Jenter i krig: både offer og overgriper

Jeg har lest en artikkel om jentesoldater rundt om i verden, der bl.a. Milfrid Tonheim er intervjua om forskningsarbeid her i østlige delen av Kongo. At jenter kan være voldelige, de kan være overgripere og utføre forferdelige gjerninger mot andre - OG de kan være overlevende av forferdelige ting gjort mot dem selv. Den krever at tankestrekket utvider seg til å inneholde "både og", bort fra "enten eller" og svart-hvitt-tenking, og minner meg om mye av det jeg opplevde i Durban.

Her er et tre i Durban hvor de av og til sov - litt beskytta mot guttene på gata og litt beskytta mot politiet. Begge kategoriene var blant overgriperne deres. Men de var selv overgripere av og til også. Noen ganger overlevelsesvold: de beskytta seg selv og hverandre mot andre overgripere. Ei jente sa at hun alltid følte seg trygg når ei viss venninne var i nærheten, for da visste hun at ingen slemme gutter kunne komme og ta henne. Denne venninna var alltid rede til å slåss for henne og beskytte henne. Noen ganger vinningsvold: Voldelige ran for å skaffe seg penger til mat og dop. Det var ikke så populært å innrømme at man gjorde sånt i begynnelsen - det var guttenes jobb og det var mer populært å si at kjæresten min raner for å skaffe meg penger til mat og dop. Men så ble den ene etter den andre arrestert for voldelig ran, ja til og med fengsla i noen tilfeller, og så ble historiene litt mer utfyllende. Noen ganger andre typer vold: angrep på hverandre, angrep på gutter, sjalusidrama og for å stjele mat eller dop. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg så at blodet rant.

Hvis masteroppgaven min hadde handla om voldskulturen blant jentene ville det blitt voldsomme saker. Samtidig blir de oftest framstilt som ofre. Og de ER virkelig ofre. Nesten alle hadde vært utsatt for seksuelt misbruk i nære relasjoner før de flykta hjemmefra. Absolutt alle hadde opplevd seksuell vold på gata. Av kompiser, av politimenn, av fremmede. Og fysisk vold. Men de er ikke tafatte ofre, de er ikke stakkarslige. De er tøffe på mange måter, inkludert på voldelige måter. Og de er også selv voldelige mot andre, og ofte mot dem som er svakere enn dem selv - slik de selv oftest er svakere enn de som er voldelige mot dem.

I denne gjengen på gata i Durban var det heldigvis ikke skytevåpen. Flytter man fokuset til jentesoldatene i Kongo, så inkluderer det bruk av skytevåpen. Og overgrepene blir enda grovere. (Men for den som utfører det vonde, så kan faktisk vold og drap utført med nevemakt, kniv, knust flaske e.l. være vel så ødeleggende for ens indre som det man utfører med skytevåpen. Med skytevåpen kan det være en viss avstand mellom en selv og offeret, men med knyttneve og kniv er det to kropper som er tvinna sammen i slåsskamp og vold, man kjenner smaken av dens andre svette og blod. Man ødelegger noe vesentlig i sitt indre menneske når overgrepet foregår så tett innpå en selv.)

Så er vi her i Sør-Kivu. Langt unna gata i Durban. En annerledes kontekst. En annerledes vold. Væpna grupper som herjer i skogene. Unge jenter og unge gutter rekrutteres - noen frivillig andre under tvang/bortføring. Jentene havner ofte i to kategorier. Ei jente framstilles i noen sammenhenger som ei jente som har overlevd seksuell vold i krig og får behandling som det. Akkurat samme jenter framstilles i andre sammenhenger som soldater, og får oppfølging som det (dvs demobilisering). Og begge deler er sant. Bortsett fra at begge deler er ufullstendige sannheter. Virkeligheten er mer kompleks enn "enten eller". Og de er traumatiskerte av begge deler.

Jeg har skrevet tidligere at det kan være vel så ødeleggende å selv gjøre noe forferdelig mot andre som å bli gjort noe forferdelig imot selv av andre. Det å gjøre noe fælt mot et annet menneske er veldig skadelig for den som gjør det. Traumet kan være vel så dypt og vanskelig å bli legt for. Å tilgi seg selv er vanskelig. Å bli tilgitt av andre er vanskelig.

Og det jeg ser her i østlige Sør-Kivu bekrefter nettopp det. Jeg har mange ganger blitt slått av kvinnenes ufattelige evne til glede, håp og liv etter alt de har overlevd av seksuell vold og andre overgrep og tragedier. De går på med liv og lyst for å lære seg et eller annet håndverk. De brenner for at barna deres skal få gå på skolen. De er modige og taleføre. De ler høyt, og synger enda høyere. De priser Gud, og de arbeider flittig for sitt daglige brød.

Men de jentene som har en mer komplisert historie, som har overlevd fryktelige ting som har vært gjort mot dem, men som også har vært aktiv i væpna grupper og gjort forferdelige ting mot andre - noen av dem har en atskillig lengre og tyngre vei å gå for å finne fred med seg selv og sine medmennesker, med å klare å holde fast på en jobb eller et opplæringsprogram. De minner mer om jentene på gata i Durban som satt fast i sitt selvødeleggende livsmønster. Det er ikke like mange lysglimt av håp og glede å spore i ansiktene deres. De jentene som ikke "bare" er et offer i krig men som også er overgriper ler ikke så helhjertet, de synger ikke så jublende. Skadene er vanskeligere.

Også for dem finnes det håp. Også for dem finnes det tilgivelse og fred. Om dine synder er røde som purpur skal de bli hvite som snø. Det er vanskeligere, men også for dem er det mulig å leve videre, å vise omsorg for familiemedlemmer og andre, å arbeide, å synge. Dette er en av grunnene til at det er viktig at prosjektet for mindreårige som har vært soldater, både jenter og gutter, fortsetter og videreutvikles og forbedres og når ut til disse jentene.

Ranere er "ekte mannfolk"

Noe av det "I muse on" (≈ jeg funderer på) handler om hvordan skape fred. Den løken har mange lag, men la meg begynne med småskala konkret fysisk vold.

Nesten all den volden som jeg har sett på nært hold har vært relasjonell vold. Mye har vært forankret i en oppfatning og/eller et ønske om at "den personen er min". Jeg har sett jenter slåss med hverandre fordi begge mener at en bestemt gutt "er min". Jeg har sett gutter banke jenter fordi jenta har gjort noe som motsier at hun "er min". Jeg har sett gutter angripe gutter fordi han har tatt hun som "er min".

Interessant nok tror jeg ikke at jeg har sett ei jente angripe en gutt fordi han har gjort noe som motsier at han er hennes, f.eks. kyssa ei anna jente. Når et slikt kyss har blitt oppdaga, har jeg derimot ofte sett at jenta har angrepet den andre jenta.

Det sier en hel del om kjønnsrolleoppfatninger, om synet på kvinnelighet og mannelighet, og slike oppfatninger tror jeg spiller en nøkkelrolle i fredsskaping.

Jeg har kommet på ett tilfelle der jeg så vold på nært hold som ikke var relasjonell - der utøverne og den som overlevde det ikke kjente hverandre og ikke hadde annen forbindelse enn å befinne seg på samme sted til samme tid: Jeg satt på fortauet som vanlig (dette er i Durban der jeg jobba med hjemløse ungdommer som bodde ute på gata), da tre av de eldre gutta går til angrep på en forbipasserende ung mann. De banker han med voldsom kraft (om mannen gjør motstand, og de derfor må slå han, eller ikke kan jeg ikke si med sikkerhet, men jeg tror kanskje at han gjorde motstand), tar lommebok og mobil, og stikker.

Etterpå forteller de som jeg satt sammen med at de tre gutta hadde spurt dem om de trodde det var greit at de gjorde det mens jeg så på, og et par av dem hadde stilt en slags garanti om at det kom til å være greit. Med "å være greit" viste det seg at de mente at jeg ikke kom til å gripe inn og ødelegge ranet eller angi dem til politiet etterpå (jeg visste jo ansiktene deres, navnene deres, hvor de pleide å holde til, osv).

Nå føles det rart å sitte inne i en leilighet på et annet kontinent - mett, kulturell (skal i teater i kveld), flittig språkstudent, kristelig (lest om kjærlighet og å vandre i lyset i 1. Johannesbrev i morges) - og skrive om å ikke ødelegge et ran eller ikke angi noen etter et ran. Sannheten er at tanken slo meg ikke engang. For det første ville det ha knust all tillit og gjort det umulig for meg å gjøre noe på gata etterpå, i hvert fall noe dypt, kanskje noe i det hele tatt. For det andre tror jeg ikke at det ville hjulpet. Et fengselsopphold vil ikke skape noe nytt, noe konstruktivt, noe av håp og fred i disse guttenes liv.

Men hva hjelper? Jeg innrømmer at jeg drømmer om et idyllisk sted på landet med dyrking av mat og stell av dyr. Jeg tror det er noe med nærkontakt til matproduksjon og ikke minst med omsorg mellom levende vesener som legger til rette for legedom og livsmot. Men ville det vært nok å dra disse guttene med seg til et slikt idyllisk sted? Det hjelper å komme bort fra sitt gamle miljø, fra byen, fra gata. Men de ville neppe vært fornøyde særlig lenge med å gå og gjøre "kvinnfolkarbeid" som å stelle i åkeren (i mange afrikanske samfunn er det kvinnene som er jordbrukere), eller bli reintegrert som nyttige samfunnsborgere og ha en lavt betalt jobb som lagergutt på Spar.

Denne vinningsvolden er nemlig også nært knyttet til oppfatninger om hva det vil si å være en ekte mann. Og som ranere er de ekte menn. For det første: de skaffer inntekt. Det er svært viktig i vanlige oppfatninger av mannelighet. Den lavt betalte jobben som lagergutt på Spar gir liten inntekt og er kjedelig. Noen gutter fra gata som har prøvd seg på slike jobber blir mobba: Hvor blir det av spenningen og faren i en slik jobb? Hvordan får man vist mot og styrke? Dermed er vi inne på punkt nr 2: ved å rane viser de mot og styrke i en farefull situasjon. Virkelig "ekte menn". Eller?

De overser beleilig nok at det i hvert fall ikke kreves mye mot og i grunnen ikke så mye styrke heller når man er 3 mot 1. Ikke er det særlig farlig heller. Ingen som så på kommer til å angi dem til politiet. Vi vet inderlig vel (meg selv inkludert) at hevnen kommer til å være fryktelig når de kommer ut igjen.

Om de ikke kommer til et punkt da de kjenner at det er meningsløst, det er ikke verdt det - eller, at det er verdt andres mobbing av pinglejobb fordi jeg selv kjenner at å stå for andre verdier er viktig og riktig - er all verdens velmenende tiltak til liten nytte. En egen, indre overbevisning. Ofte en åndelig oppvåkning. Som er sterk nok til å stå i vær og vind ("vær og vind" er i dette tilfellet blant annet samfunnets dominerende oppfatninger av ekte mannfolk).

Så, hvordan skape fred? Vi kan alle - og bør - legge til rette for andres fred, men til syvende og sist kan den bare springe ut fra ens eget indres ønske om et annerledes liv, en annerledes verden.

Første steg blir kanskje å finne fram til det ønsket i mitt eget indre og mitt eget liv?

Sexsalg og pepperspray

Jeg leste på BBC i morges at kvinnenettverket i regjeringspartiet ANC går inn for å avkriminalisere sexsalg i Sør-Afrika. Sør-Afrika har helt motsatt lovverk av Norge. I Norge er salg av sex ikke kriminalisert (i hvert fall ikke i juridisk forstand), men kjøp av sex er ulovlig. Med andre ord er det den som betaler som bryter loven. I Sør-Afrika er salg av sex ulovlig. Jeg vet ikke hvordan det formelt er med kjøp av sex, men i praksis virker det som om det er lov. Jeg har aldri hørt noe om rettsforfølgelse av sexkunder. Derimot har jeg hørt mye om trakassering av sexselgere.

Ei dame som selger sex i Johannesburg forteller i avisa at de er fritt vilt for politiet. For eksempel har politiet sprayet pepperspray på underlivet deres. Uansett hvor mye vold og trakassering de blir utsatt for - enten av politiet eller av kunder - kan de ikke gjøre noe. Anmelder de trakasseringen blir de bare anholdt for sexsalg, og straffet for eget lovbrudd i stedet for å få hjelp eller oppreisning for volden som er begått mot dem.

Dette stemmer veldig godt med min egen erfaring fra Durban. Mange av jentene fortalte om episoder der de ikke fikk den hjelpen de hadde rett på. Ei jente ble voldtatt med en pistol mot hodet, men hun anmeldte det ikke fordi hun hadde gitt opp politiet for lenge siden. Hennes erfaring er at politiet som regel kommer med frekke og ydmykende kommentarer, og slettes ikke hjelper. De klarer ikke å skille mellom prostitusjon (som tross alt skjer med samtykke) og voldtekt (som er tvungen, uten samtykke). Blant guttene på gata fantes det en holdning om at "en hore fortjener å bli voldtatt", og den holdningen fantes også i mange andre lag, inkludert i hjelpesystemet og politiet.

Jentene har blitt sprayet i ansiktet med pepperspray, sparket og fått skjellsord ropt over seg - av politiet i Durban.

I barnevernsloven i Sør-Afrika er det spesifisert at det er illegalt å ha sex med en mindreårig mot en gjenytelse (enten i form av penger eller annet), selv om den mindreårige gir sitt samtykke. Med andre ord er det ulovlig å kjøpe sex av mindreårige. Loven spesifiserer også at en slik mindreårig er et barn med krav på beskyttelse og hjelp. Alle jentene jeg kjenner er mindreårige og selger sex, eller har vært mindreårige og solgt sex. Ingen av jentene jeg kjenner har opplevd å få beskyttelse eller hjelp, eller at en sexkunde har blitt arrestert eller straffeforfulgt på noe vis. Alle jentene har opplevd trakassering av politiet.

Er det ikke utrolig? Ifølge lovverket skulle de opplevd beskyttelse. Istedet har alle opplevd trakassering. Kvinnenettverket i regjeringspartiet er inne på noe når de sier at "prostituterte er også kvinner, og trenger beskyttelse" og at "pengene vi bruker på å trakassere og kriminalisere dem kan i stedet bli brukt på trening og re-orientering av dem". Ja, det er ganske utrolig å tenke på alle pengene som brukes i politiet på å trakassere unge jenter som selger sex fordi de ikke klarer å finne en bedre måte å overleve på.

Å skape flere (lovlige) jobber og å bedre tilgangen til utdanning er to underliggende behov som må på agendaen - også pengemessig.

Oppdatering

Nå er faren til lille Frihet begravet.

Og de to guttene som var arrestert har vært i retten igjen og fått et par måneders fengselsstraff. De kunne vært sluppet fri, men måtte da ha en bekreftet adresse. Han ene dro hjem med forsvarsadvokaten, men familien nektet å skrive under på at han bodde der. Dermed sa dommeren at han ikke kunne slippes fri så han ble idømt fengsel. Han andre dro ikke engang til familien og prøvde.

Litt ille at hjemløshet (mangel på bekreftet adresse) er grunnen til fengselsstraff.

Mer enn "litt" vondt at tanta ikke ville skrive under på papirene som ville gjort at han ble sluppet fri...

Blodig alvor

På fredag for snart en uke siden ble faren til lille Frihet knivstukket og drept. Noen av dere har hørt om lille Frihet; her er et bilde av han og meg noen timer etter at han ble født for å friske opp minnet:

Lille Frihet lever heldigvis trygt og godt hos en annen familie, men det er leit å se hvordan det går med de opprinnelige foreldrene hans. Jeg har ikke hatt kontakt med mora på noen måneder, og fant henne ikke da jeg var i Durban nå i vår. Etter knivstikkingen nå for en uke siden ble jeg kontaktet av andre fra gata som prøvde å få tak i henne for å fortelle hva som hadde skjedd, men ingen klarer å oppspore henne. Det er vel større sannsynlighet for at hun også er død enn for at hun lever, men hun er sterk som edderkoppspinn (som visstnok er noe av det sterkeste og seigeste som fins på jorden) så man vet aldri.

Samme dag, på fredag for snart en uke siden, ble jeg også oppringt av to desperate gutter som var blitt arrestert. De satt i ventearresten over helga, og ble brakt fram for domstolen på mandag, og sendt i varetekt i det ordentlige fengselet i en uke. Saken deres kommer opp nå på mandag igjen. De bar seg og var redde. Fengselet er et frykta sted, med - om mulig - enda mer vold enn på gata. Jeg er neimen ikke sikker på hvor det er mest vold, men de var i hvert fall redde. Den ene har nok mer status i gjeng-hierarkiet enn den andre, og han fikk ringe ett ring og legge på til meg, som jeg så og ringte opp igjen til. (Det er egentlig ikke lov med mobiltelefoner i fengselet, men gjengene regjererer i stor grad utenfor det formelle lovsystemet og har tilgang på mobiltelefoner i mange av cellene.)

Frykten deres var ikke ubegrunna, for det tok ikke mange timene før en av dem (han med minst gjeng-status) ble knivstukket og sendt til sykestua. Han er fortsatt ikke tilbake fra sykestua, og kameraten hans er bekymra.

Lille Lykkelig

Bare noen dager før jeg dro fra Durban ble dette lille nøstet født:

Hun heter Lykkelig - og det håper jeg hun blir...

Jeg hviska inn i øret hennes at hun må gå på skolen og gjøre lekser og ikke rømme slik som foreldrene...

Familien - når det virkelig gjelder

Tida flyr, og mye skjer. Litt for mye til at jeg rakk å blogge noen dager, og nå har jeg brukt noen dager til å lande i gamlelandet. Den siste helga i Durban var superhektisk, og mandagen gikk det meste av tida med til å sitte veldig spent i rettssalen. Heldigvis ble utfallet gledelig - gutten ble løslatt og alle sakene hans henlagt. Han gikk ut med et lettet sinn - klar til å begynne på nytt med blanke ark. Det første han sa var at han ville besøke mammaen sin.

Jenta som ville gjøre opp med søstra si gikk det ikke fullt så bra med. Kontakten med søstra ble riktignok tatt opp igjen, men det er mye skuffelse og mange svik i bildet, så de trenger litt tid før tilliten er gjenoppretta. Det er ikke lett å være familien til ei som er rusavhengig. Det innebærer mange brutte løfter og slokna håp. Og det er vanskelig å bestemme seg for å gi jenta nok en sjanse - å tore å håpe enda en gang.

Enten man stirrer døden i hvitøyet og dermed kjenner på hva og hvem som virkelig betyr noe her i livet - slik jenta gjør - eller man har unnsluppet en stor fare og derfor plutselig får klarsyn og erkjenner hvem og hva som betyr noe her i livet - slik gutten gjorde da han ble løslatt - så er svaret på hva og hvem som betyr mest det samme: familien. Gutten ville besøke mammaen sin. Jenta lengter etter søstra si. Dette er ungdommer som på grunn av forskjellige problemer fant det beste å flytte hjemmefra og leve som hjemløse. De sover ute på fortauet ved et lyskryss. Det er ikke små eller enkle problemer som ligger bak. Delvis svært alvorlige. Delvis så alvorlige at det er vanskelig å skjønne at de lengter hjem. Men tilhørigheten, identiteten, kjernen av hvem man er når det røyner - den drar i retning familien allikevel. 

Godjente

Jeg fant ei av godjentene mine - hun tigga i et trafikkkryss (fra biler som stopper på rødt lys). Mye trist har skjedd i livet hennes siden sist jeg var her. Faren til ungen hennes døde i fengsel. Selv har hun også blitt arrestert, og i fengselet oppdaga hun at hun har tuberkulose. Hun vet allerede at hun har AIDS. Hun går delvis på medisiner, men ikke nøye nok, og uansett så spiser hun ikke bra/nok, hun bruker forskjellige rusmidler, og lever i det hele tatt ikke saerlig bra. Hun gråt når hun fortalte alt sammen.Nå spurte hun meg om hjelp til å kontakte søstra si og gjøre opp med henne. I morgen skal vi prøve. Håper det går bra.

Arrestert

En av mine aller beste godgutter ble arrestert i ettermiddag. Jeg ble ikke så bekymra for det var bare for en liten ting, men nå viser det seg at han har andre saker liggende og vente på seg, og derfor får han ikke slippe ut av varetekt, men må sove i arresten over helga. Hvis han er uheldig kan han få en ganske stor dom, for han har muligens en betinga dom allerede som dermed kan slå inn og bli til fengselsstraff.

Lille Godt liv lever fortsatt!

Jeg har ikke fått bildene fra bursdagsfeiringa ennå, så la meg i stedet fortelle om en fantastisk opplevelse jeg hadde på lørdag.

Husker dere lille Godt liv? Mammaen hennes er ei av jentene på gata som jeg har jobba mest med. Mens hun ennå var gravid flytta hun hjem til bestemora, og det gikk veldig bra med henne. Babyen ble født inn i et godt hjem, i stedet for på gata. Det var en ubeskrivelig opplevelse å dra hjem på besøk til dem etter fødselen - hjemme i et hus med en familie. Helt fantastisk.

Bestemora bad meg gi den nyfødte navn (ja, dette er babyen jeg fortalte om i intervjuet med universitetsavisa i forbindelse med uteksamineringen min nå i vår). I zulu-kulturen har navn betydning - ikke slik som på norsk hvor man kan finne betydningen av et navn hvis man slår opp i ei bok, men man bruker vanlige ord, f.eks. Fred, Takk, e.l. - og man gir ofte et navn som betyr noe bra, noe man ønsker for barnet eller familien. Jeg visste umiddelbart hvilket navn jeg ville gi denne babyen: Godt liv.


Paa lørdag dro jeg på besøk til dem. Jeg hadde ikke lenger noe telefonnummer, men jeg husker godt veien, så jeg kjørte så langt jeg kunne, parkerte og gikk nedover en sti. Jeg var veldig spent - kan jeg finne alle i live?? Da jeg naerma meg huset, så jeg bestemora ute på gårdsplassen - og jeg begynte å grine, jeg var så letta for å se henne i live. Jeg ropte ned til henne og hun fikk se meg - og hylte av glede! Hun hoppa og dansa og ropte og priste Gud. Og hun ropte på jenta - så da visste jeg at hun også fortsatt var i live, og jeg begynte å grine igjen (også litt fordi jeg ble rørt over velkomsten fra bestemora). Jenta kom ut og løp og kasta seg rundt halsen på meg og vi lo og gråt om hverandre. Så sa de: "vi maa hente Godt liv" - endelig! for da skjønte jeg hun også fortsatt lever - alle er fortsatt i live! 

Godt liv har vokst og blitt stor! Hun står og går og løper! Og skjønner alt du sier til henne (på zulu vel og merke, ikke engelsk - ennå). Ei skikkelig tjukkebollefeita!

Blant raatne epler

Mange planer om alt jeg skulle rekke i dag (deriblant blogge om noe fantastisk som skjedde i helga), men planene maatte legges paa is. Da jeg kom til byen moette jeg noen gutter som var helt i harnisk, og de fortalte hvorfor. Han ene har en baby, og han fant kjaeresten uten babyen i gaar. Hun forklarte at ei venninne passa paa ham, men kunne ikke redegjoere for hvem. Etter noen harde knyttneveslag innroemmet hun hvor hun hadde lagt fra seg babyen - paa en soeppelfylling midt i byen. De gikk dit og fant ham - liggende blant raatne epler. Men han levde i hvert fall.

Han gurglet lykkelig da jeg saa ham. Det er utrolig hvordan en liten baby bare er til, lever i nuet 100%, og aner fred og ingen fare...

Etter masse strev fra kontor til kontor uten aa finne noen som var villig til aa hjelpe ser det heldigvis bra ut naa. Babyen kommer til aa komme til et barnehjem - kanskje faar han adoptivforeldre. Maa det gaa ham vel!

Paa leting i fengselet

Da jeg kom fikk jeg høre at en av guttene fra filmen (filmen vi lagde om gatelivet siste halvdel av 2010) er i fengsel. Jeg og en til dro for å prøve å besøke ham. Når jeg skriver "prøve" så er det fordi det er ikke bare bare å få til. Vi visste ikke hvilken celle han sitter på, og da er det ganske vanskelig å finne ham.

Jeg har aldri vaert i et fengsel i Norge, så jeg vet ikke hvordan ting fungerer der, men her er det forholdsvis kaotisk. Fengselet er delt inn i forskjellige avdelinger for kvinner, menn og ungdommer, og disse igjen er delt inn i forskjellige seksjoner. Problemet er bare at det finnes ikke noe sentralisert system som har oversikt over alt - i hvert fall tilsynelatende.

Besøkende kommer og "registerer" seg - dvs man skriver paa en lapp: fornavn og etternavn på personen man vil besøke, sitt eget personnummer, og cellenummeret/seksjonen til den man vil besøke (hvis man vet hvor han eller hun sitter). Vi visste både fornavn og etternavn (ingen selvfølge på gata - hvor mange bare er kjent med kallenavnet sitt), men ikke cellenummer. Alderen er ikke så lett å slå fast med sikkerhet, for de oppgir ofte forskjellig alder ut fra hva som er hensiktsmessig (som oftest betyr det at de oppgir så ung alder som mulig), men han jeg dro sammen med var helt sikker på at han satt på voksenavdelingen, så vi dro dit. Det er en buss som kjører besøkende rundt fra inngangssenteret og til de forskjellige avdelingene. Vi leverte lappen vår, og satte oss til å vente.

Og vente.

Og vente.

Det som skjer når vi ikke vet cellenummeret er at de drar fra seksjon til seksjon og roper opp navnet - så må vedkommede gi lyd fra seg og si at "det er meg", og så kommer han til besøksområdet.

Etter en lang stund med venting fikk vi beskjed om at de ikke kunne finne ham. Vi fikk også beskjed om noe mer. To seksjoner var stengt av og fikk ikke lov til å motta besøk. Hvorfor? Noen var blitt drept der, og ingen visste hvem som hadde gjort det, så de fikk besøksforbud og bevegelsesforbud (dvs de får ikke ut av cella for lufting eller for å utføre vaskeplikter o.l.) som kollektiv straff.

Jeg tror fengselsmyndighetene vet hvem som ble drept, så hvis det var gutten vaar tror jeg vi ville fått beskjed om det. Jeg tror derfor at han fortsatt lever. Jeg håper det! Men det er uansett ikke saerlig hyggelig.

Og pga kaoset så kunne de ikke si med sikkerhet at han faktisk bor i den seksjonen - de bare antok at siden vi ikke fant han, kan det hende at han bor der og derfor ikke kunne komme.

Et lite hurra

En kveld for noen uker siden ringte den aller beste godgutten (dvs. han ringer ett ring, legger på, og så ringer jeg opp igjen) og fortalte stolt at han hadde fått seg jobb!

Og for et par dager siden ringte jeg ham igjen, og han hadde fortsatt jobben!

Begge deler er små mirakler. Både å få en jobb og å holde på en jobb er så fantastisk at jeg nesten ikke tør håpe på det.

Hurra, hurra!

Terapi og samfunn

Jeg driver og leser en veldig interessant rapport om lokalsamfunnsutvikling og terapi etter seksuell vold og generell krig - og blir så inspirert og gira at pulsen stiger i taket. Et av hovedpoengene i rapporten er betydningen av å arbeide helhetlig - helhetlig i minst to betydninger: 1. Å ikke bare tenke terapi eller mental helse, men å inkludere økonomi og utvikling av lokalsamfunn i arbeidet med f.eks. voldtatte kvinner eller andre med krigstraumer. 2. Å ikke bare tenke på det ene individet som er utsatt for seksuell vold eller annet traume, men å tenke på hele familien, ikke minst barna i berørte familier.

Det er så spennende å lese om og få påfyll av dette! Det er på ingen måte noe nytt, men tvert imot noe jeg nesten må kunne kalle en lidenskap (effektene på puls og adrenalin når jeg leser tyder på det!). Det er ikke bare en teoretisk overbevisning heller, men noe jeg i det minste har prøvd å gjøre litt av i praksis. Og har funnet ut at det er mye lettere sagt enn gjort...

I arbeidet på gata gikk alt hånd-i-hånd: individuelle samtaler, gruppesamtaler, samtaler om vonde og vanskelige opplevelser, diskusjoner om hva slags aksjoner som kunne settes i gang for å stoppe politivold, diskusjoner om mikrokreditt og sparing, igangsetting av små businesser både med enkeltpersoner og grupper, osv, osv.

Alt gikk ikke supert. Det virkelige liv er vanskelig og komplisert, og følger ingen tekstbokmodell. Men at noe er vanskelig betyr jo ikke at en skal la være å prøve. Spesielt ikke når det er noe viktig noe. Tvert imot...


PS: Rapporten heter "Hope for the future again. Tracing the effects of sexual violence and conflict on families and communities in eastern Democratic Republic of the Congo" og er skrevet av Jocelyn Kelly, Michael VanRooyen, Justin Kabanga, Beth Maclin og Colleen Mullen, utgitt av Harvard Humanitarian Initiative. Jeg kommer nok til å skrive mer om den snart!

Til minne

Nå er jeg ekstra glad for at jeg fikk til å ta en tur til Durban forrige måned. Tidligere denne uka leste jeg på facebook at en jeg kjenner fra gata er knivstukket og drept. Jeg var mye med ham for et par år siden. Da bodde han ute, og ble aktivt og engasjert med i arbeidet vi i studentteamet starta opp. En gruppe ungdommer fra gata var med på den globale sosialt arbeid-konferansen som ble arrangert i Durban i 2008, og han fikk æren av å tale på åpningsseremonien. Jeg var 'sekretær' for ham og hjalp ham skrive ned talen. Jeg forklarte hvem som kom til å være til stede - sosionomer og sosialarbeidere fra hele verden og noen sørafrikanske politikere, og spurte hva ønska han å si til dem? Han var superengasjert, så det var som å putte på en mynt og så strømma det ut - og jeg skrev så blekket spruta for å holde følge. Han ville fortelle hvor hardt livet på gata var. Han ville fortelle om dårlig behandling fra resten av samfunnet. To setninger var spesielt viktige for ham: "Vi blir behandlet som dyr, men vi er ikke dyr. Vi er mennesker."

Han fikk mye respons på talen. Det gjorde sterkt inntrykk på mange å se en ungdom som sov ute på gata stå på en scene foran hundrevis (over tusen??) mennesker og si "jeg sover ute på gata", "jeg har det sånn og sånn", og så fortelle om drømmer om et bedre liv. "Når vi får det bedre ønsker vi å hjelpe andre", sa han på vegne av ungdomsgruppa.

Litt bedre ble kanskje livet hans. Han fikk jobb i en lokal gatebarnorganisasjon og flyttet innendørs. Utfordringene ved å venne seg til et annet liv enn gata stod i kø og frustrasjonene var mange. Realiteten var langt unna drømmen han hadde om å bli en aktivist og gå i bresjen for bedre behandling av hjemløse.
Men han ble kanskje en aktivist på sin måte allikevel. Det er ikke mange ukene siden sist jeg hørte at han stod opp for de minste barna i organisasjonen han jobba i.

Men tilbake til at jeg er ekstra glad for at jeg fikk til en tur til Durban. Jeg har bare møtt Tarzan (kallenavnet hans) kjapt i forbifarten de siste par årene, men nå i november traff jeg ham mer på ordentlig. Han hadde stort behov for å lufte mye av det han stod i, og vi fikk prata en del. Da vi skiltes var det med en skikkelig bamseklem, og det siste jeg så til ham var et kjempesmil.

Det betyr ikke så mye fra eller til for ham. Livet hans og døden hans er tragisk uansett hvordan man vrir og vender på det. Men for meg betyr det noe. Jeg sitter i det minste igjen med en god avskjed.

Klimakonferansen sett fra gata

Så er klimakonferansen i Durban over. Jeg dro rett før den starta. Litt dårlig timing, kanskje, for det kunne vært spennende å oppleve engasjementet rundt konferansen. Noen søramerikanske organisasjoner hadde begynt med aktiviteter på campus allerede før jeg dro, og jeg har sett via durbanske facebookvenner at det har vært mange morsomme demonstrasjoner, med bleier, grønn kroppsmaling og mye mer. Men sånn ble det.

Ungdommene på gata visste godt om konferansen, selv om de ikke visste hva den handla om. Politiet hadde nemlig kommet til dem på forhånd og advart at hvis noen sov ute på gatene i løpet av konferansen kom de til å bli arrestert. De sa det ikke på en vennlig la-oss-prøve-å-finne-en-løsning-måte, men truende for å skremme, og de lyktes ganske godt, for det var en skremt gjeng jeg snakka med som lurte på hva de skulle gjøre. Flere hadde allerede ordna med planer - noen sov hos en organisasjon som har begynt med et nattilbud for gatebarn (dvs 17-åringer og yngre), og noen sov i en tidligere leilighetsblokk som nå fungerer som bosted for en del kriminelle. Blokka har ikke elektrisitet og er helt mørk og full av kriker og kroker med bæsj i, og er i det hele tatt ikke særlig hyggelig. En del av jentene er redde for stedet og forbinder det med voldtekter i krikene og krokene. Jeg hørte tidligere i høst at en av mine hjertegutter hadde flytta inn dit, og tenkte med en gang at han har begynt på sterkere narkotika - for det er det jeg forbinder den blokka med. Politiet kommer dit på razzia innimellom, men de er såpass redde for stedet og folka som er der at de får være mer i fred enn når de sover ute, så mange av de eldre ungdommene foretrekker å bo der framfor å sove ute. De blir i hvert fall ikke våte når det regner.

Men tilbake til klimakonferansen. Mange av ungdommene hadde som sagt planene klare, men de var bekymra for en venn som ikke kan gå og som ikke hadde noe annet sted å sove enn fortauskanten. Han kommer seg rundt på et par krykker og har den sterkeste overkroppen dere kan tenke dere. Hvis han står i en konflikt, pleier han å utfordre motparten til å sette seg ned på fortauet sammen med ham og slåss på like premisser - men det er det ingen som tør, for han er den sterkeste av dem alle. Men han sover altså ute, og nå var vennene hans bekymra for at han kom til å bli fengsla under konferansen. De prøvde å forklare ham hvor risikabelt det var å sove ute under konferansen, og han gikk etter hvert med på at han måtte gjøre en liten innsats og prøve å komme seg opp de trappetrinnene som var nødvendig for å sove innendørs.

Som alt annet handla altså ikke klimakonferansen, sett fra gata, om langsiktig overlevelse,  bekymringer og håp for framtida, eller matsikkerhet for fremtidige generasjoner - den handla om overlevelse, bekymringer og sikkerhet fra dag til dag, fra time til time.

Avskjed med Durban

Det er en del hull og lange pauser her på bloggen den siste tida, så jeg skal prøve å oppdatere og forklare. Jeg skrev en hel del om oljefondet, og så ble det stille en stund før jeg plutselig skrev at masteroppgaven var levert. Det gikk litt over stokk og stein de siste ukene, for å si det mildt. Jeg fant ut at jeg måtte bare ta meg råd til å reise ned til Durban. Jeg trengte å konsultere med veilederen min, bruke biblioteket for et par referanser, levere egenhendig for å være sikker på at alt var i orden, og ikke minst å ta ordentlig avskjed med mange. Så slik ble det. Plutselig satt jeg på et fly, og plutselig var jeg tilbake - i mitt gamle hjem. Det føltes som jeg hadde vært der for alltid og skulle være der for alltid. I Durban er alt kjent, det er fortsatt det jeg refererer til som "vanlig" merka jeg. Alt var som før og slik det skal være. Mitt vante, vanlige, kjente liv.

Men det skulle ikke bli så mye hverdagsliv - jeg hadde igjen mer enn jeg trodde på oppgaven, og jobba alt jeg klarte, natt og dag. Alt tar så mye lengre tid enn beregna når oppgaven er så lang. F.eks. måtte jeg gå over og sjekke referanseformatet, og rette opp i mange tilfeller (jeg brukte APA, som skal ha "Forfatter, år, p. sidetall", og hadde ikke skrevet "p." i mange av tilfellene), og det tok mange, mange timer å lese igjennom og sjekke bare en sånn liten detalj.

Selv om jeg var i Durban først og fremst for å levere, kunne jeg jo ikke være der uten å treffe mange kjente og kjære. Etter hvert som tida begynte å renne ut, ble det flere og flere besøk på dagtid, og mer og mer jobbing natterstid. Og etter hvert som tida begynte å renne ut, gikk det mer og mer opp for meg at dette er virkelig slutten på Durban-kapittelet i livet mitt. Jeg pakka og rydda ut og flytta i begynnelsen av dette året, så jeg har allerede hatt en avslutning. Og jeg var nedover i mai/juni, og hadde avskjeder da også. Men det var ikke helt endelig. Jeg jobba fortsatt med masteroppgaven. Jeg var fortsatt student ved universitetet i Durban. Durban-kapittelet var ikke over.

Men nå var jeg på siste avsnittet. Veilederen min skulle bort den siste uka jeg var der, og jeg tok farvel med henne før hun dro. Da skjønte jeg at dette er den endelige avslutninga. Nå blar jeg snart over den siste siden i Durban-kapittelet. Da satte tåreproduksjonen i gang...

Jeg hulkegråt høyt og inderlig hver natt etterpå (de få timene jeg ikke satt oppe og skrev). Det er noe med å avslutte som er vemodig uansett. The end of an era. Å ta farvel med veilederen min Vishanthie, med min gode, gode venninne Thola, med andre venner. Med byen, stedet, landet. Men det er ekstra vondt når noen av de er jeg blitt glad i og forlater ikke har det noe særlig godt. De som sover ute. Jentene og guttene på gata. Ingen vet hvor lenge man lever - jeg vet ikke hvor lenge jeg selv har, eller hvor lenge jeg har noen av de jeg er glad i - men det er ekstra usikkert med de som lever så utsatt. Jeg har allerede opplevd at flere av dem har dødd. Vold og knivstikking er dagligdags. Hvem vet når jeg vil få mulighet til å dra til Durban igjen - og hvem vet hvem som fortsatt kommer til å leve da?

Livstegn...

Tida flyr, som vanlig. Jeg er for lengst tilbake i Norge, og har stort sett ligget rett ut på sofaen med ullteppe og drukket varmt vann med honning. Det var så forferdelig trist å dra fra Durban og si hadet til alle at vondten i hjertet spredte seg til halsen og resten av kroppen...

Men nå er jeg bedre, og det kommer nok drypp av minner og opplevelser her på bloggen igjen snart :)

Masteroppgave: levert

På fredag leverte jeg masteroppgaven! Omsider er to års strev kommet til veis ende. Seks år med studier i Durban er over, overstått og overlevd.

Det er en rar følelse. Det er rart å være ferdig, og det har vel ikke helt gått opp for meg. Og tanken på å skulle vente på bedømmingen til to eksaminatorer er ikke akkurat morsom. Hvem våger vel å verdsette det jeg har gjort? Jeg skulle ønske at jeg hadde hatt to uker til, så jeg kunne finpusset mer og det leverte produktet ville vært bedre. Seks års studier og blod, svette og tårer skal kokes ned til en siste karakter. Hvis jeg får noe mindre enn A så griner jeg!

Samtidig vet jeg at ingen karakter kan måle verdien av det jeg har opplevd eller gjort. På onsdag hentet jeg identitetsboka med personnummer til en av guttene fra gata. Gleden hans var verdt alt sammen. Ei av jentene har flyttet fra gata og begynt på skolen igjen. Verdien kan ikke måles i karakterer eller penger eller noe annet.

Fra skrivepulten

Hoi, tida har flydd! Jammen lenge siden forrige blogginnlegg nå. Jeg skrev vel en gang tidligere at hvis det går lang tid mellom blogginnlegg, så kan det bety at ting går trått. Det er til en hvis grad tilfellet denne gangen også. Det er skikkelig tungt arbeid å jobbe med masteroppgaven. Det er selvfølgelig krevende rent akademisk, men det som virkelig er utfordrende er hvor hardt det er følelsesmessig. Det er tøft å sitte i Norge - å ha det så godt, og å være så langt unna - og skrive om fattigdom, lidelse, urettferdighet. Spesielt fordi det er så personlig.

Mange ganger i høst har jeg ønsket at jeg tok en mastergrad i politikk e.l. i stedet. Jeg kunne fortsatt skrevet om fattigdom og urettferdighet, men det ville vært mer på det teoretiske plan, mer abstrakt. Ikke så hjerteskjærende personlig. For alt jeg skriver om er kjøtt og blod. Dvs personer, og personer som jeg kjenner og er glad i.

Her er to små utdrag fra noe jeg skrev på torsdag. Begge utdragene er fra gruppeintervjuer med gutter:

A: For jenter, når de sover, så kommer gutter / når ei jente sover så kommer det en gutt og tar av buksene, og så / du vet en kniv?
B: Han setter kniven her
Ingrid: Åh, på halsen
A: Ja han setter kniven på halsen hennes, og så blir hun voldtatt.

-

B: Jeg også, jeg tok ham på fersken en gang. Han prøvde å ... (stille)
C: Han prøvde å ta av ham buksene
B: Da våkna jeg, og løp vekk. "Aaaaah! Han prøver å voldta meg!" Da våkna alle som sov rundt oss, og de så at jeg ikke løy. (...) De gjorde ingenting. Fordi de vet at han er en veldig, veldig, veldig, veldig
C: farlig
B: farlig mann

Så, som dere sikkert skjønner, er det ikke akkurat oppløftende. Eller emosjonelt enkelt. Jeg kjenner ikke bare gutten som opplevde voldtektsforsøket, men også han som prøvde å voldta ham. Jeg har sett ham gråte. Jeg har sett ham svett av nervøsitet før vi besøkte mammaen hans, og superlykkelig etter at besøket var vellykka. Jeg har med andre ord sett ham som mye mer enn en voldtektsmann - jeg har sett at han har vært ynkelig, redd, og at han har savna mammaen sin. Samtidig kjenner jeg fire yngre gutter som han har voldtatt eller prøvd å voldta (og vet om enda flere).

Det var selvfølgelig krevende å stå midt oppe i det også, men det er kanskje vanskeligere, eller i hvert fall vanskelig på en annen og minst like vanskelig måte, å være så langt unna. Livene deres er like tøffe, og det gjør vondt å ikke være en del av dem lenger.