Familien - når det virkelig gjelder

Tida flyr, og mye skjer. Litt for mye til at jeg rakk å blogge noen dager, og nå har jeg brukt noen dager til å lande i gamlelandet. Den siste helga i Durban var superhektisk, og mandagen gikk det meste av tida med til å sitte veldig spent i rettssalen. Heldigvis ble utfallet gledelig - gutten ble løslatt og alle sakene hans henlagt. Han gikk ut med et lettet sinn - klar til å begynne på nytt med blanke ark. Det første han sa var at han ville besøke mammaen sin.

Jenta som ville gjøre opp med søstra si gikk det ikke fullt så bra med. Kontakten med søstra ble riktignok tatt opp igjen, men det er mye skuffelse og mange svik i bildet, så de trenger litt tid før tilliten er gjenoppretta. Det er ikke lett å være familien til ei som er rusavhengig. Det innebærer mange brutte løfter og slokna håp. Og det er vanskelig å bestemme seg for å gi jenta nok en sjanse - å tore å håpe enda en gang.

Enten man stirrer døden i hvitøyet og dermed kjenner på hva og hvem som virkelig betyr noe her i livet - slik jenta gjør - eller man har unnsluppet en stor fare og derfor plutselig får klarsyn og erkjenner hvem og hva som betyr noe her i livet - slik gutten gjorde da han ble løslatt - så er svaret på hva og hvem som betyr mest det samme: familien. Gutten ville besøke mammaen sin. Jenta lengter etter søstra si. Dette er ungdommer som på grunn av forskjellige problemer fant det beste å flytte hjemmefra og leve som hjemløse. De sover ute på fortauet ved et lyskryss. Det er ikke små eller enkle problemer som ligger bak. Delvis svært alvorlige. Delvis så alvorlige at det er vanskelig å skjønne at de lengter hjem. Men tilhørigheten, identiteten, kjernen av hvem man er når det røyner - den drar i retning familien allikevel.