Sykehuset i Kitutu

På turen til Kitutu var omvisning på sykehuset et must. Kjempeimponerende! Sykehuset er delvis bygd av norsk pinsemisjon og norske bistandsmidler, og det var så oppløftende å se et velfungerende sykehus og entusiastisk personell.

Her er jeg på barneavdelinga – full av syke barn, og sikkert bekymra mødre og bestemødre, men da jeg kom og ville ta bilder av sykepleieren som veide og sjekka barna og var nøye med å ikke ta bilder der pasientene kunne identifiseres var de først og fremst veldig stolte og glade mødre og bestemødre som absolutt ville bli tatt bilde av på nært hold… Begynner med et slags oversiktsbilde som jeg også fikk til å ta. Myggnett på alle senger! (Malaria er en av de vanligste sykdommene ved sykehuset, med tropeklimaet i en regnskog er området naturlig nok ideelt for malariamygg...)

Skrekkhistorier handler om at norsk bistand har ført til "hvite elefanter", f.eks. sykehusbygninger som forfaller og der driften stanser opp. Her ser det derimot meget lovende ut. Staten dekker noe av lønningene, for det er et statlig godkjent sykehus - det eneste i området og betjener en stor befolkning. I tillegg får de inn pasientbetalinger, og får noen midler utenfra. Laboratoriet fungerer, røntgen og ultralydapparater fungerer. Solcellepanelet gir strøm til viktige apparater og lys når det er mørkt. Back-up-systemet med generator fungerer (det så jeg selv mens jeg var der - forteller mer om det senere). Det finnes rent, rennende vann. Det er pasienter, og det er medisinsk personale. Det er medisiner. Det var rent overalt. Det lukta desinfeksjon utenfor operasjonsstua. Det var orden. Det var håp.