La meg si det først som sist: Jeg falt pladask for Beijing. For en fantastisk by. Ville ikke hatt noe imot å bo der - i hvert fall for en stund.
Det beste med Beijing, tror jeg må være sykling.
En helt super fremgangsmåte. Ikke minst fordi det er så flatt (så selv jeg, som sannynligvis har norgesrekord i dårlig form, klarer å sykle lange distanser og i mange timer).
Det er et skikkelig adrenalinkick å ligge i rushtrafikken. Beijing er en STORby. Verken Norge eller Sør-Afrika har noe som kan sammenliknes. Så når hundretusenvis av biler og sykler fyller brede 6-baners gater som sild i tønne - ja, da kribler det i hele kroppen til en budeietuppe fra dalom.
Og for en mestringsfølelse det gir å manøvrere et stort kryss!
Motstykket er å sykle i de små smugene som kalles hutong. Det er den tradisjonelle boformen, og tidligere var hele Beijing dekket av hutonger, visstnok, men nå er mange jevna med jorda og enorme høyhus er bygd istedet.
Det er helt ubeskrivelig stemningsfullt å sykle i de trange smugene. En og annen bestefar stabber avgårde. Noen haster av sted på sykkel. Ellers er det stille. Jeg titta inn dørene jeg sykla forbi - inn i små portrom, med sykler parkert og klesvasken ute. Folk titter overraska opp på denne hvite syklisten, og hilser veldig blidt når jeg sier "Ni hao" (hei på mandarin). Plutselig kommer en diger Mercedes, som nesten ikke får plass - og jeg må stille meg på tå inntil en husvegg og trekke inn pusten for at bilen skal komme forbi.
Andre steder er det like fullt og travelt som på de brede seksbaners gatene, men alt er pakka sammen for å få plass på de to-tre meter brede bakgatene. Det kryr av folk som sykler lastesykkel stabla full med ting de selger eller med papir, plastikk og annet de samler for resirkulering. Unger stabber rundt, og det er folk overalt. Hyling og skravling og latter og en ørens lyd. A sykle i et sånt smug krever god balanse! Av og til måtte jeg rett og slett gå av sykkelen og trille for å unnga å kjøre over noen...
Ellers er det en ny opplevelse å være stor og sterk. Selv om jeg har sett noen enkeltpersoner som er høye - og en riktig diger en som både var høy og fet - er de aller fleste kineserne ganske små. F.eks. på sikkerhetssjekken for å komme inn på Den himmelske freds plass eller sikkerhetssjekken til immigrasjonen på togstasjonen på vei til Hong Kong pressa folk seg fram og det var ingen køkultur i det hele tatt. Da var det kjekt å vaere stor og stødig. Ingen klarte å dytte meg vekk fra plassen min, uansett hvor hardt de prøvde. I aller høyeste grad en uvant opplevelse for meg. Jeg er vant til sterke og kraftige Zuluer som enkelt utmanøvrerer meg med en saftig overarm, diger pupp, eller liknende...
No comments:
Post a Comment