Mange gledens dager - men hva nå?

Takk til alle som har tenkt gode tanker for oss og bedt for oss! Vi har hatt mange gledens dager, og jeg tror jeg må skrive en post til snart for å fortelle om alt. Må nevne at gutten vår kom ut fra fengselet og er sammen med oss nå, men jeg skal fortelle mer om det senere, for visa er ikke over. Jeg skrev nettopp en mail om forbønn, og tror jeg må skrive litt av det samme her også.

Vi har hatt en fantastisk kongress. Gatebarna har hatt opplevelser for livet - og de har vokst og blomstret foran øynene våre. De har aldri tidligere opplevd å bli behandlet med respekt og kjærlighet. Her på kongressen snakker de med folk og blir behandlet som likemenn og likekvinner. De har jobbet som hjelpere sammen med en gruppe studenter - og ingen gjør forskjell på gatebarna og studentene. De blir behandlet som vanlige mennesker - og de begynner å føle seg som vanlige mennesker. De er vant til å bli behandlet som søppel, og selvbildet deres og selvfølelsen er såklart påvirket av det. Vi har laget en film sammen med dem, og viste den på kongressen i går. Etterpå gikk mange av dem opp på podiet og snakket - de har fått en ny selvsikkerhet og følelse av verdi, og føler ikke lenger at de må gjemme seg eller være stille. For meg er det største som har skjedd nettopp dette: at de begynner å føle seg som vanlige mennesker.

En av de store guttene brøt sammen i gråt i går. Jeg trodde noe forferdelig hadde skjedd, men kunne ikke forstå hva, for dette er gutter som ikke gråter verken av voldtekt, sult, knivstikking eller andre ting som kunne fått andre til å knekke. Han klarte etterhvert å hulke fram at han ikke gråter fordi han er lei seg, men fordi han er så overveldet av følelser - fordi han føler at vi bryr oss. Følelsen av å være elsket ble så overveldende for ham at han brøt sammen i sterk gråt.

I dag er siste dag av kongressen, og vi står foran en vond avskjed. Vi leter etter alternativer, men så langt har vi ingen, og det betyr at de må flytte tilbake til gata igjen i ettermiddag. De har spist vanlig, god mat - i stedet for rester i søppelkassene. De har dusjet i varmtvann og sovet innendørs i senger. Hver dag har vært en festdag for dem - faktisk så mye at vi ikke har gjort noen av de planlagte aktivitetene, f.eks å gå på kino - fordi gleden over å sove innedørs og bade i varmtvann og alt det andre de har opplevd har vært så stor at vi ikke har hatt kapasitet til å ta inn enda flere opplevelser.

Vi har allerede opplevd mirakler - hvorav følelsen av å være et likeverdig menneske kanskje er det største. Nå ber vi om et mirakel til. Hvor skal gatebarna dra i ettermiddag? Hva skal de kalle hjem? Lyskrysset de bor ved, busken de bor under, trappa de sover på? Eller finnes det et mirakel til for oss?