Mer fra Kalonge: krig og fred

Som jeg skrev i forrige bloggpost om turen til Kalonge: Det er ikke bare nordmenn som har opplevd å flykte gjennom Kahuzi-Biega-parken - det er det jammen mange kongolesere som har gjort også. Kalonge har i mange tiår vært så herja av væpna aktivitet at det har vært nesten umulig å besøke området.

Nå er det heldigvis stabilt rolig i den nord-østlige enden der sjukehuset og misjonsstasjonen ligger, så det var trygt for oss å besøke, men vestover i retning Shabunda er det fortsatt mye uroligheter.

Vi hadde med oss i bilen folk som har flykta derfra etter å ha blitt plyndra og etter at kvinner og jenter i familien har blitt plaga av rebeller...

CAMPS - prosjektet for kvinner som har overlevd seksuell vold - er til stede i Kalonge og det var sterkt å møte våre kollegaer der. Jenter og kvinner som ikke har sjangs til å komme seg til Bukavu for hjelp, ja ikke engang til sjukehuset der i det nordøstlige hjørnet av Kalonge, får hjelp av CAMPS-personalet som kommer nettopp til de landsbyene som er mest berørte.

I Mule der vi var på søndagen er det trygt på dagtid, for rebellene holder til langt borte derfra, men om nettene kommer de av og til på raid og plyndrer - de må jo ha mat! - og jenter og kvinner er redde.

Lenger vestover er redselen en del av hverdagen og overgrep altfor vanlig.

Men, som jeg har vært inne på tidligere også, det er ikke bare ofrene som lider av overgrep - det gjør utøverne også. Og grensa mellom utøver og offer kan være veldig flytende. En person som er med i en rebellgruppe kan ha blitt utsatt for vonde ting. Og så gjør det noe med en - noe vondt og skadelig - når man utsetter andre for vold og overgrep.

Folkene som jobber i CAMPS skal i første rekke hjelpe kvinner som har overlevd seksuell vold, men for mange er ikke dette bare en jobb - det er et kall, en lidenskap, en del av personligheten deres. Å hjelpe noen som lider, enten de lider på den ene eller den andre måten. Og de tiltrekker seg folk som ønsker hjelp, også rebeller som ønsker hjelp til å komme seg ut. Både voksne og barn uttrykker ønske om å slutte i rebellgruppa og begynne et fredelig, sivilt liv.

Det er gripende og vondt å høre om unge gutter som sier at de ønsker å slutte i en rebellgruppe og begynne på skolen i stedet, men ingen hjemme kan/vil betale skolepenger for dem. I frustrasjon og håpløshet fortsetter de med det levebrødet de kjenner og kan: rebellvirksomheten.

Men det er gripende og godt å høre om disse unge guttene som uttrykker et ønske om forandring, om jenter og kvinner som får hjelp, og ikke minst: de gode, tryggene mennene som jobber i CAMPS, som tiltrekker seg voldelige menn og voldsutsatte kvinner, som er brennende ildsjeler i sine lokalsamfunn og villige til å ta personlig risiko for å hjelpe de som lider både som utøvere og som overlevende av voldelig rebellvirksomhet.

Gutter og jenter som trenger trygghet og skolegang.

Jenter i krig: både offer og overgriper

Jeg har lest en artikkel om jentesoldater rundt om i verden, der bl.a. Milfrid Tonheim er intervjua om forskningsarbeid her i østlige delen av Kongo. At jenter kan være voldelige, de kan være overgripere og utføre forferdelige gjerninger mot andre - OG de kan være overlevende av forferdelige ting gjort mot dem selv. Den krever at tankestrekket utvider seg til å inneholde "både og", bort fra "enten eller" og svart-hvitt-tenking, og minner meg om mye av det jeg opplevde i Durban.

Her er et tre i Durban hvor de av og til sov - litt beskytta mot guttene på gata og litt beskytta mot politiet. Begge kategoriene var blant overgriperne deres. Men de var selv overgripere av og til også. Noen ganger overlevelsesvold: de beskytta seg selv og hverandre mot andre overgripere. Ei jente sa at hun alltid følte seg trygg når ei viss venninne var i nærheten, for da visste hun at ingen slemme gutter kunne komme og ta henne. Denne venninna var alltid rede til å slåss for henne og beskytte henne. Noen ganger vinningsvold: Voldelige ran for å skaffe seg penger til mat og dop. Det var ikke så populært å innrømme at man gjorde sånt i begynnelsen - det var guttenes jobb og det var mer populært å si at kjæresten min raner for å skaffe meg penger til mat og dop. Men så ble den ene etter den andre arrestert for voldelig ran, ja til og med fengsla i noen tilfeller, og så ble historiene litt mer utfyllende. Noen ganger andre typer vold: angrep på hverandre, angrep på gutter, sjalusidrama og for å stjele mat eller dop. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg så at blodet rant.

Hvis masteroppgaven min hadde handla om voldskulturen blant jentene ville det blitt voldsomme saker. Samtidig blir de oftest framstilt som ofre. Og de ER virkelig ofre. Nesten alle hadde vært utsatt for seksuelt misbruk i nære relasjoner før de flykta hjemmefra. Absolutt alle hadde opplevd seksuell vold på gata. Av kompiser, av politimenn, av fremmede. Og fysisk vold. Men de er ikke tafatte ofre, de er ikke stakkarslige. De er tøffe på mange måter, inkludert på voldelige måter. Og de er også selv voldelige mot andre, og ofte mot dem som er svakere enn dem selv - slik de selv oftest er svakere enn de som er voldelige mot dem.

I denne gjengen på gata i Durban var det heldigvis ikke skytevåpen. Flytter man fokuset til jentesoldatene i Kongo, så inkluderer det bruk av skytevåpen. Og overgrepene blir enda grovere. (Men for den som utfører det vonde, så kan faktisk vold og drap utført med nevemakt, kniv, knust flaske e.l. være vel så ødeleggende for ens indre som det man utfører med skytevåpen. Med skytevåpen kan det være en viss avstand mellom en selv og offeret, men med knyttneve og kniv er det to kropper som er tvinna sammen i slåsskamp og vold, man kjenner smaken av dens andre svette og blod. Man ødelegger noe vesentlig i sitt indre menneske når overgrepet foregår så tett innpå en selv.)

Så er vi her i Sør-Kivu. Langt unna gata i Durban. En annerledes kontekst. En annerledes vold. Væpna grupper som herjer i skogene. Unge jenter og unge gutter rekrutteres - noen frivillig andre under tvang/bortføring. Jentene havner ofte i to kategorier. Ei jente framstilles i noen sammenhenger som ei jente som har overlevd seksuell vold i krig og får behandling som det. Akkurat samme jenter framstilles i andre sammenhenger som soldater, og får oppfølging som det (dvs demobilisering). Og begge deler er sant. Bortsett fra at begge deler er ufullstendige sannheter. Virkeligheten er mer kompleks enn "enten eller". Og de er traumatiskerte av begge deler.

Jeg har skrevet tidligere at det kan være vel så ødeleggende å selv gjøre noe forferdelig mot andre som å bli gjort noe forferdelig imot selv av andre. Det å gjøre noe fælt mot et annet menneske er veldig skadelig for den som gjør det. Traumet kan være vel så dypt og vanskelig å bli legt for. Å tilgi seg selv er vanskelig. Å bli tilgitt av andre er vanskelig.

Og det jeg ser her i østlige Sør-Kivu bekrefter nettopp det. Jeg har mange ganger blitt slått av kvinnenes ufattelige evne til glede, håp og liv etter alt de har overlevd av seksuell vold og andre overgrep og tragedier. De går på med liv og lyst for å lære seg et eller annet håndverk. De brenner for at barna deres skal få gå på skolen. De er modige og taleføre. De ler høyt, og synger enda høyere. De priser Gud, og de arbeider flittig for sitt daglige brød.

Men de jentene som har en mer komplisert historie, som har overlevd fryktelige ting som har vært gjort mot dem, men som også har vært aktiv i væpna grupper og gjort forferdelige ting mot andre - noen av dem har en atskillig lengre og tyngre vei å gå for å finne fred med seg selv og sine medmennesker, med å klare å holde fast på en jobb eller et opplæringsprogram. De minner mer om jentene på gata i Durban som satt fast i sitt selvødeleggende livsmønster. Det er ikke like mange lysglimt av håp og glede å spore i ansiktene deres. De jentene som ikke "bare" er et offer i krig men som også er overgriper ler ikke så helhjertet, de synger ikke så jublende. Skadene er vanskeligere.

Også for dem finnes det håp. Også for dem finnes det tilgivelse og fred. Om dine synder er røde som purpur skal de bli hvite som snø. Det er vanskeligere, men også for dem er det mulig å leve videre, å vise omsorg for familiemedlemmer og andre, å arbeide, å synge. Dette er en av grunnene til at det er viktig at prosjektet for mindreårige som har vært soldater, både jenter og gutter, fortsetter og videreutvikles og forbedres og når ut til disse jentene.

Tilbake fra krigsskadet sted

Tilbake fra tur til et av de mest isolerte og krigsmerka stedene jeg noensinne har vært. At det ikke engang finnes Cola der (eller Bralimas øl) sier noe om hvor isolert det er. Hvor herja og merka av krig... vel, hvor skal jeg begynne?

To fra landsbyen var med i bilen da vi kjørte dit på fredag. Vi kjørte igjennom utrolig vakre skoger og fjellterreng med beitelandskap, kuer, sauer og geiter. Det var så idyllisk for øyet. Men ikke for øret: De to fortalte om hvordan de pleide å gå til fots, hele veien til Bukavu (4 timer med bil, vet ikke riktig hvor langt). Som flyktninger. Alltid redde for å møte på soldater, fra den ene eller den andre grupperinga. En bestemt sving var berømt som et sted å bli stoppet og mishandlet av soldater på. Og disse som fortalte var ikke bare tilfeldige passasjerer vi hadde plukka opp, men nære medarbeidere. Å se dem for seg på flukt, i høyspent skjul for soldater...

Vel framme - var det ingen grenser for historier om menneskers lidelser og utrolige overlevelser. Det har vært fryktelige herjinger, og folk har rømt - til omkringliggende landsbyer eller rett og slett bare bodd i skogen: sovet blant trærne og overlevd på uforståelig vis. I den ene landsbyen har folk bare helt nylig begynt å komme tilbake. De har sådd i åkrene sine, men har bare rukket å begynne å høste bønner - det andre har ikke rukket å bli modent ennå.

Mer kommer etterhvert. Det finnes nok ingen grenser for menneskets ondskap. Det er ufattelig hva mennesker kan gjøre mot hverandre. Heldigvis ser det ut til at det heller ikke er grenser for menneskets utholdenhet og overlevelsesevne. Det er ufattelig hva et menneske kan overleve og allikevel leve videre.

Avhugde lemmer, sterk moral: inspirerende menn

I forigårs hilste jeg på en ganske ung mann. Han kommer fra en landsby i et av de områdene som er mest herja av opprørsgrupper. Han var en gang med i en opprørsgruppe, men ville ikke være med lenger og rømte. Og ble oppdaga. De hugde ene leggen av ham, "så du ikke kan rømme fra oss noe mer"...

Men han fikk hjelp, kom seg unna, og fikk protese. Håpet hans var riktignok å få sydd på igjen leggen - som han tok vare på og kom bærende på til sykehuset. Men om han ikke går helt på egne bein, så går han i hvert fall!

Og nå? Nå er han med og bærer sand og andre byggematerialer til helsesenteret som bygges i området der! Det er tungt arbeid, altså! Jeg ble så imponert. God arbeidsmoral og sterk stå-på-vilje har han! Jeg fikk litt perspektiv på livet og tilværelsen da gitt...

.....

Samme dag møtte jeg også en annen mann. Han er pastor og har aldri vært opprørssoldat selv, men han har vært i nærkontakt med dem... Han satte sitt eget liv som innsats da han bøyde seg over og forsøkte å beskytte ei lita jente. Soldatene hogde løs på ham - verst gikk det utover armen. Men han berga livet og jenta var fysisk uskadd. Fortsatt går det bra med henne. Og han klarer seg også fint med de lemmene han har.

Dette er inspirerende menn.

Krig er en mannegreie

I morges var det igjen ny kriging i Nord-Kivu - denne gangen bare 12 km fra Goma. Det var den første kampen mellom M23 og regjeringsstyrkene siden fredsforhandlingene starta i fjor. I kamphandlingene som jeg nevnte for noen dager siden, mellom andre grupper i en by lenger nord i Nord-Kivu, ble minst 40 personer drept. Det er noen titalls aktive bevæpna opprørsgrupper i området.

Funderingene beveger seg fra småskala fysisk vold til ditto storskala.

I forigårs skrev jeg om oppfatninger av "ekte mannfolk" i småskala-vold. Det er uten tvil relevant for storskala-vold også. Såvidt jeg husker er det bare ett land i verden som har verneplikt for kvinner (Israel) og selv der har kvinner et år mindre verneplikt enn menn. Krig er en mannegreie - det er ikke til å stikke under en stol.

Krig handler om ressurser - land, mineraler, eller annet - altså om å kunne forsørge sine, om å eie, å ha. "Ekte mannfolk", i følge dominerende oppfatninger, kan ikke passivt godta å miste eiendom eller andre ressurser - de må forsvare seg og sitt. Gjerne aktivt innta mer - nytt land, nye gruveområder. Å miste, å tape - det er umannlig, det er uforenlig med å være ekte mann, det er kanskje til og med utilgivelig for en mann. I hvert fall uten å yte voldelig motstand. En ærlig tapt kamp, der innsatsen har vært stor og modig, er heller akseptabelt. Krig handler altså også om stolthet og ære.

"Ekte mannfolk" må vise muskler, vise at de slett ikke er redde, skryte av sin fysiske styrke. I storskala-vold kan det for eksempel bety å gå til angrep litt utenfor storbyen for å flekse muskler til FN, samtidig som FN installerer en ny kampstyrke - med historiens første FN-mandat til å angripe - i området.

(Dette er selvfølgelig ikke en hel og full sannhet. Det finnes mye mer i det store bildet. I virkeligheten finner man aldri en enkel årsak-virkning-sammenheng. Men det er noe i det, allikevel. Dette er en av fargene som males med bred pensel, om jeg kan videreføre "det store bildet"-metaforen.)

Så, hvordan skape fred? Svarene er banale. Jevnere fordeling av ressursene. (Ja, jeg hører sarkastisk at John Lennon synger "No need for greed or hunger / A brotherhood of man / Imagine all the people sharing all the world" og jeg vet det er drømmeri - det er derfor jeg fra første stund innrømma at svarene er banale.) Skape ikke-voldelige, ikke-aggressive måter å uttrykke og ivareta stolthet og ære på for menn.

Ta ansvar, vise styrke og muskler, forsørge og være modig på mer konstruktive måter. Dyrke mat, for eksempel. Drive handel (med folk i fattige land, for eksempel). Kjempe for sletting av illegitim ulandsgjeld. Kjempe for pressefrihet. Vise omsorg. Bygge en vei. Brenne murstein til en skole. Gå en ekstra mil.

Ranere er "ekte mannfolk"

Noe av det "I muse on" (≈ jeg funderer på) handler om hvordan skape fred. Den løken har mange lag, men la meg begynne med småskala konkret fysisk vold.

Nesten all den volden som jeg har sett på nært hold har vært relasjonell vold. Mye har vært forankret i en oppfatning og/eller et ønske om at "den personen er min". Jeg har sett jenter slåss med hverandre fordi begge mener at en bestemt gutt "er min". Jeg har sett gutter banke jenter fordi jenta har gjort noe som motsier at hun "er min". Jeg har sett gutter angripe gutter fordi han har tatt hun som "er min".

Interessant nok tror jeg ikke at jeg har sett ei jente angripe en gutt fordi han har gjort noe som motsier at han er hennes, f.eks. kyssa ei anna jente. Når et slikt kyss har blitt oppdaga, har jeg derimot ofte sett at jenta har angrepet den andre jenta.

Det sier en hel del om kjønnsrolleoppfatninger, om synet på kvinnelighet og mannelighet, og slike oppfatninger tror jeg spiller en nøkkelrolle i fredsskaping.

Jeg har kommet på ett tilfelle der jeg så vold på nært hold som ikke var relasjonell - der utøverne og den som overlevde det ikke kjente hverandre og ikke hadde annen forbindelse enn å befinne seg på samme sted til samme tid: Jeg satt på fortauet som vanlig (dette er i Durban der jeg jobba med hjemløse ungdommer som bodde ute på gata), da tre av de eldre gutta går til angrep på en forbipasserende ung mann. De banker han med voldsom kraft (om mannen gjør motstand, og de derfor må slå han, eller ikke kan jeg ikke si med sikkerhet, men jeg tror kanskje at han gjorde motstand), tar lommebok og mobil, og stikker.

Etterpå forteller de som jeg satt sammen med at de tre gutta hadde spurt dem om de trodde det var greit at de gjorde det mens jeg så på, og et par av dem hadde stilt en slags garanti om at det kom til å være greit. Med "å være greit" viste det seg at de mente at jeg ikke kom til å gripe inn og ødelegge ranet eller angi dem til politiet etterpå (jeg visste jo ansiktene deres, navnene deres, hvor de pleide å holde til, osv).

Nå føles det rart å sitte inne i en leilighet på et annet kontinent - mett, kulturell (skal i teater i kveld), flittig språkstudent, kristelig (lest om kjærlighet og å vandre i lyset i 1. Johannesbrev i morges) - og skrive om å ikke ødelegge et ran eller ikke angi noen etter et ran. Sannheten er at tanken slo meg ikke engang. For det første ville det ha knust all tillit og gjort det umulig for meg å gjøre noe på gata etterpå, i hvert fall noe dypt, kanskje noe i det hele tatt. For det andre tror jeg ikke at det ville hjulpet. Et fengselsopphold vil ikke skape noe nytt, noe konstruktivt, noe av håp og fred i disse guttenes liv.

Men hva hjelper? Jeg innrømmer at jeg drømmer om et idyllisk sted på landet med dyrking av mat og stell av dyr. Jeg tror det er noe med nærkontakt til matproduksjon og ikke minst med omsorg mellom levende vesener som legger til rette for legedom og livsmot. Men ville det vært nok å dra disse guttene med seg til et slikt idyllisk sted? Det hjelper å komme bort fra sitt gamle miljø, fra byen, fra gata. Men de ville neppe vært fornøyde særlig lenge med å gå og gjøre "kvinnfolkarbeid" som å stelle i åkeren (i mange afrikanske samfunn er det kvinnene som er jordbrukere), eller bli reintegrert som nyttige samfunnsborgere og ha en lavt betalt jobb som lagergutt på Spar.

Denne vinningsvolden er nemlig også nært knyttet til oppfatninger om hva det vil si å være en ekte mann. Og som ranere er de ekte menn. For det første: de skaffer inntekt. Det er svært viktig i vanlige oppfatninger av mannelighet. Den lavt betalte jobben som lagergutt på Spar gir liten inntekt og er kjedelig. Noen gutter fra gata som har prøvd seg på slike jobber blir mobba: Hvor blir det av spenningen og faren i en slik jobb? Hvordan får man vist mot og styrke? Dermed er vi inne på punkt nr 2: ved å rane viser de mot og styrke i en farefull situasjon. Virkelig "ekte menn". Eller?

De overser beleilig nok at det i hvert fall ikke kreves mye mot og i grunnen ikke så mye styrke heller når man er 3 mot 1. Ikke er det særlig farlig heller. Ingen som så på kommer til å angi dem til politiet. Vi vet inderlig vel (meg selv inkludert) at hevnen kommer til å være fryktelig når de kommer ut igjen.

Om de ikke kommer til et punkt da de kjenner at det er meningsløst, det er ikke verdt det - eller, at det er verdt andres mobbing av pinglejobb fordi jeg selv kjenner at å stå for andre verdier er viktig og riktig - er all verdens velmenende tiltak til liten nytte. En egen, indre overbevisning. Ofte en åndelig oppvåkning. Som er sterk nok til å stå i vær og vind ("vær og vind" er i dette tilfellet blant annet samfunnets dominerende oppfatninger av ekte mannfolk).

Så, hvordan skape fred? Vi kan alle - og bør - legge til rette for andres fred, men til syvende og sist kan den bare springe ut fra ens eget indres ønske om et annerledes liv, en annerledes verden.

Første steg blir kanskje å finne fram til det ønsket i mitt eget indre og mitt eget liv?

Den første klemmen

Den første klemmen fikk jeg fra en annen gutt - og han er ikke akkurat en av godguttene. Sannsynligvis vet han ikke at jeg vet så mye om ham, for da hadde han neppe hoppet opp for å klemme meg før noen av jentene eller de andre som satt der da jeg kom ruslende. Han røyker whoonga (et Durban-drug som har spredt seg) og det gjør at han blir desperat, voldelig og brutal når han trenger penger til en ny dose, og spesielt jentene er redde for ham.

Senere fikk jeg vite at han har drept en annen gutt på gata siden sist jeg så ham. Denne gutten hadde sex med andre gutter. For øyeblikket har jeg det ikke helt klart for meg om han ble drept fordi han voldtok andre gutter, eller om sexen var frivillig og at han ble drept fordi han var homse. Uansett er de fleste enige i at han fikk som fortjent, og til tross for at drapet er godt kjent, går gutten som drepte ham fri og er tilsynelatende bekymringsløs.

Virkeligheten er knallhard, og jeg tror oppholdet i Norge har gjort at jeg nå har sett råheten klarere enn før. Det er utrolig hva man kan bli vant til og normalisere hvis man oppholder seg i et miljø, og det var interessant å se hvordan jeg opplevde ting nå i forhold til tidligere. Drapet er et brutalt uttrykk for identitet og seksualitet, og er dermed midt i smørøyet på masteroppgaven min.

Jeg kunne ønske at jeg kunne skrive at den andre, tredje og fjerde klemmen, osv, var hyggeligere, men det ligger vonde historier bak mange av dem - skjønt heldigvis ikke drap bak så mange...

Dø og drepe for hverandre

Kamper med døden til følge i Libya dominerer nyhetsbildet for tida. Også Sør-Sudan har hatt harde kamper denne uka, dog uten så mye internasjonal oppmerksomhet. Det er innmari interessant å se på gruppetilhørighet, identitet, hvordan vi er villige til å dø for hverandre og en viktig sak, og hvordan vi er villige til å drepe for hverandre og en viktig sak. Men jeg skal hoppe glatt over funderinger om det, og heller hoppe rett til mikroparalleller på Durbans gater, som jeg har tenkt på i det siste.

For gata i Durban er det stedet der jeg har sett og opplevd denne drivkraften sterkest: Kødder du med vennene mine, kødder du med meg! Jeg vet vel ikke om noen som har drept for en annens ære eller beskyttelse - bare pga egen ære - men mye slåssing og blod har det i hvert fall vært. Urettferdighet kan være en utålelig fornærmelse for hele gjengen, og de som er større og sterkere slåss for de mindre og svakere. Som ei jente sa om samholdet jentene i mellom: "Hvis noen kommer og slåss med oss, så vil vi ikke tillate det. F.eks. Lilly som er så liten, vi lar ingen komme og slå henne." Og dette er ikke jenter med silkehansker - de tar gjerne en murstein og kaster den i hodet på deg om det trengs.

Det er mye undertrykkelse og vold på gata, og mye er "organisert" vold innad i gjengene. Dvs at avhengig av rangen din har du lov til å være slem med de som er under deg, eller du må finne deg i mye dårlig behandling av de som er over deg. Det kan f.eks. være å gi fra deg maten din - eller få mat andre har skaffet, gi eller få sex på kommando, gi fra deg eller få klær, osv. Det kan være misnøye rundt undertrykkelsen, men så lenge ledelsen oppfattes som sterk er det stor lydighet. Innimellom slår noen av de svakere partene seg sammen, og det kan hjelpe på. Jentene forteller for eksempel ofte om hvordan de hjelper hverandre, sover sammen for å beskytte hverandre mot overgrep, og at "ingen kan gjøre meg noe så lenge Liza er der".

Kongenes Konge i Afrika?

Gaddafi har utnevnt seg selv som "Kongenes Konge i Afrika", men er vel mer en giftslange i paradis enn noe annet. F.eks. har Janjaweed som står bak folkemord i Darfur muligens røtter og forbindelser til hærer og krigføring Gaddafi satte i gang for å arabifisere Nord-Afrika. Og apropos folkemord: det er mange kritiske røster til militærinvasjon, og det er lett å forstå pga oljen og den overveiende muligheten for "alternative" motiver i verdenssamfunnet. Men samtidig tenker jeg på dårlige erfaringer av unnlatenhet og manglende vilje og evne til å involvere seg i såkalte interne konflikter i afrikanske land. Tanken på hva FN gjorde, eller snarere ikke gjorde, for å beskytte sivile i Rwanda er i hvert fall fryktelig skremmende.

Dette er ugjennomtenkte tanker og det er mulig jeg blir uenig med meg selv etter at jeg har fått tenkt meg litt om og fått motargumenter, men akkurat nå er dette de frustrerte tankene jeg tenker. Jeg mistenker at Gaddafi har tjuvstarta paradislivet med nytelse av et harem av unge kvinner og fått syfilis på hjernen. Hvordan skal man ellers kunne forklare slik dødelig galskap?

Bilde fra http://maybeyourcupoftea.tumblr.com/

Blodig helg

For en traumatisk helg. Det har vært mye slåssing og knivstikking blant noen av guttene i helga. En drepte kanskje en annen fyr. En holdt på å drepe en kamerat, men ble stoppet av en tredje kamerat. Blodet fløt og jeg har lekt sykepleier og vaska sår og bandasjert.

Jeg vil sannsynligvis aldri få bekrefta om han som kanskje ble drept faktisk ble drept eller om han overlevde. Han tilhører nemlig en helt annen gruppe. Øyevitnene jeg snakka med sa at det så ut som om han var død før ambulansen kom, men de visste ikke sikkert.

Volden i gjengkulturen er virkelig brutal. Fredag morgen jobba vi med filmen sammen med tre gutter. Vi hadde planlagt en scene, men avslutningen av scenen var ikke bestemt, så de skulle improvisere videre etter at de hadde delt og spist et brød. Utgangspunktet var virkelig idyllisk, med kameratslig deling av frokost. Så begynte "bjeffinga" mellom dem, og det eskalerte til slåssing på liv og død. En kniv ble trukket fram, og til slutt var det var én gjenlevende igjen.

Det var utrolig sterkt å se hva de produserte når de improviserer fritt som gruppe. Dynamikkene kommer fram, og det som starter som en liten krangel baller på seg og går helt ut av hengslene.

Det var enda sterkere å se og høre hvordan noe liknende faktisk skjedde senere samme helg (med noen andre gutter, men fra samme gatemiljø). Mindre krangler endte i brutal vold og blodsutgytelse. De er helt blinde av sinne der og da, og dæljer løs alt de har med kniven.

Men etterpå kom det noen tårer på skuldra mi...

Kina - get ready

Det kribler i hele kroppen, for nå er jeg snart på vei til Kina! Jeg skal delta på en konferanse i Hong Kong (Joint World Conference on Social Work and Social Development) men har kjøpt flybillett til Beijing i stedet, for vaere der en liten stund først. Jeg må jo bare benytte meg av anledningen når jeg først er borti høgget der :-)

Så jeg gleder meg som en unge! Tror det blir noe helt annerledes enn alt jeg er vant til. Jeg var på konsulatet her i Durban for ikke så lenge siden for å ordne med visumet, og jeg måtte seriøst konse hardt for ikke å begynne å le. Det var ei kinesisk dame foran meg i køen, og hun snakka kinesisk (jeg aner ikke om det var mandarin eller kantonesisk eller hva, så jeg kaller det bare kinesisk) med konsulatpersonalet bak skranken. Jeg har jo hørt kinesisk på film o.l., men har liksom tenkt at det har vaert en overdrevet parodi, men nei da - det høres sånn ut i virkeligheten! Det er jo bare sååå artig å høre på :-)

Afrika og Europa har jo sine forskjeller, men jeg føler at dette allikevel blir veldig "annerledesere" enn noe jeg har opplevd tidligere. Vi får se. Kanskje jeg tar feil, og det ikke oppleves så annerledes når jeg er der.

Jeg er småspent på hvordan jeg skal klare meg uten språk, og jeg gleder meg ikke så veldig til forurensningen. Men ellers gleder jeg meg til kinesisk opera, akrobatikk, Qing-graver, Peking-and, blinde massøser og en klatretur på muren.

Midt i iveren forsøker jeg å forberede meg til presentasjonen i Hong Kong. Den er basert på forskningen fra i fjor, og skal handle om jentenes liv på gata, med fokus på vold (jeg må dessverre velge ett hovedfokus pga plassmangel, og vold er et av undertemaene for konferansen, så derfor valgte jeg det).

Det inkluderer vold i det opprinnelige hjemmet, ofte seksuelt misbruk fra et mannlig familiemedlem; vold fra vennegjengen, inkludert voldtekt; voldtekt og trusler fra andre på gata utenfor vennegjengen; voldtekt fra medlemmer av den rivaliserende gjengen på gata; og vold, inkludert seksuell trakassering og manipulerende sex ("hvis du ligger med meg, skal jeg løslate deg") fra politimenn.

Så det er ikke sa veldig oppløftende, for å si det mildt. Og det er ikke så enkelt å lage en presentasjon jeg er fornøyd med (jeg har holdt på i ukesvis og føler fortsatt at jeg må starte på nytt). Jeg ønsker å få fram råskapen i virkeligheten, men samtidig må jeg teorisere og gjøre det akademisk nok. Jeg ønsker å gjøre presentasjonen imponerende, og ikke frastøtende. Og så ønsker jeg å få fram stemmene til jentene.

Muhammed-tegning og VM-trusler

Det muslimske samfunnet i Sør-Afrika er litt hissige nå. Karikaturtegneren Zapiro har tegna Muhammed hos psykologen, og karikaturen stod på trykk i går. Profeten klager og sier at "Andre profeter har etterfølgere med humor". En forening for muslimer gikk til retten for å få tegningen trukket tilbake (og bekreftet dermed uttalelsen om manglende humor), men de vant ikke fram.

Tegninga var delvis en respons på oppstusset rundt en facebookside som heter noe sånt som "Tegn Muhammed-dagen", og som peker ut 20. mai som Verdensdagen for å tegne Muhammed.

Tegninga var også en respons på trusler mot VM. Tidligere denne uka (på mandag, tror jeg) ble en som visstnok er i lederskapet til Al-Qaeda tatt i Irak, og han har gått ut og sagt at landslagene til Danmark og Nederland burde angripes i forbindelse med VM.

Mange sørafrikanere er nå redde for hevnangrep, og mange ringte inn til radiostasjoner og mente at avisa Mail & Guardian har vaert uansvarlige ved å trykke tegninga like før VM.

Jeg skjønner frykten, og kjenner forsåvidt på den selv litt også, men må si meg enig med sjefsredaktøren til avisa som sa at "Min mening er at ingen karikaturtegning er så fornaermende mot islam som å anta at muslimer vil reagere med vold".

Her er en link til tegninga: http://www.mg.co.za/zapiro/all/

Gratulerer med 30arsdagen?

I dag "feirer" Zimbabwe 30 år som uavhengig nasjon. Det er en bursdag med bitter ettersmak.

Zimbabwe gjorde det delvis svært godt som ung uavhengig nasjon, og hadde for eksempel den beste statistikken i Afrika når det gjaldt skolegang og leseferdigheter i befolkningen. Og frihet fra kolonimakt og hvitt mindretallsstyre er selvfølgelig verdt å feire i seg selv.

Men frihet fra en form for undertrykkelse er bare så som så, når man nå lever under undertrykkelse igjen - til og med fra en av ens "egne".

Mugabes styringsform er omtrent som hersketeknikker i voldelige hjem. Frykt, gjerne en ikke helt handfast frykt, er et effektivt maktmiddel. Gode retoriske ferdigheter misbrukes til manipulering istedet for konstruktiv og positiv nasjonsbygging (eller familiebygging i voldelige hjem). Og, når psykisk undertrykking og frykt ikke er tilstrekkelige for å oppnå underkastelse, tys det til fysisk vold.

Jeg husker godt da jeg møtte noen studenter fra Zimbabwe i Trondheim under Isfit, og hvor sterkt inntrykk det gjorde å høre hvordan de led fordi de var aktive i opposisjonen mot Mugabes tyranni. De kunne fortelle om arrestasjoner, om tortur og bortføringer, og den ene kunne ikke dra til hjemlandsbyen og besøke mora si, fordi han frykta konsekvensene det ville få for henne.

Politiske motstandere - og nå snakker jeg om svarte politiske motstandere, så det handler ikke om å frigjøre landet fra de gamle makthaverne - lever i frykt for sine liv; de blir fengslet, bortført, torturert, og en del har til og med blitt tiltalt for landsforræderi. Hvor sykt er ikke det? Engasjement for demokrati straffes med tiltale og rettssak for landsforræderi.

Keiserens nye klær: Zimbabwere lider fortsatt under et undertrykkende styre.

Særlig de siste 10 årene har vært ille, men Mugabes despotiske trekk er ikke nye. Pa 80-tallet (altså like etter frigjøringa) ble politiske motstandere (for en stor del av en annen etnisk bakgrunn) massemyrdet. Man antar at ca 20.000 ble drept i Matabeleland i løpet av et par år, og det var også utstrakt bruk av tortur og voldtekt. En mann fortalte at den ene tanta hans ble drept av hæren, og at familien ikke fikk lov til å begrave henne, men måtte se på at den døde kroppen hennes lå ved porten og ble spist på av hunder i flere dager før hæren dro sin vei og de kunne begrve restene av liket. Noen mennesker ble kasta ned i gruvesjakter, og andre ble brent levende i hjemmene sine.

Spesialenheten i hæren som utførte disse grusomhetene var blitt trent i Nord-Korea. Nå har Mugabe invitert fotballaget til Nord-Korea til Matabeleland for treningsleir i forkant av fotball-VM. Lokalbefolkningen er sjokkert og føler det er krenkende for de overlevende og for minnet etter de drepte. Men grusomhetene i Matabeleland er ikke anerkjent av Mugabe, og det er faktisk ulovlig å snakke om dem. En kunstner ble arrestert så sent som i mars i år for å lage en utstilling om massakrene. Ingen får lov til å gå og se utstillinga. Igjen kommer "vold i hjemmet"-tendensene i Mugabes politikk tydelig fram - det vonde må ikke snakkes om, men må ties i hjel, for dermed blir andres opplevelser, minner, meninger og virkeligheter (andre enn voldsutøverens) ikke anerkjent som gyldige eller reelle.

Video

Her er videoen fra fotball-VM for gatebarn, som bl.a. forteller at politiet kom og tok noen av ungene pa onsdag i forrige uke - altsa mens arrangementet foregikk!

En gutt forteller hvordan de ble vekket av taregass - og han er ikke i tvil om hvorfor det skjer: myndighetene onsker a "rydde opp" til fotball-VM.

Det finnes linker til mange andre videoer der ogsa - det skal vaere minst en video for hver dag under arrangementet, tror jeg.

http://www.youtube.com/watch?v=zFLtoFVd0lM

2010

For meg betyr `2010` bare en ting: VM i fotball i Sør-Afrika! Og akkurat nå betyr det en ting til; jeg har nemlig bestemt meg for hva jeg skal gjøre til neste år: og det blir ett år til i Durban, mastergrad i sosialt arbeid, og fulltidsfokus på gatearbeidet. Så det blir bra :-)

Sitter med søknadspapirene til mastergraden nå, slik at alt kan vaere klart og jeg får visum i tide... Forskningsrapporten jeg skriver på nå kan ikke bli så stor, pga at det ikke er en master (enda vi har nok stoff til en PhD!), så jeg gleder meg til å kunne fortsette det vi gjør og kunne dokumentere mye mer av livsvirkelighetene til ungdommene på gata.

Et av høydepunktene blir fotball-VM for gatebarn i mars. Gatebarn fra Sor-Afrika (selvfolgelig), Brasil, Vietnam, Ukraina og noen flere land som jeg ikke husker i farta skal komme hit til Durban. Jeg har vel skrevet litt om politivolden og mishandlingen fra myndigheten tidligere. Det er virkelig et stort problem, og ungdommene jeg jobber med rapportere flere ganger ukentlig om grove overgrep. Politifolk holder dem nede og tramper på dem med støvlene sine, de arresterer dem i politi-trucker og sprayer taregass inn gjennom vinduene, de river klaerne av jenter, de tar fra dem medisiner (inkludert medisiner mot tuberkulose som du dør av uten riktig medisinering), de ydmyker og fornaermer dem verbalt (de kaller for eksempel jentene et ekstremt nedsettende ord for hore - mine (kristne) venner nekter å uttale ordet når jeg ber dem om zulu-hjelp, så nedsettende er det), og lista kunne fortsatt i det uendelige.

Ungdommene frykter hva som kommer til å skje under VM i juni og juli. De vet de blir sett på som byens søppel og avskum, og at myndighetene kommer til å prøve å `rydde` dem vekk. Når mishandlinga er så ille nå, har de god grunn til å frykte hva som kommer til å skje da...

Så tanken bak gatabarnas fotball-vm er å rette søkelyset så kraftig på gatebarn og deres situasjon like før VM, slik at myndighetene rett og slett ikke kan ta altfor ekstreme virkemidler i bruk. I tillegg er det en feiring av dem som barn og ungdommer, og en feiring av talentene deres.

Dette kommer til å bli gøy! Woza 2010! (= kom 2010)

Ps: sjekk ut http://www.streetchildworldcup.org/ for mer info

Vondt i hjertet!

Livet er vanvittig tøft. Jeg sitter og griner over side opp og side ned med transkribering av intervjuer vi har gjort, og det er bare helt forferdelig. Forrige gang klarte jeg å slå av en spøk når jeg skrev om hva det går i for tida (sex og babyer, voldtekt, sexarbeid, graviditet, osv) - men det gjør jeg ikke denne gangen. Fy fillern det er så hjerteskjærende og rått at jeg kan fly på veggen. Jeg får bare lyst til å hyle og skrike og slå. Men det hjelper selvfølgelig ikke...

Forrige helg leste jeg igjennom alt mitt skriftlige materiale fra i fjor - journaler, rapporter, osv. Og jeg satt og gråt - når jeg så hvem som var ivrig da, men som har blitt borte nå, for eksempel. I løpet av uka har jeg heldigvis hatt det for travelt til å fortsette (både med lesinga og sippinga), men jeg har gått igjennom transkriberinga av ett intervju fra august: Det er 21 sider langt, og hver side inneholder noe om mishandling, voldtekt eller annen voldsutøvelse.

Noe av det som gjør det så overveldende er `tettheten` av truslene - det finnes ingen pusterom, ingen trygge steder eller trygge folk. Volden utøves av familiemedlemmer, av venner på gata, av fiender på gata, av tilfeldige på gata, av politiet. Vold (og særlig seksuell vold) ser ut til å være en uunngaelig del av livet og hverdagen - umulig å flykte fra. Det er så innmari smertefullt å sitte og lytte til dette. Det er umulig å gjøre det upersonlig eller fjerne seg fra smerten - stemmene tilhører jenter som jeg kjenner og er veldig glad i. Jeg sitter og ber og banner om hverandre. For noe av det er bare helt forjævlig.

Kjære Gud, jeg vet ikke engang hva jeg skal be. Må hapet tennes i hjertene deres. Må de bevare et snev av verdighet og følelse av verdi. Må de vite at de er elsket. Må de få et nytt liv.

Gata samler seg mot politivold

En av de mer spennende tingene som skjer nå er at vi er midt i en prosess hvor barna og ungdommene som bor på gata samler seg og reiser seg mot volden de utsettes for av politiet her i Durban.

En del av forskningsprosjektet som jeg er med på var en spørreundersøkelse. Den ble lagd av ungdommer fra gata (med meg som sekretær), og et team av dem og oss i studentteamet gikk sammen ut på gata og intervjua barn og ungdommer. Vi er fortsatt i en analyseringsprosess når det gjelder funnene av undersøkelsen, men det som allerede er et tydelig mønster er at de utsettes for mye fysisk, psykisk og seksuell vold fra politiet. Ikke en eneste en av de mellom 110 og 120 ungdommene har en udelt positiv erfaring med politiet. Det aller vanligste er fysisk vold - ca 88% av ungdommene nevner det som et problem for dem. Konfiskering og/eller brenning av klær og dokumenter er et annet hyppig problem. Noen spesifiserte for eksempel at ID-dokumentet deres var blitt oppbrent av politiet. Seksuell vold er et svært ømtålelig tema, og ikke alle ønsket å svare på det. I spørreundersøkelsen kom det allikevel fram at flere har blitt voldtatt av politiet - både gutter og jenter.

Dette er jo ille, og vi er nå i en fase hvor vi må handle på funnene. Dette er ikke et forskningsprosjekt hvor kunnskap i seg selv er målet, men hvor vi ønsker å bruke kunnskapen vi tilegner oss til å handle for å oppnå forandring.

Ungdommene tok initiativ til å invitere alle organisasjonene som jobber med gatebarn til et møte for å diskutere strategien framover. De gikk selv ut og inviterte, og de valgte fire ungdommer til å være møteledere og talere. Torsdag var den store dagen - og det var utrolig moro å se dem stå foran der og presentere saken sin til de oppmøtte (inkludert ledere for flere organisasjoner).

Dette er selvfølgelig et tidlig skritt i en lang prosess. Forhåpentligvis kommer det mange og oppglødde oppdateringer fra meg om denne saken i løpet av semesteret... Dette er ikke en tid for å tie, og handling må til. Det ligger et moralsk imperativ i funnene våre så langt. Samtidig må ungdommene selv styre prosessen og bestemme hva som skal gjøres. De lever med konsekvensene hver dag - og skulle politiet bli sint og ta hevn er det ungdommene det vil gå utover, ikke meg og de andre studentene. Det er veldig utfordrende å støtte opp om og oppmuntre initiativene deres og samtidig beskytte dem og ta deres behov for forsiktighet til etterretning. En krevende balansegang...

The Mercury, byens seriøse avis, sendte en veldig bra journalist, og dagen etterpå var det oppslag:

(artiklene i nettavisene er som regel bare tilgjengelig for abonnenter, så jeg får ikke posta selve artikkelen her, men du kan i hvert fall se overskriften "Street children can be city envoys").

Demonstrasjonene over

Ja, nå er demonstrasjonene over og skolehverdagen er atter tilbake. Biblioteket åpnet og forelesningene satte igang igjen på fredag, så nå er det full fres for å ta igjen den tapte uka. Det var forsideoppslag i de fleste avisene i byen med bilder fra campus, her er et eksemplar:

Studenten på bildet holder opp en tom hylse etter at politiet skjøt på dem med gummikuler og tåregass. Det var helt vilt en stund, med studenter løpende hylende rundt i full panikk. Har fortsatt ikke skjønt hvorfor, og det virker som om politivolden var uprovosert. En blind student ble truffet av en kule, og en annen student ble også truffet og lettere skadd.

Selv om jeg ikke var en tilhenger av opptøyene - fordi jeg mente det var en dårlig skjult partipolitisk aksjon som ikke hadde noe med studentpolitikk å gjøre - er jeg sjokkert over metodene universitetsledelsen og politiet brukte for å få bukt med dem. Det minner om demonstrasjonen som ingeniørstudentene holdt for to år siden utenfor eksamensbygningen - de stod helt stille og sang, da politiet plutselig skjøt løs på dem.

Det virker som om arven med autoritær maktbruk ikke er så lett å riste seg løs fra, i det såkalte nye, demokratiske Sør-Afrika.