Fattig og lite smart

I går leste jeg om noen interessante forskningsresultater. Temaet er ganske kontroversielt: forholdet mellom fattigdom og lav(ere) mental kapasitet.

Det finnes flere studier som viser at det er en sammenheng, men som ikke har forklart denne sammenhengen - altså hva kommer først, høna eller egget. Selv om det knapt er stuerent å si det rett ut, så ligger det en holdning av "de er fattige fordi de er dumme" (evt "fordi de ikke er så smarte som meg") under mye politisk retorikk og i mange fordommer. Det gjelder innad i den norske velferdsstaten, og mellom rike og fattige land. Det er lett å "blame the victim", å peke på en mangel/feil hos den som er fattigere som forklaring - enten det er folk som "går på sosialen" i Norge eller "de der i Afrika".

Selv om det ikke er veldig vanlig å høre en slik argumentasjon eksplisitt uttalt, så ligger den ofte og lurer under fordommene våre. Noen vil benekte hele sammenhengen, og mene at det er diskriminerende eller uakseptabelt å påpeke at det finnes et forhold mellom fattigdom og mental kapasitet. (Noe som kanskje tyder på at de innerst inne tror på sammenhengen og tror at det er mental kapasitet som forårsaker fattigdom - hvorfor skulle det ellers være så ille å si noe om det?) Dessto mer modig av de som står bak studien jeg leste om i går: de har nemlig forsøkt å teste ut hvordan sammenhengen er - hva kommer først, hva forårsaker det andre?

De tok for seg en gruppe sukkerrørsbønder. Pga jordbrukssyklusen er de i veldig varierende økonomisk situasjon gjennom et år: all inntekt kommer etter salg av innhøstinga, mens alle utgifter kommer på foran (og de tar til og med opp lån i forkant og er i en periode svært fattige).

Resultatene viser at i perioder da de var svært fattige, gjorde de det mye dårligere på kognitive tester enn i perioder da de var velstående.

Konklusjonen er at mennesker som lever i fattigdom bruker mye mental energi og kapasitet på økonomiske bekymringer, og har mindre igjen til å bruke på andre oppgaver.

Dette er en løk med mange lag, men et av lagene som jeg synes er interessant, er at de menneskene som viste lav mental kapasitet under fattige kår, de samme menneskene viste høy mental kapasitet når de hadde det økonomisk bra. Da er det håp! tenker jeg.

Det er et godt argument for gode velferdsordninger, og jeg tenker på Basic Income Grant som var et hett tema i Sør-Afrika, og selvfølgelig på ordningene vi har i Norge. Det lønner seg å ha et system hvor folk har det nødvendigste for å overleve, for da får de mentalt overskudd til å ta gode beslutninger og valg og løse andre oppgaver i livene sine.

Det er også et godt argument for forskjellige lokalsamfunnsutviklingsprosjekter her. Damene med de underernærte barna bør hjelpes til å få hodet over vannet - det vil være med å istandsette dem til gode valg og gode oppgaveløsninger i livene deres og livene til barna deres. Da er ikke tanken at vi må "hjelpe de stakkarene for de får ikke til noe selv", men at vi må "hjelpe dem i gang så de får bedre forutsetninger til å få det til selv" - slik som jeg selv har det økonomisk trygt og dermed forutsetninger for å ta gode valg og løse andre oppgaver.

PS: Siden jeg nevnte damene med de underernærte barna vil jeg bare kjapt si at når jeg nå er tilbake i Bukavu så har jeg fått se at håret har endra seg til det bedre, huden har endra seg til det bedre - de har ikke lenger symptomer på underernæring (kwashiorkor/bwaki), de spiser og ser godt ut!