For en dag det var i går! Herlige fredsprisutnevnelser, og bursdag til Desmond Tutu. Jeg må innrømme at jeg sitter med nesa for dypt i transkripter (eller hva det nå heter på norsk, altså avskriftene av lydopptak/intervjuer) for tida til å lese og følge opp så mye som jeg gjerne skulle gjort. Jeg vet altfor lite om alle tre damene, men det er over en uke mellom innleveringsfristen min og selve prisoverrekkelsen, så jeg får lese meg opp da :)
Enn så lenge tenker jeg i stikkordsformat:
- superkult at Leymah Gbawee fikk prisen! Jeg hadde faktisk hørt om sexnekt-kampanjene i Liberia og hvordan kvinnene brukte det som et maktmiddel for å få mennene til å slutte å krige. Rett og slett überkult.
- (jeg undrer meg riktignok over hvordan det var mulig - at mennene ikke ble voldelige mot konene og voldtok dem som motsvar, men det er kanskje fordi jeg sitter med nesa så dypt i historier fra gata i Durban, der menn som nektes sex svarer med mer vold. Jeg skal prøve å passe meg for å generalisere utover gateverdenen, og tar til meg med entusiasme eksemplet fra kvinnene i Liberia!)
- også spennende med den plassen bønn og ellers tro hadde i den samme fredsbevegelsen (der både kristne og muslimske kvinner kom sammen). Vi lever i et sekularisert samfunn i Vesten, og særlig Europa, og ikke minst Norge, og det finnes til og med en bred oppfatning om at religioner er kilden til krig. Det passer ikke med det jeg har opplevd andre steder i verden. Ikke minst i Kongo så jeg (utfra det lille jeg så, riktignok, jeg skal ikke påberope meg hele sannheten her og nå) at tro på Gud var en kilde til håp, til å jobbe for nasjonsbygging, til å motstå krigens redsler og ondskap, og til å bygge fred og forsoning. Likeledes så jeg i India at religion og tro var en kilde til å kjempe mot undertrykking og for fredelig og rettferdig framgang.
- jeg registrerer at noen mener presidenten i Liberia, Ellen Sirleaf-Johnson, ikke fortjener prisen, blant annet fordi hun ikke har gjort nok for å bekjempe korrupsjon. Min førstereaksjon er at en slik uttalelse er eurosentrisk og at de som sier dette ikke aner noe om den virkeligheten hun står i, men det tar for stor plass hvis jeg skal forklare, så det lar jeg ligge. Derimot tar jeg kritikk om at hun ikke har gjort nok for de fattigste i landet mer alvorlig. Men jeg leste en meget god kommentar i Dagsavisen, som sa noe om at det at hun har politiske motstandere og at opposisjonen angriper henne i politikken, og ikke gjennom kuppforsøk, viser at hun er prisen verdig. Jammen sant, med tanke på den blodige historien i landet.
- Tawakkul Karman var et ukjent navn for meg. Men flott at prisen retter søkelyset mot "den arabiske våren"! Og kjempebra at kvinner kommer i front som aktive deltakere og pådrivere, og ikke bare som ofre.
Men nå er det blitt sent (jeg ble avbrutt av et måltid og etterpå har jeg glemt å fortsette...) og jeg skal sove. God natt og god helg!
Enn så lenge tenker jeg i stikkordsformat:
- superkult at Leymah Gbawee fikk prisen! Jeg hadde faktisk hørt om sexnekt-kampanjene i Liberia og hvordan kvinnene brukte det som et maktmiddel for å få mennene til å slutte å krige. Rett og slett überkult.
- (jeg undrer meg riktignok over hvordan det var mulig - at mennene ikke ble voldelige mot konene og voldtok dem som motsvar, men det er kanskje fordi jeg sitter med nesa så dypt i historier fra gata i Durban, der menn som nektes sex svarer med mer vold. Jeg skal prøve å passe meg for å generalisere utover gateverdenen, og tar til meg med entusiasme eksemplet fra kvinnene i Liberia!)
- også spennende med den plassen bønn og ellers tro hadde i den samme fredsbevegelsen (der både kristne og muslimske kvinner kom sammen). Vi lever i et sekularisert samfunn i Vesten, og særlig Europa, og ikke minst Norge, og det finnes til og med en bred oppfatning om at religioner er kilden til krig. Det passer ikke med det jeg har opplevd andre steder i verden. Ikke minst i Kongo så jeg (utfra det lille jeg så, riktignok, jeg skal ikke påberope meg hele sannheten her og nå) at tro på Gud var en kilde til håp, til å jobbe for nasjonsbygging, til å motstå krigens redsler og ondskap, og til å bygge fred og forsoning. Likeledes så jeg i India at religion og tro var en kilde til å kjempe mot undertrykking og for fredelig og rettferdig framgang.
- jeg registrerer at noen mener presidenten i Liberia, Ellen Sirleaf-Johnson, ikke fortjener prisen, blant annet fordi hun ikke har gjort nok for å bekjempe korrupsjon. Min førstereaksjon er at en slik uttalelse er eurosentrisk og at de som sier dette ikke aner noe om den virkeligheten hun står i, men det tar for stor plass hvis jeg skal forklare, så det lar jeg ligge. Derimot tar jeg kritikk om at hun ikke har gjort nok for de fattigste i landet mer alvorlig. Men jeg leste en meget god kommentar i Dagsavisen, som sa noe om at det at hun har politiske motstandere og at opposisjonen angriper henne i politikken, og ikke gjennom kuppforsøk, viser at hun er prisen verdig. Jammen sant, med tanke på den blodige historien i landet.
- Tawakkul Karman var et ukjent navn for meg. Men flott at prisen retter søkelyset mot "den arabiske våren"! Og kjempebra at kvinner kommer i front som aktive deltakere og pådrivere, og ikke bare som ofre.
Men nå er det blitt sent (jeg ble avbrutt av et måltid og etterpå har jeg glemt å fortsette...) og jeg skal sove. God natt og god helg!
No comments:
Post a Comment