Det var flere ting som var oppmuntrende på Kitutu-turen. En av dem var at vannkrana på skolen fortsatt fungerte!
Igjen et eksempel på et utviklingsprosjekt som slett ikke ligger ødelagt eller ubrukt etter noen år! Vannprosjektet som pinsemisjonen var partner i (med finansiering fra norske bistandsmidler) gir fortsatt tilgang på rent vann blant annet på sykehuset og her på skolen som bildet er fra. Mine første måneder her i Bukavu ga meg et nytt perspektiv på verdien av å ha tilgang på vann (og forskjellen på rent og skittent vann!), så det gjør nok noe med hvordan jeg ser på vannkraner. Da vi gikk over skolegården, og jeg så denne vannkrana i bruk, bråstoppa jeg av forundring - at det går an å se noe slikt i brukbar stand! Moro!
Et annet prosjekt fra noen år tilbake er denne flystripa:
Den lokale menigheten klarer fortsatt å vedlikeholde den så den kan brukes av fly. Om du lurer på behovet for fly, kan du jo skrolle nedover til blogginnlegget mitt fra kjøreturen vår... :) I perioder er veien helt uframkommelig - selv med motorsykkel, fortalte de italienske munkene oss. Det går for tiden ikke noe fast rutefly hit, men forskjellige organisasjoner og kompanier bruker flystripa til å fly inn forsyninger, ikke minst drivstoff, som så fraktes med videre med helikopter. Flystripa betjener nemlig et kjempeområde (bl.a. Shabunda), hvorav store deler er uframkommelig med kjøretøy.
Mens jeg var nede og titta på flystripa kom det et helikopter for å hente forsyninger:
Det å ha en så sterk tilknytning til lokalbefolkning er en kjempestor fordel og en nesten uunnværlig hjelp for at virkningene av slike prosjekter skal være gode også i det lange løp. Flystripa har som sagt den lokale menigheten et eierforhold til. Skolesystemet her i Kongo er annerledes enn i Norge, så det er kirka som driver mange skoler, helsesentre, sykehus, m.m. (men innenfor nasjonale standarder når det gjelder pensum i skolene, så det er ikke som kristne privatskoler i Norge som har et annet pensum/en annen pedagogikk enn offentlige skoler - her i Kongo er pensum og pedagogikk likt). Menighetene har dermed et eierforhold til det som skjer i skolene også - f.eks. når det gjelder vannkrana i det øverste bildet. Forholdet til tro og religion er også annerledes her i Kongo enn i Norge, og det å tilhøre og være aktiv i en menighet er vanlig og verdsettes høyt, og menighetene spiller ofte en aktiv og positiv rolle i lokalsamfunnet. Dermed blir den lokale forankringa sterk, og i Kitutu ble jeg positivt overraska over å se hvor levedyktig både menigheten og sykehuset virka.
I tillegg til sterk lokal forankring og en aktiv menighet, er det ingen tvil om at sykehusdirektøren spilte en viktig rolle her. Selvfølgelig når det gjelder driften av sykehuset, men også når det gjelder framdriften i ungdomssenteret. Sykehuset fungerer imponerte godt, med røngtenmaskin og annet utstyr i drift (ikke bare stuet sammen i en krok i påvente av en reparasjon eller snarere et mirakel), med solcellepanelsystem i drift, med handikapsenter i drift (inkl verksted av sko og proteser), forskning/kartlegging av hjemmeforhold og omsorgsmuligheter for tenåringsmødre, opplæringsprosjekt for tenåringsmødre, og mye mer. Nå står det på ønskelista hans: en kuvøse til (de var to bittesmå fortidlig-fødte der da jeg var der), en sykesal til slik at operasjonsstua og nyopererte blir mindre utsatt for infeksjonsrisiko, og et kjøretøy til å hente syke med (nå går mange først i noen timer for å komme til hovedveien, og deretter flere timer langs veien (for det finnes en kjørbar vei et godt stykke innover landet der) før de kommer til sykehuset - syke eller i veer...).
Her er sykehusdirektøren, temmelig trøtt i trynet, stakkars, etter å ha bli vekket til en lang og vanskelig nødoperasjon om natta. Pga mye regn gikk solcellepanelet tomt for strøm, og de måtte sette i gang nødaggregatet. Heldigvis gikk visst alt bra til slutt.
Etter flere timers operering, var det bare å skifte klær og vaske ansiktet, for en ny dag full av aktiviteter venta. Ungdomssenteret skulle ha en slags festmarkering, med masse taler og der elevene solgte noe av det de hadde laget (vi begynte på hjemveien samme ettermiddag, og kjøpte niste på turen fra bakerelevene). Her er en gjeng fra ungdomssenteret - de løp rundt i landsbyen og skapte blest om arrangementet og inviterte lokalbefolkningen til å komme:
Igjen et eksempel på et utviklingsprosjekt som slett ikke ligger ødelagt eller ubrukt etter noen år! Vannprosjektet som pinsemisjonen var partner i (med finansiering fra norske bistandsmidler) gir fortsatt tilgang på rent vann blant annet på sykehuset og her på skolen som bildet er fra. Mine første måneder her i Bukavu ga meg et nytt perspektiv på verdien av å ha tilgang på vann (og forskjellen på rent og skittent vann!), så det gjør nok noe med hvordan jeg ser på vannkraner. Da vi gikk over skolegården, og jeg så denne vannkrana i bruk, bråstoppa jeg av forundring - at det går an å se noe slikt i brukbar stand! Moro!
Et annet prosjekt fra noen år tilbake er denne flystripa:
Den lokale menigheten klarer fortsatt å vedlikeholde den så den kan brukes av fly. Om du lurer på behovet for fly, kan du jo skrolle nedover til blogginnlegget mitt fra kjøreturen vår... :) I perioder er veien helt uframkommelig - selv med motorsykkel, fortalte de italienske munkene oss. Det går for tiden ikke noe fast rutefly hit, men forskjellige organisasjoner og kompanier bruker flystripa til å fly inn forsyninger, ikke minst drivstoff, som så fraktes med videre med helikopter. Flystripa betjener nemlig et kjempeområde (bl.a. Shabunda), hvorav store deler er uframkommelig med kjøretøy.
Mens jeg var nede og titta på flystripa kom det et helikopter for å hente forsyninger:
Det å ha en så sterk tilknytning til lokalbefolkning er en kjempestor fordel og en nesten uunnværlig hjelp for at virkningene av slike prosjekter skal være gode også i det lange løp. Flystripa har som sagt den lokale menigheten et eierforhold til. Skolesystemet her i Kongo er annerledes enn i Norge, så det er kirka som driver mange skoler, helsesentre, sykehus, m.m. (men innenfor nasjonale standarder når det gjelder pensum i skolene, så det er ikke som kristne privatskoler i Norge som har et annet pensum/en annen pedagogikk enn offentlige skoler - her i Kongo er pensum og pedagogikk likt). Menighetene har dermed et eierforhold til det som skjer i skolene også - f.eks. når det gjelder vannkrana i det øverste bildet. Forholdet til tro og religion er også annerledes her i Kongo enn i Norge, og det å tilhøre og være aktiv i en menighet er vanlig og verdsettes høyt, og menighetene spiller ofte en aktiv og positiv rolle i lokalsamfunnet. Dermed blir den lokale forankringa sterk, og i Kitutu ble jeg positivt overraska over å se hvor levedyktig både menigheten og sykehuset virka.
I tillegg til sterk lokal forankring og en aktiv menighet, er det ingen tvil om at sykehusdirektøren spilte en viktig rolle her. Selvfølgelig når det gjelder driften av sykehuset, men også når det gjelder framdriften i ungdomssenteret. Sykehuset fungerer imponerte godt, med røngtenmaskin og annet utstyr i drift (ikke bare stuet sammen i en krok i påvente av en reparasjon eller snarere et mirakel), med solcellepanelsystem i drift, med handikapsenter i drift (inkl verksted av sko og proteser), forskning/kartlegging av hjemmeforhold og omsorgsmuligheter for tenåringsmødre, opplæringsprosjekt for tenåringsmødre, og mye mer. Nå står det på ønskelista hans: en kuvøse til (de var to bittesmå fortidlig-fødte der da jeg var der), en sykesal til slik at operasjonsstua og nyopererte blir mindre utsatt for infeksjonsrisiko, og et kjøretøy til å hente syke med (nå går mange først i noen timer for å komme til hovedveien, og deretter flere timer langs veien (for det finnes en kjørbar vei et godt stykke innover landet der) før de kommer til sykehuset - syke eller i veer...).
Her er sykehusdirektøren, temmelig trøtt i trynet, stakkars, etter å ha bli vekket til en lang og vanskelig nødoperasjon om natta. Pga mye regn gikk solcellepanelet tomt for strøm, og de måtte sette i gang nødaggregatet. Heldigvis gikk visst alt bra til slutt.
Etter flere timers operering, var det bare å skifte klær og vaske ansiktet, for en ny dag full av aktiviteter venta. Ungdomssenteret skulle ha en slags festmarkering, med masse taler og der elevene solgte noe av det de hadde laget (vi begynte på hjemveien samme ettermiddag, og kjøpte niste på turen fra bakerelevene). Her er en gjeng fra ungdomssenteret - de løp rundt i landsbyen og skapte blest om arrangementet og inviterte lokalbefolkningen til å komme:
No comments:
Post a Comment