Monday, March 15, 2010

Lekser i stearinlys - hvis man er heldig

Vokst opp uten elektrisitet. Hatt lærere som ikke kan engelsk. Gått flere timer for å hente vann hver dag. Ikke spist på tre dager, og derfor slite med å konsentrere seg på skolen.

Det er det jeg har lest om i helga. Jeg har sittet hele helga og retta førsteårsoppgaver på spreng, og hatt en slitsom, krevende, interessant og givende tid. Det er helt utrolig hvilke livshistorier de kan fortelle - og det er helt utrolig imponerende at de har klart å komme til universitetet med en slik bakgrunn.

Oppgaven deres var nemlig å reflektere over livet sitt, og hvordan sosiale og strukturelle privilegier og vanskeligheter har påvirka dem (for eksempel i henhold til kjønn, klasse, "rase").

Nesten alle kommer fra dyp fattigdom. De færreste har hatt strøm hjemme, og hverdagen for veldig mange har inkludert å gå etter vann og ved for brensel etter skoletid, slik at det har blitt mørkt innen de er hjemme, og de må gjøre lekser i skinnet fra et stearinlys. Eller de kan ikke gjøre lekser i det hele tatt, fordi familien mener at jenter må gjøre alt husarbeid og bare guttene prioriteres pa skolen.

Jeg er helt over meg, jeg er så imponert! Det er ikke vanlig å studere i dette landet. Det er en kjempeprestasjon og et helt spesielt privilegium a komme til universitetet. Tenk å klare det med en slik bakgrunn!! Det er til å ta av seg hatten av. Dette er virkelig sterke og modige unge mennesker.

Disse studentene går i klasse med andre som har vokst opp under forhold vi norske vil tenke at er mer normalt - med strøm, med datamaskin, med nok penger til å kjøpe en kladdebok. Forestill deg hvor forskjellig utgangspunkt de har og hvor ulik sjanse de har til å lykkes: en som har vokst opp med foreldre som leser aviser og har datamaskin hjemme eller i hvert fall på skolen, og en som kommer fra en familie der alle andre er analfabeter og som aldri har sett en datamaskin før.

Det som er tankevekkende er at i en klasse på ca 300 studenter er sistnevnte det vanligste. De trenger selvfølgelig en annenn type oppfølging enn studenter som får hjelp og støtte hjemmefra. Vi må virkelig tenke ut hvordan vi best kan gjøre det. Jeg føler meg allerede stolt på deres vegne. Må de bare klare å bestå og fullføre studiet - og bringe endring i livene sine og i lokalsamfunnene!

3 comments:

Anonymous said...

Kjære Ingrid. Følger med deg på bloggen, og ber for deg! Klem Solveig i Alvdal

Adrenalynn said...

Hei,

Ville bare si at jeg leser bloggen din fast, og det er utrolig lærerikt og spennende - og tankevekkende. Takk skal du ha for at du gir oss et innblikk i livet der nede!

Ingrid. said...

Sa hyggelige kommentarer! Takk for tilbakemelding :-) Veldig oppmuntrende!