Tuesday, December 26, 2006

Juledagen

Som jeg skrev i forrige post, hadde vi pizza på julaften. Og juledagen hadde vi grillfest! Joel med familie og Ezekiel med kone kom til Marc og Lene Elisabeth, og så grilla vi sammen alle sammen. Kameraet til Lene og Marc er borte, men så kom vi på at det går an å ta bilder med videokameraet. Vi kom på det litt sent, så det ble ikke så mange bilder, men her er noen:

Her er "baba wa Afrika" og meg:
Og her er han med sin fru':


Og her er minstejenta deres sammen med Milka Kathrin:

Monday, December 25, 2006

Jesus er født

Vi har vært i kirka på julegudstjeneste nå, og der var det liv i heimen. Vi jubla og sang "Jesus er født - halleluja, halleluja!" og folk dansa rundt og vifta med hvite lommetørklær og tøystykker og hva det nå var alt sammen. Litt tidligere hadde et kor sunget, og de hadde med seg en baby fram som gråt i mikrofonen og minna oss om at nå er Jesus født, og en annen baby ble båret rundt og damene løp og dansa rundt og jubla. Ikke akkurat typisk norsk julestemning - litt mindre høytidelig og litt mer jublende - men i hvert fall en skikkelig julefeiring.

Vi feira norsk julaften i går (her feires ikke julaften, bare juledagen). Det begynte med brunost til frokost. Vi besøkte et amerikansk ektepar for noen dager siden, og de hadde fått TINE Ekte Geitost av noen nordmenn tidligere i høst(Øyvind fra Toppen og Yvonne faktisk!), og serverte oss. Det falt så i smak, både hos meg, Lene Elisabeth og Milka Kathrin at de gav oss resten da vi dro. Jeg pleier ikke å spise brunost i Norge, men jeg skrev vel her i bloggen for noen uker siden at jeg har hatt så lyst på brunost på rista brød. Vi har ikke brødrister her, men vi tørrsteker brødskivene litt i panna, og da blir de akkurat som rista. Og så fortsatte det med pizza til middag, og browniemousse til dessert/nattmat. Det skulle egentlig være en brownie-kake, men det ble så bløt at det ble sjokolademousse i stedet for - og det er jo om mulig enda bedre enn brownies :)

Lene ringte hjem til familien som var samla i Norge mens vi spiste. De skulle gjette hva vi spiste til julemiddag, og tippa ris og kylling. Det er et godt tips, for det går mye i ris og kylling her, men riktig svar varr pizza og da lo de godt over pinnekjøttet sitt. Milka Kathrin sang "Et barn er født i Betlehem" med mormor. Vi har sunget mye julesanger her. Et barn er født, Jeg er så glad hver julekveld, og Vi klapper i hendene (jeg husker ikke hvordan den begynner nå - det er klappebiten som er morsom, så det er den vi synger mest). Så vi har egentlig mye julestemning. Og nå har vi til og med fått juleduk på bordet. Lene og Marc har venta lenge på en kontainer med ting fra Norge. Mest utstyr til klinikken, barnehjemmet og verkstedet (se www.tachedo.com for info om arbeidet deres), men også litt private ting til dem, deriblant julepynt. Kontaineren kom fram lille julaften, så det var den beste julegaven de kunne få. Øynene til Lene Elisabeth strålte, og hun åpna eskene mer ivrig enn en unge på julaften:)

Etter pizzaen ringte mobilen min - og det var Gammelveien! Først snakka jeg med mor, så med far og til slutt med Mikael. Det var veldig koselig å høre stemmene deres igjen. Det er begynner å bli en stund siden sist. Det var rarest å høre stemma til mor - men jeg passa på å ikke bli følsom så jeg skulle begynne å gråte... Stemma til far var den som var mest slik jeg huska - det føltes som om vi har snakka på tlf hver uke, av en eller annen merkelig grunn. Det var morsomst å snakke med Mikael - jeg holdt på å le meg skakk da han fortalte om jula si: nesten ingen gaver siden han er konfirmert nå, ikke noe snø og ingen søsken. Stakkars... Jeg skal se om jeg finner en ny gave og sende til deg, jeg:)

Men jula handler jo om mer enn mat og gaver - den handler om at Gud ble menneske. Tenkte på det i kirka i dag (det blir for slitsomt å sitte å prøve å konsentrere seg nok til å skjønne hele prekna på swahili, så jeg sitter og lar tankene fly litt), hvor spesielt det er at Gud ble menneske. Det er jo det som skiller kristendommen fra andre religioner - at ellers så prøver menneskene å klatre opp til Gud, men i kristendommen kommer Gud ned til menneskene. Vi er flinke til å viske ut det skillet da, men. Man kan jo lett få inntrykk av at alt handler om hva du må og ikke må i kristendom også - ikke drikke, ikke røyke, ikke ha sex, særlig ikke hvis du er homofil, men be og lese i bibelen og være snill, ellers blir det verst for deg etter at du dør. Det får fort preg av å dreie seg om å klatre opp til Gud, å være god nok. Så noen mennesker gjør kristendom helt lik en hvilken som helst religion. Men grunnideen er annerledes. Den egentlige historien handler om at Gud ble menneske. At Gud klatret ned.

Og han gjorde det på en bakoversveisende måte. Alle som leser tror kanskje ikke på Gud, men bare forestill deg som et tankeeksperiment at Gud finnes. Gud har skapt jorda og hele universet og er ubegripelig stor. Så finner han ut at han skal komme på jorda som menneske. Han kunne jo komme som USAs president, eller den neste Kim av Korea, eller noe annet stort. Med jagerflyeskorte og salutter, med ekte stjerneskudd, med brennende asteroider. I det minste et symfoniorkester og Pavarotti som synger "Our God is a mighty God". Men, for det første, han blir født som en baby. Helt hjelpeløs. Gråter og tisser og bæsjer på seg. Helt avhengig av at noen tar seg av han, og gir han mat og kjærlighet. Og, for det andre, han blir født i fattigdom. Ikke på et sykehus eller en fødeklinikk. Ingen sterile intstrumenter, men midt blant husdyr og halm og møkk. Tenk på hygienen! Både Maria og Jesus kunne fort fått infeksjoner og dødd. Å føde under slike forhold er ganske hårreisende å tenke på for en nordmann. Ikke fullt så hårreisende å tenke på her, men så er det også mange flere mammaer og nyfødte babyer som dør her enn i Norge... Familien er ikke rik og berømt. Ikke Angelina og Brad. Ikke Melinda og Bill Gates. Ikke en gang Kong Harald og Dronning Sonja. Nå i våre tider er jo Josef og Maria berømte, men de var jo bare to helt anonyme, fattige folk. Helt vanlige.

Jeg ELSKER denne historien. At Gud ble født fattig. Han har nok et annet både verdenssyn og menneskesyn og i det hele tatt syn på det meste enn oss. Vi bruker jo jula til å forspise oss og forgjelde oss... Men Jesus ble født fattig.

Gledelig jul, alle sammen.

Thursday, December 21, 2006

Bilder

Her er familien samlet - Marc, Milka Kathrin og Lene Elisabeth:


Og her er sjarmtrollet:


Wednesday, December 20, 2006

Julemiddagsfantasier

Jeg og Lene Elisabeth har drevet og fantasert om julemiddager og andre gourmetiske muligheter, og kommet fram til en super plan for julaften. Jeg har lengtet etter hjemmelaga pizza siden i september, men har ikke noen stekeovn i Durban og kjenner heller ingen som har det. MEN Lene Elisabeth og Marc har stekeovn! Så dette byr på uante muligheter :)

Vi snakka om pinnekjøtt - det er jo mye geitekjøtt her i hvert fall, som likner på norsk sauekjøtt, det sauekjøttet som er her er veldig beskt (altså omtrent motsatt av i Norge hvor geita er besk), og forskjellige andre muligheter, men ingenting slår pizza. Så julaften skal vi ha pizza til middag - HURRA!!! Vi har planlagt hvor vi skal få tak i kjøttdeig og ost - vi har allerede oregano, mel og gjær. Jeg gleder meg så sinnssykt at jeg kan ikke få sagt det. Vi bestemte oss allerede på mandag, og flere ganger om dagen, kommenterer vi hvor innmari vi gleder oss.

Det er jo masse deilig fersk frukt her: appelsiner, ananas, bananer, papaya og mye mer, så til dessert skal vi skjære opp frukt, og så skal vi kjøre på butikken og kjøpe ISKREM!! (Vi har ikke fryser her, så vi kan ikke kjøpe på forhånd.) TJOHO!! Nå klarer jeg nesten ikke vente til julaften.

Men i dag skal vi bake sjokoladekake, for vi skal ha med kake til Mary og Don (de to amerikanerne) som dessert til lunsj i dag. Så det hjelper på ventetida :)

Mh, jeg har lyst til å flytte til et sted med stekeovn..........


Arusha

Jeg tror jeg glemte å si i forrige post at jeg er i Arusha. Jeg traff Marc i Dar es Salaam og vi kjørte sammen oppover på fredag ettermiddag/kveld/natt (det ble litt natt for vi fikk en punktering underveis). Og Arusha er altså byen jeg bodde i da jeg var i Tanzania den vinteren etter folkehøyskoleåret. Marc (og Joel og David og Ezekiel fra forrige post) ble jeg kjent med da, og vi ble venner for livet.

Joel ble reservepappaen min, og tok meg med hjem og tok seg av meg, så jeg fikk et nært forhold til hele familien. Særlig lille Joshua (som nå er blitt ganske stor), som var en hjerteknuser uten like. Jeg klarte ikke å si hadet til han da jeg dro, husker jeg, for hver gang jeg prøvde bare knakk jeg sammen i gråt... Men gjensynet ble dessto mer gledelig :)

Og Marc ble reservebroren min - nei, ikke bare reservebror, men ordentlig bror. Jeg hadde nok verken lært meg swahili eller tort å spille i bandet hvis det ikke var for han. Og nå er jeg altså hjemme hos han i Arusha. Han og Lene Elisabeth og Milka Kathrin (og en baby i magen som vi ikke vet hva heter ennå) flytta nedover fra Norge nå i høst. Jeg har ikke sett Milka Kathrin siden hun var liten baby. Hun var veldig søt da også, men nå er hun noe helt aldeles usannsynlig skjønn. Jeg får ikke til å legge til bilder akkurat nå, men jeg skal prøve igjen senere, så dere får se vidunderbarnet.

På mandag dro vi (dvs Marc, Lene, Milka og meg) til landsbyen der Marc kommer fra. Den heter Mwika og ligger ved foten til Kilimanjaro. Det er et kjempefruktbart område, med svære bananåkre, kaffeåkre og maisåkre, og det er veldig frodig og grønt og flott der. Jeg hadde ikke truffet mammaen og søsknene til Marc før, så det var koselig å hilse på dem. Og det var morsomt å treffe igjen pappaen hans - han har jeg ikke truffet siden bryllupet i Norge. Da var jeg oversetteren hans, siden han ikke kan så mye norsk og engelsk...

Monday, December 18, 2006

GJENSYNSGLEDE

AAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA
AAAAAAAAAAAAAAHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHh!!!!!!!!!!!!!!!
Vi dro til kirka i gaar - og gjett hvem jeg traff?!?!?!?!?! JOEL og EZEKIEL!!!


Marc hadde tlfnr til Joel, saa jeg ringte han lordag kveld. Det var saaaaa koselig aa hore stemmen hans igjen. Vi avtalte at vi skulle motes i kirka, saa naar vi kom dit, kunne jeg ikke konsentrere meg om noe annet - jeg bare saa om jeg kunne finne han. Jeg saa en bakfra, som likna paa Joel. Han stod ved miksepulten. Og saa lofta han tommelen i vaeret, for aa kommunisere med musikerne paa scena, og da visste jeg at jo det var Joel, for han har en spesiell tommel. Jeg hadde bare lyst til aa lope fram og kaste meg rundt halsen paa han. Men man bor jo oppfore seg litt i en kirke, saa jeg gikk i stedet fram noksaa rolig. Paa veien framover, saa jeg Jemima som jeg ogsaa kjenner. Hun satt paa benken bak Joel, saa jeg satte meg sammen med henne. Etter litt snudde Joel seg, og det var bare saa vidt vi klarte aa ikke hyle høyt av glede :) Han prikka borti sidemannen - og for en overraskelse - det var Ezekiel!! Jeg holdt paa aa ramle av benken. Jeg har ikke visst hvordan jeg skulle faa kontakt med han, for jeg vet ikke hvor han bor lenger, eller tlfnr hans, saa naar han snudde seg og jeg saa ansiktet hans, kunne jeg nesten besvimt av glede.

Vi gikk ut, for det var tidlig i gudstjenesten og vi kunne ikke vente med aa gi litt uttrykk for følelser :) Da jeg kom ut ble jeg overfalt av kona til Joel, Lucy, som klemte meg og kyssa meg til vi snubla bortover veien og holdt paa aa falle begge to. Jeg kunne ikke stoppe aa le, jeg var saa glad, det var helt fantastisk aa treffe dem igjen. Vi kunne ikke stoppe aa klemme og le, alle sammen, og jeg vet ikke hvem som var mest overraska.

Men Ezekiel og Joel var lydteknikere, saa de maatte inn igjen. Strommen gikk, saa de maatte faa igang generatoren. Alle inviterte meg hjem til seg, og jeg ville hjem til alle og visste ikke hva jeg skulle gjore. Men jeg har savna lille Joshua saa faelt, og ville ikke vente ett sekund ekstra med aa se han, saa det endte med at jeg ble med Joel og Lucy hjem. Jeg har ikke vaert i Arusha siden jula for tre aar siden, og hjelpe meg som barna har vokst. Joshua har blitt kjempestor, men han er fortsatt en sjarmør. Og paa kvelden motte jeg David, saa i lopet av en dag hadde jeg plutselig mott alle de "viktige". Jeg var helt utslitt av alle følelsene og inntrykkene, og sovna som en stein naar jeg kom hjem igjen. Men det var virkelig en helt fantastisk dag.

Friday, December 15, 2006

Norsk asylpolitikk

Folg linken og les. Og hvis du synes det er viktig og riktig - gi din underskrift.

Thursday, December 14, 2006

Mer fra Dar es Salaam

Her gaar livet sin gang og jeg fortsetter aa nyte det daffe ferielivet. Jeg bor hos Sam, kjaersten til min Afrika-Ingunn, og noen andre studenter. De er midt i eksamensrushet, stakkars, og har det travelt. Saa det gjor at jeg nyter slaraffenlivet ekstra mye - siden jeg ser kontrasten, hehe:)

Sams bror, Dick, har tatt seg av meg disse dagene, og i gaar dro vi paa strandtur. Vi tok ferje over til en halvoy som jeg ikke husker hva heter, og minibuss til en fantastisk deilig strand. Det var nydelig aa ligge og slange seg i skyggen - saa nydelig at jeg nesten ikke kom meg opp og uti vannet. Men da jeg omsider fikk karra meg opp fra solsenga og uti bolgene, angra jeg absolutt ikke. Vannet var glovarmt! Nesten paa grensa til aa vaere ubehagelig, men det var definitivt fortsatt behagelig. Passe store bolger. Jeg laa og flot paa ryggen, og ble nesten dyssa i sovn... (Ja, tenk, lille meg med vannskrekk ligger og flyter paa ryggen i bolgene - det er hva jeg kaller framgang.) Jeg hadde selvfolgelig glemt bikinien naa ogsaa, saa jeg svomte i samme utstyr som i Lake Malawi. Hadde ikke med noe haandkle, for jeg hadde tenkt aa bruke kangaen, men den var jo enda vaatere enn meg etter svommeturen, og det gikk tregt aa torke seg, siden sola var paa vei ned.

Det ble etter hvert morkt og stjernehimmelen aapenbarte seg over oss. Det var saa vakkert at det gjorde vondt i ribbeina - stjernehimmelen over oss, lyden av bolgene, en varm bris fra havet. Det var utrolig fristende aa sove der paa stranda, men vi var skrubbsultne, og det var ikke noe mat i naerheten. Saa vi dro tilbake og ferja til byen igjen.

Jeg vet ikke om det var saltvannet eller maten vi omsider fikk i oss, men jeg hadde i hvert fall en troblete natt med mageknip og suppebaesj. Jaja, shit happens... Men jeg er kanskje litt dehydrert, saa dere faar unnskylde hvis jeg skriver litt uforstaaelig. Hjernen henger ikke helt med. Saa naa maa jeg hjem og drikke mer vann. Tuwasiliane:)

Monday, December 11, 2006

Dar es Salaam

Her er det varmt!!! Det er ikke sikkert at temperaturen er saa ekstremt hoy, men det er vanvittig fuktig, og svetten renner absolutt hele tida - enten jeg er inne eller ute, i skyggen eller sola, men vifte eller uten. Men det er deilig, jeg bare slapper av og nyter livet, spiser og drikker og sover. Fant En folkefiende av Henrik Ibsen paa engelsk - An enemy of the people - som jeg driver og leser. Veldig bra og interessant! Og saa kjoper jeg aviser og prover aa oppdatere meg.

Jeg hadde kjopt julegaver til Mikael, mor og far i Mzuzu, Malawi, men det lokale postkontoret kunne ikke sende post til Norge, saa jeg tok med meg pakka over grensa og planla aa sende den herfra. Hadde ogsaa skrevet julebrev og -kort til morfar, besta, tante Inger, onkel Jon, Hege, Monica - alle med familier - og bursdagskort til Karen Anni og Silje - skrevet i SOr-Afrika men ikke sendt pga eksamensstress. Men den pakka ble dessverre borte i busskaoset. Kunne ikke finne den igjen da jeg skulle gaa av i Dar... Men jeg fant heldigvis sekken min, og jeg klarte aa komme meg av selv, saa jeg er fornoyd allikevel. Kanskje jeg skriver nye kort og brev herfra, vi faar se...

Jeg er i Dar es Salaam for aa ordne visum til reisa videre etter nyttaar. Har besokt ambassaden i Rwanda i dag, og det virka fort gjort, saa jeg drar sannsynligvis videre til Arusha i lopet av uka.

Hasta la vista! Eller, tutawasiliana!

Friday, December 08, 2006

Ekstrembusstur

Framme i Dar es Salaam! Ankom busstasjonen litt for midnatt, etter den mest ekstreme bussturen jeg har vaert borti. Trodde liksom at bussen fra Joburg til Lilongwe var trang, for vi satt fem paa rekka (og ikke fire som normalt), pluss midtgang, uten at bussen var noe bredere. Og bussen fra Lilongwe til Mzuzu var trang, og honene kakla under fottene paa oss, og Chris smilte sitt bredeste smil og sa at "Dette er Afrika". Men denne bussturen, fra Mzuzu i Malawi til Dar es Salaam i Tanzania, stiller i en kategori for seg selv.

Jeg hadde kjopt billett noen dager tidligere, og ante fred og ingen fare da jeg gikk paa bussen. Billett=sitteplass, tenkte jeg, naiv som jeg var. Jeg tok grundig feil. Bussen hadde starta i Lilongwe, og vi som gikk paa i Mzuzu fikk ikke sitteplass. Jaja, jeg kan jo sitte paa gulvet, tenkte jeg da, og ante fortsatt ikke mye fare, men jeg var litt for optimistisk. Vi ble stuva sammen, mer enn sild i tonne. Jeg kunne ikke rore meg en centimeter - ikke en gang nok til aa sjekke klokka. Vi dro i ettida paa natta, og det ble en lang natt. En gammel, fet bestemor lente seg tungt over meg, saa beina mine knapt klarte aa holde oss oppe. Det eneste som mangler naa er aa bli bussjuk og spy, tenkte jeg, og jeg hadde ikke for tenkt tanken, for vi starta en forferdelig nedklatring fra et fjell. Bussen bremsa ikke paa giret, maa du tro, saa det gikk i ujevne rykk og napp, med harde traakk paa bremsa og plutselige oppslippinger, og en tilsynelatende endelos rekke av svinger. Det tok meg ca 1 minutt aa bli kvalm, men det var ikke mye aa gjore med det, bortsett fra aa lukke oynene og be om at jeg ikke maatte spy og at bremsene ikke skulle gaa varme og svikte. Og Gud horte bonnen, heldigvis.

Om morgenen ankom vi grensa til Tanzania, og grenseovergangen var vel det eneste som gikk som smurt paa hele turen. Jeg fikk visa uten problemer. Etter at vi hadde kryssa grensa gikk noen av, saa det ble litt bedre plass. Jeg fikk lene meg mot en seterygg eller armlene store deler av dagen, saa jeg slapp aa baere all kroppstyngden med beina. Men bedre plass forte til at flere forsokte aa sette seg paa gulvet, saa beinplassen ble mindre og mindre, og jeg klarte etterhvert ikke aa staa paa begge beina samtidig, men stod paa ett bein til det var utslitt, og skifta til det andre, til det var utslitt, osv.

Som om ikke det var nok, fikk jeg mensen ilopet av dagen. Vet ikke riktig naar, for jeg merka ingenting selv. Det var noen damer som saa at jeg blodde... PINLIG! Det er en uke for tidlig, saa jeg var helt uforberedt. Det var ikke saa mye jeg kunne gjore - jeg stod paa ett bein og kunne ikke akkurat skifte der i midtgangen. En av damene gav meg heldigvis en kanga til aa ta rundt buksa og skjule meg med. Etter flere timer stoppa endelig bussen, og jeg sprang paa do, og damene hadde dessverre rett. Saa jeg starta det tilsynelatende umulige prosjektet aa finne bagasjen min. Jeg hadde dopapir i en veske inne i bussen, og tampong og ren truse i bagasjerommet, og jeg vet ikke hva som var vanskeligst aa faa tak i. Bussen var saa stappa, at jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det for dere. Men 'nod laerer naken kvinne aa spinne', og det gikk til slutt. Stoppen var turens eneste matpause, men jeg hadde brukt hele tida paa aa faa tak i tingene mine og paa do. En av medpassasjerene hadde heldigvis kjopt et eple til meg, men det var det eneste jeg spiste paa hele turen. Jeg hadde lyst til aa kjope noe fra selgerne som solgte mat og drikke bare vi stoppa ved et veikryss omtrent, men det var fullt - jeg klarte ikke aa faa tak i pengene mine...

Jeg var ikke den eneste som var uheldig - ei jente spydde og en mann hadde et diareuhell... Sistnevnte syns jeg er verre enn mitt uhell, saa til tross for 'bad timing', troster jeg meg med at det kunne vaert verre. Vi punkterte ved Mikumi nasjonalpark, saa det ble en lengre stopp ute i odemarken. Jeg syntes det var godt, for jeg fikk sette meg ute i gresset. Men det tok paa tida, og vi var alle utaalmodige etter aa komme fram. Det var tydeligvis den ene av bussjaaforene ogsaa, for han som kjorte den siste etappen, kjorte som et svin. Vi var mer i motsatt kjorefelt enn vaart eget, og vi hadde saa mange nestenulykker med motgaaende trafikk at det var helt usmakelig. Vanligvis ville jeg gaatt fram og bedt sjaaforen pent om aa roe ned, men det ville tatt meg minst en halvtime aa klatre over alle som var i midtgangen mellom meg og sjaaforen - hvis jeg i det hele tatt ville faatt det til - saa jeg droppa det.

Det var saaaa deilig naar vi endelig naadde Dar. Fantastisk aa vaske seg, og enda mer fantastisk aa legge seg! Jeg var saa sliten at jeg knapt visste hva jeg het. Turen tok 22,5 timer - og jeg hadde ikke sittet i et sete (eller paa gulvet for den saks skyld) ett sekund. Jeg blodde paa tre taer etter aa ha blitt traakka paa igjen og igjen, og fottene, anklene, leggene, knaerne, laarene - hele meg verka.

Men turen var ikke bare ille. Det var en opplevelse aa folge med paa naturen, landbruket og dagliglivet utenfor vinduene mens det var dagslys. Fra grensa og til Mbeya var ubeskrivelig vakkert - gronne og frodige aakre. Teplantasjer fulle av plukkere saa langt oyet rakk. Langs hele turen var det aakre av alle slag, og hver lille landsby full av folk og liv. Og saa var det befriende aa skjonne hva folk rundt meg sa, selv om det ikke angikk meg eller var av interesse engang alltid, saa var det veldig godt aa folge med paa alt og vite hva som foregaar.

I natt sov jeg vanvittig godt, og jeg har sovet mange timer i lopet av dagen i dag ogsaa. Jeg var bare oppe og dusja og spiste frokost for jeg la meg igjen, og da stod jeg ikke opp for middag :) Beina er overraskende friske, og jeg har ikke vondt et eneste sted. Men jeg kommer definitivt ikke til aa glemme disse 22,5 staaende timene med det forste...

Wednesday, December 06, 2006

I have become a brunette



...and got a new style;)

Well, this is my last day in Malawi. Tonight its another bus and on the road again - heading for Dar es Salaam.

I have had a wonderful time. Thanks a lot Chris! (and Elvin and Alberto!)

Friday, December 01, 2006

Lake Malawi, continued

It was extremely hot. Albert got his dad's cap as a protection.


I had to seek refuge in the shade. Some girls came and kept me company. We had alot of fun. They chatted in some local language which I didnt understand, sang and danced.



One of the girls suddenly farted - and was immediately beaten by the others. But they soon followed and some kind of farting competition took place. I didnt participate in the competition, but was probably the one laughing highest and most. We had a lot of fun.

Lake Malawi

We went to the lake last Saturday. Really idyllic.



Elvin and Albert enjoyed the warm water

And so did I

(yes, I am swimming wearing a cap - the sun was burning beyond imagination - I didnt dare take the cap off for a second)

It was a refreshment that restored my soul. It was absolutely lovely. The water was warm and nice. The waves washed silently over us. I have no words to describe how lovely it was.

(and yes, I did of course forget my bikini at home, so I swam in white underwear, covered by this kanga)

Chris was the biggest swimmer of us all, but since he is the photographer, there is no picture of him, unfortunately. You should have seen Albert's face and heard his rejoice when Chris entered the water. And you should have seen Chris - the proudest dad on this earth. Albert was not scared of the water at all, but wanted to jump in and swim, and enjoyed the waves washing over him.

MALAWI

We arrived early Wednesday morning last week and finally were Mr and Mrs Mhone happily reunited


Albert and mummy were happy to have daddy back again

And I was happy to sit in the shade and relax

The beautiful entrance to their house

Albert is one charmer

And Elvin is a hard worker and good wife - preparing maize flour to cook nzima to Chris :)


Her har hun spredt maiskorn utover til tork. Etter noen timer i sola, tok hun dem til molla som er naermeste nabo, og malte til mel. Etter det ble melet spredt utover igjen for en ny omgang med soltorking.