Jeg har fått med meg at det ikke er noen utviklingsminister i Norge lenger. Nå er hjelpearbeid og utviklingsarbeid under utenriksministeren igjen. Og dermed tettere knyttet til å tjene norske interesser.
Det har det kanskje alltid vært? Å hjelpe andre uten egeninteresse er kanskje en myte?
Jeg begynte å fabulere: hva er min egen motivasjon?
Tja, jeg vet ikke om jeg har noe klart svar.
Et aspekt er helt klart at det finnes behov. Med alt som finnes av urettferdighet og lidelse i verden, er det noe i meg som roper - både til meg selv og til andre - "Jammen gjør noe da!". Ikke bare sitt der, ikke bli apatisk, ikke vær likegyldig. Det er jeg og du og oss alle som kan gjøre noe - utgjøre noen små forskjeller, som alene betyr noe for noen og som til sammen betyr mye for mange.
Men dette med behov som drivkraft kan være en felle på flere måter. For det ene kan jeg fort lure meg selv til å tro at det er opp til meg. Men jeg vet jo så inderlig godt at det er bare en selv som kan gjøre noe vesentlig i sitt eget liv. Prøv å gi meg et råd som jeg ikke gjenkjenner fra mitt eget liv, og se effekten: sannsynligvis ingen ting. Jeg må komme dit selv.
Dessuten kan behov-drivkraften fort føre meg i en grøft som heter skyldfølelse. Om motivasjonen er at man "burde" gjøre ditt og datt for å hjelpe andre, så blir det en negativ kraft både i eget og andres liv.
Ideelt sett skulle det være noe med håp som er drivkraften. Fordi jeg har et håp om forandring, noe bedre. Jeg tror på at forandring er mulig. At vi kan fremme rettferdighet.
Der burde solidaritet være mulig.
Vi vet at det hjelper lite å gi en person en fisk. Da blir hun mett i dag, men er sulten igjen i morgen. Men lær henne å fiske, og hun kan mette seg selv resten av livet.
Her er et aspekt av verdifull solidaritet og samhandling: lær henne å fiske. Jeg kan altså lære bort noe som er verdifullt og gir langsiktig mening for en annen.
Men bildet er for enkelt i forhold til hvor vanskelig livet i den virkelige verdenen er. Hva hjelper det å kunne å fiske om du ikke har fiskeutstyr? Hva om det ikke finnes fisk i elva? Tenk om det er en stor fabrikk lenger opp som pøser ut gifter i vannet som dreper alt liv. Eller om store multinasjonale trålere tar all fisken så vår lokale fiskekvinne ikke har noe fisk igjen.
Når vi er over på strukturelle faktorer som påvirker menneskers liv åpner det seg et vell av muligheter for solidaritet. Vi kan kjempe mot klimaendringer som går først og mest ut over de fattigste. Vi kan kjempe for gjeldslette. Vi kan handle rettferdig.
Og noen små hverdagshandlinger. Som å smile og si "hei!" og anerkjenne hverandre som mennesker.
Det har det kanskje alltid vært? Å hjelpe andre uten egeninteresse er kanskje en myte?
Jeg begynte å fabulere: hva er min egen motivasjon?
Tja, jeg vet ikke om jeg har noe klart svar.
Et aspekt er helt klart at det finnes behov. Med alt som finnes av urettferdighet og lidelse i verden, er det noe i meg som roper - både til meg selv og til andre - "Jammen gjør noe da!". Ikke bare sitt der, ikke bli apatisk, ikke vær likegyldig. Det er jeg og du og oss alle som kan gjøre noe - utgjøre noen små forskjeller, som alene betyr noe for noen og som til sammen betyr mye for mange.
Men dette med behov som drivkraft kan være en felle på flere måter. For det ene kan jeg fort lure meg selv til å tro at det er opp til meg. Men jeg vet jo så inderlig godt at det er bare en selv som kan gjøre noe vesentlig i sitt eget liv. Prøv å gi meg et råd som jeg ikke gjenkjenner fra mitt eget liv, og se effekten: sannsynligvis ingen ting. Jeg må komme dit selv.
Dessuten kan behov-drivkraften fort føre meg i en grøft som heter skyldfølelse. Om motivasjonen er at man "burde" gjøre ditt og datt for å hjelpe andre, så blir det en negativ kraft både i eget og andres liv.
Ideelt sett skulle det være noe med håp som er drivkraften. Fordi jeg har et håp om forandring, noe bedre. Jeg tror på at forandring er mulig. At vi kan fremme rettferdighet.
Der burde solidaritet være mulig.
Vi vet at det hjelper lite å gi en person en fisk. Da blir hun mett i dag, men er sulten igjen i morgen. Men lær henne å fiske, og hun kan mette seg selv resten av livet.
Her er et aspekt av verdifull solidaritet og samhandling: lær henne å fiske. Jeg kan altså lære bort noe som er verdifullt og gir langsiktig mening for en annen.
Men bildet er for enkelt i forhold til hvor vanskelig livet i den virkelige verdenen er. Hva hjelper det å kunne å fiske om du ikke har fiskeutstyr? Hva om det ikke finnes fisk i elva? Tenk om det er en stor fabrikk lenger opp som pøser ut gifter i vannet som dreper alt liv. Eller om store multinasjonale trålere tar all fisken så vår lokale fiskekvinne ikke har noe fisk igjen.
Når vi er over på strukturelle faktorer som påvirker menneskers liv åpner det seg et vell av muligheter for solidaritet. Vi kan kjempe mot klimaendringer som går først og mest ut over de fattigste. Vi kan kjempe for gjeldslette. Vi kan handle rettferdig.
Og noen små hverdagshandlinger. Som å smile og si "hei!" og anerkjenne hverandre som mennesker.
No comments:
Post a Comment