Fy f...

Jeg har dessverre ikke tid til a skrive noe na, men les denne artikkelen fra Dagbladet, og se videoen - na star det darlig til her:

http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/05/19/535680.html

Hipp hipp hurra - 17.mai med sno i Norge og Lesotho

Tillykke med dagen alle nordmenn og nordkvinner! Vi skal feire her i Durban ogsa i kveld - jeg fikk jo norsk flagg fra tante Inger i fjor, sa vi er godt utstyrt :)

Enn sa lenge kan vi jo feire med noen snobilder. Leser at det snor i Norge ogsa idag, men disse bildene er fra Lesotho:

Det var helt fantastisk: stralende sol, frisk og kald luft og sno sa langt oyet rakk. Jeg fikk helt paskestemning. Det var bare helt nydelig. Jeg er nok mer norsk enn jeg trodde, for jeg hadde ikke forventa en slik reaksjon av a se sno... Men det var rett og slett vidunderlig vakkert.

Her er fra veien opp fjellet - forventningene okte i takt med snoen i bakgrunnen:

Og her er oppe pa plataet, med de tradisjonelle runde hyttene:

Det var til og med ski pa veggen inne pa hytta/puben/restauranten:

Det ble dessverre ingen skitur pa oss, men det ble litt snoballkrig :)

Vi spiste orret pa den hoyestliggende puben i Afrika:

Og til slutt en advarsel:

Kvinnen bak rattet

Kvinnen bak rattet begynner få dreisen på det nå :)

Forrige uke fikk jeg endelig ordna med forsikringspapirene, så da var det bare å slå seg løs på veien :)

I dag hadde vi komitémøte i byen, og jeg kjørte - midt i rushtrafikken på vei hjem igjen. Og det gikk såååå bra :) :) :)

Du må huske at Durban er en stor by (mye større enn Oslo, for ikke å snakke om Hamar som er den eneste "byen" jeg er vant til å kjøre i) og det er ikke bare masse biler her, men ikke minst gærne toyota hiacer (lokal "taxi"). Så jeg er fornøyd med meg selv, som ikke bare klarte det bra, men som også beholdt roen og faktisk likte det. Jeg tror jeg har fått litt bildilla......

Jeg parkerer hos naboen, for vi har ikke noen bilinnkjørsel til huset her. Først parkerte jeg på plena (se bildet da jeg hadde kjøpt bilen), men nå har de gitt meg en slags garasjeliknende ting - dvs fire stolper med tak over. Jeg må rygge inn, og det er litt kronglete. Men jeg fikk det til ved første forsøk, og nabokona brøt ut i applaus og jubelrop - "I love it when a woman drives better than a man" sa hun. Det var nemlig en mann som parkerte der tidligere, men nå har han fått plassen på plena istedet, for han strevde så fælt med å rygge inn i 'garasjesaken'. Så joda, kvinnen bak rattet begynner virkelig å få dreisen på sakene nå :)

Mens vi venter igjen...

Jeg har lant bort kameraet mitt igjen, men kommer snart med bildene fra Lesotho - pluss bildene fra bursdagsbraaien pa lordag :) Men livet gar sin gang - etter rettere sagt: loper sin gang. Her er det busy som bare det. Men goy :) Tsjalabais sa lenge!

Bursdagskake med mer

I går hadde jeg bursdag, og det var kjempekoselig. Vi hadde komitemøte med ungdommene fra gata, og mens jeg var ute for å hente noen, fortalte tydeligvis de andre studentene at jeg hadde bursdag for da jeg kom inn reiste en av guttene seg opp og ledet an og alle sang 'Happy Birthday' for meg - først på engelsk og så på zulu. Og jeg fikk masse klemmer og det var så koselig.

En annen av guttene spurte hvor kaka var - og det var først da jeg kom på at jeg burde jo ha med bursdagskake. Han ble med meg (vi er i et litt doggy strøk som jeg ikke er kjent i så jeg ville ikke gå meg vill alene, best med følge...) til butikken og vi kjøpte to sjokoladekaker. Så i lunsjen hadde vi 'någgå attåt', og det var full suksess. Jeg hadde med kamera fordi vi skulle ta bilder av noen av dem for å bruke for å lete etter familiemedlemmer, så jeg tok det fram og tok en hel del bursdagsbilder også. Vi var samla alle sammen - komiteen og oss studentene - i et gruppebilde. Rakkeren ved siden av meg roper plutselig 'Vent!', snur seg til den andre kaka, tar en stor bit og splasjer den i trynet på meg :) Til stor latter :)

En annen av guttene drev og skrev på et ark, og tegna hjerter og greier. Jeg kjefta litt på han - vel, jeg kjefta ikke, men jeg var litt streng - og sa at han måtte fokusere på det vi drev med i gruppa. Etterpå kommer han til meg og gir arket til MEG. Det var et bursdagskort! Og et skikkelig rørende et... Og så jeg som hadde vaert streng... Jeg tok bilde av oss to med kortet også, men jeg glemte å klarere bruksretten for bildene som ble tatt, så jeg kan dessverre ikke legge ut noen av dem. Men det var i hvert fall en skikkelig koselig dag :)

Men jeg tok noen bilder av bare oss studentene - og de kan jeg legge ut :)
Her er Sthe som lager sandwich - vi hadde ikke noe bestikk og brukte blyant til a røre ut tuna og majones med...



Og her er vi fem studentene:

Dagen før hadde jeg hatt gruppefremforing om 'social action model' - vi hadde rollespill og demonstrerte med sang og dans - eller 'toyitoyi' som det kalles her. Her er jeg mens vi står utenfor og venter, med gren i handa, klar for action:

Har dessverre ikke noe bilde fra selve demonstrasjonen - med det var en opplevelse kan jeg fortelle :)

Vel, ellers så feirer jeg i morgen med grillfest, eller braai som det heter her. Så alle er velkomne, selv om jeg antar det er litt for langt og dyrt for de fleste av dere å komme... :)

Stå fast i heisen og andre komplikasjoner

Strømbrudd har vaert en del av hverdagen i det siste. For landet som helhet har det faktisk vaert en del av hverdagen siden nyttår, men her i Durban var vi lenge spart.

Vi fikk beskjed om at vi (befolkningen i landet) måtte begrense strømforbruket med 10%, ellers ville strømmen bli kuttet pa strategiske tidspunkt for å tvinge fram den nødvendige reduksjonen. Det siste skjedde naturligvis. Det er fryktelig vanskelig å oppnå reduksjon i forbruk uten å ta i bruk drastiske midler, selv om alle er teoretisk enige i behovet... Bare se på hvordan nordmenn bruker mer penger på julegaver hvert bidige år.

Første strømbrudd kom som en overraskelse, men jeg kunne jo vaert en speider, for jeg er alltid beredt, og hadde både lommelykt, stearinlys og fyrstikker på lur (og, enda viktigere, jeg visste hvor jeg hadde dem, i motsetning til huseieren min som kom og lånte en fyrstikk slik at han kunne finne sine egne...). Og deretter gikk det slag i slag. Heldigvis fikk vi en timeplan fra elektrisitetsfolkene, så vi kunne planlegge deretter. Vi har dessuten gasskomfyr hjemme, så vi klarer oss godt uten strøm - ingen grunn til å sulte :)

Og trapper o.l. fungerer like godt i strømbrudd, men det er verre med heisen. Min rullestolsittende venn fikk smertelig erfare det... Han ble sittende fast i et par timer - ikke i heisen, riktignok, men utenfor - og uten å komme seg noe sted. Han hadde vaert i datasalen, og kom seg verken inn eller ut, fordi han bruker en spesialdør som går på strøm...

Den eneste gangen strømbruddet virkelig irriterte meg, var dagen før to store innleveringer. Jeg hadde tatt meg friheten å dra på tur (Lesotho - post kommer så snart jeg får tilbake kameraet mitt) helga i forveien, og hadde derfor et visst press på meg. Og plutselig går strømmen - denne gangen var det ikke planlagt og informert om - og jeg sitter der og stirrer fortapt på skjermen. Heldigvis har jeg laptop, så jeg kunne fortsette å skrive, og jeg håpet optimistisk at strømmen ville komme tilbake innen batteriet tok slutt.

Vanligvis varer strømbruddene mellom 2 og 3 timer. Etter halvannen time var batteriet flatt og skjermen svart. Jeg fikk ikke panikk ennå, men håpet på det beste, leste litt relevant litteratur og sov litt for å samle krefter til resten av sjøslaget. Det tok 8 timer (!) for strømmen var tilbake, og da var jeg rimelig desperat. 8 timers tapt arbeidstid er ganske mye når man ligger dårlig an for deadline allerede...

Men det gikk bra. Jeg fikk levert begge oppgavene, og tror de ble ganske bra begge to. Og nå sier strømfolkene at vi har spart så mye at vi kanskje ikke trenger flere strømbrudd. Nå ja. Det tror jeg ikke for jeg får se det. Men det er lov å håpe :)

Why, South Africa, why?

As reports start filtering through on the United Nations Security Council meeting which dealt with the election impasse in Zimbabwe, the Times of London confirms: “South Africa led efforts to block the dispatch of a UN envoy to Zimbabwe yesterday, as the UN Security Council met on the election stand-off for the first time.”

The basis for this, according to the Times reporters, is: “South Africa, China, Russia, Libya and Vietnam spoke up against any further Security Council action at this stage, diplomats said, with Burkina Faso saying that Africa should take the lead. A top official of Zimbabwe’s Movement for Democratic Change (MDC), which claims that it won the March 29 election, held private meetings with key UN members in New York yesterday to press for an envoy to be sent to the country.”

And finally, worst for me: “Tendai Biti, the general-secretary of the MDC, travelled to New York to meet Security Council members separately, although South Africa, Russia and China appeared set to avoid him. He called for the UN to recognise the “illegality of the regime of Mugabe” and oversee a transfer of power to an MDC-led government of national unity.”

Africa should take the lead?

Correct me if I’m wrong, but aren’t Zimbabweans living through hell precisely because Africa and South Africa have done nothing? Haven’t Africa and the SADC had their chance and failed abysmally?

It’s one thing to stand back for your crony and speak of “quiet diplomacy,” but quite another to suddenly become loud and animated in defence of what? More quiet diplomacy?
Watching as Zimbabweans get butchered quietly?

Isn’t the foreign policy of South Africa supposed to accord in some small way with the sentiments of the South African people?

Yes, we begged Africa to lead the way. This resulted, if anything, in assisting Mugabe. In exasperation, the country endorsed UN intervention and your response is to move from zero to Mugabe’s hero in 5 seconds flat?

An absolute disgrace.

Michael Trapido
http://www.thoughtleader.co.za/traps/2008/04/30/zimbabwean-dystopia-why-south-africa-why/

Usolidarisk handling

Jeg dro på handletur i dag, jeg. En lite solidarisk handling på 1.mai - arbeiderenes dag, men... Jeg snudde faktisk i døra, og tenkte at det var for ille, men jeg har ikke hatt brød på et par dager, og dessuten var det middagsdagen min i dag (vi deler på det i huset og torsdag er min dag). Så jeg snudde igjen og satte snuten mot byen, selv om det føltes svikefullt. Arbeidere burde jo få fri idag, og ved å benytte meg av åpne tilbud oppmuntrer jeg kapitalisteierne til det motsatte.

Jeg håpet på å finne et 1.mai-tog e.l. som jeg kunne joine. Jeg har sett plakater for markering her i Durban, men det har vært for travelt til at jeg har fått organisert følge, og jeg tør ikke dra alene. Arbeiderbevegelsen virker nokså helsvart (hudfargemessig, ikke ellers;) så jeg vet ikke riktig hvor velkommen jeg ville vært. Men hvis jeg oppdager noe i byen, kan jeg jo 'lukte' litt og se an om det føles greit eller ikke.

Men det var ingen tog, demonstrasjoner eller andre markeringer som jeg kunne se. Byen var full av shoppere så langt øyet rakk. Jeg var altså ikke alene med min usolidariske handel... Matbutikken var travlere enn en maurtue. Jeg stod i kassakø i 25 minutter - enda det er ca 20 kasser der og alle var åpne... Da gjelder det å ikke ha dårlig tid, men holde blodtrykket nede og la tankene fly. Det gjorde jeg - og funderte blant annet på likhetene mellom Rosenborg og Sør-Afrika. (Deler kanskje de tankene etterhvert.)

Det er jo litt ironisk at matbutikken skulle være så full, for matpriser har jo vært et gjennomgangstema i dag i hele verden. Så også her. "The food prices make the availability of a plate [of food] every night almost a luxury rather than a right and is a reflection of a system that puts profits before people" sa ANCs generalsekretær under en markering et annet sted her i byen. Og han nevnte strømbruddene (som jeg nok også kommer til å skrive om snart). Mattilgang var et tema for Jacob Zuma også, som talte et annet sted i landet. Han talte varmt for fattigdomsreduksjon og utvikling på landsbygda, og sa at vi måtte få fart på jordreformen. Så sant, så sant.

Ellers er jo fagbevegelsen her i landet verdt å feire, synes jeg. Blir fortsatt varm om hjertet når jeg tenker på hvordan de satte foten ned for skipet med våpen til Zimbabwe. Hurra! Sånn skal det gjøres! Fortsett sånn! Så får vi kanskje til både fattigdomsbekjemping, mattilgang og enda mer.