Sorg

Hjerteskjærende trist nyhet denne uka: den kjære kokken her gikk bort. Bashombe var en god rådgiver og en god samtalepartner - en av mine viktigste støttespillere.

Ikke noe begravelsesbyrå ordna opp i ting, men kanskje er det greit. Det var godt å ordne med praktiske ting: Likhuset, kiste, bil som var stor nok til å få plass til kista.

Begravelsen var allerede neste dag, og igjen var morgenen fylt med praktiske forberedelser: Skaffe nok biler, nok sjåfører, drivstoff i alle bilene. Ris, bønner, matolje.

Først skulle det være en liten seremoni i huset han bodde i her i Bukavu, før vi kjørte til hjemstedet hans Kakwende for jordfestelsen.

Vi kom inn i den lille stua, stappfull av kvinner som satt på gulvet og sørga sammen med enka. Lavmælt gråt, fin sang.

Så ble kista båret inn, og forsamlingen brøt ut i høylydt klage. Hyl, skrik og rop. Det var voldsomt. Det var så fullt at vi stod på tærne til hverandre, og alle gråt med fakter og høye lyder.

Kanskje er det en sunn sørgekultur her. Sorgen uttrykkes på en intens måte. Men så legger man den av seg - man vasker den faktisk av seg etter et visst antall dager - og så går man videre i livet.

Etter en stund ble det bedt en bønn og sagt noen ord. Siden vi skulle helt til Kakwende, kunne ikke seremonien vare lenge. Men siden ikke alle kunne være med til Kakwende, ble kista åpnet så de som ønsket kunne få se ham. Så gikk vi ut mens gråten fortsatte høyt. Det var på en måte godt. Det var fritt fram til å gråte hemningsløst. Hulk, hikst, snørr og tårer, langtrukne ul. Alt var velkomment.

Så kjørte vi en kolonne av sted. Bilen jeg satt i punkterte et dekk. Det tok lang tid å få skifta, så vi ble hengende langt etter de andre, men kom oss omsider videre. Så kom vi til en lastebil som satt fast i gjørma og sperra veien. Men kom oss forbi. Så en buss som satt fast og sperra veien, men vi kom oss forbi etter ganske kort tid. Så to lastebiler som stod helt fullstendig fast og ingen kom forbi verken oppover eller nedover. Køen ble lengre og lengre i begge ender, mens vi venta på en maskin fra gullgraverselskapet som skulle komme og få dem opp. Vi fikk beskjed om at bilen med kista hadde kommet fram. Vi stod fortsatt fast. Vi fikk beskjed om at de ikke kunne vente lenger, men at begravelsen starta. Og vi stod fortsatt fast. Heldigvis fikk jeg sendt beskjed om at vi satt fast, men at noen måtte hilse fra oss, fra misjonærbarna, osv.

Omsider kom maskina fra gullgraverselskapet, og en møysommelig prosess starta, men omsider var lastebilene oppe og vi forbi.

Da vi kom fram var begravelsen ferdig. Noen av de andre som hadde kommet i tide, ville snu og dra tilbake til Bukavu med en gang. Veien var jo forferdelig og vi ville hjem før det ble mørkt. Men da la jeg snille-Ingrid bort, og sa med lynende øyne at ingen fikk dra - vi skulle se graven.

Så gikk vi ned langs veien forbi skolen og videre ned en sti et stykke i skogen på utsida av skolene og bibelskolen (for de som er kjente). Om begravelsen var over, så var det fortsatt noen hundre gjester til stede, og selvfølgelig hele familien. Vi fra misjonsstasjonen på Nyawera fikk en liten sørgehøytid der ved grava. Så samla alle seg, og jeg leste høyt kondolansehilsener fra Norge. Verst var det å hilse fra Ingeborg. Da var det godt at det var fritt fram for høylydte uttrykk for sorg. Om jeg måtte stoppe av og til for å gråte høyt så gjorde det ingenting. Tvert imot var det riktig og viktig, og alle gråt med.