Vi er langt uti februar allerede men jeg holder fortsatt på med årsrapporter for 2015, og det er faktisk veldig oppløftende - så utrolig mye bra og herlig, vanskelig og viktig, vi fikk være med på i løpet av fjoråret.
Noen høydepunkter:
Flere episke turer til Nindja og sykehuset der - det ble oppblussing i væpna aktivitet, men så ble det våpenhvile eller i alle fall fredeligere igjen slik at vi AKKURAT rakk å bygge vanntank før tørketida satte inn. Og de høygravide mødrene som venter på å føde fikk madrasser i stedet for å ligge på tørka gress, og etter hvert et ventehus, og i august var det stooor fest da sykehuset ble innviet. Umulig å ikke smile når jeg tenker på dette.
Flere turer til Kaziba også, særlig for å prøve å finne ut av hva som var galt med kraftverket der og å prøve å reparere det, og jammen fant vi ikke ut av det med skikkelig teaminnsats, og nå går kraftverket bedre enn det har gjort på årevis!
Mange menighetsbesøk - jeg holdt på å skrive "utallige", men så mange er det ikke - jeg har telt cirka førti forskjellige menigheter i løpet av fjoråret. Kafindjo står i en særstilling - å stå opp grytidlig om morgenen før det er ordentlig lyst og så klatre oppover fjellet og komme fram nesten i tide til gudstjenesten begynner og bli tilbudt et fat kaldt vaskevann av pastoren - det var en herlig opplevelse. Men de fleste er nærmere byen: i Kabare, Nyangezi og i Bukavu by. Barnekor, ungdomskor, mammakor og felleskor, og et og annet mannskor. Stor gjestfrihet, mange gode måltider sammen med menighetslederne etterpå, og mange egg som gaver med hjem.
Uka før regntida begynte igjen, hev vi oss rundt og fikk besøkt Itombwe-fjellene. Ubeskrivelig sterkt å høre folk fortelle om forsoningen de har arbeidet for og oppnådd. Fryktelige stammemotsetninger, der de har tatt livet av hverandre til og med innad i kirka. Og så står de side om side og fyller kirka
med lovsang!
Turen til hovedstaden var også uforglemmelig. Arbeidet for gatebarn rørte meg. Kinshasa er en moderne storby som fikk oss bønder fra Sør-Kivu til å glo med store øyne! Å spise fisk ved Kongo-flodens bredder var prikken over i-en.
Jeg har fortsatt mye igjen å fortelle derfra, ikke minst om det som var hovedformålet med turen: å se på skolen som står der halvbygd og vurdere om det fortsatt er mulig å redde den.
Og så ved årsslutt: besøke Christina og Scott og arbeidet i Ituri, bl.a. skole for døve barn, og feire jul og nyttår sammen.
Utover høsten var mye av fokuset på arbeidet for kvinner som har overlevd seksuell vold, og på senhøsten åpnet vi "antenner" (lytteposter) i de mest avsideliggende og vanskeligst fremkommelige stedene i Sør-Kivu der det fortsatt er flere aktive væpna grupper. Vi har arbeidet og banket på dører for å videreføre arbeidet for barn og ungdommer som har vært med i væpna grupper, inkludert jenter som har vært med i væpna grupper, og de spesielle behovene og utfordringene de står i for å bli integrert i samfunnet og det sivile liv igjen. Nå blir dette nye året et viktig forberedelsesår for å videreføre dette arbeidet.
Et skoleår tok slutt og et nytt skoleår begynte. Over 800 skoler drives av CELPA rundt omkring i landsbyer og hundretusenvis av barn får dermed muligheten til å gå på skole. Mange foreldreløse barn har fått hjelp til skolegang, og mange "rebellunger" som alle er så redd at skal bli som fedrene sine - men som alle håper at om de får gå på skole så er det en stor sjanse for at de vil bli gode fredelige samfunnsborgere.
Det er vanskelig å komme på en god avslutningssetning eller kommentar. Kunne jo blitt matt av mindre - jeg blir helt overvelda når jeg ser tilbake på året som gikk. Når jeg står midt oppi det, kan jeg bli overvelda av behov og problemer og alt som er vanskelig - hvor mange meldinger per uke får jeg ikke om ulykker, avblåste tak, syke barn, sultne barn, ufred og mye mer. Men det gjør godt å se tilbake på alt arbeidet som faktisk har blitt gjort. Tenk at sykehuset i Nindja hadde vann gjennom hele tørketida. Tenk at sykehuset i Kaziba nå har et kraftverk som fungerer hele døgnet, hele uka, hele måneden. Tenk på alt det gode arbeidet som gjøres for kvinner i de mange titalls menighetene vi har besøkt. Tenk på alle barna som har fått gått på skole. Da blir ikke fjorårets overskrift "vanskeligheter", men heller "håp" og "takknemlighet".
Noen høydepunkter:
Flere episke turer til Nindja og sykehuset der - det ble oppblussing i væpna aktivitet, men så ble det våpenhvile eller i alle fall fredeligere igjen slik at vi AKKURAT rakk å bygge vanntank før tørketida satte inn. Og de høygravide mødrene som venter på å føde fikk madrasser i stedet for å ligge på tørka gress, og etter hvert et ventehus, og i august var det stooor fest da sykehuset ble innviet. Umulig å ikke smile når jeg tenker på dette.
Flere turer til Kaziba også, særlig for å prøve å finne ut av hva som var galt med kraftverket der og å prøve å reparere det, og jammen fant vi ikke ut av det med skikkelig teaminnsats, og nå går kraftverket bedre enn det har gjort på årevis!
Mange menighetsbesøk - jeg holdt på å skrive "utallige", men så mange er det ikke - jeg har telt cirka førti forskjellige menigheter i løpet av fjoråret. Kafindjo står i en særstilling - å stå opp grytidlig om morgenen før det er ordentlig lyst og så klatre oppover fjellet og komme fram nesten i tide til gudstjenesten begynner og bli tilbudt et fat kaldt vaskevann av pastoren - det var en herlig opplevelse. Men de fleste er nærmere byen: i Kabare, Nyangezi og i Bukavu by. Barnekor, ungdomskor, mammakor og felleskor, og et og annet mannskor. Stor gjestfrihet, mange gode måltider sammen med menighetslederne etterpå, og mange egg som gaver med hjem.
Uka før regntida begynte igjen, hev vi oss rundt og fikk besøkt Itombwe-fjellene. Ubeskrivelig sterkt å høre folk fortelle om forsoningen de har arbeidet for og oppnådd. Fryktelige stammemotsetninger, der de har tatt livet av hverandre til og med innad i kirka. Og så står de side om side og fyller kirka
med lovsang!
Turen til hovedstaden var også uforglemmelig. Arbeidet for gatebarn rørte meg. Kinshasa er en moderne storby som fikk oss bønder fra Sør-Kivu til å glo med store øyne! Å spise fisk ved Kongo-flodens bredder var prikken over i-en.
Jeg har fortsatt mye igjen å fortelle derfra, ikke minst om det som var hovedformålet med turen: å se på skolen som står der halvbygd og vurdere om det fortsatt er mulig å redde den.
Og så ved årsslutt: besøke Christina og Scott og arbeidet i Ituri, bl.a. skole for døve barn, og feire jul og nyttår sammen.
Utover høsten var mye av fokuset på arbeidet for kvinner som har overlevd seksuell vold, og på senhøsten åpnet vi "antenner" (lytteposter) i de mest avsideliggende og vanskeligst fremkommelige stedene i Sør-Kivu der det fortsatt er flere aktive væpna grupper. Vi har arbeidet og banket på dører for å videreføre arbeidet for barn og ungdommer som har vært med i væpna grupper, inkludert jenter som har vært med i væpna grupper, og de spesielle behovene og utfordringene de står i for å bli integrert i samfunnet og det sivile liv igjen. Nå blir dette nye året et viktig forberedelsesår for å videreføre dette arbeidet.
Et skoleår tok slutt og et nytt skoleår begynte. Over 800 skoler drives av CELPA rundt omkring i landsbyer og hundretusenvis av barn får dermed muligheten til å gå på skole. Mange foreldreløse barn har fått hjelp til skolegang, og mange "rebellunger" som alle er så redd at skal bli som fedrene sine - men som alle håper at om de får gå på skole så er det en stor sjanse for at de vil bli gode fredelige samfunnsborgere.
Det er vanskelig å komme på en god avslutningssetning eller kommentar. Kunne jo blitt matt av mindre - jeg blir helt overvelda når jeg ser tilbake på året som gikk. Når jeg står midt oppi det, kan jeg bli overvelda av behov og problemer og alt som er vanskelig - hvor mange meldinger per uke får jeg ikke om ulykker, avblåste tak, syke barn, sultne barn, ufred og mye mer. Men det gjør godt å se tilbake på alt arbeidet som faktisk har blitt gjort. Tenk at sykehuset i Nindja hadde vann gjennom hele tørketida. Tenk at sykehuset i Kaziba nå har et kraftverk som fungerer hele døgnet, hele uka, hele måneden. Tenk på alt det gode arbeidet som gjøres for kvinner i de mange titalls menighetene vi har besøkt. Tenk på alle barna som har fått gått på skole. Da blir ikke fjorårets overskrift "vanskeligheter", men heller "håp" og "takknemlighet".
No comments:
Post a Comment