Noe av det "I muse on" (≈ jeg funderer på) handler om hvordan skape fred. Den løken har mange lag, men la meg begynne med småskala konkret fysisk vold.
Nesten all den volden som jeg har sett på nært hold har vært relasjonell vold. Mye har vært forankret i en oppfatning og/eller et ønske om at "den personen er min". Jeg har sett jenter slåss med hverandre fordi begge mener at en bestemt gutt "er min". Jeg har sett gutter banke jenter fordi jenta har gjort noe som motsier at hun "er min". Jeg har sett gutter angripe gutter fordi han har tatt hun som "er min".
Interessant nok tror jeg ikke at jeg har sett ei jente angripe en gutt fordi han har gjort noe som motsier at han er hennes, f.eks. kyssa ei anna jente. Når et slikt kyss har blitt oppdaga, har jeg derimot ofte sett at jenta har angrepet den andre jenta.
Det sier en hel del om kjønnsrolleoppfatninger, om synet på kvinnelighet og mannelighet, og slike oppfatninger tror jeg spiller en nøkkelrolle i fredsskaping.
Jeg har kommet på ett tilfelle der jeg så vold på nært hold som ikke var relasjonell - der utøverne og den som overlevde det ikke kjente hverandre og ikke hadde annen forbindelse enn å befinne seg på samme sted til samme tid: Jeg satt på fortauet som vanlig (dette er i Durban der jeg jobba med hjemløse ungdommer som bodde ute på gata), da tre av de eldre gutta går til angrep på en forbipasserende ung mann. De banker han med voldsom kraft (om mannen gjør motstand, og de derfor må slå han, eller ikke kan jeg ikke si med sikkerhet, men jeg tror kanskje at han gjorde motstand), tar lommebok og mobil, og stikker.
Etterpå forteller de som jeg satt sammen med at de tre gutta hadde spurt dem om de trodde det var greit at de gjorde det mens jeg så på, og et par av dem hadde stilt en slags garanti om at det kom til å være greit. Med "å være greit" viste det seg at de mente at jeg ikke kom til å gripe inn og ødelegge ranet eller angi dem til politiet etterpå (jeg visste jo ansiktene deres, navnene deres, hvor de pleide å holde til, osv).
Nå føles det rart å sitte inne i en leilighet på et annet kontinent - mett, kulturell (skal i teater i kveld), flittig språkstudent, kristelig (lest om kjærlighet og å vandre i lyset i 1. Johannesbrev i morges) - og skrive om å ikke ødelegge et ran eller ikke angi noen etter et ran. Sannheten er at tanken slo meg ikke engang. For det første ville det ha knust all tillit og gjort det umulig for meg å gjøre noe på gata etterpå, i hvert fall noe dypt, kanskje noe i det hele tatt. For det andre tror jeg ikke at det ville hjulpet. Et fengselsopphold vil ikke skape noe nytt, noe konstruktivt, noe av håp og fred i disse guttenes liv.
Men hva hjelper? Jeg innrømmer at jeg drømmer om et idyllisk sted på landet med dyrking av mat og stell av dyr. Jeg tror det er noe med nærkontakt til matproduksjon og ikke minst med omsorg mellom levende vesener som legger til rette for legedom og livsmot. Men ville det vært nok å dra disse guttene med seg til et slikt idyllisk sted? Det hjelper å komme bort fra sitt gamle miljø, fra byen, fra gata. Men de ville neppe vært fornøyde særlig lenge med å gå og gjøre "kvinnfolkarbeid" som å stelle i åkeren (i mange afrikanske samfunn er det kvinnene som er jordbrukere), eller bli reintegrert som nyttige samfunnsborgere og ha en lavt betalt jobb som lagergutt på Spar.
Denne vinningsvolden er nemlig også nært knyttet til oppfatninger om hva det vil si å være en ekte mann. Og som ranere er de ekte menn. For det første: de skaffer inntekt. Det er svært viktig i vanlige oppfatninger av mannelighet. Den lavt betalte jobben som lagergutt på Spar gir liten inntekt og er kjedelig. Noen gutter fra gata som har prøvd seg på slike jobber blir mobba: Hvor blir det av spenningen og faren i en slik jobb? Hvordan får man vist mot og styrke? Dermed er vi inne på punkt nr 2: ved å rane viser de mot og styrke i en farefull situasjon. Virkelig "ekte menn". Eller?
De overser beleilig nok at det i hvert fall ikke kreves mye mot og i grunnen ikke så mye styrke heller når man er 3 mot 1. Ikke er det særlig farlig heller. Ingen som så på kommer til å angi dem til politiet. Vi vet inderlig vel (meg selv inkludert) at hevnen kommer til å være fryktelig når de kommer ut igjen.
Om de ikke kommer til et punkt da de kjenner at det er meningsløst, det er ikke verdt det - eller, at det er verdt andres mobbing av pinglejobb fordi jeg selv kjenner at å stå for andre verdier er viktig og riktig - er all verdens velmenende tiltak til liten nytte. En egen, indre overbevisning. Ofte en åndelig oppvåkning. Som er sterk nok til å stå i vær og vind ("vær og vind" er i dette tilfellet blant annet samfunnets dominerende oppfatninger av ekte mannfolk).
Så, hvordan skape fred? Vi kan alle - og bør - legge til rette for andres fred, men til syvende og sist kan den bare springe ut fra ens eget indres ønske om et annerledes liv, en annerledes verden.
Første steg blir kanskje å finne fram til det ønsket i mitt eget indre og mitt eget liv?
Nesten all den volden som jeg har sett på nært hold har vært relasjonell vold. Mye har vært forankret i en oppfatning og/eller et ønske om at "den personen er min". Jeg har sett jenter slåss med hverandre fordi begge mener at en bestemt gutt "er min". Jeg har sett gutter banke jenter fordi jenta har gjort noe som motsier at hun "er min". Jeg har sett gutter angripe gutter fordi han har tatt hun som "er min".
Interessant nok tror jeg ikke at jeg har sett ei jente angripe en gutt fordi han har gjort noe som motsier at han er hennes, f.eks. kyssa ei anna jente. Når et slikt kyss har blitt oppdaga, har jeg derimot ofte sett at jenta har angrepet den andre jenta.
Det sier en hel del om kjønnsrolleoppfatninger, om synet på kvinnelighet og mannelighet, og slike oppfatninger tror jeg spiller en nøkkelrolle i fredsskaping.
Jeg har kommet på ett tilfelle der jeg så vold på nært hold som ikke var relasjonell - der utøverne og den som overlevde det ikke kjente hverandre og ikke hadde annen forbindelse enn å befinne seg på samme sted til samme tid: Jeg satt på fortauet som vanlig (dette er i Durban der jeg jobba med hjemløse ungdommer som bodde ute på gata), da tre av de eldre gutta går til angrep på en forbipasserende ung mann. De banker han med voldsom kraft (om mannen gjør motstand, og de derfor må slå han, eller ikke kan jeg ikke si med sikkerhet, men jeg tror kanskje at han gjorde motstand), tar lommebok og mobil, og stikker.
Etterpå forteller de som jeg satt sammen med at de tre gutta hadde spurt dem om de trodde det var greit at de gjorde det mens jeg så på, og et par av dem hadde stilt en slags garanti om at det kom til å være greit. Med "å være greit" viste det seg at de mente at jeg ikke kom til å gripe inn og ødelegge ranet eller angi dem til politiet etterpå (jeg visste jo ansiktene deres, navnene deres, hvor de pleide å holde til, osv).
Nå føles det rart å sitte inne i en leilighet på et annet kontinent - mett, kulturell (skal i teater i kveld), flittig språkstudent, kristelig (lest om kjærlighet og å vandre i lyset i 1. Johannesbrev i morges) - og skrive om å ikke ødelegge et ran eller ikke angi noen etter et ran. Sannheten er at tanken slo meg ikke engang. For det første ville det ha knust all tillit og gjort det umulig for meg å gjøre noe på gata etterpå, i hvert fall noe dypt, kanskje noe i det hele tatt. For det andre tror jeg ikke at det ville hjulpet. Et fengselsopphold vil ikke skape noe nytt, noe konstruktivt, noe av håp og fred i disse guttenes liv.
Men hva hjelper? Jeg innrømmer at jeg drømmer om et idyllisk sted på landet med dyrking av mat og stell av dyr. Jeg tror det er noe med nærkontakt til matproduksjon og ikke minst med omsorg mellom levende vesener som legger til rette for legedom og livsmot. Men ville det vært nok å dra disse guttene med seg til et slikt idyllisk sted? Det hjelper å komme bort fra sitt gamle miljø, fra byen, fra gata. Men de ville neppe vært fornøyde særlig lenge med å gå og gjøre "kvinnfolkarbeid" som å stelle i åkeren (i mange afrikanske samfunn er det kvinnene som er jordbrukere), eller bli reintegrert som nyttige samfunnsborgere og ha en lavt betalt jobb som lagergutt på Spar.
Denne vinningsvolden er nemlig også nært knyttet til oppfatninger om hva det vil si å være en ekte mann. Og som ranere er de ekte menn. For det første: de skaffer inntekt. Det er svært viktig i vanlige oppfatninger av mannelighet. Den lavt betalte jobben som lagergutt på Spar gir liten inntekt og er kjedelig. Noen gutter fra gata som har prøvd seg på slike jobber blir mobba: Hvor blir det av spenningen og faren i en slik jobb? Hvordan får man vist mot og styrke? Dermed er vi inne på punkt nr 2: ved å rane viser de mot og styrke i en farefull situasjon. Virkelig "ekte menn". Eller?
De overser beleilig nok at det i hvert fall ikke kreves mye mot og i grunnen ikke så mye styrke heller når man er 3 mot 1. Ikke er det særlig farlig heller. Ingen som så på kommer til å angi dem til politiet. Vi vet inderlig vel (meg selv inkludert) at hevnen kommer til å være fryktelig når de kommer ut igjen.
Om de ikke kommer til et punkt da de kjenner at det er meningsløst, det er ikke verdt det - eller, at det er verdt andres mobbing av pinglejobb fordi jeg selv kjenner at å stå for andre verdier er viktig og riktig - er all verdens velmenende tiltak til liten nytte. En egen, indre overbevisning. Ofte en åndelig oppvåkning. Som er sterk nok til å stå i vær og vind ("vær og vind" er i dette tilfellet blant annet samfunnets dominerende oppfatninger av ekte mannfolk).
Så, hvordan skape fred? Vi kan alle - og bør - legge til rette for andres fred, men til syvende og sist kan den bare springe ut fra ens eget indres ønske om et annerledes liv, en annerledes verden.
Første steg blir kanskje å finne fram til det ønsket i mitt eget indre og mitt eget liv?
1 comment:
Tankevekkende, Ingrid!
Post a Comment