Egentlig skal vel denne bloggen handle om Durban, men nå er det vanskelig å skulle skrive noe uten å nevne 22. juli og Norge. Jeg har hatt en lang pause fra bloggen, og å begynne på igjen som om ingenting har skjedd føles rart.
En av grunnene til at jeg ikke har skrevet noe på noen uker er at jeg har vært i Chicago, og ikke hadde så enkel tilgang på internett der. Også 22. juli var jeg i Chicago, og ante ingenting om det som skjedde i Oslo. Jeg deltok på en konferanse der, og en av de andre deltakerne spurte meg: "Er ikke du fra Norge?" Jo, det var jeg da. "Har du hørt hva som har skjedd?" spurte han så, men et veldig alvorlig ansiktsuttrykk. Nei, skjedd noe i Norge? Hva skulle det være? At jordbærene har regna bort? Det er liksom ikke så mye som går galt i Norge, som regel. Jeg ble ikke så veldig bekymra over spørsmålet hans. Så sa han noe om en bombe, og da hang jeg ikke helt med lenger. Bombe og terror er ord som ikke er kompatible med Norge i min tankeverden.
Første tanken som slo meg var faktisk at han tulla med meg. En fryktelig dårlig spøk, syntes jeg, og det var noe som skurra. USA, av alle steder, er liksom ikke der jeg forventer terror-practical-jokes... Men opplysningen om en terrorbombe i Norge var så absurd, at det tok noen sekunder før jeg virkelig kunne tro at han var seriøs.
Senere kom jeg meg på internett, og skjønte litt og litt mer. Min overveldende følelse var avstand. Ikke-deltakelse. Jeg var borte fra Norge og gikk glipp av noe som kom til å prege nasjonen, om ikke i all framtid, så sannsynligvis i hele min levetid. Og jeg var ikke der. Jeg var ikke en del av nasjonen som søkte sammen så heroisk og gikk i rosetog. Jeg opplevde dramatikken gjennom et filter av tid, rom og sjelden tilgang på internett.
Jeg kunne se på Facebook at det var et angrep på nasjonen Norge. Absolutt hver eneste setning skrevet av mine norske facebookvenner handla om tvillingangrepet i en hel uke framover. Jeg så at det var en altoppslukende opplevelse for de som var i landet. Jeg har aldri følt meg mindre norsk. Ikke fordi jeg ikke ønska å være norsk, tvert imot, heller fordi jeg ønska men fikk det ikke til - jeg var så langt borte, så utenfor. Jeg vurderte faktisk å fly tilbake til Norge tidligere enn planlagt, men fikk ikke endra billetten min. Så da var jeg der i Chicago, da, hvor livet gikk sin vante gang, og jeg forsøksvis kikka gjennom "glassvindufilteret" og så på reaksjonene, talene, klemmene, rosene, og denne veldige besluttsomheten om at Norge skal være demokratisk, flerkulturelt og fredlig.
I en kronikk i Dagsavisen i dag, skriver Jørgen Lauré (som var på fisketur uten mobildekning og heller ikke fikk med seg hva som skjedde mens det skjedde): "Jeg mistet ingen venner, kolleger eller familiemedlemmer den 22. juli. Men jeg mistet den dagen da mitt fedreland ble angrepet". Jeg kjenner meg igjen i den setningen, og er enig i når han kommenterer: "Det føles utrolig nok som et tap".
En av grunnene til at jeg ikke har skrevet noe på noen uker er at jeg har vært i Chicago, og ikke hadde så enkel tilgang på internett der. Også 22. juli var jeg i Chicago, og ante ingenting om det som skjedde i Oslo. Jeg deltok på en konferanse der, og en av de andre deltakerne spurte meg: "Er ikke du fra Norge?" Jo, det var jeg da. "Har du hørt hva som har skjedd?" spurte han så, men et veldig alvorlig ansiktsuttrykk. Nei, skjedd noe i Norge? Hva skulle det være? At jordbærene har regna bort? Det er liksom ikke så mye som går galt i Norge, som regel. Jeg ble ikke så veldig bekymra over spørsmålet hans. Så sa han noe om en bombe, og da hang jeg ikke helt med lenger. Bombe og terror er ord som ikke er kompatible med Norge i min tankeverden.
Første tanken som slo meg var faktisk at han tulla med meg. En fryktelig dårlig spøk, syntes jeg, og det var noe som skurra. USA, av alle steder, er liksom ikke der jeg forventer terror-practical-jokes... Men opplysningen om en terrorbombe i Norge var så absurd, at det tok noen sekunder før jeg virkelig kunne tro at han var seriøs.
Senere kom jeg meg på internett, og skjønte litt og litt mer. Min overveldende følelse var avstand. Ikke-deltakelse. Jeg var borte fra Norge og gikk glipp av noe som kom til å prege nasjonen, om ikke i all framtid, så sannsynligvis i hele min levetid. Og jeg var ikke der. Jeg var ikke en del av nasjonen som søkte sammen så heroisk og gikk i rosetog. Jeg opplevde dramatikken gjennom et filter av tid, rom og sjelden tilgang på internett.
Jeg kunne se på Facebook at det var et angrep på nasjonen Norge. Absolutt hver eneste setning skrevet av mine norske facebookvenner handla om tvillingangrepet i en hel uke framover. Jeg så at det var en altoppslukende opplevelse for de som var i landet. Jeg har aldri følt meg mindre norsk. Ikke fordi jeg ikke ønska å være norsk, tvert imot, heller fordi jeg ønska men fikk det ikke til - jeg var så langt borte, så utenfor. Jeg vurderte faktisk å fly tilbake til Norge tidligere enn planlagt, men fikk ikke endra billetten min. Så da var jeg der i Chicago, da, hvor livet gikk sin vante gang, og jeg forsøksvis kikka gjennom "glassvindufilteret" og så på reaksjonene, talene, klemmene, rosene, og denne veldige besluttsomheten om at Norge skal være demokratisk, flerkulturelt og fredlig.
I en kronikk i Dagsavisen i dag, skriver Jørgen Lauré (som var på fisketur uten mobildekning og heller ikke fikk med seg hva som skjedde mens det skjedde): "Jeg mistet ingen venner, kolleger eller familiemedlemmer den 22. juli. Men jeg mistet den dagen da mitt fedreland ble angrepet". Jeg kjenner meg igjen i den setningen, og er enig i når han kommenterer: "Det føles utrolig nok som et tap".
No comments:
Post a Comment