Hoi, tida har flydd! Jammen lenge siden forrige blogginnlegg nå. Jeg skrev vel en gang tidligere at hvis det går lang tid mellom blogginnlegg, så kan det bety at ting går trått. Det er til en hvis grad tilfellet denne gangen også. Det er skikkelig tungt arbeid å jobbe med masteroppgaven. Det er selvfølgelig krevende rent akademisk, men det som virkelig er utfordrende er hvor hardt det er følelsesmessig. Det er tøft å sitte i Norge - å ha det så godt, og å være så langt unna - og skrive om fattigdom, lidelse, urettferdighet. Spesielt fordi det er så personlig.
Mange ganger i høst har jeg ønsket at jeg tok en mastergrad i politikk e.l. i stedet. Jeg kunne fortsatt skrevet om fattigdom og urettferdighet, men det ville vært mer på det teoretiske plan, mer abstrakt. Ikke så hjerteskjærende personlig. For alt jeg skriver om er kjøtt og blod. Dvs personer, og personer som jeg kjenner og er glad i.
Her er to små utdrag fra noe jeg skrev på torsdag. Begge utdragene er fra gruppeintervjuer med gutter:
A: For jenter, når de sover, så kommer gutter / når ei jente sover så kommer det en gutt og tar av buksene, og så / du vet en kniv?
B: Han setter kniven her
Ingrid: Åh, på halsen
A: Ja han setter kniven på halsen hennes, og så blir hun voldtatt.
-
B: Jeg også, jeg tok ham på fersken en gang. Han prøvde å ... (stille)
C: Han prøvde å ta av ham buksene
B: Da våkna jeg, og løp vekk. "Aaaaah! Han prøver å voldta meg!" Da våkna alle som sov rundt oss, og de så at jeg ikke løy. (...) De gjorde ingenting. Fordi de vet at han er en veldig, veldig, veldig, veldig
C: farlig
B: farlig mann
Så, som dere sikkert skjønner, er det ikke akkurat oppløftende. Eller emosjonelt enkelt. Jeg kjenner ikke bare gutten som opplevde voldtektsforsøket, men også han som prøvde å voldta ham. Jeg har sett ham gråte. Jeg har sett ham svett av nervøsitet før vi besøkte mammaen hans, og superlykkelig etter at besøket var vellykka. Jeg har med andre ord sett ham som mye mer enn en voldtektsmann - jeg har sett at han har vært ynkelig, redd, og at han har savna mammaen sin. Samtidig kjenner jeg fire yngre gutter som han har voldtatt eller prøvd å voldta (og vet om enda flere).
Det var selvfølgelig krevende å stå midt oppe i det også, men det er kanskje vanskeligere, eller i hvert fall vanskelig på en annen og minst like vanskelig måte, å være så langt unna. Livene deres er like tøffe, og det gjør vondt å ikke være en del av dem lenger.
Mange ganger i høst har jeg ønsket at jeg tok en mastergrad i politikk e.l. i stedet. Jeg kunne fortsatt skrevet om fattigdom og urettferdighet, men det ville vært mer på det teoretiske plan, mer abstrakt. Ikke så hjerteskjærende personlig. For alt jeg skriver om er kjøtt og blod. Dvs personer, og personer som jeg kjenner og er glad i.
Her er to små utdrag fra noe jeg skrev på torsdag. Begge utdragene er fra gruppeintervjuer med gutter:
A: For jenter, når de sover, så kommer gutter / når ei jente sover så kommer det en gutt og tar av buksene, og så / du vet en kniv?
B: Han setter kniven her
Ingrid: Åh, på halsen
A: Ja han setter kniven på halsen hennes, og så blir hun voldtatt.
-
B: Jeg også, jeg tok ham på fersken en gang. Han prøvde å ... (stille)
C: Han prøvde å ta av ham buksene
B: Da våkna jeg, og løp vekk. "Aaaaah! Han prøver å voldta meg!" Da våkna alle som sov rundt oss, og de så at jeg ikke løy. (...) De gjorde ingenting. Fordi de vet at han er en veldig, veldig, veldig, veldig
C: farlig
B: farlig mann
Så, som dere sikkert skjønner, er det ikke akkurat oppløftende. Eller emosjonelt enkelt. Jeg kjenner ikke bare gutten som opplevde voldtektsforsøket, men også han som prøvde å voldta ham. Jeg har sett ham gråte. Jeg har sett ham svett av nervøsitet før vi besøkte mammaen hans, og superlykkelig etter at besøket var vellykka. Jeg har med andre ord sett ham som mye mer enn en voldtektsmann - jeg har sett at han har vært ynkelig, redd, og at han har savna mammaen sin. Samtidig kjenner jeg fire yngre gutter som han har voldtatt eller prøvd å voldta (og vet om enda flere).
Det var selvfølgelig krevende å stå midt oppe i det også, men det er kanskje vanskeligere, eller i hvert fall vanskelig på en annen og minst like vanskelig måte, å være så langt unna. Livene deres er like tøffe, og det gjør vondt å ikke være en del av dem lenger.
No comments:
Post a Comment