A happy place
Jeg har vaert paa Dream Centre i dag. Egentlig burde jeg vel vente til imorra med aa skrive noe, for jeg blir saa emotional, men... Ei jente som jeg har blitt fryktelig glad i kommer nok til aa do snart. Vi snakka litt om begravelsen hennes i dag. Hun er utstott av familien, saa hun har ingen som ordner slike ting for seg. Men hun er sterk, og ordner opp selv. Jeg spurte henne hvordan uka hennes har vaert da jeg kom, hun svarte ikke og jeg spurte "ganske daarlig, eller?" Hun svarte: "Yes, but I am coping..." med et skikkelig lurt smil. Hun er virkelig toff - a fighter. Slitesterk og sleip som en aal. Hun skulle vaert do for lenge siden, men kommer seg alltid unna. Jeg har aapnet dora til rommet hennes med hjertet i halsen i flere uker allerede, livredd for aa finne senga tom og oppredd og navnet hennes pusset ut fra tavla over senga, men hun er alltid der. I dag, idet jeg skulle gaa, spurte hun om jeg ville be for henne. Det har hun aldri gjort for, og jeg blir paranoid og er redd det er et tegn... Jeg spurte hva hun tror skjer etter dette livet, hun sa: "A happy place." Noe om ingen flere taarer, ingen lidelse, men fred og glede og kjaerlighet - husker ikke ordrett paa engelsk. Husker bare "A happy place". Det er nok.
Friday, May 19, 2006
Wednesday, May 17, 2006
Jeg lever
Bare en liten post for aa forsikre alle at jeg fortsatt lever... Veldig lenge siden sist - jeg har vaert sinnsykt travel og alt har gaatt i ett. Men jeg har ikke blitt slaatt ned eller rana eller drept eller noe - alt er bra! :)
I dag har jeg levert semesterets siste essay. En ubeskrivelig lettelse! Naa er det bare en prove og en presentasjon igjen for eksamensperioden starter. Hadde aldri trodd jeg skulle si dette etter noen semestre paa Dragvoll, men: Jeg ser faktisk fram til eksamensperioden - det skal bli som ferie sammenliknet med arbeidspresset ellers.
Saa i dag har jeg senket skuldrene, sovet middag tre (!) ganger, vasket klaer og tatt oppvasken. En stund siden sist for alle aktivitetene - det var paa tide, for aa si det slik :)
Jeg kommer sterkere tilbake naar jeg har hvilt litt. Har mange temaer og tanker jeg vil skrive om, men maa bare sove litt forst.
PS: GRATULERER MED DAGEN ALLE LANDSMENN OG -KVINNER! Min feiring av nasjonaldagen var at jeg tegna det norske flagget og bar det med meg til alle timene i dag :)
Bare en liten post for aa forsikre alle at jeg fortsatt lever... Veldig lenge siden sist - jeg har vaert sinnsykt travel og alt har gaatt i ett. Men jeg har ikke blitt slaatt ned eller rana eller drept eller noe - alt er bra! :)
I dag har jeg levert semesterets siste essay. En ubeskrivelig lettelse! Naa er det bare en prove og en presentasjon igjen for eksamensperioden starter. Hadde aldri trodd jeg skulle si dette etter noen semestre paa Dragvoll, men: Jeg ser faktisk fram til eksamensperioden - det skal bli som ferie sammenliknet med arbeidspresset ellers.
Saa i dag har jeg senket skuldrene, sovet middag tre (!) ganger, vasket klaer og tatt oppvasken. En stund siden sist for alle aktivitetene - det var paa tide, for aa si det slik :)
Jeg kommer sterkere tilbake naar jeg har hvilt litt. Har mange temaer og tanker jeg vil skrive om, men maa bare sove litt forst.
PS: GRATULERER MED DAGEN ALLE LANDSMENN OG -KVINNER! Min feiring av nasjonaldagen var at jeg tegna det norske flagget og bar det med meg til alle timene i dag :)
Monday, May 08, 2006
Saturday, May 06, 2006
Robben Island
Det andre bildet viser meg sammen med guiden vaar. Han er ogsaa en tidligere politisk fange, slik alle guidene i fengslet er. Han fortalte om klassifisering av fangene, med matrasjonering, besokstillatelse eller -forbud, og andre former for forskjellsbehandling. Nelson Mandela var heldig i saa maate, for da den ene dattera hans vokste opp, giftet hun seg med en kongelig i Swaziland. Det gjorde at apartheidregimet ikke kunne nekte henne adgang til fangene, og hun og familien kunne dermed besoke Mandela. Ganske gripende aa hore om forste gangen paa x antall aar, at han og Winnie (kona) fikk se hverandre...
Cellene var temmelig smaa, og det hang forskjellige eiendeler fra noen av fangene, og plakater med historiene deres i mange av cellene. Det var selvfolgelig fotograferingsko foran cella til Mandela, men jeg var saa tissetrengt da at jeg maatte bruke 92% av kreftene og konsentrasjonen paa aa knipe igjen, og de restrerende 8% paa aa se etter en utvei (= do).
En som derimot ikke var del av en korridor og ikke hadde medfanger eller noe miljo rundt seg var Robert Sobukwe. Det tredje bildet viser huset hans. Han hadde nemlig et eget hus paa oya, der han ble holdt i isolasjon. Sobukwe var han som startet Pan-African Congress (PAC), et annet opposisjonsparti til apartheidpartiet National Party. Det var han som tok initiativet til anti-pass-kampanjen, saa vidt jeg forstod. Det var nemlig slik at alle maatte gaa med pass, som identifiserte hvilken rase du tilhorte. Hvis politiet stoppet deg paa gata og du ikke kunne vise et slikt pass, ville du bli arrestert. Svarte hadde bare lov til aa oppholde seg i visse deler av landet, forst og fremst i rurale (mindre fruktbare) omraader, men ogsaa innenfor visse bydeler eller omraader i utkanten av byene (kjent som townships). Hvis du hadde arbeid i et hvitt eller indisk eller farget omraade, maatte det gaa fram av passet ditt at du hadde adgang dit, og hvilke tidspunkt adgangen gjaldt. Sobukwe ble arrestert i forbindelse med anti-pass-kampanjen, og fikk en aapen straff som kunne forlenges til det uendelige. Han ble sett paa som en saa karismatisk taler og leder, at han ble holdt i isolasjon paa Robben Island og han fikk ikke lov til aa snakke. Veisvingen paa det nedre bildet viser hvor andre politiske fanger gikk forbi huset hans, og de loftet handa til hilsen - ord var forbudt.
Noen provde aa flykte fra oya, men bare en lyktes i aa svomme til fastlandet. Det nederste bildet viser Cape Town og Table Mountain sett fra Robben Island. De politiske fangene hadde i hvert fall pen utsikt...
Litt mer om tiden i Cape Town. Vi dro selvfolgelig til 
Robben Island - man burde ikke dra til Sor-Afrika uten aa besoke Robben Island, og man kan ikke dra til Cape Town uten. Robben Island er en oy litt utenfor Cape Town, og vi tok baat ut dit. Man kan ikke gaa fritt omkring, men blir lastet inn i busser og guidet. Forst fikk vi omvisning rundt omkring paa oya, og etterpaa fikk vi omvisning i selve fengslet - der Nelson Mandela satt. Det forste bildet viser et bilde av Mandela tatt av en britisk journalist som fikk en meget eksklusiv tillatelse til aa besoke oya og fengslet mens Mandela satt der. Tidligere ble oya og fenglset brukt til vanlige fanger, dvs kriminelle, men under apartheid var det de politiske fangene som opptok mest plass. Store deler av ANC-ledelsen (African National Congress, partiet til Nelson Mandela, og partiet som naa har makten i SA) har vaert fengslet her, og det ble faktisk et stort politisk miljo. De skriftkyndige ga lese- og skriveopplaering til analfabeter, de erfarne delte av sin politiske visdom med yngre opprorere, og de diskuterte fortiden, naatiden og framtiden til Sor-Afrika. Robben Island fikk faktisk tilnavnet "Mandela-universitetet" pga all undervisningsaktiviteten som foregikk der. Det var mange store ledere som satt der, og at tilnavnet er nettopp Mandela-universitetet, og ikke ANC, eller noe annet, sier en del om hvilken rolle Mandela spilte og hvilken karisma han hadde (og fortsatt har!).
Det andre bildet viser meg sammen med guiden vaar. Han er ogsaa en tidligere politisk fange, slik alle guidene i fengslet er. Han fortalte om klassifisering av fangene, med matrasjonering, besokstillatelse eller -forbud, og andre former for forskjellsbehandling. Nelson Mandela var heldig i saa maate, for da den ene dattera hans vokste opp, giftet hun seg med en kongelig i Swaziland. Det gjorde at apartheidregimet ikke kunne nekte henne adgang til fangene, og hun og familien kunne dermed besoke Mandela. Ganske gripende aa hore om forste gangen paa x antall aar, at han og Winnie (kona) fikk se hverandre...
Cellene var temmelig smaa, og det hang forskjellige eiendeler fra noen av fangene, og plakater med historiene deres i mange av cellene. Det var selvfolgelig fotograferingsko foran cella til Mandela, men jeg var saa tissetrengt da at jeg maatte bruke 92% av kreftene og konsentrasjonen paa aa knipe igjen, og de restrerende 8% paa aa se etter en utvei (= do).
En som derimot ikke var del av en korridor og ikke hadde medfanger eller noe miljo rundt seg var Robert Sobukwe. Det tredje bildet viser huset hans. Han hadde nemlig et eget hus paa oya, der han ble holdt i isolasjon. Sobukwe var han som startet Pan-African Congress (PAC), et annet opposisjonsparti til apartheidpartiet National Party. Det var han som tok initiativet til anti-pass-kampanjen, saa vidt jeg forstod. Det var nemlig slik at alle maatte gaa med pass, som identifiserte hvilken rase du tilhorte. Hvis politiet stoppet deg paa gata og du ikke kunne vise et slikt pass, ville du bli arrestert. Svarte hadde bare lov til aa oppholde seg i visse deler av landet, forst og fremst i rurale (mindre fruktbare) omraader, men ogsaa innenfor visse bydeler eller omraader i utkanten av byene (kjent som townships). Hvis du hadde arbeid i et hvitt eller indisk eller farget omraade, maatte det gaa fram av passet ditt at du hadde adgang dit, og hvilke tidspunkt adgangen gjaldt. Sobukwe ble arrestert i forbindelse med anti-pass-kampanjen, og fikk en aapen straff som kunne forlenges til det uendelige. Han ble sett paa som en saa karismatisk taler og leder, at han ble holdt i isolasjon paa Robben Island og han fikk ikke lov til aa snakke. Veisvingen paa det nedre bildet viser hvor andre politiske fanger gikk forbi huset hans, og de loftet handa til hilsen - ord var forbudt.
Noen provde aa flykte fra oya, men bare en lyktes i aa svomme til fastlandet. Det nederste bildet viser Cape Town og Table Mountain sett fra Robben Island. De politiske fangene hadde i hvert fall pen utsikt...
Thursday, May 04, 2006
Tuesday, May 02, 2006
Sosialdemokratiet
Det er ikke lenge siden 1. mai, så en liten hyllest av sosialdemokratiet er på sin plass. Det er ting i Norge vi ser på som en selvfølge, som jeg etterhvert begynner å forstå at ikke er noen selvfølge allikevel. Jeg skrev for en del uker siden en oppgave om fattigdom, og skulle blant annet beskrive situasjonen i Norge. En hjelpelærer gikk igjennom oppgaven min før innlevering, og da var det mange misforståelser som måtte oppklares. Hun trodde for eksempel at småbøndene ble utnyttet (exploited) og stod i et slave-eier-forhold til storbøndene. Hun kunne nesten ikke fatte at folk selvfølgelig har innlagt vann og elektrisitet på bygdene, tilgang til lege og ikke lever av selvbergingsjordbruk. At skolene i Gausdal, Tynset, og andre bygder, har skolebøker, tavler, pulter, skrivebøker og annet undervisningsmateriell, at lærere finnes og gjør jobben sin, og at undervisningen er "normal" på linje med resten av landet, var i nærheten av utenkelig.
Det finnes definitivt fattigdom i Norge - særlig i relativ forstand. Det er meget mulig at småbønder, laerere eller elever vil klage over situasjonen sin, og at de har rett til det. Men det finnes en generell standard som er veldig høy i global sammenheng. Norge rangeres som nummer 1 på FNs liste over levestandard i verden (HDI). Det tror jeg har noe med den relativt jevne fordelingen å gjøre.
Vi har rike oljeressurser, og de trekkes ofte fram som forklaringen på at vi har det så godt. Men det er mange land i verden med rike oljeressurser, og ingen har så jevnt høy levestandard som Norge. Ta for eksempel Nigeria som er nr 152 på lista over HDI. Rike oljeressurser, men stor fattigdom. En liten elite nyter godt av landets ressurser, og et stort flertall holdes utenfor.
Vi har hatt en sterk arbeiderbevegelse i Norge. Gjenoppbyggingen etter krigen skjedde i en sosialdemokratisk ånd. Da oljen ble oppdaget (på 60-tallet?), var det allerede kontroll- og maktmekanismer på plass i samfunnet som sørget for at en liten elite aldri fikk utvikles og ta oljen i egne hender og utnytte flertallet. Vi må ikke miste solidariteten og fellesskapets beste av syne, og overlate de utsatte i samfunnet til å seile sin egen sjø. Den jevne fordelingen er ingen selvfølge, og den gror definitivt ikke fram naturlig og av seg selv. Den er et resultat av verdibevisste valg og handlinger. Norge har en fantastisk arv og historie i så måte. La oss være stolte og verne om sosialdemokratiet!
Det er ikke lenge siden 1. mai, så en liten hyllest av sosialdemokratiet er på sin plass. Det er ting i Norge vi ser på som en selvfølge, som jeg etterhvert begynner å forstå at ikke er noen selvfølge allikevel. Jeg skrev for en del uker siden en oppgave om fattigdom, og skulle blant annet beskrive situasjonen i Norge. En hjelpelærer gikk igjennom oppgaven min før innlevering, og da var det mange misforståelser som måtte oppklares. Hun trodde for eksempel at småbøndene ble utnyttet (exploited) og stod i et slave-eier-forhold til storbøndene. Hun kunne nesten ikke fatte at folk selvfølgelig har innlagt vann og elektrisitet på bygdene, tilgang til lege og ikke lever av selvbergingsjordbruk. At skolene i Gausdal, Tynset, og andre bygder, har skolebøker, tavler, pulter, skrivebøker og annet undervisningsmateriell, at lærere finnes og gjør jobben sin, og at undervisningen er "normal" på linje med resten av landet, var i nærheten av utenkelig.
Det finnes definitivt fattigdom i Norge - særlig i relativ forstand. Det er meget mulig at småbønder, laerere eller elever vil klage over situasjonen sin, og at de har rett til det. Men det finnes en generell standard som er veldig høy i global sammenheng. Norge rangeres som nummer 1 på FNs liste over levestandard i verden (HDI). Det tror jeg har noe med den relativt jevne fordelingen å gjøre.
Vi har rike oljeressurser, og de trekkes ofte fram som forklaringen på at vi har det så godt. Men det er mange land i verden med rike oljeressurser, og ingen har så jevnt høy levestandard som Norge. Ta for eksempel Nigeria som er nr 152 på lista over HDI. Rike oljeressurser, men stor fattigdom. En liten elite nyter godt av landets ressurser, og et stort flertall holdes utenfor.
Vi har hatt en sterk arbeiderbevegelse i Norge. Gjenoppbyggingen etter krigen skjedde i en sosialdemokratisk ånd. Da oljen ble oppdaget (på 60-tallet?), var det allerede kontroll- og maktmekanismer på plass i samfunnet som sørget for at en liten elite aldri fikk utvikles og ta oljen i egne hender og utnytte flertallet. Vi må ikke miste solidariteten og fellesskapets beste av syne, og overlate de utsatte i samfunnet til å seile sin egen sjø. Den jevne fordelingen er ingen selvfølge, og den gror definitivt ikke fram naturlig og av seg selv. Den er et resultat av verdibevisste valg og handlinger. Norge har en fantastisk arv og historie i så måte. La oss være stolte og verne om sosialdemokratiet!
Monday, May 01, 2006
Gratulerer med dagen, Anna!
Haaper du har en fin dag :) Husker med glede feiringen vaar i Paris for mange, mange aar siden... Den suksessen maa gjenopptas! Hva med Istanbul neste vaar? Det ville vaert noe!
Her er et gammelt bilde fra da vi var unge og uskyldige :) Det henger paa veggen paa rommet mitt, over skrivepulten, og har faktisk vaert med paa flyttelasset og hengt paa veggen alle stedene jeg har bodd siden det ble tatt (og det er minst fire steder, om ikke fem, husker ikke hvilket aar bildet ble tatt...)!
Og gratulerer med dagen alle arbeidere, idealister, undertrykte og kamerater!
1. mai er en dag som er verdt aa feire og glede seg over. En dag til internasjonal solidaritet. Til kritisk blikk paa økte forskjeller i samfunnet vaart, og gode ideer for hvordan disse forskjellene kan minskes. Jeg kan absolutt ikke tenke meg aa gaa under en fane som krever 6 timers arbeidsdag (det er noe av det flaueste jeg har hørt), derimot er det mange andre kampsaker som kan settes paa dagsorden 1. mai. Et styrket og reformert FN, økt internasjonal oppmerksomhet rundt konfliktene i Great Lakes-omraadet (Uganda, Rwanda, DRC, etc), umiddelbar reaksjon for aa stanse koleraepidemien som dreper folk i stor stil i Angola akkurat naa, rettferdige verdenshandelsregler og fokus paa utsatte grupper i det norske velferdssamfunnet er noen temaer som faller innunder internasjonal solidaritet.
Dessverre blir det ingen 1. mai-feiring paa meg. Hudfargemotsetninger er fortsatt saa betent at jeg ikke kan bevege meg fritt og trygt hvor jeg vil paa egen haand, og noen deltakelse i politiske mønstringer er ikke aktuelt. Kanskje neste aar, naar jeg har laert meg zulu...
Enn saa lenge - idealister i alle land, foren dere!
Haaper du har en fin dag :) Husker med glede feiringen vaar i Paris for mange, mange aar siden... Den suksessen maa gjenopptas! Hva med Istanbul neste vaar? Det ville vaert noe!
Her er et gammelt bilde fra da vi var unge og uskyldige :) Det henger paa veggen paa rommet mitt, over skrivepulten, og har faktisk vaert med paa flyttelasset og hengt paa veggen alle stedene jeg har bodd siden det ble tatt (og det er minst fire steder, om ikke fem, husker ikke hvilket aar bildet ble tatt...)!
Og gratulerer med dagen alle arbeidere, idealister, undertrykte og kamerater!
1. mai er en dag som er verdt aa feire og glede seg over. En dag til internasjonal solidaritet. Til kritisk blikk paa økte forskjeller i samfunnet vaart, og gode ideer for hvordan disse forskjellene kan minskes. Jeg kan absolutt ikke tenke meg aa gaa under en fane som krever 6 timers arbeidsdag (det er noe av det flaueste jeg har hørt), derimot er det mange andre kampsaker som kan settes paa dagsorden 1. mai. Et styrket og reformert FN, økt internasjonal oppmerksomhet rundt konfliktene i Great Lakes-omraadet (Uganda, Rwanda, DRC, etc), umiddelbar reaksjon for aa stanse koleraepidemien som dreper folk i stor stil i Angola akkurat naa, rettferdige verdenshandelsregler og fokus paa utsatte grupper i det norske velferdssamfunnet er noen temaer som faller innunder internasjonal solidaritet.
Dessverre blir det ingen 1. mai-feiring paa meg. Hudfargemotsetninger er fortsatt saa betent at jeg ikke kan bevege meg fritt og trygt hvor jeg vil paa egen haand, og noen deltakelse i politiske mønstringer er ikke aktuelt. Kanskje neste aar, naar jeg har laert meg zulu...
Enn saa lenge - idealister i alle land, foren dere!
Subscribe to:
Posts (Atom)