er kanskje det mest akutte behovet i Sør-Afrika for tida. Globalt kan man se sammenhenger mellom sosiale og økonomiske ulikheter og voldelig kriminalitet. Sør-Afrika og Brasil er for eksempel blant de øverste landene i verden på begge statistikkene - og Sverige og Norge blant de laveste. Så jeg håper norske politikere vil verne om mulighetene for alle i Norge - og at sør-afrikanske politikere vil radikalt fremme mulighetene for folk i Sør-Afrika slik at de også kan romme flertallet av befolkningen.
Det er en komplisert sak å sammenlikne priser mellom forskjellige land, for det er ikke bare valutakurser å ta hensyn til, men også (og ikke minst) kjøpekraft. Hvis vi f.eks. sammenlikner prisen på et brød, så tror jeg at et brød her koster ca 6 kroner og et brød i Norge koster ca 18 kroner - men jeg er ikke sikker, for selv om jeg var i matbutikker i juleferien er hukommelsen som en gullfisks... Men hvis det stemmer, tilsvarer skolepengene her ved UKZN ca. 30.000 kroner per semester hvis du tar en billig grad med lav status, slik som sosialt arbeid (sivilingeniør er f.eks. mye dyrere). Ikke bare bare å hoste opp en slik sum hvert semester - i tillegg til utgiftene man har for bolig, mat, buss, osv.
Men priser er en ting; inntekt noe annet. Pengene her rekker nemlig svært kort for folk flest, og hva det faktisk koster å kjøpe brød for en typisk sør-afrikaner og en typisk nordmann er mye mer forskjellig enn bare selve pris- og valutaforskjellen. Lønningen for en jobb som ikke krever høyere utdanning, f.eks. jobbe på gatekjøkken eller i matbutikk, er ca 10 kroner timen her! I Norge er den vel omtrent det tidobbelte? Da blir plutselig prisen for et semester med sosialt arbeid tilsvarende omtrent 100.000 kroner! Og det virker jo helt uoverkommelig, når man skal leve i tillegg... (Og lønningen for en sosionom med fireårig universitetsutdannelse er bare 6.000 kroner måneden - det er ikke bare bare å la barna dine ta utdanning på en slik lønn heller.)
Hvis vi i tillegg tar høyde for at nesten halvparten av befolkninga er arbeidsledige (noen-og-førti prosent), og det ikke gis dagpenger/arbeidsledighetstrygd/etc, slik at de ikke har noen inntekt i det hele tatt - ja, da skjønner vi kanskje hvor stort privilegium det er å kunne studere!
Vi norske heldiggriser er ikke avhengig av rike familiemedlemmer for alle de andre utgiftene heller (som bosted, mat, osv), men vi har en mulighet til å studere selv om vi har foreldre eller søsken som jobber på Rema eller er arbeidsledige. (Selv om jeg riktignok måtte låne penger av far mens jeg venta på Lanekassa, så jeg er veldig glad for familiemedlemmer som kan støtte...)
Så takk til den norske stat for at utdanning er gratis. Og takk for at vi får støtte fra Lånekassa til bosted, mat, buss og moro! Må denne politikken spres til andre land også! Det er tross alt god samfunnsøkonomi å fostre utdanning og kompetanse. Ikke minst er det viktig utjevningspolitikk - og utjevning av sosiale forskjeller er kanskje det mest akutte behovet i Sør-Afrika for tida. Globalt kan man se sammenhenger mellom sosiale og økonomiske ulikheter og voldelig kriminalitet. Sør-Afrika og Brasil er for eksempel blant de øverste landene i verden på begge statistikkene - og Sverige og Norge blant de laveste. Så jeg håper norske politikere vil verne om mulighetene for alle i Norge - og at sør-afrikanske politikere vil radikalt fremme mulighetene for folk i Sør-Afrika slik at de også kan romme flertallet av befolkningen.
Monday, March 15, 2010
Lekser i stearinlys - hvis man er heldig
Vokst opp uten elektrisitet. Hatt lærere som ikke kan engelsk. Gått flere timer for å hente vann hver dag. Ikke spist på tre dager, og derfor slite med å konsentrere seg på skolen.
Det er det jeg har lest om i helga. Jeg har sittet hele helga og retta førsteårsoppgaver på spreng, og hatt en slitsom, krevende, interessant og givende tid. Det er helt utrolig hvilke livshistorier de kan fortelle - og det er helt utrolig imponerende at de har klart å komme til universitetet med en slik bakgrunn.
Oppgaven deres var nemlig å reflektere over livet sitt, og hvordan sosiale og strukturelle privilegier og vanskeligheter har påvirka dem (for eksempel i henhold til kjønn, klasse, "rase").
Nesten alle kommer fra dyp fattigdom. De færreste har hatt strøm hjemme, og hverdagen for veldig mange har inkludert å gå etter vann og ved for brensel etter skoletid, slik at det har blitt mørkt innen de er hjemme, og de må gjøre lekser i skinnet fra et stearinlys. Eller de kan ikke gjøre lekser i det hele tatt, fordi familien mener at jenter må gjøre alt husarbeid og bare guttene prioriteres pa skolen.
Jeg er helt over meg, jeg er så imponert! Det er ikke vanlig å studere i dette landet. Det er en kjempeprestasjon og et helt spesielt privilegium a komme til universitetet. Tenk å klare det med en slik bakgrunn!! Det er til å ta av seg hatten av. Dette er virkelig sterke og modige unge mennesker.
Disse studentene går i klasse med andre som har vokst opp under forhold vi norske vil tenke at er mer normalt - med strøm, med datamaskin, med nok penger til å kjøpe en kladdebok. Forestill deg hvor forskjellig utgangspunkt de har og hvor ulik sjanse de har til å lykkes: en som har vokst opp med foreldre som leser aviser og har datamaskin hjemme eller i hvert fall på skolen, og en som kommer fra en familie der alle andre er analfabeter og som aldri har sett en datamaskin før.
Det som er tankevekkende er at i en klasse på ca 300 studenter er sistnevnte det vanligste. De trenger selvfølgelig en annenn type oppfølging enn studenter som får hjelp og støtte hjemmefra. Vi må virkelig tenke ut hvordan vi best kan gjøre det. Jeg føler meg allerede stolt på deres vegne. Må de bare klare å bestå og fullføre studiet - og bringe endring i livene sine og i lokalsamfunnene!
Tuesday, September 23, 2008
Maskingevær på fredsmøte og såpe i politikken
Det politiske liv i Sør-Afrika er snart på høyde med en såpeserie på TVNorge... Dere har sikkert fått med dere at president Thabo Mbeki fikk sparken i helga. For meg starta dramaet på torsdag da jeg så Jacob Zuma live for første gang!
Zuma var en av hovedtalerne under åpningen av The Gandhi-Luthuli Chair of Peace Studies ved universitetet, og jeg og noen venner hadde møtt opp i god tid for å få med oss begivenheten. Jeg var litt nervøs på forhånd, for en del av Zumas tilhengere er jo kjent for å ikke være særlig fredelige av seg (se tidligere poster om 'kill' og 'eliminate' for eksempel...). Og lederen for studenttinget vårt er en gorilla (unnskyld uttrykket) som jeg ikke stoler et sekund på. Men det gikk svært bra. Studenttinglederen var uskadeliggjort ved å bli plassert i den akademiske prosesjonen som åpnet hele seremonien, så det var ingenting å frykte. Og i tillegg til de vanlige sikkerhetsvaktene som jobber på skolen, var det fullt av politifolk til stede, pluss body guards, så vi ble passa godt på.
Det var mye liv i studentgjengen som var tilstede, og sangen fikk taket til å reise seg da Zuma kom inn. Jeg filma en del, men får ikke til å laste opp videoklipp her (hvis noen kan fortelle meg hvordan jeg kan formatere riktig blir jeg glad...). Men her er et uklart bilde:
De sang blant annet "Zuma for president" og det som på tull blir kalt Sør-Afrikas nye nasjonalsang, nemlig "Umshini wami" som er Zumas merkesang og betyr "Gi meg maskingeværet mitt". Noen av dere husker kanskje at jeg har skrevet om den sangen tidligere - jeg hørte den første gang i forbindelse med voldtektssaken til Zuma, og finner sangen generelt smakløs pga forbindelsen til sexovergrep og menns bruk av sex som stadfestelse av maskulinitet, slik sangen ble brukt og tolket under voldtektssaken.
Den bokstavelige betydningen gjorde sangen enda mer smakløs i denne settingen. Vi var på den høytidelige åpningen av et FREDs-professorat, opprettet til minne om ikke-voldsforkjemperen Gandhi og Luthuli som fikk Nobels fredspris (første afrikaner!) pga sin ikke-voldelige kamp mot apartheid. Og så ljomer "Gi meg maskingeværet mitt" gjennom salen.
Zuma selv har jo ikke så mye integritet på området heller, og det er den kjedeligste og minst entusiastiske talen jeg har hørt på lenge... Det kan ikke ha vært lett å skulle tale med overbevisning om viktigheten av et slikt fredsprofessorat og av fredsarbeid, når støttespillerne dine roper om å drepe politiske motstandere og du ikke sier at pip i irettesettelse av dem (og den som tier samtykker!).
Her er Mr Jacob Zuma himself, president for partiet ANC og snart president av landet Sør-Afrika:
Han tødde opp litt da han nevnte utdanning og viktigheten av tilgang på utdanning for alle, og det er nok en sak som ligger nærmere hjertet hans. (Og han har rett i at det er en veldig viktig sak for landet nå, med stor betydning for utviklingen av et fredelig og tilnærmet-rettferdig demokrati.) Tilgang til utdanning er også et område han kan snakke om med mer personlig integritet enn fred - han har nemlig følt det på kroppen. Mr Zuma har nemlig kun 2. klasse BARNESKOLEN som formell utdanning!
Det ble en smule komisk da han ble introdusert. Vanligvis på slike tilstelninger er det en lang oppramsing av akademiske meritter under introduksjonen av talere - mastergrad fra det universitetet, doktorgrad fra det, publisert så og så mange bøker/artikler, osv. Med Zuma var det jo svært lite å skryte av, og hans to år på barneskolen ble ikke nevnt...
Zuma var en av hovedtalerne under åpningen av The Gandhi-Luthuli Chair of Peace Studies ved universitetet, og jeg og noen venner hadde møtt opp i god tid for å få med oss begivenheten. Jeg var litt nervøs på forhånd, for en del av Zumas tilhengere er jo kjent for å ikke være særlig fredelige av seg (se tidligere poster om 'kill' og 'eliminate' for eksempel...). Og lederen for studenttinget vårt er en gorilla (unnskyld uttrykket) som jeg ikke stoler et sekund på. Men det gikk svært bra. Studenttinglederen var uskadeliggjort ved å bli plassert i den akademiske prosesjonen som åpnet hele seremonien, så det var ingenting å frykte. Og i tillegg til de vanlige sikkerhetsvaktene som jobber på skolen, var det fullt av politifolk til stede, pluss body guards, så vi ble passa godt på.
Det var mye liv i studentgjengen som var tilstede, og sangen fikk taket til å reise seg da Zuma kom inn. Jeg filma en del, men får ikke til å laste opp videoklipp her (hvis noen kan fortelle meg hvordan jeg kan formatere riktig blir jeg glad...). Men her er et uklart bilde:
De sang blant annet "Zuma for president" og det som på tull blir kalt Sør-Afrikas nye nasjonalsang, nemlig "Umshini wami" som er Zumas merkesang og betyr "Gi meg maskingeværet mitt". Noen av dere husker kanskje at jeg har skrevet om den sangen tidligere - jeg hørte den første gang i forbindelse med voldtektssaken til Zuma, og finner sangen generelt smakløs pga forbindelsen til sexovergrep og menns bruk av sex som stadfestelse av maskulinitet, slik sangen ble brukt og tolket under voldtektssaken.
Den bokstavelige betydningen gjorde sangen enda mer smakløs i denne settingen. Vi var på den høytidelige åpningen av et FREDs-professorat, opprettet til minne om ikke-voldsforkjemperen Gandhi og Luthuli som fikk Nobels fredspris (første afrikaner!) pga sin ikke-voldelige kamp mot apartheid. Og så ljomer "Gi meg maskingeværet mitt" gjennom salen.
Zuma selv har jo ikke så mye integritet på området heller, og det er den kjedeligste og minst entusiastiske talen jeg har hørt på lenge... Det kan ikke ha vært lett å skulle tale med overbevisning om viktigheten av et slikt fredsprofessorat og av fredsarbeid, når støttespillerne dine roper om å drepe politiske motstandere og du ikke sier at pip i irettesettelse av dem (og den som tier samtykker!).
Her er Mr Jacob Zuma himself, president for partiet ANC og snart president av landet Sør-Afrika:
Han tødde opp litt da han nevnte utdanning og viktigheten av tilgang på utdanning for alle, og det er nok en sak som ligger nærmere hjertet hans. (Og han har rett i at det er en veldig viktig sak for landet nå, med stor betydning for utviklingen av et fredelig og tilnærmet-rettferdig demokrati.) Tilgang til utdanning er også et område han kan snakke om med mer personlig integritet enn fred - han har nemlig følt det på kroppen. Mr Zuma har nemlig kun 2. klasse BARNESKOLEN som formell utdanning!
Det ble en smule komisk da han ble introdusert. Vanligvis på slike tilstelninger er det en lang oppramsing av akademiske meritter under introduksjonen av talere - mastergrad fra det universitetet, doktorgrad fra det, publisert så og så mange bøker/artikler, osv. Med Zuma var det jo svært lite å skryte av, og hans to år på barneskolen ble ikke nevnt...
Så det var torsdagen, og det var bare begynnelsen på en begivenhetsrik, politisk helg. Men jeg kommer tilbake med mer om såpepolitikken...
Tuesday, September 16, 2008
Store ting skjer
Fredag var dagen for store ting. Dommeren og familien hans er fortsatt i live, og landet er forholdsvis fredfullt - og slik vil det nok fortsette. Dommen som falt på fredag var nemlig til Zumas fordel, og saken er nå henlagt. Så truslene om å drepe og eliminere kan foreløpig legges på is.
Til tross for at jeg er overbevist om at Zuma er skyldig i korrupsjonsanklagene, og til tross for at jeg ikke er overbevist om at han vil bli en god president for Sor-Afrika, må jeg innrømme at jeg er letta over resultatet. Når man har blodtørstige villmenn i maktposisjoner, kan det være en god ide å være pragmatisk angående sannhet, og sette sikkerhet øverst...
Og nå er sittende president Thabo Mbeki i søkelyset. Zumas støttespillere vil at han skal gå av, så vi får se hva som skjer. Zuma-saken på fredag tok en særdeles uheldig vri for Mbeki - som er erkefiende nr 1 av Zuma. En ironisk konsekvens av rettskjennelsen er at nå er det større sjanse for at Mbeki havner i fengsel enn Zuma. Rykter vil nemlig ha det til at Mbeki drepte Chris Hani for å sikre sin egen stilling som Mandelas arvtaker, og at Zuma har beviser for det.
Jeg tør ikke tenke på behandlingen Mbeki eventuelt vil få i fengselet - Zuma er jo en folkehelt og ville blitt behandlet som en konge av ansatte så vel som innsatte. Men Mbeki er langt fra noen folkehelt, og Chris Hani var omtrent på høyde med Mandela selv. Så om noen dømmes for drapet på ham, og denne 'noen' plasseres på fellescelle med oppkuttere og andre jeg beskrev i noen av postene om fengsel tidligere dette semesteret - vel ja, du kan tenke deg resten selv...
Men fredag hadde en annen stor nyhet også: Mugabe og Tsvangirai gikk ut og sa at de har blitt enige om en avtale for Zimbabwe! Det er kanskje Mbekis største seier som politiker (han har vært mekler mellom partene), og det er jo ironisk at det skulle skje samme dag som rettkjennelsen. Det gjenstår å se om avtalen vil følges, og om den vil fungere i det virkelige liv. Vi håper, enn så lenge.
Til tross for at jeg er overbevist om at Zuma er skyldig i korrupsjonsanklagene, og til tross for at jeg ikke er overbevist om at han vil bli en god president for Sor-Afrika, må jeg innrømme at jeg er letta over resultatet. Når man har blodtørstige villmenn i maktposisjoner, kan det være en god ide å være pragmatisk angående sannhet, og sette sikkerhet øverst...
Og nå er sittende president Thabo Mbeki i søkelyset. Zumas støttespillere vil at han skal gå av, så vi får se hva som skjer. Zuma-saken på fredag tok en særdeles uheldig vri for Mbeki - som er erkefiende nr 1 av Zuma. En ironisk konsekvens av rettskjennelsen er at nå er det større sjanse for at Mbeki havner i fengsel enn Zuma. Rykter vil nemlig ha det til at Mbeki drepte Chris Hani for å sikre sin egen stilling som Mandelas arvtaker, og at Zuma har beviser for det.
Jeg tør ikke tenke på behandlingen Mbeki eventuelt vil få i fengselet - Zuma er jo en folkehelt og ville blitt behandlet som en konge av ansatte så vel som innsatte. Men Mbeki er langt fra noen folkehelt, og Chris Hani var omtrent på høyde med Mandela selv. Så om noen dømmes for drapet på ham, og denne 'noen' plasseres på fellescelle med oppkuttere og andre jeg beskrev i noen av postene om fengsel tidligere dette semesteret - vel ja, du kan tenke deg resten selv...
Men fredag hadde en annen stor nyhet også: Mugabe og Tsvangirai gikk ut og sa at de har blitt enige om en avtale for Zimbabwe! Det er kanskje Mbekis største seier som politiker (han har vært mekler mellom partene), og det er jo ironisk at det skulle skje samme dag som rettkjennelsen. Det gjenstår å se om avtalen vil følges, og om den vil fungere i det virkelige liv. Vi håper, enn så lenge.
Thursday, September 11, 2008
More craziness...
I går var det massedemonstrasjon i Durban. Jeg og to fra klassa skulle til byen for å ordne noe med gatebarnprosjektet, og vurderte å gå gjennom gatene som var stengt for biltrafikk, men bestemte oss for å ta en omvei. HELDIGVIS - tenkte jeg da jeg så nyhetene på kvelden. Demonstrasjonen gikk nemlig ikke bare fredfullt for seg - og politiet åpnet ild mot demonstrantene.
Avisene her legger ikke ut bilder på nettutgavene sine, så jeg har bare forsidebilder, men de gir et inntrykk av hvordan det var, i hvert fall - med skytevåpen og flaggbrenning:
En del av de største gatene var stengt, så det var totalt trafikkaos, og vi satt fast i en minibuss et sted midt i trafikkhavet du kan ane på den nederste forsida.
Demonstrasjonen var til støtte for Jacob Zuma - han som er Sør-Afrikas eneste presidentkandidat for neste valg, og som ikke før han ble frifunnet i en voldtektssak, måtte til retten igjen for korrupsjonsanklager. Advokatene hans argumenterer at saken ble åpnet mot ham på ulovlig vis, og i morgen (fredag) skal retten avgjøre om det er riktig eller ikke.
Zuma har en del brennende støttespillere, kan du si, saerlig her i provinsen. Det er mye etnisitet innblandet i konflikten, for Zuma er zulu (slik de fleste her i provinsen er) og ANC har vaert svaert dominert av xhosaer (xhosa og zulu er de to store etniske grupperingene her i landet). Mange av de som støtter Zuma mener at alle anklagene mot ham er en konspirasjon av xhosaene, for å hindre at en zulu overtar lederposisjonen i partiet og landet. Zuma er allerede leder av partiet (han vant over sittende president Mbeki i desember i fjor, og jeg er fortsatt overrasket over at ingen av dem ble myrdet under den valgkampen - så intens var den), og dersom han ikke må i fengsel i stedet, blir han snart leder av landet også.
Høyesterett er heldigvis ikke her i byen, men i nabobyen Pietermaritzburg. Der blir det nok hett i morgen...
Jeg lurer VELDIG på hva retten kommer til å si, og klarer ikke bestemme meg for hva jeg skal gjette. Det er ingen tvil om at Zuma er skyldig i korrupsjon (hans desperate kamp for å hindre at visse dokumenter kan brukes i retten hever skyldssporsmalet over enhver tvil), men jeg vet ikke nok om rettstekniske ting til å uttale meg om saken ble åpnet på lovlig måte eller ikke. Vel så viktig er muligens sikkerhetsmessige hensyn. For det første sikkerheten til dommeren - for ikke å snakke om familien hans! - og for det andre sikkerheten til nasjonen.
Blant Zumas støttespillere er ungdomsorganisasjonen til ANC, og lederen deres har en uhyggelig militant språkbruk. Han har for noen uker siden uttalt at han vil drepe for Zuma. Det er ganske heavy, med tanke på maktposisjonen hans. En ting er å si at du vil dø for en sak, men å si at du vil drepe er noe ganske annet. Og å si at du vil drepe for en korrupt presidentkandidat er nokså crazy...
I går gjentok han den militante retorikken, og brølte: "We will crush you and it doesn't matter who you are" - og han gjentok "we will crush you" flere ganger. Han brukte også ordet "eliminate", og hele saken er bare uhyggelig skremmende.
Jeg ser vanligvis ikke nyhetene, for jeg har ikke tv, men i går besøkte jeg en kamerat med familie som har tv. Skulle nesten ønske jeg hadde holdt meg til radioen og avisene, for det var ikke koselig å få de visuelle inntrykkene fra demonstrasjonen og talen. Jeg er faktisk redd landet vil kastes ut i voldelig kaos om Zumas rettssak fortsetter og han blir funnet skyldig slik at han ikke kan bli president. Han har flere tunge organisasjoner bak seg med tvilsom retorikk, og flere av dem har åpent sagt at det er mulig de ikke vil respektere en domsavgjørelse hvis den ikke er til fordel for Zuma.
Den geniale tegneren Zapiro uttrykker tilstanden i landet slik:
Så får vi vente og se hva som skjer i morgen...
Thursday, May 01, 2008
Usolidarisk handling
Jeg dro på handletur i dag, jeg. En lite solidarisk handling på 1.mai - arbeiderenes dag, men... Jeg snudde faktisk i døra, og tenkte at det var for ille, men jeg har ikke hatt brød på et par dager, og dessuten var det middagsdagen min i dag (vi deler på det i huset og torsdag er min dag). Så jeg snudde igjen og satte snuten mot byen, selv om det føltes svikefullt. Arbeidere burde jo få fri idag, og ved å benytte meg av åpne tilbud oppmuntrer jeg kapitalisteierne til det motsatte.
Jeg håpet på å finne et 1.mai-tog e.l. som jeg kunne joine. Jeg har sett plakater for markering her i Durban, men det har vært for travelt til at jeg har fått organisert følge, og jeg tør ikke dra alene. Arbeiderbevegelsen virker nokså helsvart (hudfargemessig, ikke ellers;) så jeg vet ikke riktig hvor velkommen jeg ville vært. Men hvis jeg oppdager noe i byen, kan jeg jo 'lukte' litt og se an om det føles greit eller ikke.
Men det var ingen tog, demonstrasjoner eller andre markeringer som jeg kunne se. Byen var full av shoppere så langt øyet rakk. Jeg var altså ikke alene med min usolidariske handel... Matbutikken var travlere enn en maurtue. Jeg stod i kassakø i 25 minutter - enda det er ca 20 kasser der og alle var åpne... Da gjelder det å ikke ha dårlig tid, men holde blodtrykket nede og la tankene fly. Det gjorde jeg - og funderte blant annet på likhetene mellom Rosenborg og Sør-Afrika. (Deler kanskje de tankene etterhvert.)
Det er jo litt ironisk at matbutikken skulle være så full, for matpriser har jo vært et gjennomgangstema i dag i hele verden. Så også her. "The food prices make the availability of a plate [of food] every night almost a luxury rather than a right and is a reflection of a system that puts profits before people" sa ANCs generalsekretær under en markering et annet sted her i byen. Og han nevnte strømbruddene (som jeg nok også kommer til å skrive om snart). Mattilgang var et tema for Jacob Zuma også, som talte et annet sted i landet. Han talte varmt for fattigdomsreduksjon og utvikling på landsbygda, og sa at vi måtte få fart på jordreformen. Så sant, så sant.
Ellers er jo fagbevegelsen her i landet verdt å feire, synes jeg. Blir fortsatt varm om hjertet når jeg tenker på hvordan de satte foten ned for skipet med våpen til Zimbabwe. Hurra! Sånn skal det gjøres! Fortsett sånn! Så får vi kanskje til både fattigdomsbekjemping, mattilgang og enda mer.
Jeg håpet på å finne et 1.mai-tog e.l. som jeg kunne joine. Jeg har sett plakater for markering her i Durban, men det har vært for travelt til at jeg har fått organisert følge, og jeg tør ikke dra alene. Arbeiderbevegelsen virker nokså helsvart (hudfargemessig, ikke ellers;) så jeg vet ikke riktig hvor velkommen jeg ville vært. Men hvis jeg oppdager noe i byen, kan jeg jo 'lukte' litt og se an om det føles greit eller ikke.
Men det var ingen tog, demonstrasjoner eller andre markeringer som jeg kunne se. Byen var full av shoppere så langt øyet rakk. Jeg var altså ikke alene med min usolidariske handel... Matbutikken var travlere enn en maurtue. Jeg stod i kassakø i 25 minutter - enda det er ca 20 kasser der og alle var åpne... Da gjelder det å ikke ha dårlig tid, men holde blodtrykket nede og la tankene fly. Det gjorde jeg - og funderte blant annet på likhetene mellom Rosenborg og Sør-Afrika. (Deler kanskje de tankene etterhvert.)
Det er jo litt ironisk at matbutikken skulle være så full, for matpriser har jo vært et gjennomgangstema i dag i hele verden. Så også her. "The food prices make the availability of a plate [of food] every night almost a luxury rather than a right and is a reflection of a system that puts profits before people" sa ANCs generalsekretær under en markering et annet sted her i byen. Og han nevnte strømbruddene (som jeg nok også kommer til å skrive om snart). Mattilgang var et tema for Jacob Zuma også, som talte et annet sted i landet. Han talte varmt for fattigdomsreduksjon og utvikling på landsbygda, og sa at vi måtte få fart på jordreformen. Så sant, så sant.
Ellers er jo fagbevegelsen her i landet verdt å feire, synes jeg. Blir fortsatt varm om hjertet når jeg tenker på hvordan de satte foten ned for skipet med våpen til Zimbabwe. Hurra! Sånn skal det gjøres! Fortsett sånn! Så får vi kanskje til både fattigdomsbekjemping, mattilgang og enda mer.
Tuesday, April 29, 2008
Mens vi venter på Lesotho
Jeg skal snart oppdatere og legge ut bilder fra Lesotho - hadde en fantastisk tur nå i helga. Men mens vi venter, tenkte jeg at jeg skulle poste noe av en 'kollega' fra universitetet. Centre for Civil Society er i samme gang som Social work, og dersom det er noen som er litt kjente innefor persongalleriet i anti-apartheid-kampen, så dumper jeg stadig borti folk som Dennis Brutus :)
Men her er litt engelsk å tygge på, trykt i Mail & Guardian, om den klassebaserte apartheidstrukturen som nå holder sitt grep om landet:
Men her er litt engelsk å tygge på, trykt i Mail & Guardian, om den klassebaserte apartheidstrukturen som nå holder sitt grep om landet:
Official data tell us that class apartheid, born in April 1994 with features that include durable racism and patriarchy, is now a malevolent juvenile delinquent.
- Income inequality rose to a world-leading Gini coefficient level of 0,72 by 2006, in spite of a slight increase in social spending (worth only 3% of GDP more than in 1994);
- The official unemployment rate doubled from 16% in 1994 to around 32% by the early 2000s, before falling to 26% -- but by counting those who gave up looking for work, the realistic rate is closer to 40%;
- In spite of several million people getting access to new housing, their “Unos”, “smarties” or “kennels” are smaller than apartheid-era matchboxes, are located further away from jobs and community amenities, are constructed with less durable building materials and have lower-quality municipal services;
- Tiny token amounts of free water and electricity are provided to many, yet their overall price has risen dramatically, leading to millions suffering disconnections each year because they cannot afford the second consumption block;
- AIDS and the degenerating healthcare system have caused a dramatic decline in life expectancy, from 65 at the time of liberation to around 50 today, while education remains crippled by low-quality schools and excessive cost recovery, leading a third of learners to drop out by Grade 5;
- Ecological conditions have worsened, according to government's own commissioned Environmental Outlook report, and South Africa's CO2 emissions per unit of GDP per person are 20 times higher than even that Great Climate Satan, the US (even before the rush of new coal-fired plants); and
- The high crime rate -- so obvious as corruption penetrates the top of government, the police and army -- was accompanied by a residential arms race that left working-class and poor households most vulnerable to dramatically increased robberies, house break-ins, car theft and other petty crime, as well as epidemic levels of rape and other violent crimes.
Meanwhile, thanks to the policies of Thabo Mbeki, Trevor Manuel and Alec Erwin, our economic future appears sabotaged:
- Instead of “macroeconomic stability”, exchange control liberalisation fostered white capital flight and left South Africa so vulnerable that the Rand crashed by more than a quarter in 1996, 1998, 2001 and 2006, the worst record of any major currency; T
- The outflow of profits and dividends to big South African firms' new overseas financial HQs is one of two crucial reasons (along with excessive trade liberalisation) that SA's current account deficit has soared to among the highest in the world -- 8,1% of GDP this quarter -- and is now a critical threat;
- Disguised by superficial GDP growth, South Africa has a net negative per person rate of national wealth accumulation, because of nonrenewable resource depletion according to the World Bank;
- Finance has boomed while, as a percent of national output, manufacturing declined; and
- Instead of being reinvested in plant and equipment, corporate profits were spirited abroad or sought returns in the Johannesburg Stock Exchange (which rose 50% during the first half of the 2000s) and speculative real estate, as the property boom raised house prices by 200% from 1997-2004, in comparison to just 60% in the US just prior to its bursting housing bubble.
So, as with racial apartheid two decades ago, the chains of class apartheid have growing cracks and, with enough pressure from below, can also be broken. To be sure, not all the 10, 000 social protests that the police have recorded each year since 2005 reflect this critique. But enough do, that the ANC's next ruling crew will so have to intensify repression seriously, if they want merely to polish the chains of class apartheid, as Jacob Zuma recently promised in Davos and to the men from Citibank. Regrettably class apartheid thrives.
*Patrick Bond directs the UKZN Centre for Civil Society
Wednesday, April 16, 2008
Killing slowly
Bare det at vi har en minister for trygghet og sikkerhet her i landet sier sitt - vi ville ikke hatt det hvis alt var trygt og sikkert, for å si det slik... Desto tristere er det at viseminister Shabangu sier det hun sier, for behovet for virkelig å forstå - og, bygd på en slik forståelse, virkelig gjøre noe (dvs noe som funker) - er udiskutabelt.
Jeg tror ikke at det finnes én årsak, eller én løsning; virkeligheten er kompleks og mangeartet. Men jeg tror ikke man kommer utenom fattigdom, for å forklare og forstå fenomenet kriminalitet i Sør-Afrika.
Det er kanskje ikke riktig å si at kriminelle handlinger er overlevelsesmotivert - for det er ikke snakk om en akutt liv eller død-situasjon, slik vi kanskje kan forestille oss bilder fra hungerområder med babyer med store tomme mager. Men hvem av oss ville vel latt det gå så langt?! "Jeg kan vente en dag til, jeg dør ikke før i overimorgen, så la meg være lovlydig i dag." Jeg vet i hvert fall at jeg ville stjelt lenge før den tid...
Men om det ikke er overlevelsesmotivert i den helt rene forstanden av liv eller død, så kan man si at det er overlevelsesmotivert i den forstand å skaffe det daglige brød. En form for inntekt, om du vil. An income-generating activity. Jeg har sett statistikker som sier at Sør-Afrika har alt fra 25% til 75% arbeidsledighet, men vi kan i hvert fall slå fast at arbeidsledigheten er høy. Det er irriterende når vi lærer om dette på skolen, og trenes i "skills development" og "skills training" - som om mangel på ferdigheter er problemet. Hallo! Det finnes ikke nok jobber! Vi læres utfra prinsippet om at det er bedre å lære en mann å fiske, enn å gi han fisk, for da kan han sørge for seg selv og ha mat hver dag, i stedet for bare den ene dagen du ga ham en fisk. Men hva søtten hjelper det å kunne å fiske hvis du ikke har en fiskestang? Og hva søtten hjelper det å få en fiskestang hvis det ikke finnes fisk i elva?
Så hva gjør du da, når du ikke har jobb, ikke har inntekt, har en mage som må mettes, har familiemedlemmer med mager som må mettes, barn som bør på skole, en syk onkel som bør på sykehus og et tak som lekker? Jo, da blir du kreativ. Du skaffer deg en inntekt. Enkelt og greit. Er det umoralsk? Er det "ondt" og "fælt" og "fyfy"? Tja, det er vel ikke særlig verre enn å ikke mette de magene, ikke sende de barna på skole, eller se på at onkelen din dør av noe han kunne fått behandling for.
Så viseminister Shabangu kan oppfordre politiet til å skyte og drepe kriminelle, men hun ser ikke at vi allerede dreper folk - langsomt. Og i et "kill or be killed"-dilemma er det noen som velger det første.
Da jeg leste avisa idag, ble jeg interessert i en artikkel som het "A reason to eradicate poverty". Grunnen som oppgis er ikke for å bli kvitt kriminalitet, men den er ganske relevant for mine tankerekker rundt temaet allikevel. Journalisten skriver bl.a. noe om at media er så opptatt av de få rike, og glemmer helt de store massene (dvs de fattige). Det gjelder også for kriminalitet. Vi blir opprørt når en bil har blitt kapret, men glemmer at det store flertallet av ofrene faktisk er alt for fattige til å eie en bil. Hva vi rike opplever og lider pga kriminalitet er bare en liten brøkdel av helheten.
Artikkelen referer faktisk til universitetet i Oslo, og skriver: "Recent University of Oslo research conducted by Professor Kalle Moene claims that South Africa is the stingiest society in the world -- based on the factual assertion that of all countries it could most easily eradicate poverty by redistributing income from the wealthiest to the poorest."
Og nå er vi ved en kjerne: Det er ikke bare snakk om det faktiske nivået av fattigdom, eller den objektive forståelsen/virkningen av fattigdom. Det handler om fattigdom i forhold til noe. Malawi er f.eks. fattigere enn Sør-Afrika statistisk sett hvis man ser på BNP og gjennomsnittlig inntekt hos befolkningen. Men der er likestillingen stor. Her er forskjellene enorme. Det finnes rikdom her til lands som selv en nordmann ikke kan forestille seg (og man skal ikke ha reist mye for å innse at man som nordmann vet veldig mye om rikdom). Og det finnes fattigdom som er like dyptgående som den i Malawi eller hvor som helst ellers. Så det er enorme kontraster. Det er urettferdig. Det fostrer ikke samhørighet og gjensidig hjelp, slik det kan i likestilte samfunn slik som i Malawi.
Og det er unødvendig. "...av alle land kan Sør-Afrika enklest utrydde fattigdom ved å omfordele inntekt fra de rikeste til de fattigste."
Her er avisartikkelen: http://www.mg.co.za/articlePage.aspx?articleid=336935&area=/insight/insight__columnists/
Jeg tror ikke at det finnes én årsak, eller én løsning; virkeligheten er kompleks og mangeartet. Men jeg tror ikke man kommer utenom fattigdom, for å forklare og forstå fenomenet kriminalitet i Sør-Afrika.
Det er kanskje ikke riktig å si at kriminelle handlinger er overlevelsesmotivert - for det er ikke snakk om en akutt liv eller død-situasjon, slik vi kanskje kan forestille oss bilder fra hungerområder med babyer med store tomme mager. Men hvem av oss ville vel latt det gå så langt?! "Jeg kan vente en dag til, jeg dør ikke før i overimorgen, så la meg være lovlydig i dag." Jeg vet i hvert fall at jeg ville stjelt lenge før den tid...
Men om det ikke er overlevelsesmotivert i den helt rene forstanden av liv eller død, så kan man si at det er overlevelsesmotivert i den forstand å skaffe det daglige brød. En form for inntekt, om du vil. An income-generating activity. Jeg har sett statistikker som sier at Sør-Afrika har alt fra 25% til 75% arbeidsledighet, men vi kan i hvert fall slå fast at arbeidsledigheten er høy. Det er irriterende når vi lærer om dette på skolen, og trenes i "skills development" og "skills training" - som om mangel på ferdigheter er problemet. Hallo! Det finnes ikke nok jobber! Vi læres utfra prinsippet om at det er bedre å lære en mann å fiske, enn å gi han fisk, for da kan han sørge for seg selv og ha mat hver dag, i stedet for bare den ene dagen du ga ham en fisk. Men hva søtten hjelper det å kunne å fiske hvis du ikke har en fiskestang? Og hva søtten hjelper det å få en fiskestang hvis det ikke finnes fisk i elva?
Så hva gjør du da, når du ikke har jobb, ikke har inntekt, har en mage som må mettes, har familiemedlemmer med mager som må mettes, barn som bør på skole, en syk onkel som bør på sykehus og et tak som lekker? Jo, da blir du kreativ. Du skaffer deg en inntekt. Enkelt og greit. Er det umoralsk? Er det "ondt" og "fælt" og "fyfy"? Tja, det er vel ikke særlig verre enn å ikke mette de magene, ikke sende de barna på skole, eller se på at onkelen din dør av noe han kunne fått behandling for.
Så viseminister Shabangu kan oppfordre politiet til å skyte og drepe kriminelle, men hun ser ikke at vi allerede dreper folk - langsomt. Og i et "kill or be killed"-dilemma er det noen som velger det første.
Da jeg leste avisa idag, ble jeg interessert i en artikkel som het "A reason to eradicate poverty". Grunnen som oppgis er ikke for å bli kvitt kriminalitet, men den er ganske relevant for mine tankerekker rundt temaet allikevel. Journalisten skriver bl.a. noe om at media er så opptatt av de få rike, og glemmer helt de store massene (dvs de fattige). Det gjelder også for kriminalitet. Vi blir opprørt når en bil har blitt kapret, men glemmer at det store flertallet av ofrene faktisk er alt for fattige til å eie en bil. Hva vi rike opplever og lider pga kriminalitet er bare en liten brøkdel av helheten.
Artikkelen referer faktisk til universitetet i Oslo, og skriver: "Recent University of Oslo research conducted by Professor Kalle Moene claims that South Africa is the stingiest society in the world -- based on the factual assertion that of all countries it could most easily eradicate poverty by redistributing income from the wealthiest to the poorest."
Og nå er vi ved en kjerne: Det er ikke bare snakk om det faktiske nivået av fattigdom, eller den objektive forståelsen/virkningen av fattigdom. Det handler om fattigdom i forhold til noe. Malawi er f.eks. fattigere enn Sør-Afrika statistisk sett hvis man ser på BNP og gjennomsnittlig inntekt hos befolkningen. Men der er likestillingen stor. Her er forskjellene enorme. Det finnes rikdom her til lands som selv en nordmann ikke kan forestille seg (og man skal ikke ha reist mye for å innse at man som nordmann vet veldig mye om rikdom). Og det finnes fattigdom som er like dyptgående som den i Malawi eller hvor som helst ellers. Så det er enorme kontraster. Det er urettferdig. Det fostrer ikke samhørighet og gjensidig hjelp, slik det kan i likestilte samfunn slik som i Malawi.
Og det er unødvendig. "...av alle land kan Sør-Afrika enklest utrydde fattigdom ved å omfordele inntekt fra de rikeste til de fattigste."
Her er avisartikkelen: http://www.mg.co.za/articlePage.aspx?articleid=336935&area=/insight/insight__columnists/
Saturday, April 12, 2008
Kill the criminals
Ministeren for trygghet og sikkerhet, Susan Shabangu, har nylig uttalt til politiet: "Kill the criminals". Hun kaller dem faktisk bastards og sier: "You must kill the bastards if they threaten you or the community". Og det er ikke snakk om skremmeskudd: "I want no warning shots. You have one shot and it must be a kill shot". Hun går så langt som til å kritisere grunnloven (og, jeg antar, dets forbud mot dødsstraff): "I say that criminals must be made to pay for their crimes. The Constitution says criminals must be kept safe, but I say No!"
Det er slike dager jeg kunne ønske jeg ikke leser avisa, for sånne uttalelser skremmer meg dypt i sjelen, og får meg til å lure på - "hvor skal dette landet ende? skal det virkelig synke ennå dypere?"
For det første, hvis drap anses som løsningen, ligger det underforstått at problemet forstås som onde, fæle individer - slik at hvis de fjernes, vil samfunnet bli bedre. I bunnen av et hvert løsningsforslag, ligger en forståelse av problemet - slik og slik forklares et problem, og den forklaringen leder til et løsningsforslag. Men å si at noe er 'fælt' eller 'ondt' er ingen forklaring. Det er en beskrivelse, eller mer bestemt, en verdidom. Og en verdidom kan være velbegrunnet eller ikke, sann eller ikke, men den kan ikke lede til noe løsningsforslag, for den forklarer ingenting. Uten en forklaring av årsaken(e) til et problem, blir et hvert løsningsforslag kun gjetning.
Så slike uttalelser gir ingen mening logisk sett, for de gir inntrykk av å være en løsning til et problem, men de bygger på en verdidom og ikke en forklaring, og er derfor blind gjetning. Men av og til kan jo blind gjetning slå til - det er jo en vinner i lotto hver uke - og måten å se om gjetningen har slått til eller ikke er å se hva som skjer etterpå, se virkningen (f.eks. kan ingen vite på forhånd om de gjettet riktig lottotall, men etterpå kan man sjekke og finne det ut). Og dessverre for minister Shabangu - det ser ut til at hennes hypotese ikke slår til. Å kalle vold og kriminelle handlinger "onde" og "fæle", å si "fyfy" og forby dem, og å straffe dem som allikevel gjør slikt har vi prøvd i noen årtusener - men lite er oppnådd. Svært lite. James Gilligan, psykiater og tenker rundt vold, sier at drapsraten i USA er fra fem til tjue ganger høyere enn i noe annet industrialisert demokrati. Interessant nok, fenglser også USA fem til tjue ganger flere mennesker enn disse andre landene (i forhold til folketall). Og er det eneste vestlige "demokratiet" som fortsatt praktiserer dødsstraff. Noe å tenke på, Shabangu...
Jeg mener ikke med min kritikk å rettferdiggjøre vold eller kriminalitet - jeg sier ikke at folk bare må fortsette å drepe, voldta, stjele, skyte, knivstikke, bryte inn, ødelegge og herje. Men jeg sier at holdninger, meninger, 'problemforståelse' og løsningsforslag, slik som de uttalt av ministeren er totalt unyttige. De hjelper ikke. Og antakelig er de til og med motvirkende. Men denne posten begynner å bli lang, så jeg kommer nok snart med en oppfølgingspost der jeg forklarer mer
Det er slike dager jeg kunne ønske jeg ikke leser avisa, for sånne uttalelser skremmer meg dypt i sjelen, og får meg til å lure på - "hvor skal dette landet ende? skal det virkelig synke ennå dypere?"
For det første, hvis drap anses som løsningen, ligger det underforstått at problemet forstås som onde, fæle individer - slik at hvis de fjernes, vil samfunnet bli bedre. I bunnen av et hvert løsningsforslag, ligger en forståelse av problemet - slik og slik forklares et problem, og den forklaringen leder til et løsningsforslag. Men å si at noe er 'fælt' eller 'ondt' er ingen forklaring. Det er en beskrivelse, eller mer bestemt, en verdidom. Og en verdidom kan være velbegrunnet eller ikke, sann eller ikke, men den kan ikke lede til noe løsningsforslag, for den forklarer ingenting. Uten en forklaring av årsaken(e) til et problem, blir et hvert løsningsforslag kun gjetning.
Så slike uttalelser gir ingen mening logisk sett, for de gir inntrykk av å være en løsning til et problem, men de bygger på en verdidom og ikke en forklaring, og er derfor blind gjetning. Men av og til kan jo blind gjetning slå til - det er jo en vinner i lotto hver uke - og måten å se om gjetningen har slått til eller ikke er å se hva som skjer etterpå, se virkningen (f.eks. kan ingen vite på forhånd om de gjettet riktig lottotall, men etterpå kan man sjekke og finne det ut). Og dessverre for minister Shabangu - det ser ut til at hennes hypotese ikke slår til. Å kalle vold og kriminelle handlinger "onde" og "fæle", å si "fyfy" og forby dem, og å straffe dem som allikevel gjør slikt har vi prøvd i noen årtusener - men lite er oppnådd. Svært lite. James Gilligan, psykiater og tenker rundt vold, sier at drapsraten i USA er fra fem til tjue ganger høyere enn i noe annet industrialisert demokrati. Interessant nok, fenglser også USA fem til tjue ganger flere mennesker enn disse andre landene (i forhold til folketall). Og er det eneste vestlige "demokratiet" som fortsatt praktiserer dødsstraff. Noe å tenke på, Shabangu...
Jeg mener ikke med min kritikk å rettferdiggjøre vold eller kriminalitet - jeg sier ikke at folk bare må fortsette å drepe, voldta, stjele, skyte, knivstikke, bryte inn, ødelegge og herje. Men jeg sier at holdninger, meninger, 'problemforståelse' og løsningsforslag, slik som de uttalt av ministeren er totalt unyttige. De hjelper ikke. Og antakelig er de til og med motvirkende. Men denne posten begynner å bli lang, så jeg kommer nok snart med en oppfølgingspost der jeg forklarer mer
Subscribe to:
Posts (Atom)