Noen yrkesskader er uunngåelige, og å se etter gatebarn er en av mine. I Beijing så jeg ingen.
Nå var jeg selvfølgelig ikke overalt, i hver eneste gate og hvert eneste område av hele byen, så det kan hende det finnes noen som jeg ikke så, men allikevel - det typiske storbyfenomenet, der man ikke kan unngå å se dem, vil jeg påstå at ikke eksisterer.
Det er mulig det har med ettbarnspolitikken å gjøre - at det ene barnet man får ha blir så høyt verdsatt at de vanlige årsakene til å flytte hjemmefra og dra til gata ikke er gjeldende eller framtredende i dette samfunnet. Én vanlig årsak er mishandling, spesielt i kombinasjon med å føle seg uønsket - og det er jo ikke helt ulogisk å tenke at uønskete barn er heller sjeldent i et samfunn med ettbarnspolitikk. En annen vanlig årsak er fattigdom. Fattigdom finnes også i Kina og i Beijing, men opplevelsen til barna er sannsynligvis annerledes enn i andre samfunn. Mens foreldre, og kanskje særlig mødre, i de fleste samfunn prioriterer barna høyt og heller ofrer noe av sin egen mat for at barna skal få nok, for eksempel, er det ikke nødvendigvis enkelt å gjøre det i tilstrekkelig grad for alle barna i en stor barneflokk. Har man bare ett barn, derimot, er det enklere å gi henne eller ham nok mat, skolegang, osv.
Vi så mange små barn som ble tatt med rundt av besteforeldrene, og det stemmer med det jeg har lest om at foreldrene er opptatt med å jobbe og tjene penger, mens besteforeldrene passer barna. Med fire besteforeldrene på ett barnebarn er det klart at det blir mye oppmerksomhet, og det kan kanskje stemme at det er færre gatebarn fordi det er lite vanskjøtsel og omsorgsforsømmelse.
Nå høres det kanskje ut som om jeg prøver å si at ettbarnspolitikk er bra, men det er ikke meninga. Jeg observerte bare at det ikke var noen (synlige) gatebarn i Beijing, og tenker høyt om hva som kanskje kan være (deler av) forklaringa. Forrige gang jeg var i Kina kom jeg i snakk med en unggutt på toget, som fortalte at det var vanskelig å være enebarn, blant annet fordi det er for mye press på dem i forhold til å realisere foreldrenes drømmer. Og apropos lite vanskjøtsel og omsorgsforsømmelse: seksuelt misbruk finnes i alle samfunn, og jeg kan aldri tenke meg noe annet enn at det finnes i Kina og Beijing også - uansett hvor dyrebart det ene barnet de får ha er og hvor godt det blir passet på. Seksuelt misbruk er den vanligste årsaken til å komme på gata blant jentene jeg kjenner i Durban. Forhåpentligvis finnes det andre steder for barna i Beijing å gå.
Men jeg innrømmer at jeg har meninger om størrelsen på barneflokker - og kanskje de er politiske ukorrekte. Jeg synes det er leit å ha flere barn enn man har kapasitet til å ta seg av. Jeg vil riktignok presisere at jeg mener det er et samfunnsproblem og ikke et individuelt/moralt problem. I land uten statlig sosialt sikkerhetsnett, må man ha forholdsvis mange barn for å sikre seg. I samfunn med høy barnedødelighet og høy arbeidsledighet, samtidig som det er avkommet sin oppgave å sørge for foreldrene i alderdommen, er det temmelig risikabelt å bare ha to barn. Dessverre er det også i disse samfunnene at det er veldig vanskelig å ta seg godt nok av barna sine - spesielt hvis de er mange.
Tenk deg selv at du er arbeidsledig, og det finnes ingen dagpenger og ingen sosialhjelp, og du har fem barn å brødfø. Dessuten må du betale skolepenger - fryktelig mye skolepenger - hvis de skal gå på en skole som er bra nok til at de virkelig har en reell sjanse til å komme seg oppover i livet. Hvordan i alle dager skal du få til det? Og så dør søstra di, og du får ansvaret får hennes fire barn i tillegg. Hva skal du gjøre nå? Hvordan skal disse barna fysisk overleve, først og fremst, dernest få god utdanning og helseoppfølging, og helst også få god sosial og emosjonell utvikling, kjenne seg elska og ønska, få nok oppmerksomhet og omsorg fra deg?
Dette er virkeligheten for kvinner jeg kjenner i Durban. Noen av dem har barn som lever på gata.
Slik jeg ser det er arbeidsledighet og dårlig offentlig skolevesen roten til om ikke alt ondt så i hvert fall det meste som er vondt her i verden.
Nå var jeg selvfølgelig ikke overalt, i hver eneste gate og hvert eneste område av hele byen, så det kan hende det finnes noen som jeg ikke så, men allikevel - det typiske storbyfenomenet, der man ikke kan unngå å se dem, vil jeg påstå at ikke eksisterer.
Det er mulig det har med ettbarnspolitikken å gjøre - at det ene barnet man får ha blir så høyt verdsatt at de vanlige årsakene til å flytte hjemmefra og dra til gata ikke er gjeldende eller framtredende i dette samfunnet. Én vanlig årsak er mishandling, spesielt i kombinasjon med å føle seg uønsket - og det er jo ikke helt ulogisk å tenke at uønskete barn er heller sjeldent i et samfunn med ettbarnspolitikk. En annen vanlig årsak er fattigdom. Fattigdom finnes også i Kina og i Beijing, men opplevelsen til barna er sannsynligvis annerledes enn i andre samfunn. Mens foreldre, og kanskje særlig mødre, i de fleste samfunn prioriterer barna høyt og heller ofrer noe av sin egen mat for at barna skal få nok, for eksempel, er det ikke nødvendigvis enkelt å gjøre det i tilstrekkelig grad for alle barna i en stor barneflokk. Har man bare ett barn, derimot, er det enklere å gi henne eller ham nok mat, skolegang, osv.
Vi så mange små barn som ble tatt med rundt av besteforeldrene, og det stemmer med det jeg har lest om at foreldrene er opptatt med å jobbe og tjene penger, mens besteforeldrene passer barna. Med fire besteforeldrene på ett barnebarn er det klart at det blir mye oppmerksomhet, og det kan kanskje stemme at det er færre gatebarn fordi det er lite vanskjøtsel og omsorgsforsømmelse.
Nå høres det kanskje ut som om jeg prøver å si at ettbarnspolitikk er bra, men det er ikke meninga. Jeg observerte bare at det ikke var noen (synlige) gatebarn i Beijing, og tenker høyt om hva som kanskje kan være (deler av) forklaringa. Forrige gang jeg var i Kina kom jeg i snakk med en unggutt på toget, som fortalte at det var vanskelig å være enebarn, blant annet fordi det er for mye press på dem i forhold til å realisere foreldrenes drømmer. Og apropos lite vanskjøtsel og omsorgsforsømmelse: seksuelt misbruk finnes i alle samfunn, og jeg kan aldri tenke meg noe annet enn at det finnes i Kina og Beijing også - uansett hvor dyrebart det ene barnet de får ha er og hvor godt det blir passet på. Seksuelt misbruk er den vanligste årsaken til å komme på gata blant jentene jeg kjenner i Durban. Forhåpentligvis finnes det andre steder for barna i Beijing å gå.
Men jeg innrømmer at jeg har meninger om størrelsen på barneflokker - og kanskje de er politiske ukorrekte. Jeg synes det er leit å ha flere barn enn man har kapasitet til å ta seg av. Jeg vil riktignok presisere at jeg mener det er et samfunnsproblem og ikke et individuelt/moralt problem. I land uten statlig sosialt sikkerhetsnett, må man ha forholdsvis mange barn for å sikre seg. I samfunn med høy barnedødelighet og høy arbeidsledighet, samtidig som det er avkommet sin oppgave å sørge for foreldrene i alderdommen, er det temmelig risikabelt å bare ha to barn. Dessverre er det også i disse samfunnene at det er veldig vanskelig å ta seg godt nok av barna sine - spesielt hvis de er mange.
Tenk deg selv at du er arbeidsledig, og det finnes ingen dagpenger og ingen sosialhjelp, og du har fem barn å brødfø. Dessuten må du betale skolepenger - fryktelig mye skolepenger - hvis de skal gå på en skole som er bra nok til at de virkelig har en reell sjanse til å komme seg oppover i livet. Hvordan i alle dager skal du få til det? Og så dør søstra di, og du får ansvaret får hennes fire barn i tillegg. Hva skal du gjøre nå? Hvordan skal disse barna fysisk overleve, først og fremst, dernest få god utdanning og helseoppfølging, og helst også få god sosial og emosjonell utvikling, kjenne seg elska og ønska, få nok oppmerksomhet og omsorg fra deg?
Dette er virkeligheten for kvinner jeg kjenner i Durban. Noen av dem har barn som lever på gata.
Slik jeg ser det er arbeidsledighet og dårlig offentlig skolevesen roten til om ikke alt ondt så i hvert fall det meste som er vondt her i verden.
No comments:
Post a Comment