Tuesday, December 02, 2008

En biltyvs begravelse

Det var ikke bare Morgan Tsvangirai jeg nesten møtte forrige lørdag - jeg dro også nesten i begravelsen til en biltyv, eller rettere sagt en biltyvkonge.

Biltyveri er stort i Sør-Afrika, og det er flere rikinger ute i townshipene som har slått seg stort opp ved å stjele andres biler.

En av de største i Durban ble nylig drept av politiet, og da er det tradisjon at alle store biltyver i flere områder rundt kommer sammen i en hyllest på begravelsesdagen.

De stjeler da hver sin flotte bil, kjører den til begravelsen og har et slags opptog, med tuting og brekksladd og greier.

Det komiske er at politiet er til stede under begravelsen og passer på at alt går fredelig for seg - men det løftes ikke en finger mot de stjålne bilene eller kjørerne deres...

Dessverre kom jeg meg ikke dit, for det ville jo vært en opplevelse utenom det vanlige. Men det er jo flere biltyvkonger igjen, så det er mulig anledningen byr seg senere også.

Friday, November 28, 2008

EU inn i Kongo?

Her er en interessant underskriftskampanje:

http://www.avaaz.org/en/global_action_on_congo/50.php

Jeg skriver at den er interessant fordi det er en kampanje for fredsbevarende styrker fra EU, og det er jo litt spesielt med tanke på hele "hvorfor bryr vi oss ikke mer om Afrika"-problematikken.

Det er vanligere å støtte FN-styrker, som stort sett består av indere og andre 'halv-svarte' og med svært få 'hel-hvite'.

Men skulle vi vurdert utfra menneskelig verdi - og ikke utfra våre militære eller økonomiske interesser - er det ingen tvil om at krigen i Kongo ville fått mer oppmerksomhet og mye større innsats fra Europa.

Monday, November 24, 2008

Et nesten-mote med Tsvangirai

På lørdag møtte jeg nesten Morgan Tsvangirai (opposisjonslederen i Zimbabwe).


Han skulle komme hit til universitetet og holde et foredrag. Men Mugabe ville det annerledes...

Kofi Annan, Jimmy Carter og Gracia Marcel skulle til Zimbabwe, men de ble
nektet inngang! Tsvangirai måtte derfor være i et krisemøte med dem i stedet.

Her er de tre:

Mugabe har virkelig trådt over grensa for galskap når han nekter Kofi Annan inn i landet. Jeg trodde ikke mine egne ører. Og han tar overraskende sjanser, for Gracia Marcel er jo kona til Nelson Mandela!
Mulig det er fordi han vil forme sin egen regjering alene, og derfor ikke er sa interessert i forhandlinger eller internasjonal kontakt...




Men det var et bra møte her på universitetet allikevel. Hundrevis av zimbabwiske flyktninger hadde møtt opp, og det var stor stemning i salen. Her er flagget til Movement for Democratic Change:
Jeg mista kameraet mitt på vei til Namibia, så jeg fikk bare tatt (dårlige) bilder med mobilen, og nå sliter jeg med å få dem overført til dataen, men jeg kommer forhåpentligvis tilbake med bilder, for noen av dem er svært så minneverdige (dere vil forstå når dere ser dem).

Ellers er ikke situasjonen i Zimbabwe noe særlig. Flere hundre har dødd av kolera, og utbruddet fryktes spredd til Sør-Afrika. Tre mennesker er til nå døde på denne siden av grensa.


Zuma har sagt at prominente personer, inkludert Kofi Annan, mener situasjonen i Zimbabwe nå er så ille at landet kan kollapse i løpet av maneder. Ja, det skulle ikke forundre meg.


Men en ting som faktisk forundrer meg er Zumas holdning her. Han er kanskje ikke så verst allikevel. I dag sa han nemlig: "The situation has just gone beyond a situation where we can say 'let us wait and see'. We have got to act and act now." Så sant, så sant.

Friday, November 21, 2008

Naboer

Vel, det skjedde ting her også mens jeg var borte. Hushjelpa fortalte i går at noen brøt seg inn til naboen mens jeg var i Namibia og kapra en bil (hijacked a car, er ikke sikker på hva vi sier på norsk...?). Er ikke helt sikker på om de stjal noe mer også - jeg og hushjelpa har litt språkproblemer - men det var i hvert fall ingen som ble drept.

Litt verre var det i et annet hus i nabolaget (men dette huset er ikke vegg-i-vegg slik som det over): Noen tyver brøt seg inn, drepte hushjelpa som jobber der, putta henne i en plastsekk, og stjal alle (?) møblene.

Så det er ikke noe særlig...

En kamerat ble rana med kniv i byen for en liten stund siden, midt i rushet av folk - ingen stoppa og hjalp ham, og tyvene bare spaserte rolig vekk etterpå uten at noen løftet en finger. Jeg kan skjønne at folk er redde for å gripe inn mens det skjer - tyvene hadde jo tross alt kniver - men at de bare kunne spasere vekk, og ikke måtte løpe, det synes jeg er dårlig.

Chris med familie dro hjem igjen til Malawi forrige uke, og i Johannesburg ble de rana. Ganske dårlig avslutning på oppholdet i Sør-Afrika, får en si... Jeg skrev til ham at jeg var glad de kom fram i live i hvert fall. Og det er jo sant, men det er også litt ille at det er sånn vi tenker nå. Det burde ikke være sånn.

Men, men. Vi får bare håpe det beste...


Thursday, November 20, 2008

Hei hei

Et lite livstegn igjen etter lang tids stillhet... Jeg har vaert i Namibia siden sist. Det var fantastisk, og jeg skal skrive mer om det snart.

I dag har jeg skrevet arets siste eksamen, og det er saaa deilig a vaere ferdig :-) Jeg og ei venninne kjopte iskrem og feira etterpa.

Na blir det nok mye tid og energi pa gateprosjektet vart. Kommer helt sikkert med oppdateringer etterhvert.

Ellers er tankene mine mye i Kongo for tida. Skal skrive mer om det ogsa snart.

Na ville jeg bare si et raskt hei :-)

Tuesday, November 11, 2008

Hjerterystelse

- Hvorfor bryr vi oss ikke mer om Kongo?

- Dette er Afrika, vi ser ikke våre interesser som truet. Det er grundig institusjonalisert i det internasjonale samfunnet at Afrika ikke behandles på samme måter som andre kontinent.

(Jan Egeland til Dagbladet.)
Text Color
Krigen i Kongo er for komplisert til at jeg skal forklare eller synse for mye i denne lille posten på bloggen, men jeg må si litt - om så bare for å tømme hjertet litt. Det er hjerteskjærende å lese om toårige Elia som ikke har sagt et ord etter at han kom på sykehuset for behandling av skuddsår. Hva er det han gjemmer på i det lille barnesinnet?

Og det er nyrefordreiende at vi gjør så lite, bryr oss så lite. Setter våre snevre interesser i forsetet, i stedet for å la vår felles humanitet/menneskelighet styre engasjementet vårt. Hvis vi kunne ane bare en brøkdel av den menneskelige lidelsen, ville vi blitt rystet til lidenskap og handling.

Monday, November 10, 2008

Ting som skjer - USA, SA, DRC og Namibia

Ja, det er mye bra som skjer. Obama blir president i USA over nyttar (sa lenge ingen gjor noe dumt...), og selv Nelson Mandela gratulerer: "Your victory has demonstrated that no person anywhere in the world should not dare to dream of wanting to change the world for a better place". Ikke verst.

Her er et bilde av Nelson Mandela, Barack Obama og Martin Luther King ("De tre store" kan de vel kalles) av artisten circa:


Mer bra som skjer er at jeg er ferdig med de to mest krevende eksamenene. En gikk noenlunde og en annen stralende, sa det er lite a klage pa der ogsa.

Og na gar turen snart til Namibia for a besoke Cathrine! Det blir supert!

Men ikke alt er fryd og gammen. I Kongo ser det skummelt ut na. FN er igjen tafatt og lite handlekraftig... Ingeborg Eikeland (som jeg besokte nar jeg var der) forbereder seg pa evakuering (se her for mer).

Her er hun ute pa veranda sin mens jeg var der. Hun ser pa bilder tatt av en modig mann som gar inn i skogene og redder ut kvinner som blir holdt som fanger av militsgrupper.

Monday, November 03, 2008

Historisk dag?

Oioioi for et spennende døgn vi har foran oss! Jeg burde egentlig lese til eksamen, men må en tur innom internett og oppdatere meg. Det ser heldigvis ut til at Barack Obama kommer til å vinne!

Her er han sammen med bestemor i Kenya:




Her i Afrika er det selvfølgelig stor stas med Obamas afrikanske bakgrunn, og (forholdsvis) mørke hudfarge. Men noen har manet til forsiktighet og vist til blant andre Tiger Woods - som også faller innunder kategorien svart i USA, men som nekter å bli kalt svart.

Men forsiktighet på båten - Obama virker som en grepa kar, og det er jammen historisk at en mann med en underprivligert bakgrunn (både historisk med Afrika/svart, og personlig med alenemor og trange kår) kan bli president i verdens mektigste land.

Obama har forandring som slagord, men jeg synes han kan også oppsummeres som 'mulighet', eller 'WE CAN':



WE CAN

CHANGE

PS:
Her er en link til en nettside der alle vi verdensborgere kan stemme: If the world could vote? (Du kan også stemme der) Ingen tvil om hvem som er mest populaer... Fra Norge har Obama fått 92,9% i skrivende stund. Det blir neppe like stor brakseier i det amerikanske valget, men så lenge det blir seier er jeg glad.

Saturday, October 25, 2008

Fattigdomsreduksjon pa stor skala

Mens tilstanden i Zimbabwe bare blir verre og verre (se f.eks. denne artikkelen på Dagbladet.no), er det heldigvis mer å glede seg over i et annet naboland: I Botswana er fattigdommen på vei ned. Trenden er langtids, fra 59 % i 1985/86 til 47 % i 1993/94 - og helt ned til 30 % in 2002/03.

En professor i økonomi ved universitetet i Botswana sier at årsaken delvis ligger i utbredelsen av sosiale sikkerhetsnett (dvs sosialstønader). Han sier videre at disse støtteordningene i stor grad ikke er behovstestet.

Det er interessant. Jeg har nemlig begynt å engasjere meg i debatten rundt Basic Income Grant (BIG) her i Sør-Afrika. Basic Income Grant skal vaere for alle borgere i landet, og er dermed ikke behovstestet. Det betyr mindre byråkrati - og, i tillegg til at det er koster mindre, er det viktig i et så korrupt land som Sør-Afrika. Det betyr også at alle nås. Nå er det mange som faller utenfor:

Dagens støtteordninger er fullstendig utilstrekkelige. Mer enn 13,8 millioner mennesker i den fattigste 40%-delen av befolkningen faller ikke innunder noen av støtteordningene i det hele tatt. Og når det gjelder å dekke fattigdomsgapet (dvs forskjellen mellom faktisk inntekt og fattigdomsgrensa), utgjør dagens støtteordninger kun 37%. Forskning antyder at BIG derimot vil kunne dekke over 80%. En slik ordning vil med andre ord utgjøre en enorm forskjell.

Vi snakket om BIG i gatebarnkomiteen nylig. De fleste kommer fra fryktelig fattige hjem, og de kunne umiddelbart se hvordan BIG kunne hjulpet dem. F.eks. i et hjem med 8 personer der ingen har arbeid - forskjellen mellom null inntekt og R100,- per person er som natt og dag. Når man ikke trenger å leve totalt fra-hånd-til-munn, men har en viss stabil inntekt, åpner det opp for kreativitet og entrepreneurship, og effekten vil derfor langt overgå selve BIG-beløpet.

Men mer om det senere. Nå er det tilbake til bøkene, for jeg har hatt 'pause' i hele dag. Semesterets siste uke begynner nå, så det er siste etappe i maratonløpet for denne gang.

Monday, October 20, 2008

1000 hver dag


Jeg skrev tidligere da jeg kommenterte Mbekis avgang at 200 mennesker dør av AIDS-relatert sykdom her i landet hver dag, men det er en underdrivelse. Det riktige tallet er over 1.000!

Heldigvis har vi fått en ny helseminister nå, Barbara Hogan, og hun ser ut til å vaere et grepa kvinnfolk. Hun har nylig holdt en veldig lovende tale og har de mest grunnleggende holdningene på plass: Hun anerkjenner at HIV forårsaker AIDS (noe den tidligere presidenten og den tidligere helseministeren sådde tvil om). Hun innrømmet hvor alvorlig situasjonen er, og gav sin fulle støtte til medisinsk forskning og kampen for tilgang til medisiner for alle.

Det er jo egentlig det minste man kan forlange av en helseminister. Bare forestill deg at vi har en sykdom i Norge som dreper mer enn 1000 mennesker hver dag - og Jens Stoltenberg og Bjarne Håkon Hanssen sier at medisinene er giftige og at det er bedre å spise gulrøtter. Det ville jo ikke skjedd...

Men det nytter ikke å gråte over spilt melk, og det er i det minste bra at vi har fått en bra helseminister NÅ. Bedre sent enn aldri :-)

Thursday, October 16, 2008

To mennesker

Jeg kommer fra byen nå. Det begynte å bli mørkt, og det var guffent da jeg måtte stoppe ved et av de 'skumle' lyskryssene nede i byen. Da jeg kom til naboporten der jeg parkerer, stod det en mann der - halvgjemt i skyggene, og jeg var en smule skeptisk... Jeg må gå ut av bilen for å låse opp porten, og jeg prøvde å vurdere - skal jeg la motoren stå og gå eller slå den av? Jeg bestemte meg for å la den stå og gå, slik at det ville være enkelt å ta bilen, og risikoen for at noe skjedde med meg ville være minst mulig (jeg vet ikke om det er riktig, men det var det jeg tenkte der og da i hvert fall).

Det viste seg at mannen bare spurte om brød. Han var sulten, og slett ikke farlig. Vi kom i snakk, og han var ikke bare hyggelig men også velinformert. Da jeg sa at jeg kom fra Norge, visste han at det er et skandinavisk land, og at vi hadde støtta kampen mot apartheid tidligere enn andre europeiske land. Det har jeg knapt opplevd tidligere - de aller fleste ser ut som et stort spørsmålstegn når jeg sier Norge (no way??).

Det ble en kjempehyggelig opplevelse. Vi så mennesket i hverandre. Vi overkom to vanskelige barrierer: først da jeg tenkte han kanskje var farlig, og så da han bad om brød. Først møtte jeg ham med skepsis og aktsomhet, og så han møtte meg med ydmykelse. Men i et magisk øyeblikk kunne vi speile oss i hverandre, og gjenkjenne mennesket i oss selv og den andre - i den andre.

Beviset at vi møttes som mennesker, og ikke som overmenneske og undermenneske, kom da vi skiltes. Han sa ikke "ma'am" til meg slik standardreplikken er, særlig når maktbalansen er skjev som i dette tilfellet (han ber om brød, jeg gir brød). Men det var ingen ydmykelse i øynene hans lenger, ingen underdannighet, ingen fornedrelse. Og det var heller ingen skepsis eller frykt i blikket mitt. Jeg tror hans overraskelse og glede over å speile seg i et annet menneske og gjenkjenne mennesket i oss begge var like stor som min. For han var et eneste stort smil - ikke det opphøyende 'takk for at du ser i nåde til meg og gir meg brød'-smilet. Men et 'for en fantastisk følelse å være anerkjent som menneske'-smil. Og jeg tror jeg smilte det samme smilet. Og det var ingen stakkarsliggjørende replikker, verken fra den ene eller den andre, men en varm og ekte "take care".

Det var virkelig en fantastisk følelse. Det er nemlig ikke lett å overkomme disse barrierene som til vanlig skjuler mennesket i oss selv og hverandre. Dette kan jeg leve lenge på.

Monday, October 13, 2008

Engler i snøen

Engler i snøen har sin egen sang
Når natta er som svartest,
Synger de om soloppgang
(Jonas Fjeld)

Det er ikke alltid lett å huske soloppgangen som kommer når natta ennå er som svartest. Derfor er det bra å finne noen engler i snøen. Her er det utfordrende for tida – hverdagen, virkeligheten kan bli overveldende. Praksis er spennende, og det er ’akademisk interessant’ med intrikate, komplekse problemsituationer med mangfoldige lag av vanskeligstilthet, men det er også menneskelig vondt.

Det er lite snø i området, så jeg må finne andre typer engler i snøen… En av dem er at jeg hver morgen starter dagen med Michael Bubble’s ”Feeling good” (takk, lillebror Mikael, for at du gav meg sangen da jeg var i Norge i sommer!).

Det er en fantastisk start på dagen – å bade sinnet i gode følelser. Da blir alt annerledes – og mer håpefullt. Og sangen om soloppgang kan synge i hjertet gjennom dagen og alle dens utfordringer.

Tuesday, October 07, 2008

Bryster og oppvask

Jeg kommer fra en veldig interessant forelesning nå - om kultur, religion og kjønn, der bl.a. følgende spørsmål ble stilt: Trenger man bryster for å vaske opp?

Svaret virker opplagt: nei, man trenger ikke bryster for å ta oppvasken. De fleste bruker armene (selv om jeg husker en dokumentar om en kvinne som ikke hadde armer og som brukte beina til å vaske opp).

Det er allikevel et aktuelt spørsmål. Til og med i Norge er kjønnsforskjellene for store og likestilling fortsatt kun et mål. Her i Sør-Afrika er det enda lengre igjen. En gutt i klassa mi som er forlova og snart skal gifte seg sier at for han er det skilsmissegrunn(!) om han må ta oppvasken og ikke forloveden/kona - til tross for at hun er i full jobb utenfor hjemmet.

Man trenger bryster verken for å vaske gulv, vaske klær, sjekke leksene til barna eller lage mat.
Men man trenger heller ikke penis for å slå gresset eller fikse bilen, så jeg antar dette er noe som går litt begge veier.

Og jeg er ikke helt uskyldig. Jeg har nemlig trøbbel med bilen nå - og har overlatt det til en mannlig venn å ordne opp... Det har riktignok ikke bare med bryster og penis å gjøre, men også med tilgang til verksteder. Verkstedene i sentrum er dyre, og det er ikke så lett for meg som hvit og utlending å finne de billige men gode verkstedene utenfor den velstående suburben...

Men kanskje jeg skal revurdere ordningen og ta kløtsjen og girboksen i egne hender?!

Friday, October 03, 2008

100 milliarder-seddel: ikke nok til et brød

Jeg har ikke skrevet noe på en stund nå. Det er ikke fordi jeg ikke har noe å skrive - det er mer fordi det er for mye å skrive og for liten tid til å fordøye og gjøre det på... Men jeg skal komme mer tilbake til det senere. Forst noen glimt fra Zimbabwe. For å minne meg selv om at det er ikke så verst her. Jeg føler det er galskap her i Sor-Afrika, men det er ingenting i forhold til der. Her er noen utdrag fra det siste nyhetsbrevet til Sabona (www.sabona.no):

"Det finnes ikke mat i Zimbabwe. Så de få som kan, reiser over grensen etter mange måneder oppsparte midler, for å ta med seg hjem det lille de har råd til. En liter kokeolje. En sekk med maismel. Og det var det. Det blir mange måneder til neste reise. Er de heldige, klarer de å få med seg noen kilo sukker hjem. Slik at de kan selge litt sukker med høy avkasting. Noen steder selger de t-skjeer med sukker."

"Da 100 milliarder-seddelen ble trykket opp i sommer var det ikke nok til et brød engang. Og brød - det får man ikke tak i. De få som tjener noe må stå dagesvis i kø for å få ut lønna. Innen den er tatt ut, er den ikke verd noe. Maksgrensen for uttak pr. dag betyr at du må stå 3 dager i kø for å ha råd til å kjøpe et brød eller noen pakker kjeks."

"Lønna hans er ikke nok til transport. Mat finnes ikke. Han må til Botswana for å handle mat. “Kan du tenke deg, Yngi, der jeg kom hjem etter et døgns strevsom reise, 7 timer ved grensen, sinte vakter, botswanere som hater oss, jeg kom hjem klokken 3 om morgenen. Med en liten pose matvarer. Maismel og kokeolje. Jeg hadde ikke råd til såpe engang. Dette er en mann som jobber som rektor!"

Hva skal man si? Dette er galskap.

Friday, September 26, 2008

Mbeki er ute av kontoret

Thabo Mbeki er ute av kontoret som det heter på engelsk ('out of office'). La det være klart med en gang: jeg er ikke noe fan av Mbeki. Hadde det vært opp til meg skulle han vært avsatt som president allerede 28. oktober 1999, da han som ny president (som måtte fylle skoene til Nelson Mandela, stakkars) talte til parliamentet og sa at AIDS-medisiner er giftige og at det finnes masse vitenskaplig bevis for at å ta slike medisiner faktisk er farlig for helsa. At presidenten kan si noe slikt i et land der det dør ca 200 mennesker daglig av AIDS-relatert sykdom, pga mangel på tilgang til medisiner, - det er grunn til oppsigelse.

Og den neoliberale politikken som Mbeki har stått i spissen for, som setter økonomisk vekst i sentrum på bekostning av menneskelig vekst og velferd, gjør meg til alt annet enn en tilhenger av ham. Men jeg må innrømme at jeg ikke applauderer den siste ukas begivenheter og avsettelsen av Mbeki.

Dommeren som forrige torsdag erklærte saken mot Jacob Zuma ugyldig, sa også at det virker som at det har vært politisk innblanding og motivasjon i saken - dvs at Mbeki har hatt en finger eller flere med i spillet og at motivet har vært å uskadeliggjøre hans offisielle medspiller (men i virkeligheten motstander) og hindre at Zuma blir president. Dette er så klart alvorlige anklager, og både påtalemyndighetene og Mbeki selv sa de ville påkjære påstandene.

Det har vært litt mumling om lederstil o.l. som begrunnelse for avsettelsen av Mbeki, men ANC (som avsatte ham) har faktisk sagt rett ut at deres største bekymring er at saken mot Zuma kan tas opp igjen (hvis noen påkjærer rettskjennelsen fra forrige torsdag og/eller saken gjenopptas). Partiet har også sagt rett ut at avsettelsen av Mbeki er en politisk manøver i Zuma-saken.

Sannhet er den minste bekymringen, kan det virke som. Zumas intense kamp for å unngå å rettssaken om korrupsjon, en kamp som nå partiet har lagt sin tyngde bak, gir liten troverdighet til hans uskyld. Mistanken om politisk innblanding i saken fra Mbekis side kunne også blitt etterforsket. Men nei da, sannhet er et for nobelt mål i denne bananarepublikken (den elskede Desmond Tutu brukte det uttrykket om SA nå i forbindelse med Zuma-saken og Mbeki-avsettelsen).

Så det minner om intet mindre enn et kupp - riktignok et politisk sådant og ikke et militærkupp (heldigvis! ting kunne med andre ord vært enda mye verre...), og uten blodsutgytelse.

Mer kommer senere - jeg må stikke nå - må nemlig rekke et fly til Cape Town og ANSAs organisasjonskurs!

Wednesday, September 24, 2008

Historisk for kvinner

Rwanda har holdt parliamentsvalg - og resultatet er historisk: kvinner er nå overlegne menn i antall seter! Det er verdensrekord - og det skjer i AFRIKA! Hurra!!!

Rwanda var gode på likestilling i politikken før valget også. Da holdt kvinnene 48% av setene - og det var også verdensrekord (med Sverige på andreplass). Men nå ligger de an til å få 55%, og altså flertall!

Ideelt sett burde jo kvinner være i flertall i cirka halvparten av parliamentene rundt om i verden, men dette er i hvert fall en god start.

............................................................................................................

Sør-Afrika lå an til å få kvinnelig statsoverhode for første gang, men dessverre, slik gikk det ikke. Nå etter at Mbeki fikk sparken som president, skal det nemlig velges en fungerende president inntil neste valg. 'Speaker of parliament' (jeg vet ikke riktig hva det tilsvarer i Norge, kanskje stortingspresident?) ble tippet som mest sannsynlige kandidat og hun er en kvinne! Men nå ligger det an til at enda en gubbe blir statsoverhode istedet... Valget og innsvergelsen skjer offisielt i morgen, og man vet jo aldri - sørafrikansk politikk er full av overraskelser for tida. Men foreløpig ser det ut til at vi må venne blikket opp til lille Rwanda for å ha noe å feire.

Tuesday, September 23, 2008

Maskingevær på fredsmøte og såpe i politikken

Det politiske liv i Sør-Afrika er snart på høyde med en såpeserie på TVNorge... Dere har sikkert fått med dere at president Thabo Mbeki fikk sparken i helga. For meg starta dramaet på torsdag da jeg så Jacob Zuma live for første gang!



Zuma var en av hovedtalerne under åpningen av The Gandhi-Luthuli Chair of Peace Studies ved universitetet, og jeg og noen venner hadde møtt opp i god tid for å få med oss begivenheten. Jeg var litt nervøs på forhånd, for en del av Zumas tilhengere er jo kjent for å ikke være særlig fredelige av seg (se tidligere poster om 'kill' og 'eliminate' for eksempel...). Og lederen for studenttinget vårt er en gorilla (unnskyld uttrykket) som jeg ikke stoler et sekund på. Men det gikk svært bra. Studenttinglederen var uskadeliggjort ved å bli plassert i den akademiske prosesjonen som åpnet hele seremonien, så det var ingenting å frykte. Og i tillegg til de vanlige sikkerhetsvaktene som jobber på skolen, var det fullt av politifolk til stede, pluss body guards, så vi ble passa godt på.

Det var mye liv i studentgjengen som var tilstede, og sangen fikk taket til å reise seg da Zuma kom inn. Jeg filma en del, men får ikke til å laste opp videoklipp her (hvis noen kan fortelle meg hvordan jeg kan formatere riktig blir jeg glad...). Men her er et uklart bilde:


De sang blant annet "Zuma for president" og det som på tull blir kalt Sør-Afrikas nye nasjonalsang, nemlig "Umshini wami" som er Zumas merkesang og betyr "Gi meg maskingeværet mitt". Noen av dere husker kanskje at jeg har skrevet om den sangen tidligere - jeg hørte den første gang i forbindelse med voldtektssaken til Zuma, og finner sangen generelt smakløs pga forbindelsen til sexovergrep og menns bruk av sex som stadfestelse av maskulinitet, slik sangen ble brukt og tolket under voldtektssaken.

Den bokstavelige betydningen gjorde sangen enda mer smakløs i denne settingen. Vi var på den høytidelige åpningen av et FREDs-professorat, opprettet til minne om ikke-voldsforkjemperen Gandhi og Luthuli som fikk Nobels fredspris (første afrikaner!) pga sin ikke-voldelige kamp mot apartheid. Og så ljomer "Gi meg maskingeværet mitt" gjennom salen.

Zuma selv har jo ikke så mye integritet på området heller, og det er den kjedeligste og minst entusiastiske talen jeg har hørt på lenge... Det kan ikke ha vært lett å skulle tale med overbevisning om viktigheten av et slikt fredsprofessorat og av fredsarbeid, når støttespillerne dine roper om å drepe politiske motstandere og du ikke sier at pip i irettesettelse av dem (og den som tier samtykker!).

Her er Mr Jacob Zuma himself, president for partiet ANC og snart president av landet Sør-Afrika:


Han tødde opp litt da han nevnte utdanning og viktigheten av tilgang på utdanning for alle, og det er nok en sak som ligger nærmere hjertet hans. (Og han har rett i at det er en veldig viktig sak for landet nå, med stor betydning for utviklingen av et fredelig og tilnærmet-rettferdig demokrati.) Tilgang til utdanning er også et område han kan snakke om med mer personlig integritet enn fred - han har nemlig følt det på kroppen. Mr Zuma har nemlig kun 2. klasse BARNESKOLEN som formell utdanning!

Det ble en smule komisk da han ble introdusert. Vanligvis på slike tilstelninger er det en lang oppramsing av akademiske meritter under introduksjonen av talere - mastergrad fra det universitetet, doktorgrad fra det, publisert så og så mange bøker/artikler, osv. Med Zuma var det jo svært lite å skryte av, og hans to år på barneskolen ble ikke nevnt...


Så det var torsdagen, og det var bare begynnelsen på en begivenhetsrik, politisk helg. Men jeg kommer tilbake med mer om såpepolitikken...

Tuesday, September 16, 2008

Store ting skjer

Fredag var dagen for store ting. Dommeren og familien hans er fortsatt i live, og landet er forholdsvis fredfullt - og slik vil det nok fortsette. Dommen som falt på fredag var nemlig til Zumas fordel, og saken er nå henlagt. Så truslene om å drepe og eliminere kan foreløpig legges på is.

Til tross for at jeg er overbevist om at Zuma er skyldig i korrupsjonsanklagene, og til tross for at jeg ikke er overbevist om at han vil bli en god president for Sor-Afrika, må jeg innrømme at jeg er letta over resultatet. Når man har blodtørstige villmenn i maktposisjoner, kan det være en god ide å være pragmatisk angående sannhet, og sette sikkerhet øverst...

Og nå er sittende president Thabo Mbeki i søkelyset. Zumas støttespillere vil at han skal gå av, så vi får se hva som skjer. Zuma-saken på fredag tok en særdeles uheldig vri for Mbeki - som er erkefiende nr 1 av Zuma. En ironisk konsekvens av rettskjennelsen er at nå er det større sjanse for at Mbeki havner i fengsel enn Zuma. Rykter vil nemlig ha det til at Mbeki drepte Chris Hani for å sikre sin egen stilling som Mandelas arvtaker, og at Zuma har beviser for det.

Jeg tør ikke tenke på behandlingen Mbeki eventuelt vil få i fengselet - Zuma er jo en folkehelt og ville blitt behandlet som en konge av ansatte så vel som innsatte. Men Mbeki er langt fra noen folkehelt, og Chris Hani var omtrent på høyde med Mandela selv. Så om noen dømmes for drapet på ham, og denne 'noen' plasseres på fellescelle med oppkuttere og andre jeg beskrev i noen av postene om fengsel tidligere dette semesteret - vel ja, du kan tenke deg resten selv...

Men fredag hadde en annen stor nyhet også: Mugabe og Tsvangirai gikk ut og sa at de har blitt enige om en avtale for Zimbabwe! Det er kanskje Mbekis største seier som politiker (han har vært mekler mellom partene), og det er jo ironisk at det skulle skje samme dag som rettkjennelsen. Det gjenstår å se om avtalen vil følges, og om den vil fungere i det virkelige liv. Vi håper, enn så lenge.

Thursday, September 11, 2008

More craziness...

I går var det massedemonstrasjon i Durban. Jeg og to fra klassa skulle til byen for å ordne noe med gatebarnprosjektet, og vurderte å gå gjennom gatene som var stengt for biltrafikk, men bestemte oss for å ta en omvei. HELDIGVIS - tenkte jeg da jeg så nyhetene på kvelden. Demonstrasjonen gikk nemlig ikke bare fredfullt for seg - og politiet åpnet ild mot demonstrantene.

Avisene her legger ikke ut bilder på nettutgavene sine, så jeg har bare forsidebilder, men de gir et inntrykk av hvordan det var, i hvert fall - med skytevåpen og flaggbrenning:



En del av de største gatene var stengt, så det var totalt trafikkaos, og vi satt fast i en minibuss et sted midt i trafikkhavet du kan ane på den nederste forsida.

Demonstrasjonen var til støtte for Jacob Zuma - han som er Sør-Afrikas eneste presidentkandidat for neste valg, og som ikke før han ble frifunnet i en voldtektssak, måtte til retten igjen for korrupsjonsanklager. Advokatene hans argumenterer at saken ble åpnet mot ham på ulovlig vis, og i morgen (fredag) skal retten avgjøre om det er riktig eller ikke.

Zuma har en del brennende støttespillere, kan du si, saerlig her i provinsen. Det er mye etnisitet innblandet i konflikten, for Zuma er zulu (slik de fleste her i provinsen er) og ANC har vaert svaert dominert av xhosaer (xhosa og zulu er de to store etniske grupperingene her i landet). Mange av de som støtter Zuma mener at alle anklagene mot ham er en konspirasjon av xhosaene, for å hindre at en zulu overtar lederposisjonen i partiet og landet. Zuma er allerede leder av partiet (han vant over sittende president Mbeki i desember i fjor, og jeg er fortsatt overrasket over at ingen av dem ble myrdet under den valgkampen - så intens var den), og dersom han ikke må i fengsel i stedet, blir han snart leder av landet også.

Høyesterett er heldigvis ikke her i byen, men i nabobyen Pietermaritzburg. Der blir det nok hett i morgen...

Jeg lurer VELDIG på hva retten kommer til å si, og klarer ikke bestemme meg for hva jeg skal gjette. Det er ingen tvil om at Zuma er skyldig i korrupsjon (hans desperate kamp for å hindre at visse dokumenter kan brukes i retten hever skyldssporsmalet over enhver tvil), men jeg vet ikke nok om rettstekniske ting til å uttale meg om saken ble åpnet på lovlig måte eller ikke. Vel så viktig er muligens sikkerhetsmessige hensyn. For det første sikkerheten til dommeren - for ikke å snakke om familien hans! - og for det andre sikkerheten til nasjonen.

Blant Zumas støttespillere er ungdomsorganisasjonen til ANC, og lederen deres har en uhyggelig militant språkbruk. Han har for noen uker siden uttalt at han vil drepe for Zuma. Det er ganske heavy, med tanke på maktposisjonen hans. En ting er å si at du vil dø for en sak, men å si at du vil drepe er noe ganske annet. Og å si at du vil drepe for en korrupt presidentkandidat er nokså crazy...

I går gjentok han den militante retorikken, og brølte: "We will crush you and it doesn't matter who you are" - og han gjentok "we will crush you" flere ganger. Han brukte også ordet "eliminate", og hele saken er bare uhyggelig skremmende.

Jeg ser vanligvis ikke nyhetene, for jeg har ikke tv, men i går besøkte jeg en kamerat med familie som har tv. Skulle nesten ønske jeg hadde holdt meg til radioen og avisene, for det var ikke koselig å få de visuelle inntrykkene fra demonstrasjonen og talen. Jeg er faktisk redd landet vil kastes ut i voldelig kaos om Zumas rettssak fortsetter og han blir funnet skyldig slik at han ikke kan bli president. Han har flere tunge organisasjoner bak seg med tvilsom retorikk, og flere av dem har åpent sagt at det er mulig de ikke vil respektere en domsavgjørelse hvis den ikke er til fordel for Zuma.

Den geniale tegneren Zapiro uttrykker tilstanden i landet slik:


Så får vi vente og se hva som skjer i morgen...

Tuesday, September 09, 2008

Sur? Da skyter jeg deg!

Det er en gal verden vi lever i. En snurt businesspartner har truet med å skyte kameraten min...

Det var søndag morgen, og jeg var på vei til kirka, og gikk og nøt sola som langsomt varma opp den kalde morgenlufta, og ante fred og ingen fare. Da mobilen ringte. Det var en kamerat som var litt stressa. Han skulle leie en bil, og hadde forhandla med en businessmann han har leid bil av flere ganger tidligere, men denne gangen hadde de ikke blitt enige om pris, og kameraten min leide bil et annet sted istedet.

Høres jo greit ut - men neida. Fyren ble sur - og truer nå med å komme og skyte han hvis han ikke ombestemmer seg.

Hva kan jeg si? En gal, gal verden.

Saturday, September 06, 2008

ROADTRIP

Forrige helg var bilhelg! Bilen er omdopt "Big boy" etter a ha imponert alle med a kjore tre lange dager i strekk uten et eneste host eller hark. Pa tre dager kjorte Big boy gjennom KwaZulu-Natal-provinsen opp til Swaziland, rundt omkring inne i Swaziland, og videre opp til Mozambique og Maputo - og ned igjen til Durban.

Jada, stolt bileier pa langtur i egen bil! Den hadde vaert pa service forst, og det var bra, for motoren summer na som en glad katt, og bensinnaler star omtrent stille - i stor kontrast til traktorduren og den glupske appetitten for servicen... Var visst noe med cabriator (hva na det er pa norsk??) Vi kjorte hele veien fra Maputo til Durban pa en tank!! Big boy er gutten sin det!

Det gikk fort. Fartsgrensene er ikke helt de samme som i Norge. Sa jeg fikk provd meg. Men jeg klarer ikke (og vil ikke!) riste av meg min norske arv over natta, sa jeg er visstnok litt av en pinglesjafor, i folge mine sorafrikanske venner... Jeg er ikke sa verst nar veien er klar, men jeg er svaert ansvarsfull nar det kommer til forbikjoringer, sa det ble noen lange, langsomme strekninger bak trailere, sakteregaende biler, o.l. Inntil talmodigheten var brukt opp, og jeg ikke fikk kjore lenger, men ble tvunget til a sette meg i passasjersetet...
Endelig over grensa til Swaziland:

Her kryr det av kuer og geiter langs veikanten - de kalles "Swazilands trafikklys" siden de regulerer trafikken... Det minte meg om Tanzania, der straffen for a kjore pa og drepe ei ku var strengere enn for a kjore pa og drepe et menneske (mulig at det er uoffisielt, og ikke de offisielle reglene, men det henger sammen med nomadestammen masaaienes levesett der kveg har en fremstaende status).
Vi overnatta pa en oppgradert Backpacker:

Virkelig et nydelig sted, med en stemningsfull morgen:

Og dyr langs veikanten (mer eksotiske enn kuer og geiter):



Og endelig over grensa til Mozambique:

Som ikke-afrikansk statsborger matte jeg ha visum for a komme inn i Mozambique, som koster R 172,- pluss at vi matte betale R 12,- for bilen, altsa tilsammen R 184,-. Gjett hvor mye vi hadde? R 160,- Sa vi matte snu og kjore tilbake inn i Swaziland til en minibank fordi vi manglet R 24!!! Det tok noen ekstra timer (for vi var langt inni bushen og matte kjore et godt stykke for a finne en minibank) og ekstra irritasjon - men mest latter...

Flatt landskap i Mozambique:
Overalt langs veikanten stod folk og solgte gress:
I Swaziland hadde de statt og solgt ved (oppkappa kvister). Vi fleipa med at det neste vel ville bli at de solgte stein - og jommen min hatt: noen minutter senere kjorte vi forbi den forste stabelen med stein til salgs!

Strandsona i Maputo er nydelig:

Siden det var en roadtrip matte vi selvfolgelig ha bilde av bilen med strandbakgrunn:

Wednesday, September 03, 2008

Ny maned, nye muligheter

Det er ny maned og nye muligheter - og nye utfordringer. Og gamle problemer... Haha. Vel, her gar livet sin vante gang - med noen uvante krumspring. Jeg dro pa impuls-roadtrip forrige helg. Bilen min har blitt omdopt til "Big boy" etter a ha kjort hele veien opp til Maputo i Mozambique (via hele Swaziland). Kommer med bilder og mer om det snart.

Skolearbeidet er travelt som alltid, men veldig spennende. Vi har om "anti-oppressive practice" - vanvittig utfordrende, men viktig. Utoving av makt skjer jo i alle relasjoner og alt vi gjor i hverdagen var, men det er som regel skjult for oss. Og forste skritt er a bli oppmerksomme. Deretter kan vi bestemme om vi vil forandre noe, eller la det vaere. I sosialt arbeid kan vi ta et valg om vi onsker a holde ved like status quo, eller om vi onsker a forandre verden vi lever i. Og utovelse av makt er et stikkord i a oppna det vi onsker - enten vi velger det forste eller det andre.
Hva slags holdninger har vi (og na mener jeg oss alle, vi som samfunn, og ikke bare sosialarbeiedere) til den uutdanna alenemora som kommer pa sosialkontoret for okonomisk hjelp? Hva slags holdninger har vi til flyktningen som bosetter seg i kommunen var? Eller til mannen som slar kona si? Eller til kona som blir slatt? Til en bonde? Til en revisor? En prest? Nygift kone fra Thailand? Lesbisk tenaring? Han som kjorer en ny BMW?

Holdningene vare henger sammen med maktrelasjoner. Men mer om dette senere, for na ma jeg lope til forelesning....

Hasta la vista!

Tuesday, August 26, 2008

Blyant eller pistol

Du vet skolepulter - som har en liten utdypning på ytre langside av bordplata der eleven kan legge blyanter? Se for deg en skoleklasse som skal ha prøve. Og en gutt som ikke legger blyant eller viskelær der, men i stedet tar fram et skytevåpen, rolig tar ut kulene, og danderer de på rekke og rad i utdypningen. Han sier ingenting. Et kort blikk på læreren. Og så skriver han testen.

Jepp, det skjer faktisk. Er trøtt og kan ikke skrive mye, men måtte bare dele denne historien. Det er vanskelig å forestille seg for en nordkvinne hvor vanvittig mye vold og trusler det er i dette samfunnet. Og den sammenfallende mangelen på empati, kommunikasjonsferdigheter, forhandlingsferdigheter, respekt for mennesket.

Og jeg kan faktisk ikke huske at det var noen med kniv engang, på skolene mine.

Saturday, August 23, 2008

...and you are free to go!

Det var dommerens siste ord under rettssaken i går. Gutten vår sa et forsiktig "thank you", men da vi kom oss ut døra og ut i fri luft ble det noen lykkelige omfavnelser. Stakkars gutten hadde ikke sovet siste natta, og nå kunne endelig gleden og lettelsen strømme til. Vi feira med kylling og ananas-juice, og så dro vi hjem så han kunne få sove... Og i morgen skal vi i kirka, for å følge alle kulturelle "som seg hør og bør", og takke Gud.

Wednesday, August 20, 2008

Rettssak på fredag - HJELP

Jeg kom vel aldri så langt at jeg fortalte hvordan det gikk med fengselsgutten vår? (se "Fengsel", "Fengselsbesøk" og "Be til Gud") Det var jo så mange gledens dager der en stund at jeg ikke rakk å følge opp her på bloggen. Jeg var jo litt bekymra for at de ikke ville finne ham den dagen han skulle i retten, sidden de ikke kunne finne ham den dagen vi kom på besøk, så lettelsen var STOR da jeg så ham gjennom vinduet i rettslokalet den morgenen som saken hans skulle opp.

Og lettelsen og gleden bare økte og økte. Han hadde vært i fengsel en uke - og det er nok til å bli ødelagt for livet (kommer ikke på noe sterkt uttrykk på norsk i øyeblikket, men det jeg mener å si er at det er nok til å bli "fucked up for life"). Jeg nevnte vel noe om knivstikking og voldtekt i en tidligere post, men det er hvis du er heldig. Folk blir drept og kutta opp i småbiter, småbitene skylt ned i toalettet eller avløpskummen, og personen aldri funnet igjen. Eller kutta av hodet, og hodet plassert slik at vaktene ser det, og ikke innser at det er kroppsløst.

Det er et uhyggelig farlig sted, for å si det kort.

Og lettelsen og gleden var derfor stor da jeg så ansiktet hans lyse opp i et stoooort smil da han så oss gjennom vinduet. Et veldig godt tegn at han er i live og kan smile og kjenne glede!

Da saken hans kom opp, ble to av oss bedt om å komme inn i rettssalen. Jeg var den eneste av oss studentene som hadde kommet ennå, for det var fortsatt tidlig på morgenen, og ungene ville at jeg skulle gå inn, så det gjorde jeg - sammen med en av guttene. Det var første gangen jeg var i en rettssal under en rettssak, og jeg hadde hjertebank!

Offeret i saken hadde ikke møtt opp denne gangen heller (i likhet med uka i forveien), så saken ble utsatt igjen. MEN denne gangen trengte ikke gutten vår å være i fengsel i løpet av ventetida - han ble løslatt i min varetekt! (Takk og lov at jeg ble med inn, han hadde jo ikke kunnet bli løslatt i et gatebarns varetekt...!)

Så vi gikk ut av rettslokalet sammen - og ble møtt av jubelrop av gjengen vår. Vi var så glade alle sammen at vi knapt kunne stå på beina. Han fikk en varm dusj og god mat. Og på kvelden dro vi hele gjengen på fotballkamp og så Manchester United (!) spille mot et av de lokale lagene, Orlando Pirates. Så vi feira til gangs!

Vel, nå er neste runde i saken for døra. På fredag må vi tilbake til rettslokalet igjen. Og jeg har problemer med å sove om natta... Følelsen av å være overlatt til telfeldigheter, eller til en ukjent maktskikkelses lunefulle bestemmelser, er ikke god. Jeg husker med skrekk den første dagen i rettssaken, da vi ikke fikk lov til å komme inn en gang. Nå som han er løslatt i min varetekt regner jeg med at jeg får bli med han inn, men allikevel. Alle fordommer som eksisterer mot folk som lever på gata. Umenneskeligheten i systemet. Det føles som om vi står mot en stor mur. Må den briste! Heldigvis har vi mye bra på vår side. Vi trenger ikke å håpe på at "nåde går for rett", for i dette tilfellet kan nåde og rett gå sammen. Vi må bare håpe at han går fri slik rett er.

Thursday, August 14, 2008

Køer og korsang

Jeg fulgte ei av jentene til sykehuset i dag, og det var en opplevelse. For det første: opp klokka FIRE om morran for å stille oss i kø! (Vanligvis står jeg bare opp så tidlig hvis jeg skal fly fra Gardermoen...) Vi kom dit i femtida, men havna allikevel langt bak i køa - jeg mistenker noen for å ha tjuvstarta og gått dit kvelden i forveien...

Siden mange hadde kommet før oss, til tross for hvor tidlig ute vi var, var det ikke mer benkeplass igjen. Vi hadde ikke sjangs til å stå særlig lenge - vi var jo stuptrøtte, men kjøpte oss kaffe og satt på bakken i stedet, så det gikk veldig bra.

I sjutida åpnet dørene, og etter å ha sittet en stund i forskjellige køer, ble vi alle samlet i et allrom for morgenandakt. Det er jo litt spesielt, siden det er et statlig sykehus. En stor flott dame reiste seg opp og ledet i allsang, med en så kraftig stemme at hadde det ikke vært for de enorme puppene hennes, kunne jeg trodd det var en mann. Hun danset slik en afrikansk mama skal danse, og da hun gikk over til å preke, ble dansinga om mulig enda mer intens, med rumpevrikking og hofterulling og hele pakka. Ikke akkurat noen vanlig norsk prekestol, med andre ord. Og hele pasientforsamlingen stemte i med intens korsang

Så det var litt av en opplevelse - jeg sovna ikke et sekund, men satt som fjetret gjennom hele seansen. Og det til tross for at jeg bare forstod et og annet enkeltord her og der (jeg er avhengig av at personen som snakker til meg ser på meg og snakker sakte og tydelig for at jeg skal skjønne noe særlig av Zulu -og innholdsmessig er jeg mest vant til det gatevennene våre snakker om, f.eks. "jeg skal slå deg", og det er jo ikke akkurat det samme som det en gudsforkynnende dame preker om...!)

Ellers er det ikke akkurat lett å være syk og trenge hjelp når du bor på gata men lever i et byråkratisk samfunn. Sykehuset trenger blant annet legitimasjon med personnummer og bostedsbevis (proof of residence) bare for å registrere deg som pasient. Men det er en annen historie.

Monday, August 11, 2008

Maktens hender


Det er sa mye som skjer - bade av elendighet og hap - her i Durban, at det er lett a bli helt navlebeskuende, men na ma vi flytte blikket over grensa, for spennende ting er pa gang i Zimbabwe.

Mugabe og Tsvangirai har blitt enige om mye - Mugabe skal vaere president og Tsvangirai skal vaere statsminister, og begges partier skal ha like mange plasser i kabinettet pluss noen ekstra plasser til et tredje parti.

Drakampen gjelder na reell makt: skal den reelle makten ligge i hendene til presidenten eller statsministeren?

Siden Tsvangirai vant valget i mars, ma nok konklusjonen bli at det er han (dvs statsministerposten) som ma ha den reelle makten. Men kommer det til a skje?? Vi holder pusten i spenning...

Thursday, August 07, 2008

Glede i eget hjem

Jeg kan ikke beskrive gleden og stoltheten jeg følte da jeg kom inn, den første morgenen i et nybygget hus, og ble tilbudt te av noen enda gladere og stoltere gutter...

De har ikke sovet ved lyskrysset - det fantes et mirakel til for oss. Men det har vært mye hardt arbeid for å få det til. Beklager at jeg har tatt så lang tid uten å skrive. Det er ikke særlig ålreit gjort av meg etter slike emosjonelle poster som de foregående, og så ikke gi oppdateringer... Det har bare vært sinnssykt travelt, så jeg gjør knapt noe annet enn å sove når jeg er hjemme. MEN - det har båret frukter!

De har et hus. De sover innendørs, så nå er det bare koselig når det regner og blåser ute. De spiser god, næringsrik, hjemmelaget mat (de kokkelerer selv!) - så søppelkasser kan være for søppel og ikke for matleting. De varmer vann for å bade. De feier og rydder og ordner i eget hus. De koker kaffe for besøkende. Livet har snudd. Hva annet kan jeg si? Livet har snudd. Og det er et fantastisk privilegium å være vitne til forandringen i selvfølelse og å ta del i gleden over bragdene.

Takk til alle som har tenkt gode tanker og bedt - og fortsett gjerne med det! Det er en stor overgang fra et voldelig og tøft liv på gata til et fredelig, sameksisterende liv i et hus og nabolag, og det er maaaaange utfordringer som må takles og vi har bare såvidt begynt på en lang vandring. Men vi går, og vi går, og vi går - og vi går framover. Og hvert skritt føles overveldende - men gir også en fantastisk følelse av mestring og håp. Forandring er mulig. Alt er mulig.

Thursday, July 24, 2008

Mange gledens dager - men hva nå?

Takk til alle som har tenkt gode tanker for oss og bedt for oss! Vi har hatt mange gledens dager, og jeg tror jeg må skrive en post til snart for å fortelle om alt. Må nevne at gutten vår kom ut fra fengselet og er sammen med oss nå, men jeg skal fortelle mer om det senere, for visa er ikke over. Jeg skrev nettopp en mail om forbønn, og tror jeg må skrive litt av det samme her også.

Vi har hatt en fantastisk kongress. Gatebarna har hatt opplevelser for livet - og de har vokst og blomstret foran øynene våre. De har aldri tidligere opplevd å bli behandlet med respekt og kjærlighet. Her på kongressen snakker de med folk og blir behandlet som likemenn og likekvinner. De har jobbet som hjelpere sammen med en gruppe studenter - og ingen gjør forskjell på gatebarna og studentene. De blir behandlet som vanlige mennesker - og de begynner å føle seg som vanlige mennesker. De er vant til å bli behandlet som søppel, og selvbildet deres og selvfølelsen er såklart påvirket av det. Vi har laget en film sammen med dem, og viste den på kongressen i går. Etterpå gikk mange av dem opp på podiet og snakket - de har fått en ny selvsikkerhet og følelse av verdi, og føler ikke lenger at de må gjemme seg eller være stille. For meg er det største som har skjedd nettopp dette: at de begynner å føle seg som vanlige mennesker.

En av de store guttene brøt sammen i gråt i går. Jeg trodde noe forferdelig hadde skjedd, men kunne ikke forstå hva, for dette er gutter som ikke gråter verken av voldtekt, sult, knivstikking eller andre ting som kunne fått andre til å knekke. Han klarte etterhvert å hulke fram at han ikke gråter fordi han er lei seg, men fordi han er så overveldet av følelser - fordi han føler at vi bryr oss. Følelsen av å være elsket ble så overveldende for ham at han brøt sammen i sterk gråt.

I dag er siste dag av kongressen, og vi står foran en vond avskjed. Vi leter etter alternativer, men så langt har vi ingen, og det betyr at de må flytte tilbake til gata igjen i ettermiddag. De har spist vanlig, god mat - i stedet for rester i søppelkassene. De har dusjet i varmtvann og sovet innendørs i senger. Hver dag har vært en festdag for dem - faktisk så mye at vi ikke har gjort noen av de planlagte aktivitetene, f.eks å gå på kino - fordi gleden over å sove innedørs og bade i varmtvann og alt det andre de har opplevd har vært så stor at vi ikke har hatt kapasitet til å ta inn enda flere opplevelser.

Vi har allerede opplevd mirakler - hvorav følelsen av å være et likeverdig menneske kanskje er det største. Nå ber vi om et mirakel til. Hvor skal gatebarna dra i ettermiddag? Hva skal de kalle hjem? Lyskrysset de bor ved, busken de bor under, trappa de sover på? Eller finnes det et mirakel til for oss?

Tuesday, July 22, 2008

En gledens dag

Sondag kveld ble en kjempesuksess - tror jeg vi ma si. Thulanis tale gikk veldig bra, og folk var virkelig rort. Folk i salen grat, og han fikk veldig mye respons. Da han ble introdusert, sa Vishanthie at det er et paradoks at vi samles for a diskutere sosiale problemer men vi motes i femstjerners motelokaler... Thulani var der for a hjelpe oss til a huske virkeligheten og a fa beina ned pa bakken igjen.

Her er talen hans:

Thank you, Vishanthie.

Before I start, I will ask you all to take a moment of silence in honour of our friend Lindani who is in prison for something I as an eyewitness know that he did not do.


Thank you.
Ladies and gentlemen.
First, I want to say thank you for this opportunity. My name is Thulani Jerome Dlamini, and I live on the street here in Durban. Living on the street includes being hushed down. I am therefore thankful and happy to speak. I represent the Young Leaders Development Committee of children and young people staying on the street in Durban, but I speak on behalf of all the people living on the streets around the globe. Although each of us has a unique life story, we also share a lot, and some of those issues were highlighted by Anfani.

We have heard Anfani Okosun’s keynote address, and his mindful analysis of the power imbalance between rich and poor people in this world. I am not an academic, and people like me usually don’t speak at big conferences like this one. But I am well-equipped to give a response. What Anfani has talked about, is not just theory for me. It is my life.

Let me tell you about the struggles of our lives, because street life is not good. We live on leftovers from the rich, even digging in bins for something to eat. Police brutality is making our lives even worse. They take away our clothes, even now in winter when it is too cold. To get our clothes back, the police demand money, and for the girls they demand sex.

When we sleep, people throw bricks and water on us. We are treated like animals, but we are humans. And we deserve to be treated with dignity.

Like all human beings we have wishes and hopes for our future. We want a wife or a husband, we want children, and homes, and nice jobs. We want to be like you all are. And when we get better, we want to help others so that they can reach the stage where we are.

I have always said to myself: don’t give up on life, because you never know what God has for you. I am happy to say that I now see the first beginning of a brighter future. I just started working as an intern with the organisation Umthombo, in the advocacy department, and today I am standing here before you – speaking on behalf of people who are not usually listened to.

I mentioned in the beginning the Young Leaders Development Committee, which is a committee we have just started. We want to defend our rights. We also want to change the life that we are living. We are still in the beginning phase of starting up our own small businesses – in a way similar to the counter-corporations that Anfani so warmly argued for. He is right that today’s mainstream, traditional approaches cannot change our lives. One reason is that leftovers, band-aids and hand-outs come with no dignity.

To the politicians and policymakers who are sitting here tonight, I want to ask you to include us when you make decisions that affect us. We want to be included, heard and involved. The same goes for you social workers and social work educators: Listen to us and include us in your programmes. Teach your students that we are human beings with aspirations, opinions and knowledge. Remember our dignity in everything you do, and we will together see a change that reflects our needs.

Saturday, July 19, 2008

Be til Gud

Nå skal jeg skrive noe som kanskje ikke er så normalt for norske lesere - men så er jeg jo heller ikke i Norge, og her i Sør-Afrika er den åndelig virkeligheten like naturlig, ekte og viktig som den fysiske.

Hvis du har lest de to forrige postene, så vet du litt om hva som har skjedd med gutten vår som er i fengsel.

Han har vært forfulgt av uflaks i denne prosessen. Han var uheldig som ble pekt ut som gjerningsmannen for noe han ikke hadde gjort (det kunne ha skjedd hvem som helst av gatebarna som satt der). Han hadde uflaks når vi ble sendt til feil rettssal. Han hadde uflaks når vi ble nekta å komme inn under rettssaken. Han hadde uflaks når direktøren for en gatebarnorganisasjon kom for sent etter at retten var over og han ikke kunne gjøre noe. Han hadde uflaks som ble sendt til voksenfengsel. Han hadde uflaks når vi ikke kunne finne ham da vi dro til fengselet for å besøke ham.

Når en person forfølges av uflaks på den måten, pleier familien å utføre ritualer til forferdrene for å snu uflaksen. Jeg kan ikke si noe om hvorfor han er på gata, men jeg kan i hvert fall si at han har ikke noen til å utføre slike ritualer for seg. Derfor, i følge mine venner, er neste steg å vende seg til Gud og be.

Så nå ber jeg deg som leser om å be. Om du har andre ting du gjør - tenke gode tanker eller noe annet - gjør det! Han trenger all den støtte og godhet han kan få nå!

Be også for bestekompisen hans. Han skal holde tale under åpningsseremonien i morra - foran flere tusen tilskuere, inkludert sosialministeren. Han er sterkt prega av det som har skjedd med kameraten. Det er andre ting også, som gjør at ting er vanskelig. Men han er sterk, og veldig modig, og har et hjerte av gull. Så jeg tror han vil klare det veldig bra.

Nå er det akkurat som om vi har en storm i mot oss. Vi sliter i sterk motvind. Det går over alle støvleskaft. Vi trenger at sola bryter igjennom skylaget! Vi trenger medvind!

Friday, July 18, 2008

Fenselsbesøk

I går dro jeg og tre av vennene hans til fengselet for å besøke ham. Det var da det gikk opp for meg (igjen!) at vi er i et tredje-verden-land (og ja, unnskyld at jeg er frekk, men i dette tilfelle mener jeg det nedlatende). Vi var der en heeeeel dag - og de kunne ikke finne ham!

Jeg håper inderlig at det ikke betyr at det har skjedd ham noe, men jeg tror at det rett og slett bare er mangel på system. Vi var nemlig ikke de eneste - det var et eget venterom for besøkende som ikke kunne finne fangene sine.

Vi dro dit om morran, og hadde kjøpt brød, smør, tannkost, klut, sigaretter og saft til ham. Han ene kompisen som var med har sittet i fengsel tidligere, og visste hva som var populært. Stemningen var på topp. Selv om det er trist at han er i fengsel, kunne vi se for oss hvor glad han kom til å bli når han så oss.

Vi parkerte bilen ved inngangsporten, og derfra ble vi fraktet i busser til selve fengselsbygningene, og ført til et venterom. Og vi venta og venta. Tilsynelatende er det ikke noe skikkelig datasystem i fengselet der - i hvert fall ikke et som funker. Så de skrev opp navnene til fangene som hadde besøkende - og gikk fra seksjon til seksjon i fengselet og leste opp navnene deres. Når en fange hører navnet sitt, må han identifisere seg, og så blir han ført til besøkslokalet. I et fengsel med noen titusen fanger, tar jo den prosessen nokså lang tid... Og den er heller ikke ufeilbarlig. Så vi burde kanskje ikke være overrasket over at det ikke gikk.

Etter å ha ventet i jeg-vet-ikke-hvor-mange-timer, fikk vi beskjed om at han ikke var der i voksenfengselet, men at vi skulle sjekke i ungdomsavdelinga nede i bakken. Vi tok fengselsbussen dit - og var veldig glade. Det er voksenfengselet som virkelig er ille, så hvis han var i ungdomsavdelinga var det virkelig gode nyheter.

Men de kunne ikke finne ham der heller. MEN, de kunne finne han i datasystemet! (Så det er tydeligvis et system - bare så dumt at det er mangelfullt...) Så de kunne gi oss fangenummeret hans, og fortelle at han var i voksenfengselet - men det var ikke registrert hvilken celle han bodde i. (Det er forresten ikke noen enerom-service der, men 40-50 menn i én celle - en av grunnene til at det er så farlig der, med mye vold og misbruk).

Nå var klokka over to - og voksenfengselet stener for besøkende klokka halv tre. Vi hadde med andre ord veldig lita tid, og styrta ut til bussholdeplassen. Heldigvis kom det en buss raskt, og vi løp opp til resepsjonen igjen. Dessverre sa de at det var for sent. Vi trygla og bad som best vi kunne, men klokka tre ble vi kasta ut. Da låses nemlig alle fanger inn i cellene sine igjen - så selv om de kunne finne ham, hadde vi ikke kunnet treffe ham.

Så vi dro tilbake til byen - slukøret, frustrerte, sultne, slitne. Det var utrolig trist å gå ned trappene - å vite at han var der inne et sted, og å tenke på at han var alene og ikke visste at han hadde fått besøk. Og å vite at det var vår eneste sjanse. Fredag, lørdag og søndag tillater de ikke besøk til fanger som ikke har fått dommen sin ennå, og mandag flyttes han for å gjøres klar til rettssaken på tirsdag.

Det er litt skummelt å tenke på at de ikke kunne finne ham. Hvis de ikke fant ham den dagen - hvordan kan vi vite at de vil finne ham når han skal til retten? Kanskje han er på sjukehuset? Eller kan han være drept? Forhåpentligvis er det bare et dårlig fungerende system som er årsaken.

Det blir fryktelig spennende å se på tirsdag om han kommer til rettssalen. Enn så lenge kan vi bare håpe og be om det beste.

Tuesday, July 15, 2008

Fengsel

I dag har vært en fryktelig trist dag. En av guttene våre ble arrestert i går. Han har ikke gjort det han ble arrestert for, og noen av de andre guttene var øyevitner og kan bevitne det.

For å gjøre en lang historie kort, siden det er sent og jeg er utslitt og må sove snart, så dro jeg og bestevennen hans til rettssalen i dag. Vi hadde dratt til politistasjonen i går og fått vite at han skulle møte i retten for fengslingsmøte eller hva det nå er kalt på norsk i dag.

Det var helt forferdelig. For det første så sendte de oss først til feil rettssal, og innen vi fant ut hvor han var, var det allerede blitt langt på dag og vi måtte skynde oss alt vi kunne i håp om å nå fram i tide.

Da vi kom dit og virra rundt og lette etter ham, så han oss gjennom vinduet og ropte på oss. Han var inne i rettssalen allerede, sammen med en hel del andre som også var blitt arrestert dagen i forveien, og ventet på at det skulle bli hans tur. Han bad oss om å komme inn når det var hans tur, og det ville vi selvfølgelig. Vi hadde hørt at det var vanlig at pårørende og andre var til stede under rettssaken.

Vi venta og venta og venta. Endelig så vi (for vi smugtitta gjennom vinduet) at han reiste seg, og vi så utfra gestikuleringen hans at han bad retten om å slippe oss inn. Av en eller annen grunn sa retten nei. Jeg aner ikke hvorfor. Så vi fortsatte å smugtitte gjennom vinduet, og da han gikk ned og satte seg igjen, så vi at han hadde fått dårlige nyheter.

To andre kom ut i håndjern ikke lenge etterpå, og de fortalte oss hva som hadde skjedd. Han som har lagt fram falsk anklage mot ham hadde ikke møtt opp. Saken var derfor utsatt, og han ville bli sendt i fengsel imens. Westville fengsel er for voksne, har et fryktelig rykte, og å bli sendt dit var veldig, veldig dårlige nyheter for ham. Det er mye vold der, det er knivstikking og voldtekt. Nå var han bedt om å sette seg og vente en stund, til de kunne gi ham en ny dato for rettssaken.

Han gråt da han omsider kom ut fra rettssalen, lenket i håndjern sammen med en annen mann. Det er første gangen han er i fengsel, men han vet hva som venter ham.

Jeg gråter fortsatt når jeg tenker på det. Jeg skulle ønske de hadde latt oss være til stede - kanskje jeg kunne ha betalt kausjon for ham og tatt ham i min varetekt i stedet, fram til rettssaken kommer opp igjen neste uke.

Da politibussen kjørte ut fra stasjonen, stod jeg og han andre gutten fortsatt utenfor. Bussen stoppa ei stund, og vi fikk snakka litt. Han andre gutten kjente igjen han som satt ved siden av vår gutt - han var en gammel ringrev med mye erfaring i fengselet. Heldigvis var de venner, så han bad ham om å passe på gutten vår.
Håper inderlig den beskyttelsen er nok.

Monday, July 14, 2008

Kongressen nærmer seg

Jeg er for lengst vel tilbake i Durban, og her går det som hakka møkk. Kongressen nærmer seg med stormskritt, og vi er absolutt ikke klare...! Gatebarna er ikke klare for det de skal gjøre, vi studentene er ikke klare for presentasjonen vi skal holde, jeg er ikke klar for presentasjonen jeg skal ha - i det hele tatt... Rimelig kaotisk nå for å si det mildt. Men det ser ut til å bli kjempebra. Jeg må skrive ferdig en tale nå, men kommer tilbake med mer SNART (forhåpentligvis).

Monday, June 30, 2008

Kulturelle feiringer: Rituell slakt og rock

Jeg har nylig vært på to familieselskaper i Sør-Afrika også - og begge inneholdt rituell slakting av storfe.

Avlivinga er en oppgave for mennene, så jeg skrelte grønnsaker imens, og fikk ikke sett på. Slaktinga har jo en rituell funksjon, så det er viktig at jeg ikke forstyrrer med min turistnysgjerrighet... Jeg er ikke sikker på om de brukte øks eller kniv, men det foregikk i hvert fall raskt og smertefritt - vi hørte ikke engang et raut.
Etterpå dro de oksen ut på gårdsplassen, og begynte med "skrellinga" (dvs flåinga). Det fikk jeg se på, men jeg fikk ikke prøve å hjelpe til. Kanskje like greit, for det så ut som et tungt arbeid, og det hadde tatt seg dårlig ut om jeg skjærte hull i skinnet.


Her er oksen nesten "ferdigskrelt":

Kjøttet ble partert og alt ble tatt vare på. Vi grilla litt på kvelden og koste oss med helt ferskt kjøtt, men de hadde leid inn en frysebil der mesteparten av kjøttet ble hengt opp der. Slaktinga skjer nemlig på den første dagen, av en tre-dager-til-ende-feiring.

Her er noen av de indre organene samla til vasking. De blir brukt i forskjellige tradisjonelle zulu-delikatesser (og noen av de smaker faktisk innmari godt!):



Det har blitt intet mindre enn tre familieselskaper på meg her i Norge - i løpet av ei helg (!). Mindre blod, men mer rock...
Og nye skudd på trærne er det overalt:



Saturday, June 28, 2008

Surprise!

Jeg er i Norge! Jeg overrasket meg selv og alle andre da tanken plutselig slo ned i meg på tirsdag at jeg kan jo sjekke om jeg finner noen flybilletter - og onsdag var jeg på vei, torsdag var jeg framme, og fredag var jeg med og feiret 50årsdagen til mor!
Her er jubilanten og kjæresten (altså mor og far):

Laget var på Vollan gård på Kvikne:

Med konsert i kapellet:

Og påfølgende middag i stua: Jeg og far spilte fra Vindens hjul. Det gikk overraskende bra med tanke på at jeg tok i fela første gang kl 10 den morran...:)
Det var kjempekoselig å treffe igjen kjente og kjære.

Her er onkel Jon og jeg: Vi feira bursdagen hans kvelden etterpå - stort overraskelsesselskap!
For de som lurer så blir jeg ikke veldig lenge i landet - ca. en uke. Pliktene kaller så jeg må tilbake raskt. Programmet er mer eller mindre lagt for de dagene jeg har her, men ring meg gjerne! :)

Tuesday, June 24, 2008

Zimbabwe - ikke gi opp

Even the silent ants

Trampled upon by giant elephants

Do sing a silent song

They shall surely know

How to shoot

The great foot

Weighing heavily on them

~ Albert Nyathi

Tuesday, June 17, 2008

Mer fra Cape Town

Vel framme i Cape Town gikk turen til Robben Island. Det var en fantastisk opplevelse. For å sitere fra nettsidene deres: "Robben Island came to symbolise the triumph of the human spirit over enormous hardship and adversity". Her er fra cella til Nelson Mandela:

Ikke akkurat den mykeste senga...

Og her er bordet og toalettet:

Guiden vår hadde bodd på denne fellescella:

Selv om forholdene ikke er topp, var det i det minste nokså sosialt, og hjemlengselen og 'galskapen' kunne lettere holdes på avstand enn om man satt i en ensom celle.

Her er han og jeg:

Han var domt for sabotasje, slik som så mange andre av de politiske fangene på Robben Island.

Før vi besøkte selve fengselsbygningen der Mandela og de andre politiske fangene satt, var vi på busstur rundt på oya. Her er bussguiden vår:

Han var provinsleder for PAC - som var om mulig enda mer fryktet enn ANC av apartheidregjeringa. En veldig kunnskapsrik mann - og en fantastisk taler. Han snakket så jeg fikk gåsehud mer enn en gang. Gripende historier - som han maktet å gjøre levende og virkelige.
Her er Nelson Mandela bak gitteret i cella si:


Det er noe ved dette bildet som får meg til å skjelve i hjertet. Det er uforståelig sterkt gjort av denne mannen å gå i bresjen for forsoning og tilgivelse. Han er i sannhet et symbol på menneskeåndens seier - "the triumph of the human spirit over enormous hardship and adversity".

Guiden vår på bussen fortalte at han en gang guidet en tur der Mandela selv var med blant tilhorerne. Da vi kom til en kirke, fortalte han om hvordan fangevokterne pleide å døpe barna sine der, og hvis det var en gutt heise et blått flagg og hvis det var ei jente heise et rosa flagg (eller noe sånt noe). Da han fortalte denne historien til følget der Mandela var med, reiste denne seg, og fortalte fra sin egen opplevelse. Mens fangevokterne kunne feire sine nyfødte barn offentlig og heise flagg, osv, mistet Mandela et barn mens han satt isolert på øya - og kunne verken komme til begravelsen eller søke trøst sammen med familien. Det var det aller vondeste han opplevde under hele sin tid i kampen mot apartheid, fortalte han.

Wednesday, June 04, 2008

Eksamenstid

Jepp, mye som skjer og fortsatt mange bilder og mange historier fra diverse turer... Men na handler alt om a overleve eksamensperioden. Sa jeg skriver mer om en stund :)