I dag har vi vært i menigheten Nazareth i Kalengera her i Bukavu.
Området var berømt for yrket "tyv" - et yrke som visstnok gikk i arv fra
far til sønn. En mann som ranet misjonsstasjonen her for mange år
tilbake, og som senere ble henrettet offentlig for andre forbrytelser,
kom f.eks. herfra. Da de skulle starte en menighet her, tok de tak i det
dårlige ryktet til stedet, og bestemte seg for å kalle menigheten
Nasaret - de identifiserte seg nemlig med det Natanael sa da han hørte
at Jesus var fra Nasaret: "Kan det komme noe godt fra Nasaret?" (Joh 1,
46) og ville vise folk at til tross for det dårlige ryktet så kan det
komme noe godt også fra Kalengera!
Joda, det kan komme mye godt fra Nazareth i Kalengera - ikke minst musikalsk! De hadde damekor, ungdomskor og barnekor og det var en fryd å høre på dem.
Her sitter jeg sammen med ungdomskoret (fått låne en baby), med deler av barnekoret i forgrunnen. Barnekoret hadde kordrakter og var svært så professjonelle.
Legg merke til trommene. Alle fem var i bruk under lovsangen. Fem trommer, noen risteinstrumenter og mangestemt sang og dans fra hele menigheten var
ukas desiderte høydepunkt!! Det er som en musikalsk flodbølge. Helt ubeskrivelig fantastisk!
Det var ikke bilvei i området, så vi gikk et stykke oppover lia fra hovedveien nede ved Kivu-sjøen. (Her er vi på vei ned igjen). Er det ikke fint?
Her er jeg ved ei bru over en bekk der mange drev og vaska klær. Det var noen broer over noen mindre bekker også - en var bare en eneste planke, men vi balanserte fint over. Stien var delvis veldig smal (dog ikke så smal som én planke...), og lagd av leirejord som var superglatt når den var våt. Det gikk greit oppover, men jeg grudde meg til å gå ned igjen, men heldigvis hadde sola stått på i noen timer da så stien var blitt tørr og fin, og vi gikk ned helt uten problemer. Regntida er helt i oppstartsfasen nå, og jeg lurer på hvordan det blir å gå opp der om noen uker... Folk finner vel på noe - allerede hadde de hugd ut trappetrinn i leire i noen av bakkene, og vi møtte mange med tunge bører på hodet som balanserte på kanten og klarte de utroligste passeringer, så de er nok både sterke og har god balanse til å takle det!
Det var jeg som stod for dagens preken. På swahili. Kremt! Hehehe. Folk sa faktisk at de hadde klart å følge med og skjønne hva jeg sa, og det var det inntrykket jeg fikk underveis også, så da håper jeg det stemmer. Utgangspunktet var Noa, som levde som et rettferdig menneske midt i mye ondskap. Å preke er ikke akkurat hva jeg er utdannet til, eller en del av arbeidsbeskrivelsen min for den del, men men, alt kan jo ikke være forutsigbart, og jeg fikk i hvert fall brynt meg på swahilien! Og så fikk jeg kanskje brukt sosialarbeideren i meg litt også - hovedpoenget mitt var nemlig at Noa arbeidet hardt med å bygge arken, han satt ikke bare stille med hendene i fanget og håpet at noen andre skulle bygge den, eller ventet på at Gud skulle bygge den. På samme måte må vi arbeide hardt for å bygge landet opp fra krigen - midt i lidelsene som vi lever i.
Denne hanen var "møtehonorar" fra menigheten og blir snart å finne på middagsbordet:
Her er vi utenfor kirka, med navneskilt over døra: "5te Celpa Nazareth".
Joda, det kan komme mye godt fra Nazareth i Kalengera - ikke minst musikalsk! De hadde damekor, ungdomskor og barnekor og det var en fryd å høre på dem.
Til høyre er deler av ungdomskoret, med gitarist/leder foran og en gutt fra barnekoret på tromme:
Her sitter jeg sammen med ungdomskoret (fått låne en baby), med deler av barnekoret i forgrunnen. Barnekoret hadde kordrakter og var svært så professjonelle.
Det var ikke bilvei i området, så vi gikk et stykke oppover lia fra hovedveien nede ved Kivu-sjøen. (Her er vi på vei ned igjen). Er det ikke fint?
Her er jeg ved ei bru over en bekk der mange drev og vaska klær. Det var noen broer over noen mindre bekker også - en var bare en eneste planke, men vi balanserte fint over. Stien var delvis veldig smal (dog ikke så smal som én planke...), og lagd av leirejord som var superglatt når den var våt. Det gikk greit oppover, men jeg grudde meg til å gå ned igjen, men heldigvis hadde sola stått på i noen timer da så stien var blitt tørr og fin, og vi gikk ned helt uten problemer. Regntida er helt i oppstartsfasen nå, og jeg lurer på hvordan det blir å gå opp der om noen uker... Folk finner vel på noe - allerede hadde de hugd ut trappetrinn i leire i noen av bakkene, og vi møtte mange med tunge bører på hodet som balanserte på kanten og klarte de utroligste passeringer, så de er nok både sterke og har god balanse til å takle det!
Det var jeg som stod for dagens preken. På swahili. Kremt! Hehehe. Folk sa faktisk at de hadde klart å følge med og skjønne hva jeg sa, og det var det inntrykket jeg fikk underveis også, så da håper jeg det stemmer. Utgangspunktet var Noa, som levde som et rettferdig menneske midt i mye ondskap. Å preke er ikke akkurat hva jeg er utdannet til, eller en del av arbeidsbeskrivelsen min for den del, men men, alt kan jo ikke være forutsigbart, og jeg fikk i hvert fall brynt meg på swahilien! Og så fikk jeg kanskje brukt sosialarbeideren i meg litt også - hovedpoenget mitt var nemlig at Noa arbeidet hardt med å bygge arken, han satt ikke bare stille med hendene i fanget og håpet at noen andre skulle bygge den, eller ventet på at Gud skulle bygge den. På samme måte må vi arbeide hardt for å bygge landet opp fra krigen - midt i lidelsene som vi lever i.
Denne hanen var "møtehonorar" fra menigheten og blir snart å finne på middagsbordet:
No comments:
Post a Comment