Regntida har starta her, men forrige natta tror jeg ikke det regna. Da jeg gikk til skolen i dag var det så støvete som jeg ikke har opplevd byen før. Støvskya stod i lufta minutter etter at en bil kjørte forbi.
Det sier jo litt om hvor bra jeg bor, når jeg ikke er sikker på om det har regna eller ikke. Jeg sover like godt uansett...
Jeg har hatt lyst til å ha med videokamera på skoleveien, så dere kan få se. Først går jeg på en stille og nesten tom vei. Så steinete at den minner om å gå i Alvdal Vestfjell. Så kommer jeg ned i et sentrum, et marked. Jeg åler meg vei mellom folk og motorsykler og boder. Motorsyklene er litt skumle, synes jeg, for de kan komme raskt og overraskende, og jeg føler at det er den sterkestes rett som gjelder, så jeg forsøker å holde meg unna som best jeg kan. Men det man virkelig må være obs på er alle børene folk bærer på hodet. Det er ikke bare bøtter eller bylter som fortsetter oppover og kanskje går noen centimeter lenger ut enn hodet eller resten av kroppen. Det er stabler med planker, jernstenger eller stålplater. Noen er fire meter lange! Og dukker plutselig opp i hodehøyde. Du kan gå og ane fred og ingen fare, og se en mann et stykke foran - i det du plutselig holder på å krasje med en tynn jernstang som stikker ut flere meter foran han! Eller ta et skritt til sida for å gi vei til ei dame som bærer en gedigen ladning kull på hodet, og så krasje i en stabel med planker som kommer "flytende" oppe i lufta, på hodet til en mann bak deg. Det er digre grener med bananer, alskens frukt og grønnsaker, metallplater, og byggematerialer - alt fraktes på hodet. Eller bare en liten bunke med sokker, som verken er store eller tunge, eller ville gjort vondt å støte sammen med...
Fra dette markedet og fram til skolen, er det en fin bilvei, med jevn asfalt. Det finnes noen våghalser som går der, men jeg synes livet er både for skjørt og for dyrebart, og holder meg til fortauet. Siden veien er så fin, holder trafikken dessto høyere fart, og jeg klandrer dem ikke, for det er ikke så mange steder det går an å kjøre i tredjegir her... Fortauet er som en inntørka elv, med tusen spor etter hvor vannet har rent. Bortsett fra når det regner. Da er det et gjørmebad, et svært ulendt sådant. Det er steiner og biter av asfalt innmellom, og jeg hopper og klatrer og balanserer, og føler meg som en fjellgeit på treningstur.
Men selve bilveien er som sagt fin mesteparten av distansen, og det er faktisk fiksa bra bilvei i flere kilometer nordover. Det er bra, og må gjerne fortsette. Infrastruktur er viktig, og framkommelighet essensielt når man skal bygge landet. Det finnes områder ikke langt herifra hvor man ikke kommer med kjøretøy, og alt som skal inn må bæres på hodet. Hodebørene jeg møter på skoleveien min er bare for handel på mikronivå, og ved siden av kjører det lastebiler fullasta av varer i store partier. Da er det annerledes der hvor alt må bæres inn på hodet, av varer, medisiner, utstyr, sement, osv.
Det sier jo litt om hvor bra jeg bor, når jeg ikke er sikker på om det har regna eller ikke. Jeg sover like godt uansett...
Jeg har hatt lyst til å ha med videokamera på skoleveien, så dere kan få se. Først går jeg på en stille og nesten tom vei. Så steinete at den minner om å gå i Alvdal Vestfjell. Så kommer jeg ned i et sentrum, et marked. Jeg åler meg vei mellom folk og motorsykler og boder. Motorsyklene er litt skumle, synes jeg, for de kan komme raskt og overraskende, og jeg føler at det er den sterkestes rett som gjelder, så jeg forsøker å holde meg unna som best jeg kan. Men det man virkelig må være obs på er alle børene folk bærer på hodet. Det er ikke bare bøtter eller bylter som fortsetter oppover og kanskje går noen centimeter lenger ut enn hodet eller resten av kroppen. Det er stabler med planker, jernstenger eller stålplater. Noen er fire meter lange! Og dukker plutselig opp i hodehøyde. Du kan gå og ane fred og ingen fare, og se en mann et stykke foran - i det du plutselig holder på å krasje med en tynn jernstang som stikker ut flere meter foran han! Eller ta et skritt til sida for å gi vei til ei dame som bærer en gedigen ladning kull på hodet, og så krasje i en stabel med planker som kommer "flytende" oppe i lufta, på hodet til en mann bak deg. Det er digre grener med bananer, alskens frukt og grønnsaker, metallplater, og byggematerialer - alt fraktes på hodet. Eller bare en liten bunke med sokker, som verken er store eller tunge, eller ville gjort vondt å støte sammen med...
Fra dette markedet og fram til skolen, er det en fin bilvei, med jevn asfalt. Det finnes noen våghalser som går der, men jeg synes livet er både for skjørt og for dyrebart, og holder meg til fortauet. Siden veien er så fin, holder trafikken dessto høyere fart, og jeg klandrer dem ikke, for det er ikke så mange steder det går an å kjøre i tredjegir her... Fortauet er som en inntørka elv, med tusen spor etter hvor vannet har rent. Bortsett fra når det regner. Da er det et gjørmebad, et svært ulendt sådant. Det er steiner og biter av asfalt innmellom, og jeg hopper og klatrer og balanserer, og føler meg som en fjellgeit på treningstur.
Men selve bilveien er som sagt fin mesteparten av distansen, og det er faktisk fiksa bra bilvei i flere kilometer nordover. Det er bra, og må gjerne fortsette. Infrastruktur er viktig, og framkommelighet essensielt når man skal bygge landet. Det finnes områder ikke langt herifra hvor man ikke kommer med kjøretøy, og alt som skal inn må bæres på hodet. Hodebørene jeg møter på skoleveien min er bare for handel på mikronivå, og ved siden av kjører det lastebiler fullasta av varer i store partier. Da er det annerledes der hvor alt må bæres inn på hodet, av varer, medisiner, utstyr, sement, osv.
No comments:
Post a Comment