Så er klimakonferansen i Durban over. Jeg dro rett før den starta. Litt dårlig timing, kanskje, for det kunne vært spennende å oppleve engasjementet rundt konferansen. Noen søramerikanske organisasjoner hadde begynt med aktiviteter på campus allerede før jeg dro, og jeg har sett via durbanske facebookvenner at det har vært mange morsomme demonstrasjoner, med bleier, grønn kroppsmaling og mye mer. Men sånn ble det.
Ungdommene på gata visste godt om konferansen, selv om de ikke visste hva den handla om. Politiet hadde nemlig kommet til dem på forhånd og advart at hvis noen sov ute på gatene i løpet av konferansen kom de til å bli arrestert. De sa det ikke på en vennlig la-oss-prøve-å-finne-en-løsning-måte, men truende for å skremme, og de lyktes ganske godt, for det var en skremt gjeng jeg snakka med som lurte på hva de skulle gjøre. Flere hadde allerede ordna med planer - noen sov hos en organisasjon som har begynt med et nattilbud for gatebarn (dvs 17-åringer og yngre), og noen sov i en tidligere leilighetsblokk som nå fungerer som bosted for en del kriminelle. Blokka har ikke elektrisitet og er helt mørk og full av kriker og kroker med bæsj i, og er i det hele tatt ikke særlig hyggelig. En del av jentene er redde for stedet og forbinder det med voldtekter i krikene og krokene. Jeg hørte tidligere i høst at en av mine hjertegutter hadde flytta inn dit, og tenkte med en gang at han har begynt på sterkere narkotika - for det er det jeg forbinder den blokka med. Politiet kommer dit på razzia innimellom, men de er såpass redde for stedet og folka som er der at de får være mer i fred enn når de sover ute, så mange av de eldre ungdommene foretrekker å bo der framfor å sove ute. De blir i hvert fall ikke våte når det regner.
Men tilbake til klimakonferansen. Mange av ungdommene hadde som sagt planene klare, men de var bekymra for en venn som ikke kan gå og som ikke hadde noe annet sted å sove enn fortauskanten. Han kommer seg rundt på et par krykker og har den sterkeste overkroppen dere kan tenke dere. Hvis han står i en konflikt, pleier han å utfordre motparten til å sette seg ned på fortauet sammen med ham og slåss på like premisser - men det er det ingen som tør, for han er den sterkeste av dem alle. Men han sover altså ute, og nå var vennene hans bekymra for at han kom til å bli fengsla under konferansen. De prøvde å forklare ham hvor risikabelt det var å sove ute under konferansen, og han gikk etter hvert med på at han måtte gjøre en liten innsats og prøve å komme seg opp de trappetrinnene som var nødvendig for å sove innendørs.
Som alt annet handla altså ikke klimakonferansen, sett fra gata, om langsiktig overlevelse, bekymringer og håp for framtida, eller matsikkerhet for fremtidige generasjoner - den handla om overlevelse, bekymringer og sikkerhet fra dag til dag, fra time til time.
Ungdommene på gata visste godt om konferansen, selv om de ikke visste hva den handla om. Politiet hadde nemlig kommet til dem på forhånd og advart at hvis noen sov ute på gatene i løpet av konferansen kom de til å bli arrestert. De sa det ikke på en vennlig la-oss-prøve-å-finne-en-løsning-måte, men truende for å skremme, og de lyktes ganske godt, for det var en skremt gjeng jeg snakka med som lurte på hva de skulle gjøre. Flere hadde allerede ordna med planer - noen sov hos en organisasjon som har begynt med et nattilbud for gatebarn (dvs 17-åringer og yngre), og noen sov i en tidligere leilighetsblokk som nå fungerer som bosted for en del kriminelle. Blokka har ikke elektrisitet og er helt mørk og full av kriker og kroker med bæsj i, og er i det hele tatt ikke særlig hyggelig. En del av jentene er redde for stedet og forbinder det med voldtekter i krikene og krokene. Jeg hørte tidligere i høst at en av mine hjertegutter hadde flytta inn dit, og tenkte med en gang at han har begynt på sterkere narkotika - for det er det jeg forbinder den blokka med. Politiet kommer dit på razzia innimellom, men de er såpass redde for stedet og folka som er der at de får være mer i fred enn når de sover ute, så mange av de eldre ungdommene foretrekker å bo der framfor å sove ute. De blir i hvert fall ikke våte når det regner.
Men tilbake til klimakonferansen. Mange av ungdommene hadde som sagt planene klare, men de var bekymra for en venn som ikke kan gå og som ikke hadde noe annet sted å sove enn fortauskanten. Han kommer seg rundt på et par krykker og har den sterkeste overkroppen dere kan tenke dere. Hvis han står i en konflikt, pleier han å utfordre motparten til å sette seg ned på fortauet sammen med ham og slåss på like premisser - men det er det ingen som tør, for han er den sterkeste av dem alle. Men han sover altså ute, og nå var vennene hans bekymra for at han kom til å bli fengsla under konferansen. De prøvde å forklare ham hvor risikabelt det var å sove ute under konferansen, og han gikk etter hvert med på at han måtte gjøre en liten innsats og prøve å komme seg opp de trappetrinnene som var nødvendig for å sove innendørs.
Som alt annet handla altså ikke klimakonferansen, sett fra gata, om langsiktig overlevelse, bekymringer og håp for framtida, eller matsikkerhet for fremtidige generasjoner - den handla om overlevelse, bekymringer og sikkerhet fra dag til dag, fra time til time.
No comments:
Post a Comment