Nå er jeg ekstra glad for at jeg fikk til å ta en tur til Durban forrige måned. Tidligere denne uka leste jeg på facebook at en jeg kjenner fra gata er knivstukket og drept. Jeg var mye med ham for et par år siden. Da bodde han ute, og ble aktivt og engasjert med i arbeidet vi i studentteamet starta opp. En gruppe ungdommer fra gata var med på den globale sosialt arbeid-konferansen som ble arrangert i Durban i 2008, og han fikk æren av å tale på åpningsseremonien. Jeg var 'sekretær' for ham og hjalp ham skrive ned talen. Jeg forklarte hvem som kom til å være til stede - sosionomer og sosialarbeidere fra hele verden og noen sørafrikanske politikere, og spurte hva ønska han å si til dem? Han var superengasjert, så det var som å putte på en mynt og så strømma det ut - og jeg skrev så blekket spruta for å holde følge. Han ville fortelle hvor hardt livet på gata var. Han ville fortelle om dårlig behandling fra resten av samfunnet. To setninger var spesielt viktige for ham: "Vi blir behandlet som dyr, men vi er ikke dyr. Vi er mennesker."
Han fikk mye respons på talen. Det gjorde sterkt inntrykk på mange å se en ungdom som sov ute på gata stå på en scene foran hundrevis (over tusen??) mennesker og si "jeg sover ute på gata", "jeg har det sånn og sånn", og så fortelle om drømmer om et bedre liv. "Når vi får det bedre ønsker vi å hjelpe andre", sa han på vegne av ungdomsgruppa.
Litt bedre ble kanskje livet hans. Han fikk jobb i en lokal gatebarnorganisasjon og flyttet innendørs. Utfordringene ved å venne seg til et annet liv enn gata stod i kø og frustrasjonene var mange. Realiteten var langt unna drømmen han hadde om å bli en aktivist og gå i bresjen for bedre behandling av hjemløse.
Men han ble kanskje en aktivist på sin måte allikevel. Det er ikke mange ukene siden sist jeg hørte at han stod opp for de minste barna i organisasjonen han jobba i.
Men tilbake til at jeg er ekstra glad for at jeg fikk til en tur til Durban. Jeg har bare møtt Tarzan (kallenavnet hans) kjapt i forbifarten de siste par årene, men nå i november traff jeg ham mer på ordentlig. Han hadde stort behov for å lufte mye av det han stod i, og vi fikk prata en del. Da vi skiltes var det med en skikkelig bamseklem, og det siste jeg så til ham var et kjempesmil.
Det betyr ikke så mye fra eller til for ham. Livet hans og døden hans er tragisk uansett hvordan man vrir og vender på det. Men for meg betyr det noe. Jeg sitter i det minste igjen med en god avskjed.
Han fikk mye respons på talen. Det gjorde sterkt inntrykk på mange å se en ungdom som sov ute på gata stå på en scene foran hundrevis (over tusen??) mennesker og si "jeg sover ute på gata", "jeg har det sånn og sånn", og så fortelle om drømmer om et bedre liv. "Når vi får det bedre ønsker vi å hjelpe andre", sa han på vegne av ungdomsgruppa.
Litt bedre ble kanskje livet hans. Han fikk jobb i en lokal gatebarnorganisasjon og flyttet innendørs. Utfordringene ved å venne seg til et annet liv enn gata stod i kø og frustrasjonene var mange. Realiteten var langt unna drømmen han hadde om å bli en aktivist og gå i bresjen for bedre behandling av hjemløse.
Men han ble kanskje en aktivist på sin måte allikevel. Det er ikke mange ukene siden sist jeg hørte at han stod opp for de minste barna i organisasjonen han jobba i.
Men tilbake til at jeg er ekstra glad for at jeg fikk til en tur til Durban. Jeg har bare møtt Tarzan (kallenavnet hans) kjapt i forbifarten de siste par årene, men nå i november traff jeg ham mer på ordentlig. Han hadde stort behov for å lufte mye av det han stod i, og vi fikk prata en del. Da vi skiltes var det med en skikkelig bamseklem, og det siste jeg så til ham var et kjempesmil.
Det betyr ikke så mye fra eller til for ham. Livet hans og døden hans er tragisk uansett hvordan man vrir og vender på det. Men for meg betyr det noe. Jeg sitter i det minste igjen med en god avskjed.
No comments:
Post a Comment