Tilbake fra krigsskadet sted

Tilbake fra tur til et av de mest isolerte og krigsmerka stedene jeg noensinne har vært. At det ikke engang finnes Cola der (eller Bralimas øl) sier noe om hvor isolert det er. Hvor herja og merka av krig... vel, hvor skal jeg begynne?

To fra landsbyen var med i bilen da vi kjørte dit på fredag. Vi kjørte igjennom utrolig vakre skoger og fjellterreng med beitelandskap, kuer, sauer og geiter. Det var så idyllisk for øyet. Men ikke for øret: De to fortalte om hvordan de pleide å gå til fots, hele veien til Bukavu (4 timer med bil, vet ikke riktig hvor langt). Som flyktninger. Alltid redde for å møte på soldater, fra den ene eller den andre grupperinga. En bestemt sving var berømt som et sted å bli stoppet og mishandlet av soldater på. Og disse som fortalte var ikke bare tilfeldige passasjerer vi hadde plukka opp, men nære medarbeidere. Å se dem for seg på flukt, i høyspent skjul for soldater...

Vel framme - var det ingen grenser for historier om menneskers lidelser og utrolige overlevelser. Det har vært fryktelige herjinger, og folk har rømt - til omkringliggende landsbyer eller rett og slett bare bodd i skogen: sovet blant trærne og overlevd på uforståelig vis. I den ene landsbyen har folk bare helt nylig begynt å komme tilbake. De har sådd i åkrene sine, men har bare rukket å begynne å høste bønner - det andre har ikke rukket å bli modent ennå.

Mer kommer etterhvert. Det finnes nok ingen grenser for menneskets ondskap. Det er ufattelig hva mennesker kan gjøre mot hverandre. Heldigvis ser det ut til at det heller ikke er grenser for menneskets utholdenhet og overlevelsesevne. Det er ufattelig hva et menneske kan overleve og allikevel leve videre.

Begravelsen

Jeg har vært så heldig å få bilder fra begravelsen.

Her blir kista båret inn på tunet.

Kista blir plassert ute. Andakt og minnetaler.

Så bæres den noen få meter til utkanten av tunet.

Kista løftes ned i graven og tas imot:

Og settes støtt.

Så ble jorda kasta oppå igjen, og til den jordhaugen kom vi fra Station Nyawera noen timer senere.

Sorg

Hjerteskjærende trist nyhet denne uka: den kjære kokken her gikk bort. Bashombe var en god rådgiver og en god samtalepartner - en av mine viktigste støttespillere.

Ikke noe begravelsesbyrå ordna opp i ting, men kanskje er det greit. Det var godt å ordne med praktiske ting: Likhuset, kiste, bil som var stor nok til å få plass til kista.

Begravelsen var allerede neste dag, og igjen var morgenen fylt med praktiske forberedelser: Skaffe nok biler, nok sjåfører, drivstoff i alle bilene. Ris, bønner, matolje.

Først skulle det være en liten seremoni i huset han bodde i her i Bukavu, før vi kjørte til hjemstedet hans Kakwende for jordfestelsen.

Vi kom inn i den lille stua, stappfull av kvinner som satt på gulvet og sørga sammen med enka. Lavmælt gråt, fin sang.

Så ble kista båret inn, og forsamlingen brøt ut i høylydt klage. Hyl, skrik og rop. Det var voldsomt. Det var så fullt at vi stod på tærne til hverandre, og alle gråt med fakter og høye lyder.

Kanskje er det en sunn sørgekultur her. Sorgen uttrykkes på en intens måte. Men så legger man den av seg - man vasker den faktisk av seg etter et visst antall dager - og så går man videre i livet.

Etter en stund ble det bedt en bønn og sagt noen ord. Siden vi skulle helt til Kakwende, kunne ikke seremonien vare lenge. Men siden ikke alle kunne være med til Kakwende, ble kista åpnet så de som ønsket kunne få se ham. Så gikk vi ut mens gråten fortsatte høyt. Det var på en måte godt. Det var fritt fram til å gråte hemningsløst. Hulk, hikst, snørr og tårer, langtrukne ul. Alt var velkomment.

Så kjørte vi en kolonne av sted. Bilen jeg satt i punkterte et dekk. Det tok lang tid å få skifta, så vi ble hengende langt etter de andre, men kom oss omsider videre. Så kom vi til en lastebil som satt fast i gjørma og sperra veien. Men kom oss forbi. Så en buss som satt fast og sperra veien, men vi kom oss forbi etter ganske kort tid. Så to lastebiler som stod helt fullstendig fast og ingen kom forbi verken oppover eller nedover. Køen ble lengre og lengre i begge ender, mens vi venta på en maskin fra gullgraverselskapet som skulle komme og få dem opp. Vi fikk beskjed om at bilen med kista hadde kommet fram. Vi stod fortsatt fast. Vi fikk beskjed om at de ikke kunne vente lenger, men at begravelsen starta. Og vi stod fortsatt fast. Heldigvis fikk jeg sendt beskjed om at vi satt fast, men at noen måtte hilse fra oss, fra misjonærbarna, osv.

Omsider kom maskina fra gullgraverselskapet, og en møysommelig prosess starta, men omsider var lastebilene oppe og vi forbi.

Da vi kom fram var begravelsen ferdig. Noen av de andre som hadde kommet i tide, ville snu og dra tilbake til Bukavu med en gang. Veien var jo forferdelig og vi ville hjem før det ble mørkt. Men da la jeg snille-Ingrid bort, og sa med lynende øyne at ingen fikk dra - vi skulle se graven.

Så gikk vi ned langs veien forbi skolen og videre ned en sti et stykke i skogen på utsida av skolene og bibelskolen (for de som er kjente). Om begravelsen var over, så var det fortsatt noen hundre gjester til stede, og selvfølgelig hele familien. Vi fra misjonsstasjonen på Nyawera fikk en liten sørgehøytid der ved grava. Så samla alle seg, og jeg leste høyt kondolansehilsener fra Norge. Verst var det å hilse fra Ingeborg. Da var det godt at det var fritt fram for høylydte uttrykk for sorg. Om jeg måtte stoppe av og til for å gråte høyt så gjorde det ingenting. Tvert imot var det riktig og viktig, og alle gråt med.

Hvorfor gjøre noe?

Jeg har fått med meg at det ikke er noen utviklingsminister i Norge lenger. Nå er hjelpearbeid og utviklingsarbeid under utenriksministeren igjen. Og dermed tettere knyttet til å tjene norske interesser.

Det har det kanskje alltid vært? Å hjelpe andre uten egeninteresse er kanskje en myte?

Jeg begynte å fabulere: hva er min egen motivasjon?

Tja, jeg vet ikke om jeg har noe klart svar.

Et aspekt er helt klart at det finnes behov. Med alt som finnes av urettferdighet og lidelse i verden, er det noe i meg som roper - både til meg selv og til andre - "Jammen gjør noe da!". Ikke bare sitt der, ikke bli apatisk, ikke vær likegyldig. Det er jeg og du og oss alle som kan gjøre noe - utgjøre noen små forskjeller, som alene betyr noe for noen og som til sammen betyr mye for mange.

Men dette med behov som drivkraft kan være en felle på flere måter. For det ene kan jeg fort lure meg selv til å tro at det er opp til meg. Men jeg vet jo så inderlig godt at det er bare en selv som kan gjøre noe vesentlig i sitt eget liv. Prøv å gi meg et råd som jeg ikke gjenkjenner fra mitt eget liv, og se effekten: sannsynligvis ingen ting. Jeg må komme dit selv.

Dessuten kan behov-drivkraften fort føre meg i en grøft som heter skyldfølelse. Om motivasjonen er at man "burde" gjøre ditt og datt for å hjelpe andre, så blir det en negativ kraft både i eget og andres liv.

Ideelt sett skulle det være noe med håp som er drivkraften. Fordi jeg har et håp om forandring, noe bedre. Jeg tror på at forandring er mulig. At vi kan fremme rettferdighet.

Der burde solidaritet være mulig.

Vi vet at det hjelper lite å gi en person en fisk. Da blir hun mett i dag, men er sulten igjen i morgen. Men lær henne å fiske, og hun kan mette seg selv resten av livet.

Her er et aspekt av verdifull solidaritet og samhandling: lær henne å fiske. Jeg kan altså lære bort noe som er verdifullt og gir langsiktig mening for en annen.

Men bildet er for enkelt i forhold til hvor vanskelig livet i den virkelige verdenen er. Hva hjelper det å kunne å fiske om du ikke har fiskeutstyr? Hva om det ikke finnes fisk i elva? Tenk om det er en stor fabrikk lenger opp som pøser ut gifter i vannet som dreper alt liv. Eller om store multinasjonale trålere tar all fisken så vår lokale fiskekvinne ikke har noe fisk igjen.

Når vi er over på strukturelle faktorer som påvirker menneskers liv åpner det seg et vell av muligheter for solidaritet. Vi kan kjempe mot klimaendringer som går først og mest ut over de fattigste. Vi kan kjempe for gjeldslette. Vi kan handle rettferdig.

Og noen små hverdagshandlinger. Som å smile og si "hei!" og anerkjenne hverandre som mennesker.

Mer fred

Regjeringshæren har jagd M23 ut av landet, og M23 selv har erklært at de har overgitt seg. Det var knapt så øyne og ører hang på da nyhetene kom. Nå er seieren blitt feiret, inkludert med parader og takkegudstjenester. Så får vi håpe freden blir langvarig.

Skjønt, fred og fred. Om den berømte gruppen er slått, finnes det noen titalls andre mindre berømte. De har riktignok ikke den samme politiske agendaen, og utgjør dermed ikke samme fare for den kongolesiske staten (og slettes ikke for oss som bor i en storby - uinntakelig for små rebellgrupper). Men de herjer like fullt i sine områder, og landsbybefolkninger rundt om i Shabunda, Ruzizi-sletten, nord langs grensa til Uganda, osv, kjenner kanskje ikke seieren så mye på kroppen. Utilgjengelige og usikre områder, der hjelpen ikke kommer, og folk sover ute - uten engang en presenning i regntida, med lite mat- og vanntilgang, for ikke å snakke om utdanning og helsetjenester.

Så det er bare å fortsette å håpe på mer fred.

Min skjønne fiol...

Av alle endringene som har skjedd her den siste tida, er en av de bedre at det har kommet en fiolin ut hit! Åh for en nydelig fiolin, med vakker og myk tone.

Så nå lyder skalaer, kviknepolser og annet rart utover misjonsstasjonen på kvelden...

En skare så stor...

Nå er det bare noen veldig få dager igjen til Ingeborg reiser, og folk kommer i et utellelig antall for å si adjø. Enker og farløse, halte og blinde, lærere, pastorer og tidligere elever. Gamle tannløse damer, krokete menn, sterke ungdommer. En ung kvinne som var soldat i en rebellgruppe. En ung mann som så foreldrene sine bli drept av rebeller da han var liten. Tidligere barnehjemsbarn. Lettere utviklingshemma. Ledere i kirkeliv, næringsliv og politikk. Kort sagt, alle mulige slags folk - og jeg hadde nær sagt fe, for om ingen har kommet med ei ku ennå, så er det livlig på gården med høner og haner og kalkuner som folk bringer som takk. Det vi trodde var ei høne viste seg å være en ung hane, som brakte sammen med en annen eldre hane, og resulterte i en blodig hanekam før vi fikk skilt dem (og slakta dem)... Andre har med stillere gaver, som poteter, peanøtter, eller honning.

Det er mange følelser involvert i en slik avskjed, men det er veldig godt å se all takknemligheten.

Tvillingbabyer

Vi har besøk av noen fødselseksperter fra Norge nå, som har et opplæringsopplegg for leger, jordmødre og sykepleiere ved flere av sykehusene her i Sør-Kivu. Med en gravid "dukke", trener de på vanskelige stillinger, store blødninger og teamarbeid. Såå bra! Utrolig viktig at denne praktiske kunnskapen sprer seg ut i distriktene, for mødre- og spedbarnsdødeligheten er skyhøy - Kongo har en av verdens høyeste andeler av dødsfall pga fødselskomplikasjoner.

Og dette er jo ikke bare snakk om store tall, men om mange mennesker. Vi fikk et eksempel på det i hendene i går. Et lite tvillingpar, ca 2 mnd gamle, der mora døde under fødselen. Familien har ikke sjangs til å kjøpe morsmelkerstatning til dem, og neppe til å skaffe rent nok vann heller. Så i går var de så heldige at de ble sendt til barnehjemmet i Kaziba inntil de blir så store at de kan tilbake til familien sin. Det er riktignok ikke lett å få endene til å møtes på barnehjemmet heller, men spedbarna får i hvert fall ordentlig morsmelkerstatning! Bestemora til disse tvillingbabyene var så letta og glad. Og de virka friske og våkne, så det er lov å håpe på et godt og langt liv for dem.

Takk for maten

Denne helga er det Thanksgiving, visstnok. Det er i grunnen en fin skikk, å ha en fast dag i året hvor man takker for høsten, dvs for innhøstningen. Å være takknemlig for å ha mat får en ekstra dimensjon her hvor jeg lever midt i en virkelighet der det å ha mat ikke er noen selvfølge. Det er nesten tvert imot. Det bor så klart mange velstående mennesker her som spiser så mye de vil, men for det store flertallet av folk så er det nærmest en selvfølge å ikke ha nok mat. Allikevel er takknemligheten veldig tydelig her. Det er ironisk, men kanskje allikevel logisk. For hvordan kan man være takknemlig for noe man tar som en selvfølge? Det er vel nettopp de tingene som vi kjenner at vi kan miste, eller som vi har strevd for, eller som vi av og til ikke har som vi lettest kjenner takknemlighet for.

Når man kjøper all mat i butikk, så er kanskje ikke sammenhengen mellom innhøsting og mat så tydelig heller. I hvert fall ikke i et samfunn som vil sørge for å fylle butikkhyllene uansett hvordan den lokale innhøstinga går. Jeg kan ikke se for meg at det kan komme et uår så ille at folk går sultne i Norge. Men her i en landsby ikke så langt borte, døde den lokale kongen tidligere i høst, og hele landsbyen holdt sørgehøytid så de fikk sådd bønner litt sent. Og da spirene ennå var små, kom det kraftige regnet og ødela omtrent alt. Så nå lurer man fælt på hvordan det skal gå. Forholdet mellom innhøsting og mattilgang er tydelig, og i dette tilfellet skremmende.

Et håp her er at man kan så og høste flere ganger i året, så man må ikke vente et helt år før man får sjansen til å så og forhåpentligvis høste på nytt.

Og det er ganske fascinerende: vi er i begynnelsen av regntida og dermed avslutningen av såtida generelt her nå. Men allikevel har vi høsta både tomater og salat de siste dagene. Og vi får stadig kjøpt ferske grønnsaker og frukter på markedet. Mango koste jeg meg med i dag - det er lenge siden sist, og de begynner å bli modne nå. Avokado også. Og ananas er det hele tida. Så det er stadige innhøstinger, og stadig mat å være takknemlig for.

Regn

Regnet raser ned - hvis det går an å si det på den måten. Det er som om noen står og tømmer ei diger bøtte ned på oss. Et halvt sekund ute, og du er våt til huden.

Men vi er klare for regntida: har sådd mais, paprika og andre gode saker. Og tomatene har allerede begynt å rødme. Herlig!

Gudstjenester, tårer, takplatespiker

To gudstjenester, to nattverder, og ganske mange tårer - det kan være oppsummering av dagen i dag for meg. Vi var i Bagira, som har vært Ingeborgs hjemmemenighet i mange år, og det var gripende å være med på avskjeden med dem. Jeg skulle egentlig komme med en liten hilsen, men gråt for mye på den første gudstjenesten så jeg slapp. Men innen den andre gudstjenesten var i gang hadde jeg fått tømt meg, og klarte å si noen ord...

Etter 5 timer med gudstjenester fikk vi middag hos pastoren sammen med noen av lederne i menigheten. Veldig koselig og veldig godt.

Vel hjemme igjen ble jeg sittende med to av lederne for bygginga av et helsesenter i en landsby en del timers kjøring herfra, og det ble et par timer med forklaring av så og så mange kilo med 12 cm-spiker, så og så mange kilo med 4 cm-spiker, så og så mange forsterkningsjern (eller hva det nå heter!? jeg har bedre ordforråd på fransk enn på norsk når det gjelder byggematerialer og byggearbeid, hehe) av 10 mm eller 8 mm dimensjoner, sement og dørhengsler og planker og jeg vet ikke hva. Hjeeelp, hvordan skal jeg klare å regne ut hvor mange takplater som trengs etter at Ingeborg har dratt...???

Men det er søndag, og "fall til ro" synger i hodet, og vi får bare håpe at alt går bra.

Lykkelig mamma

I dag har jeg møtt ei flott dame som jeg har hørt mye om. Hun blir båret på ryggen av ei god venninne, fordi hun mangler det meste av beina, mangler bekken, osv. For en del år tilbake ble hun funnet sittende/liggende i veikanten - gravid. Da en rebellgruppe angrep landsbyen hennes flykta alle, men hun kom seg ingen vei, og kunne verken flykte eller gjøre motstand. Men selv om omstendighetene var vonde, så eeelsker hun ungen sin og er såå glad for å ha en nydelig datter. Hun takker faktisk Gud for henne. Og ler lykkelig når vi snakker om jenta.

Det er så oppløftende å treffe en så lykkelig mamma - glede smitter og gir kraft i marg og bein!

#DenFølelsen

#DenFølelsen: Når du sitter der i kveldinga og endelig skal få gjort unna kontorarbeidet etter en hektisk dag, men strømmen går og du myser deg gjennom tall og papirer i skinnet fra et stearinlys. Og kalkulatoren går på lyscelle og må ha sitt eget stearinlys for å regne ut cents og francs og dollar...

Men det er litt koselig også, og en god unnskyldning til å ta seg en sjokoladebit. Så kan litt av arbeidet vente. Det kommer forhåpentligvis en ny dag i morgen, med nye muligheter og nytt dagslys.

Hjem kjære hjem - etter år på skogen

Hjelp som tida flyr! Jeg har sittet med nesa i tall og bilag (dvs jeg har gått igjennom regnskapene) men har pusta inn litt oksygen også - i hvert fall nok til å overleve. Og nå begynner hverdagene igjen.

Hverdagene er fylt med mye - mye vanskelig og trist, og heldigvis noen gode nyheter og litt håp også.

Et eksempel fra i går: Ei jente var forlova og planla bryllupet, men en dag ble hun tatt og bortført med makt av ei rebellgruppe. I flere år levde hun med rebellgruppa og vandra igjennom mange skoger. Hun har født flere barn med en av kommandantene i skogen - og de lever fortsatt. Nå har hun dratt ifra dem, og kommet sammen med barna sine, og hun ønsker å dra hjem til landsbyen sin igjen.

Hun dekker "mye vanskelig", for både det å bli bortført av rebellgruppa og det å bo så mange år i skogen innebærer mye. Men hun dekker "litt håp" også. At hun ønsker å dra hjem. At hun har et sted hun kaller "hjem". At hun fortsatt tenker at der kan livet bli litt bedre.

Verdensrekord i overlevelser

Noen ting blir faktisk bedre og bedre, år for år - én av dem er at flere og flere barn overlever fødsel, 1-årsbursdagen sin og 5-årsbursdagen sin. Vi setter ny verdensrekord i barneoverlevelser hvert år!

Dessverre er Kongo et av fem land der halvparten av alle verdens dødsfall under 5 år skjer. Og de fleste småbarna her dør av lungebetennelse, malaria, diaré eller pga fødselskomplikasjoner - alt er noe som burde kunne forhindres. Ufattelige 100 spedbarn dør per 1000 levendefødte. (I Norge dør 2 av 1000 levendefødte.)

Men jeg gleder meg tross alt over at i nabolandet Uganda har barnedødeligheten gått ned med utrolige 61% siden 1990, og i nabolandet Rwanda 64%. Og selv et land som har hatt så mange odds i mot seg som Sør-Sudan, har hatt en nedgang på nesten 60%. Det er fantastisk, og betyr masse liv.

Dessuten gleder jeg meg over enkle metoder med stor effekt: myggnettinger, for eksempel.

Og over utrettelige ildsjeler og pågående innsats: for eksempel jordmorskolen som starter opp i Kaziba i høst, som vil bety færre fødselskomplikasjoner og flere både mødre og barn som overlever.

En sementsekks kompliserte liv

Har du noen gang lurt på hvordan det er å prøve å bygge noe her - ikke akkurat i byen, men litt ute på landsbygda? Vel, det er for innfløkt til at jeg kan ta alt på en gang, men her er noen input:

Frakting av byggematerialer:
Jeg har aldri tenkt på at sement er noe som må skaffes fra et sted, men det vokser jo ikke på trær, så det må faktisk både anskaffes og fraktes. Transport på lastebiler som punkterer og blir en dag forsinka, som blir stående fast i gjørma i regntida og blir noen uker forsinka, som blir stoppa pga ei væpna gruppe i området og blir forsinka på ubestemt tid... Og det er bare hvis man er så priviligert at det i det hele tatt finnes vei dit man skal. Hvis ikke, så bæres det fram på rå muskelkraft.

Og så plyndres det - ørten ganger. Takplater blir revet av og tatt med. Spiker likeså. En eller annen væpna gruppe - en av Raia Mutomboki eller FDLR eller en Mayi-mayi-gruppe eller andre - herjer i landsbyen, og så må man starte på nytt.

Eller det kommer på uforutsette utgifter, så budsjettene sprenges, for underveis i byggeprosessen kom en væpna gruppe, men man var heldige og flinke og fikk berga unna alle sementsekkene og lagra dem på et trygt sted noen mil unna - for en "liten penge" i leie... 

Det er i grunnen et lite mirakel med alle de skolebyggene og helsestasjonene som tross alt finnes rundt i de mest herja områdene. Folk er utrolig utholdende.

Fikk et brev i hendene i dag om noen slike sementsekker som var blitt berga og som sprengte budsjettet. Sukker litt over alle krigshandlingene og alt det ødelegger for den sivile befolkningen der, de vanlige skolebarna. Men må si jeg blir imponert av at de fortsatt står på og vil bygge ferdig. Der får ikke mismotet råde, men derimot pågangsmotet! Det er bare å la seg smitte...

Sang og glede 2

Søndag etter turen med sangkoret, var jeg med på snorklipping og innvielsen av et nytt kirkebygg som endelig stod ferdig. Her kommer folk dansende og syngende inn:

Takplatene var endelig kommet på - med hjelp fra venner i Norge, for de må kjøpes for kontanter og det er ikke så lett å hoste opp ute på landsbygda. Men mursteinen var egenhendig lagd og brent av folkene i menigheten, og alt annet arbeid var også gjort av dem, inkludert takbjelkene:

De var så jublende glade at jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne beskrive det på norsk.

Jeg var ikke så verst blid selv heller, forresten: 

Fikk overrakt en godt innpakket gave som etter litt oppakkingsstrev viste seg å være kartet over Kongo utskjært i tre - som en påminning om Kongo og at Kongo alltid må være i hjertet mitt...

Sang og glede

Tida flyr, tusen ting skjer, men på bloggen er det stille...

Vil fortelle fra en tur til ei kirka utpå landsbygda et par timers kjøring herfra for et par uker siden. Jeg vet ikke om dere husker de handikappa barna fra Petras minneseremoni? Jeg var i hvert fall så heldig å bli invitert til å dra på tur med dem. De har et kor, og synger helt fantastisk.

Det var litt av et styr for å komme seg avgårde: av med proteser, komme seg inn i bilen (og nå snakker vi ikke om et behagelig sittesete med belte osv til hver slik som i Norge, men "komme seg inn i bilen" på kongolesisk vis - jo flere jo bedre!), en funksjonsfør mann oppe på biltaket prøvde som best han kunne å binde alle protesene og alle krykkene fast, og etter mye om og men, men med veldig godt humør, kom vi oss avgårde.

Vi måtte stoppe et par ganger på veien fordi ei krykke falt av taket, så den samme funksjonsføre mannen måtte løpe tilbake og hente den og forsøke å binde alt sammen på nytt. Da vi hadde tatt av hovedveien og begynte å nærme oss kirka på en smal vei med bananskog på alle kanter, møtte vi en punktert lastebil. Så da var det bare å slappe av som best vi kunne, for hjulet måtte repareres før lastebilen kunne rikke på seg og vi kom forbi.

Så vi var ganske forsinka da vi omsider kom fram til Sion Kahinga, men mottakelsen var allikevel upåklagelig. De fleste av disse ungene og ungdommene har hatt polio. Nesten alle kommer fra Shabunda eller Nindja, der det har vært mye rebellaktiviteter, og det har helt tydelig gått utover vaksinasjonsprogrammene. Mange av dem har fått hjelp fra venner i Norge - til proteser og krykker, og dermed til skolegang. Det er utrolig gripende å høre noen av historiene deres - jeg vil fortelle mer, og mer konkret om dem senere, men kortversjonen er at de krøp - enten på alle fire eller at skyvde seg fram på baken eller ålte seg på magen - på bakken. Noen har nok forsøkt å gå på skole, ved at noen bar dem for eksempel, men det har ikke vært mulig for de fleste. Nå derimot går de på skole alle sammen. Det er dét de selv framholder som det største: at de har lært å gå og at de får gå på skole. Så når de stavrer seg fram i lang lang rekke opp kirkegulvet er det ikke mange tørre øyekroker.

De sang fantastisk, og en blind mann som var med hadde noen solosanger. Det ble rett og slett en knallbra konsert! - denne gudstjenesta. Folk var helt over seg av begeistring. Tenk at de uten bein eller uten øyne stod der og sang og var glade og var fullt og helt mennesker!

Vi var sent ute for å komme oss hjem også, men flere damer i menigheten nøda oss til å vente bare litt: De måtte få springe hjem og hogge av en bananklase og komme og gi! Jeg har aldri sett maken på den fattige landsbygda - det var utrolig sterkt for meg å se! Behovet for å gi. Så vi venta selvfølgelig og ble ytterligere en time forsinka, men det var bare en glede.

Det ble en god påminner for meg også, ikke bare de andre damene som var der - to bein, to øyne, så heldige vi er! Og om vi ikke har det, så kan vi fortsatt synge! Det er så godt å kjenne på takknemlighet og å se det i andre - ungdomskoret med alle de polioskadde, alle de funksjonsføre menneskene som var der og ble berørt, og meg selv.

Livet er tross alt godt. Og vi har mye å være glade for.

PS: Jeg har ikke bildene tilgjengelig akkurat nå, men skal prøve å få lagt ut noen glimt med tid og stunder...

Fattig og lite smart

I går leste jeg om noen interessante forskningsresultater. Temaet er ganske kontroversielt: forholdet mellom fattigdom og lav(ere) mental kapasitet.

Det finnes flere studier som viser at det er en sammenheng, men som ikke har forklart denne sammenhengen - altså hva kommer først, høna eller egget. Selv om det knapt er stuerent å si det rett ut, så ligger det en holdning av "de er fattige fordi de er dumme" (evt "fordi de ikke er så smarte som meg") under mye politisk retorikk og i mange fordommer. Det gjelder innad i den norske velferdsstaten, og mellom rike og fattige land. Det er lett å "blame the victim", å peke på en mangel/feil hos den som er fattigere som forklaring - enten det er folk som "går på sosialen" i Norge eller "de der i Afrika".

Selv om det ikke er veldig vanlig å høre en slik argumentasjon eksplisitt uttalt, så ligger den ofte og lurer under fordommene våre. Noen vil benekte hele sammenhengen, og mene at det er diskriminerende eller uakseptabelt å påpeke at det finnes et forhold mellom fattigdom og mental kapasitet. (Noe som kanskje tyder på at de innerst inne tror på sammenhengen og tror at det er mental kapasitet som forårsaker fattigdom - hvorfor skulle det ellers være så ille å si noe om det?) Dessto mer modig av de som står bak studien jeg leste om i går: de har nemlig forsøkt å teste ut hvordan sammenhengen er - hva kommer først, hva forårsaker det andre?

De tok for seg en gruppe sukkerrørsbønder. Pga jordbrukssyklusen er de i veldig varierende økonomisk situasjon gjennom et år: all inntekt kommer etter salg av innhøstinga, mens alle utgifter kommer på foran (og de tar til og med opp lån i forkant og er i en periode svært fattige).

Resultatene viser at i perioder da de var svært fattige, gjorde de det mye dårligere på kognitive tester enn i perioder da de var velstående.

Konklusjonen er at mennesker som lever i fattigdom bruker mye mental energi og kapasitet på økonomiske bekymringer, og har mindre igjen til å bruke på andre oppgaver.

Dette er en løk med mange lag, men et av lagene som jeg synes er interessant, er at de menneskene som viste lav mental kapasitet under fattige kår, de samme menneskene viste høy mental kapasitet når de hadde det økonomisk bra. Da er det håp! tenker jeg.

Det er et godt argument for gode velferdsordninger, og jeg tenker på Basic Income Grant som var et hett tema i Sør-Afrika, og selvfølgelig på ordningene vi har i Norge. Det lønner seg å ha et system hvor folk har det nødvendigste for å overleve, for da får de mentalt overskudd til å ta gode beslutninger og valg og løse andre oppgaver i livene sine.

Det er også et godt argument for forskjellige lokalsamfunnsutviklingsprosjekter her. Damene med de underernærte barna bør hjelpes til å få hodet over vannet - det vil være med å istandsette dem til gode valg og gode oppgaveløsninger i livene deres og livene til barna deres. Da er ikke tanken at vi må "hjelpe de stakkarene for de får ikke til noe selv", men at vi må "hjelpe dem i gang så de får bedre forutsetninger til å få det til selv" - slik som jeg selv har det økonomisk trygt og dermed forutsetninger for å ta gode valg og løse andre oppgaver.

PS: Siden jeg nevnte damene med de underernærte barna vil jeg bare kjapt si at når jeg nå er tilbake i Bukavu så har jeg fått se at håret har endra seg til det bedre, huden har endra seg til det bedre - de har ikke lenger symptomer på underernæring (kwashiorkor/bwaki), de spiser og ser godt ut!

Kobberarmbåndet i Kakwende

Har du sett noe så vakkert?

Det er Kakwende, som jeg var så heldig å besøke i forrige uke. Så pent, og omkransa av fjell i det fjerne på alle kanter.

Kom over ei bok av John Brynhildsen - som starta der sammen med kona si Marie på 20-tallet. For ei bok! Og for noen folk! Det er jammen spesielt å lese om de første norske som kom hit, hva som møtte dem i deres "hverdager", hvordan livet var. Bo et år i telt, utstyrt med sprøyte med kinin og kamfer mot malaria, starte med alfabetet og lese- og skriveopplæring, skyte ei ape til middag... De var noen skikkelige barskinger.

I boka forteller han mye om hun som da var dronninga i det området - Dronning Kabasha. Hun regjerte med jernhånd, og man kan bli mørkredd av mindre... F.eks. så døde noen i familien hennes, av naturlige årsaker, men dronningen mente at det var pga noens forbannelse. Ved hjelp av en trolldomsdoktor ble det utpekt tre menn som mistenkte i saken. De sa de ikke hadde gjort noe, og  fikk en mulighet til å bevise sin uskyld: I ei gryte med kokende vann, slapp dronninga ned sitt tunge kobberarmbånd. Hvis de kunne hente det opp igjen uten å få merker på huden på armen var de bevist uskyldige. Var huden derimot blitt rødlig, fått blemmer eller hadde andre merker, var de bevist som skyldige. Ikke så overraskende ble alle tre funnet skyldige: De stakk hånda nedi det kokende vannet og tok opp kobberarmbåndet - uten et knyst - alle tre, men huden var selvsagt ikke upåvirket. Så det gikk som det måtte gå, og de måtte bøte med livet.

Vi fikk audiens hos dagens konge - barnebarnet til dronningen som regjerte da Brynhildsen starta. Han tok imot oss hjemme hos seg, der vi satt i store, dype sofaer, og han satt i en stor stol med ekte leopardskinn hengende over stolryggen. Han håndhilste på oss - og rundt håndleddet hadde han det tunge kobberarmbåndet...!

Jeg har dessverre ikke noe bilde fra audiensen. Jeg hadde riktignok med meg kameraet, men var ikke klar nok i tankene til å få knipsa noen bilder, for jeg hadde stigende feber og dunkende bihuler (som takket være noen kopper med rivende sterk ingefæroppkok er helt bra igjen).

PS: Det hører med til historien at dronningen omvendte seg fra sine ugjerninger - på selveste 10årsjubileet til misjonsstasjonen på Kakwende. Og Brynhildsen døpte henne senere.

Avhugde lemmer, sterk moral: inspirerende menn

I forigårs hilste jeg på en ganske ung mann. Han kommer fra en landsby i et av de områdene som er mest herja av opprørsgrupper. Han var en gang med i en opprørsgruppe, men ville ikke være med lenger og rømte. Og ble oppdaga. De hugde ene leggen av ham, "så du ikke kan rømme fra oss noe mer"...

Men han fikk hjelp, kom seg unna, og fikk protese. Håpet hans var riktignok å få sydd på igjen leggen - som han tok vare på og kom bærende på til sykehuset. Men om han ikke går helt på egne bein, så går han i hvert fall!

Og nå? Nå er han med og bærer sand og andre byggematerialer til helsesenteret som bygges i området der! Det er tungt arbeid, altså! Jeg ble så imponert. God arbeidsmoral og sterk stå-på-vilje har han! Jeg fikk litt perspektiv på livet og tilværelsen da gitt...

.....

Samme dag møtte jeg også en annen mann. Han er pastor og har aldri vært opprørssoldat selv, men han har vært i nærkontakt med dem... Han satte sitt eget liv som innsats da han bøyde seg over og forsøkte å beskytte ei lita jente. Soldatene hogde løs på ham - verst gikk det utover armen. Men han berga livet og jenta var fysisk uskadd. Fortsatt går det bra med henne. Og han klarer seg også fint med de lemmene han har.

Dette er inspirerende menn.

Lukta etter regn

I natt regna det skikkelig. Torden og brak, og tromming av store regndråper på taket. I dag tidlig var det herlig å åpne døra og puste inn lufta og lukta av nyvaska jord.

I forigårs kom myggnettingen endelig opp. Og i kveld tipper jeg at den siste "flisa" av nøkkelosten blir spist.

Så da vet dere hvordan ting utvikler seg her :-)

Ut på tur

Før helga ble jeg med på en tur sørover. Vi fulgte i grove trekk Rusizi-elva og kjørte ned til Tanganyika-sjøen. Fordi verken jeg eller bilen hadde visum/innreisepapirer til Rwanda og Burundi, kunne vi ikke utenlands på gode veier, men måtte holde oss innenfor Kongo og kjøre over fjellet på temmelig fæle veier. Siden det er tørke er det ikke vanskelig å komme fram - så ikke en kubikkcentimeter med gjørme på hele turen - men det er ikke akkurat behagelig å bli kasta fram og tilbake av de ulendte veiene, og det går ikke akkurat fort. Vi hadde vel en gjennomsnittsfart på 10 km/t på store deler av strekninga...

Fjellet var tørt og nærmest gult - bare litt uttørka gress og småkratt, dekket av støv. Men nede på sletta igjen var det tross alt ganske frodig, med en imponerende matproduksjon.

Vi fikk etter hvert høre at det kanskje var kamper lenger fram på veien, og stansa i Baraka og snakka med folk høyt oppe i systemet der, som bekrefta at deres menn (dvs regjeringssoldater) var sendt ut og sloss nå mot Mayi-mayi-rebeller. Så vi besøkte kirka og helsesenteret, og satte nesa mot Bukavu igjen...

Sånn kan det gå... Det er jo greit å være helskinna hjemme igjen. Ut på tur, alltid lur :-) 

Usedvanlig komplisert...

"Kongo er et land som er svært annerledes enn Norge på veldig mange måter, og denne saken har vist seg å være usedvanlig komplisert."
-Utenriksminister Espen Barth Eide i Aftenposten

Dette er vel noe som bare er morsomt for meg selv, med min interne overlevelses-galgenhumor, men poster den her så jeg kan gå tilbake når jeg trenger å humre i skjegget igjen...

Reinstallasjon

Nå har jeg begynt å reinstallere meg. Myggnettet hadde falt ned, vanntønna var tom (og det er selvfølgelig ikke vann i krana), men nøkkelosten hadde kommet velberget fram så da var alt bra :-)

Her har det knapt regnet siden jeg dro. Om kveldene blåser det kaldt, og jeg tenker at "nå kommer det nok en liten regnskur snart", men enn så lenge er det bare rødbrunt støv over alt.

Jeg skal prøve å komme med ikke alt for ujevne livstegn...

A bientôt!

Sko i barne- og ungdomsstørrelser?

Har du tilgang til solide sko i barne- og ungdomsstørrelser? Gjerne vanlige lærsko, eller også solide fritidssko i tøy med tykke såler (f.eks. Goretex kanskje?)

I løpet av høsten går det ut en container fra Norge til Bukavu, og da er det mange som vil bli glade for nye sko å lage proteser av. De slites nemlig så fort!

Fine jentesko gjør lykke!

Albuekrykker tas også i mot med takk! Si ifra!

"Det koster to gulrøtter"

Cash er det ikke akkurat flust av i denne landsbyen. Men hvem har sagt at man mååå betale med penger?? Det går jo helt fint an å betale med noe av det man har høsta på åkeren i løpet av dagen!

Denne smarte dama selger olje og peanøtter til folk som kommer fra åkrene sine om ettermiddagen:

Hun tar betalt i maniok i stedet for franc. Vel hjemme preparerer hun manioken (slik du ser på bildet), maler den til mel - og selger på markedet. En hel handelssyklus i seg selv!

Den som venter på noe godt...

Gjett hva dette er?

Vel, jeg vet ikke hva det kalles - verken på norsk eller swahili eller fransk eller noe annet språk - men jeg vet hva det gjør: lager kull! 

Passelig stor ved blir lagt sammen, dekka med gress, torv og jord:

og så starter man brenningsprosessen:

Disse bildene er fra ei lita gruppe venner som gikk sammen. Konstruksjonen av denne "forbrenningsovnen" er for mye arbeid for én person. Kullproduksjon krever både mye arbeid og mye tid, og egner seg derfor godt for et kollektiv. Det tar cirka ei uke fra de begynner til kullet kan selges, og underveis passer de på at det brenner som det skal - noe som egner seg godt til arbeidsfordeling/skiftarbeid.

Ventetida kan oppleves lang. Ei uke er lang tid når man lever fra hånd til munn, fra dag til dag! Jeg ble derfor imponert over denne vennegruppa som tok initiativet til å produsere kull. Og den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves: Da uka var over og kullet solgt, satt de igjen med et overskudd på ca 60%! Ingen dårlig deal :-)

Un signe de vie

Nå er det på tide med et livstegn igjen! Jeg er riktignok i Europa for tida, så folk blir kanskje ikke så bekymra over en lang stilleperiode. Ingen grunn til å spørre seg om det har brutt ut kamper der jeg er, for å si det sånn :-) Jeg starta dagen i dag med å lese om opprørsgrupper i aktivitet i fire forskjellige områder i Kivu, så det er ingen tvil om at Rhône-Alpes-regionen er en fredlig plett på jord.

Jeg er supertravel, så dette er bare for å gi en lyd fra meg, men tror bloggaktiviteten vil ta seg opp igjen om et par-tre dager.

À bientôt!

Håp staves b-a-n-a-n-k-l-a-s-e

Hva er dette?

Noen bananklaser, sier du?

Nei, dette er H-Å-P.

Dette er F-R-A-M-T-I-D.

Dette er noen kvinner - som har levd fra hånd til munn, som har barn som er magre eller oppsvulma fordi de ikke får i seg nok næring - men som nå er handelskvinner, businessdamer, som selger bananer en gros til handelsfolk som kommer for å hente forsyninger til sin handelsvirksomhet i byen.


(Og dette er en liten del av svaret på mange av problemene jeg har skrevet om i det siste:
mammaer i fare
risikoen for å ikke overleve sin første levedag
småskala fysisk vold og hvordan skape fred
storskala vold, dvs krig, og hvordan skape fred )

Krig er en mannegreie

I morges var det igjen ny kriging i Nord-Kivu - denne gangen bare 12 km fra Goma. Det var den første kampen mellom M23 og regjeringsstyrkene siden fredsforhandlingene starta i fjor. I kamphandlingene som jeg nevnte for noen dager siden, mellom andre grupper i en by lenger nord i Nord-Kivu, ble minst 40 personer drept. Det er noen titalls aktive bevæpna opprørsgrupper i området.

Funderingene beveger seg fra småskala fysisk vold til ditto storskala.

I forigårs skrev jeg om oppfatninger av "ekte mannfolk" i småskala-vold. Det er uten tvil relevant for storskala-vold også. Såvidt jeg husker er det bare ett land i verden som har verneplikt for kvinner (Israel) og selv der har kvinner et år mindre verneplikt enn menn. Krig er en mannegreie - det er ikke til å stikke under en stol.

Krig handler om ressurser - land, mineraler, eller annet - altså om å kunne forsørge sine, om å eie, å ha. "Ekte mannfolk", i følge dominerende oppfatninger, kan ikke passivt godta å miste eiendom eller andre ressurser - de må forsvare seg og sitt. Gjerne aktivt innta mer - nytt land, nye gruveområder. Å miste, å tape - det er umannlig, det er uforenlig med å være ekte mann, det er kanskje til og med utilgivelig for en mann. I hvert fall uten å yte voldelig motstand. En ærlig tapt kamp, der innsatsen har vært stor og modig, er heller akseptabelt. Krig handler altså også om stolthet og ære.

"Ekte mannfolk" må vise muskler, vise at de slett ikke er redde, skryte av sin fysiske styrke. I storskala-vold kan det for eksempel bety å gå til angrep litt utenfor storbyen for å flekse muskler til FN, samtidig som FN installerer en ny kampstyrke - med historiens første FN-mandat til å angripe - i området.

(Dette er selvfølgelig ikke en hel og full sannhet. Det finnes mye mer i det store bildet. I virkeligheten finner man aldri en enkel årsak-virkning-sammenheng. Men det er noe i det, allikevel. Dette er en av fargene som males med bred pensel, om jeg kan videreføre "det store bildet"-metaforen.)

Så, hvordan skape fred? Svarene er banale. Jevnere fordeling av ressursene. (Ja, jeg hører sarkastisk at John Lennon synger "No need for greed or hunger / A brotherhood of man / Imagine all the people sharing all the world" og jeg vet det er drømmeri - det er derfor jeg fra første stund innrømma at svarene er banale.) Skape ikke-voldelige, ikke-aggressive måter å uttrykke og ivareta stolthet og ære på for menn.

Ta ansvar, vise styrke og muskler, forsørge og være modig på mer konstruktive måter. Dyrke mat, for eksempel. Drive handel (med folk i fattige land, for eksempel). Kjempe for sletting av illegitim ulandsgjeld. Kjempe for pressefrihet. Vise omsorg. Bygge en vei. Brenne murstein til en skole. Gå en ekstra mil.

Ranere er "ekte mannfolk"

Noe av det "I muse on" (≈ jeg funderer på) handler om hvordan skape fred. Den løken har mange lag, men la meg begynne med småskala konkret fysisk vold.

Nesten all den volden som jeg har sett på nært hold har vært relasjonell vold. Mye har vært forankret i en oppfatning og/eller et ønske om at "den personen er min". Jeg har sett jenter slåss med hverandre fordi begge mener at en bestemt gutt "er min". Jeg har sett gutter banke jenter fordi jenta har gjort noe som motsier at hun "er min". Jeg har sett gutter angripe gutter fordi han har tatt hun som "er min".

Interessant nok tror jeg ikke at jeg har sett ei jente angripe en gutt fordi han har gjort noe som motsier at han er hennes, f.eks. kyssa ei anna jente. Når et slikt kyss har blitt oppdaga, har jeg derimot ofte sett at jenta har angrepet den andre jenta.

Det sier en hel del om kjønnsrolleoppfatninger, om synet på kvinnelighet og mannelighet, og slike oppfatninger tror jeg spiller en nøkkelrolle i fredsskaping.

Jeg har kommet på ett tilfelle der jeg så vold på nært hold som ikke var relasjonell - der utøverne og den som overlevde det ikke kjente hverandre og ikke hadde annen forbindelse enn å befinne seg på samme sted til samme tid: Jeg satt på fortauet som vanlig (dette er i Durban der jeg jobba med hjemløse ungdommer som bodde ute på gata), da tre av de eldre gutta går til angrep på en forbipasserende ung mann. De banker han med voldsom kraft (om mannen gjør motstand, og de derfor må slå han, eller ikke kan jeg ikke si med sikkerhet, men jeg tror kanskje at han gjorde motstand), tar lommebok og mobil, og stikker.

Etterpå forteller de som jeg satt sammen med at de tre gutta hadde spurt dem om de trodde det var greit at de gjorde det mens jeg så på, og et par av dem hadde stilt en slags garanti om at det kom til å være greit. Med "å være greit" viste det seg at de mente at jeg ikke kom til å gripe inn og ødelegge ranet eller angi dem til politiet etterpå (jeg visste jo ansiktene deres, navnene deres, hvor de pleide å holde til, osv).

Nå føles det rart å sitte inne i en leilighet på et annet kontinent - mett, kulturell (skal i teater i kveld), flittig språkstudent, kristelig (lest om kjærlighet og å vandre i lyset i 1. Johannesbrev i morges) - og skrive om å ikke ødelegge et ran eller ikke angi noen etter et ran. Sannheten er at tanken slo meg ikke engang. For det første ville det ha knust all tillit og gjort det umulig for meg å gjøre noe på gata etterpå, i hvert fall noe dypt, kanskje noe i det hele tatt. For det andre tror jeg ikke at det ville hjulpet. Et fengselsopphold vil ikke skape noe nytt, noe konstruktivt, noe av håp og fred i disse guttenes liv.

Men hva hjelper? Jeg innrømmer at jeg drømmer om et idyllisk sted på landet med dyrking av mat og stell av dyr. Jeg tror det er noe med nærkontakt til matproduksjon og ikke minst med omsorg mellom levende vesener som legger til rette for legedom og livsmot. Men ville det vært nok å dra disse guttene med seg til et slikt idyllisk sted? Det hjelper å komme bort fra sitt gamle miljø, fra byen, fra gata. Men de ville neppe vært fornøyde særlig lenge med å gå og gjøre "kvinnfolkarbeid" som å stelle i åkeren (i mange afrikanske samfunn er det kvinnene som er jordbrukere), eller bli reintegrert som nyttige samfunnsborgere og ha en lavt betalt jobb som lagergutt på Spar.

Denne vinningsvolden er nemlig også nært knyttet til oppfatninger om hva det vil si å være en ekte mann. Og som ranere er de ekte menn. For det første: de skaffer inntekt. Det er svært viktig i vanlige oppfatninger av mannelighet. Den lavt betalte jobben som lagergutt på Spar gir liten inntekt og er kjedelig. Noen gutter fra gata som har prøvd seg på slike jobber blir mobba: Hvor blir det av spenningen og faren i en slik jobb? Hvordan får man vist mot og styrke? Dermed er vi inne på punkt nr 2: ved å rane viser de mot og styrke i en farefull situasjon. Virkelig "ekte menn". Eller?

De overser beleilig nok at det i hvert fall ikke kreves mye mot og i grunnen ikke så mye styrke heller når man er 3 mot 1. Ikke er det særlig farlig heller. Ingen som så på kommer til å angi dem til politiet. Vi vet inderlig vel (meg selv inkludert) at hevnen kommer til å være fryktelig når de kommer ut igjen.

Om de ikke kommer til et punkt da de kjenner at det er meningsløst, det er ikke verdt det - eller, at det er verdt andres mobbing av pinglejobb fordi jeg selv kjenner at å stå for andre verdier er viktig og riktig - er all verdens velmenende tiltak til liten nytte. En egen, indre overbevisning. Ofte en åndelig oppvåkning. Som er sterk nok til å stå i vær og vind ("vær og vind" er i dette tilfellet blant annet samfunnets dominerende oppfatninger av ekte mannfolk).

Så, hvordan skape fred? Vi kan alle - og bør - legge til rette for andres fred, men til syvende og sist kan den bare springe ut fra ens eget indres ønske om et annerledes liv, en annerledes verden.

Første steg blir kanskje å finne fram til det ønsket i mitt eget indre og mitt eget liv?

Forspist kamel

Noe av det beste med å være i Frankrike er god internettilgang. Jeg får ikke til å se videoer i Bukavu, men nå klikker jeg på nesten alle videolinker i facebookfeeden og twitterfeeden min, og linker til andre artikler spretter opp i løpet av et sekund i stedet for i løpet av 11 minutter. Jeg nyter informasjonsflommen og suger til meg inntrykk og innspill om kvinnesyn og kvinners sinne, grønne tiltak og matproduksjon rundt omkring i verden, Obamas politiske dilemmaer, Kabilas politiske dilemmaer, og mye annet spennende. Ah! Det er næring for sjelen!

Det er som om jeg har vært på en ørkenvandring, med få kilder til politisk-sosiologisk føde, så jeg har tært på det jeg har lagra i pukkelen min, og pukkelen ble slapp og skranten, og nå har jeg plutselig kommet til en oase og jeg har spist som en tulling, ja, kanskje forspist meg, så jeg har problemer med å fordøye alt... Med så mye input, og faktisk skrivekløe i fingrene, burde jeg ha skrevet minst ett blogginnlegg per dag. Men overveldet og med fordøyelsesbesvær er det faktisk vanskelig å få noe ned på tastaturet.

Men det kommer nok! Bare vent :)

Og samtidig med at jeg sitter her og prøver å forstå il y a, depuis, en, pendant og andre franske gloser som uttrykker varighet, jafser i meg nyheter og all verdens synsing og blogging om spennende temaer, og spiser baguetter med saueost - samtidig kriges det igjen i Nord-Kivu. I går morges ble byen Beni angrepet. Men livet går ganske så vanlig ser det ut som, for allerede i dag er banker og butikker åpne igjen. Sprø tanke...

Og denne motstridende virkeligheten, denne doble virkeligheten, disse vidt forskjellige verdnene som på tross av å virke inkompatible faktisk er dypt og intrikat sammenvevd, dette livet og denne verdnen som er så full av selvmotsigelser - blogging og baguetter på den ene hånden, og militsangrep og mødredød på den andre - det fyller tankene mine nå for tida.

"Griske stortingsgriser"

I Kenya planlegger de folkevalgte politikerne i parlamentet å øke (ca. doble) sin egen lønn, og folk protesterer i dag i Nairobi mot det de mener er griske politikere. Foran parlamentet er det masse griser og masse blod, og mange av grisene har påskriften "MPigs" (som er et ordspill på MPs = Members of Parliament / engelsk for stortingspolitikere).

Også i Kongo vedtok parlamentspolitikerne for ikke så lenge siden å øke lønnen sin - med 220% - til noens irritasjon og/eller skuffelse. Deres lønninger var vel ikke de aller dårligste fra før av, med tanke på hva den vanlige mannen og kvinnen må klare å leve på... Men så vidt jeg kjenner til førte ikke folks frustrasjon til noen store demonstrasjoner, og lønnsforhøyelsen gikk igjennom i parlamentet.

Så får vi se om demonstrasjonen i Nairobi får de kenyanske politikerne på andre tanker eller ikke...

PS: sjekk ut #occupyparliament og #MPigs på Twitter for mer informasjon og bilder

Birth Day

I år la Redd Barna til en ny indikator (i sin rapport om Tilstanden til mødre over hele verden som jeg nevnte i forrige bloggpost): Birth Day Risk, eller Fødselsdagsrisiko.

Det er ikke risikoen forbundet med å feire bursdag - enten det er faren for å spise for mye kaker, gjøre ville og gale ting og falle og brekke ankelen, eller melankoli pga livet som raser av gårde i full fart. (Jeg som har bursdag i dag kan kjenne litt på alle tre tingene... ;-)

Men risikoen forbundet med dagen du ble født, din aller første levedag. Risikoen for å ikke overleve den. 

Noen av disse landene har rett og slett veldig stor befolkning, og derfor ikke en høy spedbarnsdødelighet sett i prosent. Andre land har høy spedbarnsdødelighet - og Kongo, på femteplass, tilhører den gruppen. India stiller i sin egen skremmende kategori, med stor befolkning og høy spedbarnsdødelighet.

I mitt Afrika-hjerte må jeg innrømme at jeg tenker at her er "heldigvis" flere verdensdeler representert - det er ikke bare Afrika (i motsetning til de ti bunnlandene for mødre som alle ligger i et belte over det sentrale Afrika). Men, det er et men, over hele verden har spedbarnsdødeligheten gått ned bortsett fra i Afrika sør for Sahara (f.eks. gått ned 65%(!) i Øst-Asia, men økt 10% i Afrika sør for Sahara fra 1990-2011). Heldigvis finnes det foregangsland også i Afrika når det gjelder mødrehelse og spedbarnshelse. Skal se mer på hva de har gjort, og på hva jeg har sett i Kongo etter hvert!

Enn så lenge: Happy Birthday to me!

Mammaer i fare

Redd Barna har nå publisert en rapport om Tilstanden for mødre verden over. Øverst på lista er Norden godt representert (med Norge på en tredjeplass!? - vi som er vant til å vinne, være øverst, må se oss forbigått av Finland og Sverige). Nederst på lista er sentral-Afrika "vondt" representert. Fra Gambia i vest til Somalia i øst går det et belte gjennom det sentrale Afrika der det er aller vanskeligst å være mor og å være nyfødt. Og helt nederst, på allersisteplass, er Kongo.

Jeg vet jo at det er ille - for mange, men ikke minst for nyfødte og for mødre. Allikevel setter det en støkk i meg å lese det slik svart på hvitt i en sammenlikning av alle land i verden. Ja, jeg vet at slike sammenlikninger kan diskuteres, at noen sikkert er uenig i hvilke kriterier som er regnet med, eller hvordan de kriteriene ble regnet ut. Dette er ikke en Sannhet med stor s. Men det sier allikevel noe sant, om mødre og babyer som har det vanskelig og farlig.

Det pekes på underernærte mødre, og på manglende støtte i forbindelse med fødsel - begge deler kan tilskrives all kriginga.

Begge deler gjøres det noe med. Gjøres det mye med! Og jeg er faktisk så vanvittig priviligert at jeg er involvert i noe av det. Mer om det kommer snart!

Salut!

Forrige gang hadde det gått 1 uke og 1 dag siden sist jeg skrev, og jeg syntes jeg måtte skrive en linje for å gi et livstegn fra meg. Denne gang har det gått nesten en måned...

Jeg har flytta på meg og er i Europa! 2 måneder med intens språkopplæring (kurset mitt heter "ekstra intensivt") i Lyon, Frankrike blir bra - og resulterer forhåpentligvis i flytende fransk! Je ne suis pas sûr, mais je vive dans l'espoir que je vais faire bien! Hehe.

Ellers har jeg masssse å fortelle fra Bukavu, og håper å komme med noen drypp og historier rett som det er.

À bientôt!

...

 Supertravle dager, så bare en linje for å si at jeg lever og har det bra!

Hvem skal få hjelp?

Jeg leste nettopp i Aftenposten om en studie fra Institutt for global helse og samfunnsmedisin ved Universitetet i Bergen, om hvem som bør hjelpes av underernærte barn for at fleste mulig skal overleve. Interessant å lese, og bra å få informasjon om hva forskning viser. Dette med å prioritere er en kjempekrevende utfordring når man skal hjelpe. Verden fungerer nå engang slik at vi som regel har begrensa ressurser, og ofte står ovenfor store behov...

De skriver at i tilfellet med underernærte barn er den vanligste praksisen å gi mat til så mange barn som mulig. Det høres jo bra ut, men konsekvensen er at det blir få kalorier per barn. I studien det vises til har de fulgt 5600 barn her i Kongo i halvannet år, og det de fant var at det er best om bare de aller mest underernærte barna får hjelp, men at de til gjengjeld får nok hjelp, altså hele dagsbehovet for kalorier. Da vil flest overleve.

Dette er nyttig info, spesielt i katastrofesituasjoner der matutdeling kan være nødvendig. Her i Kongo tenker jeg allikevel at det beste må være å bygge lokal kapasitet når det gjelder matdyrking, når det gjelder økonomisk framgang, info om helse og tilgang til helsetjenester. Med en krig som snart har pågått i 20 år - med mer eller mindre kritiske og rolige perioder - blir det helt fruktesløst å snakke om akutt katastrofe og akutte nødhjelpstiltak. Da bare bygger vi oppunder apati og håpløshet. Midt i den ustabile situasjonen, midt i oppblussing og nedblussing av kriging, midt i alt det som gjør det fryktelig vanskelig å bygge, tenke og leve langsiktig, er det allikevel nettopp det vi må gjøre.

Jeg lengter etter å se store og små prosjekter som istandsetter mødrene og fedrene til de underernærte barna til å brødfø dem selv. Hva kan vel gjøre et mors- eller farshjerte lykkeligere enn det å brødfø sine barn?

Oppmuntringer fra Kitutu

Det var flere ting som var oppmuntrende på Kitutu-turen. En av dem var at vannkrana på skolen fortsatt fungerte!

Igjen et eksempel på et utviklingsprosjekt som slett ikke ligger ødelagt eller ubrukt etter noen år! Vannprosjektet som pinsemisjonen var partner i (med finansiering fra norske bistandsmidler) gir fortsatt tilgang på rent vann blant annet på sykehuset og her på skolen som bildet er fra. Mine første måneder her i Bukavu ga meg et nytt perspektiv på verdien av å ha tilgang på vann (og forskjellen på rent og skittent vann!), så det gjør nok noe med hvordan jeg ser på vannkraner. Da vi gikk over skolegården, og jeg så denne vannkrana i bruk, bråstoppa jeg av forundring - at det går an å se noe slikt i brukbar stand! Moro!

Et annet prosjekt fra noen år tilbake er denne flystripa:

Den lokale menigheten klarer fortsatt å vedlikeholde den så den kan brukes av fly. Om du lurer på behovet for fly, kan du jo skrolle nedover til blogginnlegget mitt fra kjøreturen vår... :) I perioder er veien helt uframkommelig - selv med motorsykkel, fortalte de italienske munkene oss. Det går for tiden ikke noe fast rutefly hit, men forskjellige organisasjoner og kompanier bruker flystripa til å fly inn forsyninger, ikke minst drivstoff, som så fraktes med videre med helikopter. Flystripa betjener nemlig et kjempeområde (bl.a. Shabunda), hvorav store deler er uframkommelig med kjøretøy.

Mens jeg var nede og titta på flystripa kom det et helikopter for å hente forsyninger:

Det å ha en så sterk tilknytning til lokalbefolkning er en kjempestor fordel og en nesten uunnværlig hjelp for at virkningene av slike prosjekter skal være gode også i det lange løp. Flystripa har som sagt den lokale menigheten et eierforhold til. Skolesystemet her i Kongo er annerledes enn i Norge, så det er kirka som driver mange skoler, helsesentre, sykehus, m.m. (men innenfor nasjonale standarder når det gjelder pensum i skolene, så det er ikke som kristne privatskoler i Norge som har et annet pensum/en annen pedagogikk enn offentlige skoler - her i Kongo er pensum og pedagogikk likt). Menighetene har dermed et eierforhold til det som skjer i skolene også - f.eks. når det gjelder vannkrana i det øverste bildet. Forholdet til tro og religion er også annerledes her i Kongo enn i Norge, og det å tilhøre og være aktiv i en menighet er vanlig og verdsettes høyt, og menighetene spiller ofte en aktiv og positiv rolle i lokalsamfunnet. Dermed blir den lokale forankringa sterk, og i Kitutu ble jeg positivt overraska over å se hvor levedyktig både menigheten og sykehuset virka.

I tillegg til sterk lokal forankring og en aktiv menighet, er det ingen tvil om at sykehusdirektøren spilte en viktig rolle her. Selvfølgelig når det gjelder driften av sykehuset, men også når det gjelder framdriften i ungdomssenteret. Sykehuset fungerer imponerte godt, med røngtenmaskin og annet utstyr i drift (ikke bare stuet sammen i en krok i påvente av en reparasjon eller snarere et mirakel), med solcellepanelsystem i drift, med handikapsenter i drift (inkl verksted av sko og proteser), forskning/kartlegging av hjemmeforhold og omsorgsmuligheter for tenåringsmødre, opplæringsprosjekt for tenåringsmødre, og mye mer. Nå står det på ønskelista hans: en kuvøse til (de var to bittesmå fortidlig-fødte der da jeg var der), en sykesal til slik at operasjonsstua og nyopererte blir mindre utsatt for infeksjonsrisiko, og et kjøretøy til å hente syke med (nå går mange først i noen timer for å komme til hovedveien, og deretter flere timer langs veien (for det finnes en kjørbar vei et godt stykke innover landet der) før de kommer til sykehuset - syke eller i veer...).

Her er sykehusdirektøren, temmelig trøtt i trynet, stakkars, etter å ha bli vekket til en lang og vanskelig nødoperasjon om natta. Pga mye regn gikk solcellepanelet tomt for strøm, og de måtte sette i gang nødaggregatet. Heldigvis gikk visst alt bra til slutt.

Etter flere timers operering, var det bare å skifte klær og vaske ansiktet, for en ny dag full av aktiviteter venta. Ungdomssenteret skulle ha en slags festmarkering, med masse taler og der elevene solgte noe av det de hadde laget (vi begynte på hjemveien samme ettermiddag, og kjøpte niste på turen fra bakerelevene). Her er en gjeng fra ungdomssenteret - de løp rundt i landsbyen og skapte blest om arrangementet og inviterte lokalbefolkningen til å komme:

Driftige damer i Kitutu

Jeg har jo ikke fortalt noe mer fra Kitutu... Dagene flyr og det er så vanvittig mye som skjer - jeg klarer nesten ikke henge med i svingene. Men, jeg kan ikke unnlate å si noe om de driftige unge damene og mennene jeg så på ungdomssenteret i Kitutu.

Flyktningehjelpen har startet prosjektet, og den lokale partneren er sykehuset i Kitutu. Når dette året er omme, trekker Flyktningehjelpen seg ut, og sykehuset må finne måter å holde hjulene på sentret i gang på egen hånd. Den fasen da den opprinnelige pengestøtten tar slutt, er en svært kritisk fase for slike bistandsprosjekter, men det ser ut som om Flyktningehjelpen har vært heldige med lokal partner i dette tilfellet, for lederen for sykehuset var svært engasjert og full av ideer. Oppløftende å se!

Ungdomssenteret er et sted der unge kvinner og menn kan komme og få yrkesopplæring og hjelp til å starte egne små bedrifter. I farten kommer jeg på murer-, snekker-, sy- og baker-linjer. Elevene som var der nå er snart ferdige, og da skal de starte små, kollektive bedrifter. Linjene er valgt utfra ønsker fra elevene og behov observert i lokalsamfunnet. Spennende opplegg!

På bildet under ser vi noen av bakerelevene. I bakgrunnen er en av skolebyggene med klasserom. Bakerpraksisen foregikk her ute i friluft uten vegger, men med tak mot regn og sol.

Her er to i full sving med å lage vafler! Som dere kan se, varmes vaffeljernet av glødende kull på en jernplate. Jeg smakte på noen av vaflene etterpå, og de var veldig gode.

I bakgrunnen på bildet over ser vi baksida på en av stekeovnene - der hvor ilden brant. På bildet under ser vi den samme stekeovnen fra framsida. Her satte de inn stekebrett med boller, rundstykker, og annet godt. Stekeovnen holder ikke akkurat jevn varme, viste det seg... De bollene som er innerst er nærme ilden, mens de nærmest døra nesten har kaldluft rundt seg. Så enhver kan velge bakverk utfra sin smak - brent, middels, nesten rå... (Men de tar brettene ut underveis, snur og setter de inn andre veien, slik at alt bakverket blir stekt sånn noenlunde.) Bakerlæreren har vært kokk hos norske misjonærer, og hadde blant annet serinakaker og kanelboller på pensum!

Sysselsetting er et nøkkelord i fattigdomsbekjempelse, og her har de vært bevisste på å undervise i ting som det er marked for i lokalsamfunnet, så det lover godt. Blir veldig spennende å følge med framover - både hvordan disse elevene klarer seg med bedriftene sine når de nå snart går ut av skolen, og hvordan det går med framtidsplanene til ungdomssenteret.

Sparehøne

En gruppe av de aller fattigste kvinnene i landsbyen. Alle har de barn som er syke av underernæring (kwashiorkor).

Samtaler, deler erfaringer, legger slagplan for en bedre vei videre.

Tema: Hvordan klare å spare når de daglige behovene er et stort sluk?

Kloke kvinner svarer: Om jeg legger penger til side, finner jeg dem lett fram igjen og bruker dem opp - til shorts til ungen som går naken, til mat for i dag. Ikke på tull, behovene er store og reelle, men om jeg bruker opp alt i dag, hvordan skal jeg da leve i morgen?

For å klare å spare, kjøper jeg en kylling for de pengene som jeg skal legge til side. Den går der og vokser og blir til en høne, som legger egg, og får nye kyllinger. Hvis jeg skal legge til side mer, kjøper jeg en voksen høne. Når en krise skjer, når jeg får en stor sykehusregning, eller når skolepengene for neste semester skal betales: Da tar jeg en høne og selger den, og har kontanter til å betale med.

En sparegris er også mulig, men en gris koster ganske mye, så en sparehøne eller sparekylling er nok mest realistisk for disse kvinnene. Som "renter" på sparingen får de egg - dvs proteiner til barna!

Jeg måtte bare gi meg ende over. Så smarte som de er!

Kvinnebønnedag 8. mars

-->

Jeg har vært med på kvinnebønnedag i dag. Det var en utsatt markering av Kvinnenes internasjonale bønnedag som var forrige fredag, med program laget i Frankrike og med flyktninger som tema: ”Jeg var en fremmed og dere tok i mot meg” (Matt 25,35). Det var en veldig fin markering av kvinnedagen. Og veldig spesielt å være sammen med disse kvinnene i en bønnegudstjeneste med fokus på flyktningekvinner. 

Vi markerte dagen på tre forskjellige steder i Bukavu-området i dag. Jeg var med i Bagira. Her er et bildet jeg tok i høst av den kirka: 

Fotoapparatet mitt er dessverre ødelagt nå, men jeg vil prøve å beskrive litt med ord.

Jeg og kvinnelederen kom først, og kirka var helt tom. Så kommer en gammel dame, med slitte sandaler på føttene, slitt bluse i altfor stor størrelse, slitt kikwembe (et slags omslagsskjørt). Vi hilser, hun forteller at hun heter Anna. At hun er fra skogene lenger inn i landet. Hun forteller at interahamwe-rebellene drepte mannen hennes. Og barna hennes. Hun har født 12 barn, 10 levde opp, men bare 1 datter er igjen – de andre er drept. Selv flyktet hun til byen. Hun forteller hvordan hun lider, mangler et sted å sove, mangler mat.

I programmet laget i Frankrike, står det fortellinger fra flyktninger og innvandrere i Europa som kan leses høyt i gudstjeneste i de forskjellige landene rundt omkring i verden som er med på denne bønnedagen. Her hos oss i Bagira trenger vi ikke lese opp historier fra Europa. Vi har krig og flyktninger tett på oss.

Tidlig i gudstjenesten leser vi fra 3Mos19,33ff: ”Når en fremmed bor hos deg skal du ikke plage henne, men hun skal være som en av deres egne, du skal elske henne som deg selv”. Anna blir spurt om hun vil fortelle fra livet sitt, og det vil hun gjerne. Her er det søsterskap; mange gråter når hun forteller – noen av gjenkjennelse.

Jeg kom på hva som skjedde en søndag i kirka her i Bagira en gang i høst: 3 kvinner reiste seg. De hadde vært holdt fanget i skogene av en væpna gruppe i flere måneder, men hadde unnsluppet og flyktet. Da de etter lang tids gange i skogen omsider kom på en vei, ante de ikke hvor de var. Men noen pekte nedover veien og sa: "gå i den retningen til dere kommer til kirka". Det er "krisesenteret" her; det er "voldtektsmottaket".

Men tilbake til dagens bønnegudstjeneste: Så kom Kyrie-delen. ”Tilgi oss når vi glemmer loven om å ikke plage den fremmede iblant oss. Tilgi oss når vi ikke bryr oss.”

Kvinnene her i Bagira legger dessuten til noe som ikke står i programmet fra Frankrike. De takker for at de lever i fred akkurat nå, at de sover i hjemmene sine, at de ikke er på flukt. De takker for at ingen væpna grupper herjer i Bukavu og landsbyene omkring i dag. Kvinnene i Frankrike kunne kanskje ikke skrive det inn i programmet, men her lyder det ikke hult. Det er en ekte og genuin takknemlighet. De fleste – jeg antar alle – har opplevd væpna konflikt og flukt.

Og så ber vi for søstrene våre i Rutshuru og  omegn i Nord-Kivu, og i Fizi og Shabunda i våre egen provins, der det er kamper og herjing nå og tusenvis på flukt.

Sykehuset i Kitutu

På turen til Kitutu var omvisning på sykehuset et must. Kjempeimponerende! Sykehuset er delvis bygd av norsk pinsemisjon og norske bistandsmidler, og det var så oppløftende å se et velfungerende sykehus og entusiastisk personell.

Her er jeg på barneavdelinga – full av syke barn, og sikkert bekymra mødre og bestemødre, men da jeg kom og ville ta bilder av sykepleieren som veide og sjekka barna og var nøye med å ikke ta bilder der pasientene kunne identifiseres var de først og fremst veldig stolte og glade mødre og bestemødre som absolutt ville bli tatt bilde av på nært hold… Begynner med et slags oversiktsbilde som jeg også fikk til å ta. Myggnett på alle senger! (Malaria er en av de vanligste sykdommene ved sykehuset, med tropeklimaet i en regnskog er området naturlig nok ideelt for malariamygg...)

Skrekkhistorier handler om at norsk bistand har ført til "hvite elefanter", f.eks. sykehusbygninger som forfaller og der driften stanser opp. Her ser det derimot meget lovende ut. Staten dekker noe av lønningene, for det er et statlig godkjent sykehus - det eneste i området og betjener en stor befolkning. I tillegg får de inn pasientbetalinger, og får noen midler utenfra. Laboratoriet fungerer, røntgen og ultralydapparater fungerer. Solcellepanelet gir strøm til viktige apparater og lys når det er mørkt. Back-up-systemet med generator fungerer (det så jeg selv mens jeg var der - forteller mer om det senere). Det finnes rent, rennende vann. Det er pasienter, og det er medisinsk personale. Det er medisiner. Det var rent overalt. Det lukta desinfeksjon utenfor operasjonsstua. Det var orden. Det var håp.

I parentes

Livet stormer videre. Håper å skrive mer fra Kitutu veldig snart!

Enn så lenge har jeg skrevet litt om Petra Sveum (hun som var i bursdagen min og innvielsen min) og hennes gravferd/minneseremoni på den andre bloggen: misjonikongo.blogspot.com.

Og nå må jeg sove!

Lala salama (sov fredfullt). 

Kamper i nord

Denne uka har det dessverre vært nye kamper i Nord-Kivu, nord for Goma.

Tidligere i uka splitta M23 seg i to fraksjoner, og de to slåss nå mot hverandre. I tillegg er det en håndfull andre opprørsgrupper som slåss mot hverandre, så det er kamper i flere forskjellige byer/landsbyer nord for Goma bare de siste to døgnene. Natt til i dag flykta mer enn 4000 mennesker fra byen Bunagana, der de to M23-fraksjonene slåss både med kuler og bomber, og over grensa til Uganda.

Det er vanskelig å spå hvordan det vil utvikle seg, om det vil spre seg eller ikke, hvor lenge det vil vare, osv. Uansett utvikling er det tragisk at det akkurat nå er noen titalls drepte hver i flere byer, og at tusenvis av mennesker er på flukt - igjen. Som Ingeborg sukka: "for hvilken gang?"

"Veien" til Kitutu

Dagene flyr og det skjer så mye og jeg henger etter med mange ting – deriblant å fortelle fra turen til Kitutu. Så nå må jeg bare skrive noen ord. Noe av det som gjør det vanskelig å skrive er at jeg opplevde så mye og det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne. Jeg tror jeg begynner med kjøreturen - rett og slett fordi den setter ting litt i perspektiv, og vil være en hjelp til å forstå hvilke forhold de jobber under i Kitutu og hvilken bragd det er alt de får til.  

Kjøreturen til Kitutu gikk i grunnen veldig bra (bortsett fra på slutten da det begynte å regne, men jeg må skrive en hel bok bare fra denne ene turen om jeg skal fortelle alt, så dere får bare leve i uvitenhet, så forteller jeg litt om turen tilbake fra Kitutu her istedet). Men mens vi var i Kitutu regna det tett, og veien tilbake ble uframkommelig. Vi var spente på om vi måtte bli der lengre og vente på tørkevær, men siste morgenen stoppa regnet, og sola stekte som bare det og tørka opp gjørmen, så på ettermiddagen la vi i vei. Mesteparten av veien var i kjørbar stand igjen, så selv om det gikk sakte, gikk det definitivt framover. Men noen enorme "hull" av gjørme med uviss dybde møtte oss, og vi satte oss fast og måtte trekkes opp mer enn en gang.

Første gang var her:

Lastebilen som står på tørr grunn (med oransje førerhus) hadde satt seg fast først. Så kom to landcruisere med en stortingspolitiker i motsatt kjøreretning og dro opp lastebilen. Så kjørte de to landcruiserne til stortingspolitikeren i vei, og kjørte seg fast, så en av lastebilene som fortsatt stod på denne siden dro dem opp.  Så kjørte denne lastebilen i vei, og kjørte seg fast, og her er de i ferd med å feste kjetting slik at den lastebilen som står på tørr grunn dro den opp. Mennene nærmest svømte bort til lastebilen for å feste kjettingen, og de som jobbet nede i gjørmen hadde gjørme bokstavelig talt fra toppen av hodet og ned under fotsålen. 

Vi kjørte i to biler. "Vi" er en hjelpeorganisasjon som jeg var så heldig å få skyss med, Flyktningehjelpen. Hjelpeorganisasjoner kjører alltid i kolonne, dvs de er alltid minst to biler i følge. Det er delvis av sikkerhetsgrunner, men det handler også om å øke sjansen for å komme fram rent praktisk. Om én sitter fast, kan den andre dra. Det skjedde et par ganger på denne turen for oss, men den gangen på bildet måtte vi ha ekstern hjelp. (Slik var det også at stortingspolitikeren kjørte to biler.) Jeg var veldig heldig som fikk sitte på med Flyktningehjelpen, for selv har vi rett og slett ikke to biler som er bra nok til å kunne kjøre til Kitutu.

Det stod et uvisst antall (jeg gikk i surr i tellinga) lastebiler i kø på vår side av hullet og vente på å kjøre over (dvs kjøre litt, sette seg fast og så bli dratt opp), men etter én til fikk vi heldigvis slippe til. Her ser dere en av bilene våre, veien ut av "hullet" er fortsatt lang, men vi har allerede satt oss fast...

Som dere kan se var det to "kjørebaner" i gjørmehullet, så det var tross alt ganske effektivt. Til en hver tid var 2 kjøretøyer kjørt fast og/eller var i prosessen av å bli dratt opp, så selv om det ble en ganske bra pause på oss også nå, kunne det faktisk tatt dobbelt så lang tid...

Men om veien var vanskelig framkomstmessig, så var den i det minste ikke helt umulig. Det finnes da faktisk en vei, og det går ofte an å kjøre på den. Unntaket er om det regner - da er det ikke mulig, slik det er nå. Staben fra Flyktningehjelpen sov hos noen katolske munker, og de fortalte at bare et par uker tidligere hadde veien vært helt uframkommelig. Selv med motorsykkel kom de ikke fram - enda den bare trenger en smal sti! Nå starter regntida, og jeg hører at den skal vare helt til mai, så nå blir det svært vanskelig å reise til eller fra Kitutu på en god stund.

Men, det er ikke lenge siden det var enda verre. Da sykehuset, som jeg snart skal fortelle fra, ble bygd, måtte byggematerialene flys inn! Tenk dere hvor mye sement (og mye annet) som måtte til for å bygge et helt sykehus...

Det er derfor jeg begynner med denne fortellingen om veien - for å ha bakgrunnsstoff når jeg forteller om hvor mye fantastisk bra jeg så i Kitutu. Helt utrolig hva som går an på tross av mange odds imot.