Ja jeg har bursdag i dag! Har feira med aa bade i havet! Herlig!
Tuesday, May 08, 2012
Monday, May 07, 2012
Blant raatne epler
Mange planer om alt jeg skulle rekke i dag (deriblant blogge om noe fantastisk som skjedde i helga), men planene maatte legges paa is. Da jeg kom til byen moette jeg noen gutter som var helt i harnisk, og de fortalte hvorfor. Han ene har en baby, og han fant kjaeresten uten babyen i gaar. Hun forklarte at ei venninne passa paa ham, men kunne ikke redegjoere for hvem. Etter noen harde knyttneveslag innroemmet hun hvor hun hadde lagt fra seg babyen - paa en soeppelfylling midt i byen. De gikk dit og fant ham - liggende blant raatne epler. Men han levde i hvert fall.
Han gurglet lykkelig da jeg saa ham. Det er utrolig hvordan en liten baby bare er til, lever i nuet 100%, og aner fred og ingen fare...
Etter masse strev fra kontor til kontor uten aa finne noen som var villig til aa hjelpe ser det heldigvis bra ut naa. Babyen kommer til aa komme til et barnehjem - kanskje faar han adoptivforeldre. Maa det gaa ham vel!
Han gurglet lykkelig da jeg saa ham. Det er utrolig hvordan en liten baby bare er til, lever i nuet 100%, og aner fred og ingen fare...
Etter masse strev fra kontor til kontor uten aa finne noen som var villig til aa hjelpe ser det heldigvis bra ut naa. Babyen kommer til aa komme til et barnehjem - kanskje faar han adoptivforeldre. Maa det gaa ham vel!
Friday, May 04, 2012
Fantastisk dag paa skolen!
I dag har jeg hatt en fantastisk bra dag på skolen! Endelig kom vi oss "ut på veien" (dårlig oversettelse av "on the road") med filmen - og det ble en suksess!
Som jeg har skrevet tidligere her på bloggen, lagde vi en film høsten 2010 som heter Street Life. Filmen ble laget av 5 ungdommer fra gata og bygger på deres livshistorier. Vi følger en gutt som opplever at mammaen dør og så drar han til byen. Han håper å finne en jobb, men blir i stedet fanget opp av en gjeng som bor på gata. De tvinger ham til å stjele og han blir etter hvert med i gjengen. Vi ser hvordan han begynner med narkotika, stjeler, osv. Første dagen på gata, når han blir fanget opp av gjengen og de viser ham en kniv, skvetter han og blir redd. Filmen ender med at han blir nettopp knivstukket - og dør.
Det var en av guttene på gata som tok initiativet til filmen. Han sa at "det er kanskje for sent for oss" - han innså at det er vanskelig å komme ut av gatelivet og gjengmiljøet etter å ha levd på gata i mange år - men han ønsket å gjøre noe for å hjelpe unger som har problemer hjemme for å overbevise dem om å ikke dra hjemmefra og komme til gata, men heller prøve å finne hjelp i lokalmiljøet sitt. All volden, og spesielt all den seksuelle volden som både gutter og jenter opplever på gata, gjør at det ikke er verdt aa komme til gata.
Det var budskapet til denne gutten, og ut fra det lagde vi denne filmen.
I dag var vi på en ungdomskole og viste filmen for til sammen fem 8.klasser. To gutter fra gata var med, og både filmen og samtalene med disse guttene gjorde sterkt inntrykk på elevene. Vi hadde en bolk med idemyldring der elevene kom med forslag til hvordan man kan få hjelp i stedet for å dra til gata. Det var fantastisk å se hvor engasjerte de var.
Neste uke skal vi til flere skoler og flere klasser. Håper det fortsetter like bra!
Som jeg har skrevet tidligere her på bloggen, lagde vi en film høsten 2010 som heter Street Life. Filmen ble laget av 5 ungdommer fra gata og bygger på deres livshistorier. Vi følger en gutt som opplever at mammaen dør og så drar han til byen. Han håper å finne en jobb, men blir i stedet fanget opp av en gjeng som bor på gata. De tvinger ham til å stjele og han blir etter hvert med i gjengen. Vi ser hvordan han begynner med narkotika, stjeler, osv. Første dagen på gata, når han blir fanget opp av gjengen og de viser ham en kniv, skvetter han og blir redd. Filmen ender med at han blir nettopp knivstukket - og dør.
Det var en av guttene på gata som tok initiativet til filmen. Han sa at "det er kanskje for sent for oss" - han innså at det er vanskelig å komme ut av gatelivet og gjengmiljøet etter å ha levd på gata i mange år - men han ønsket å gjøre noe for å hjelpe unger som har problemer hjemme for å overbevise dem om å ikke dra hjemmefra og komme til gata, men heller prøve å finne hjelp i lokalmiljøet sitt. All volden, og spesielt all den seksuelle volden som både gutter og jenter opplever på gata, gjør at det ikke er verdt aa komme til gata.
Det var budskapet til denne gutten, og ut fra det lagde vi denne filmen.
I dag var vi på en ungdomskole og viste filmen for til sammen fem 8.klasser. To gutter fra gata var med, og både filmen og samtalene med disse guttene gjorde sterkt inntrykk på elevene. Vi hadde en bolk med idemyldring der elevene kom med forslag til hvordan man kan få hjelp i stedet for å dra til gata. Det var fantastisk å se hvor engasjerte de var.
Neste uke skal vi til flere skoler og flere klasser. Håper det fortsetter like bra!
Saturday, April 28, 2012
Frihetsdagen
I går, 27. april, feiret Sør-Afrika Frihetsdagen. 27. april 1994 var nemlig dagen da landet holdt sitt første demokratiske valg! Fantastisk aa sitte paa stranda og se paa alle menneskene som rusler rundt, koser seg, svømmer, leker i sanda, osv - mennesker i alle farger og fasonger! For noen år siden var det kun hvite som hadde adgang. Men nå feires Frihetsdagen! Hurra, hurra!
Thursday, April 26, 2012
Paa leting i fengselet
Da jeg kom fikk jeg høre at en av guttene fra filmen (filmen vi lagde om gatelivet siste halvdel av 2010) er i fengsel. Jeg og en til dro for å prøve å besøke ham. Når jeg skriver "prøve" så er det fordi det er ikke bare bare å få til. Vi visste ikke hvilken celle han sitter på, og da er det ganske vanskelig å finne ham.
Jeg har aldri vaert i et fengsel i Norge, så jeg vet ikke hvordan ting fungerer der, men her er det forholdsvis kaotisk. Fengselet er delt inn i forskjellige avdelinger for kvinner, menn og ungdommer, og disse igjen er delt inn i forskjellige seksjoner. Problemet er bare at det finnes ikke noe sentralisert system som har oversikt over alt - i hvert fall tilsynelatende.
Besøkende kommer og "registerer" seg - dvs man skriver paa en lapp: fornavn og etternavn på personen man vil besøke, sitt eget personnummer, og cellenummeret/seksjonen til den man vil besøke (hvis man vet hvor han eller hun sitter). Vi visste både fornavn og etternavn (ingen selvfølge på gata - hvor mange bare er kjent med kallenavnet sitt), men ikke cellenummer. Alderen er ikke så lett å slå fast med sikkerhet, for de oppgir ofte forskjellig alder ut fra hva som er hensiktsmessig (som oftest betyr det at de oppgir så ung alder som mulig), men han jeg dro sammen med var helt sikker på at han satt på voksenavdelingen, så vi dro dit. Det er en buss som kjører besøkende rundt fra inngangssenteret og til de forskjellige avdelingene. Vi leverte lappen vår, og satte oss til å vente.
Og vente.
Og vente.
Det som skjer når vi ikke vet cellenummeret er at de drar fra seksjon til seksjon og roper opp navnet - så må vedkommede gi lyd fra seg og si at "det er meg", og så kommer han til besøksområdet.
Etter en lang stund med venting fikk vi beskjed om at de ikke kunne finne ham. Vi fikk også beskjed om noe mer. To seksjoner var stengt av og fikk ikke lov til å motta besøk. Hvorfor? Noen var blitt drept der, og ingen visste hvem som hadde gjort det, så de fikk besøksforbud og bevegelsesforbud (dvs de får ikke ut av cella for lufting eller for å utføre vaskeplikter o.l.) som kollektiv straff.
Jeg tror fengselsmyndighetene vet hvem som ble drept, så hvis det var gutten vaar tror jeg vi ville fått beskjed om det. Jeg tror derfor at han fortsatt lever. Jeg håper det! Men det er uansett ikke saerlig hyggelig.
Og pga kaoset så kunne de ikke si med sikkerhet at han faktisk bor i den seksjonen - de bare antok at siden vi ikke fant han, kan det hende at han bor der og derfor ikke kunne komme.
Jeg har aldri vaert i et fengsel i Norge, så jeg vet ikke hvordan ting fungerer der, men her er det forholdsvis kaotisk. Fengselet er delt inn i forskjellige avdelinger for kvinner, menn og ungdommer, og disse igjen er delt inn i forskjellige seksjoner. Problemet er bare at det finnes ikke noe sentralisert system som har oversikt over alt - i hvert fall tilsynelatende.
Besøkende kommer og "registerer" seg - dvs man skriver paa en lapp: fornavn og etternavn på personen man vil besøke, sitt eget personnummer, og cellenummeret/seksjonen til den man vil besøke (hvis man vet hvor han eller hun sitter). Vi visste både fornavn og etternavn (ingen selvfølge på gata - hvor mange bare er kjent med kallenavnet sitt), men ikke cellenummer. Alderen er ikke så lett å slå fast med sikkerhet, for de oppgir ofte forskjellig alder ut fra hva som er hensiktsmessig (som oftest betyr det at de oppgir så ung alder som mulig), men han jeg dro sammen med var helt sikker på at han satt på voksenavdelingen, så vi dro dit. Det er en buss som kjører besøkende rundt fra inngangssenteret og til de forskjellige avdelingene. Vi leverte lappen vår, og satte oss til å vente.
Og vente.
Og vente.
Det som skjer når vi ikke vet cellenummeret er at de drar fra seksjon til seksjon og roper opp navnet - så må vedkommede gi lyd fra seg og si at "det er meg", og så kommer han til besøksområdet.
Etter en lang stund med venting fikk vi beskjed om at de ikke kunne finne ham. Vi fikk også beskjed om noe mer. To seksjoner var stengt av og fikk ikke lov til å motta besøk. Hvorfor? Noen var blitt drept der, og ingen visste hvem som hadde gjort det, så de fikk besøksforbud og bevegelsesforbud (dvs de får ikke ut av cella for lufting eller for å utføre vaskeplikter o.l.) som kollektiv straff.
Jeg tror fengselsmyndighetene vet hvem som ble drept, så hvis det var gutten vaar tror jeg vi ville fått beskjed om det. Jeg tror derfor at han fortsatt lever. Jeg håper det! Men det er uansett ikke saerlig hyggelig.
Og pga kaoset så kunne de ikke si med sikkerhet at han faktisk bor i den seksjonen - de bare antok at siden vi ikke fant han, kan det hende at han bor der og derfor ikke kunne komme.
Graduation-artikkel
Sjekk ut denne: http://www.ukzn.ac.za/news.aspx?id=499 om meg
og denne: http://enewsletter.ukzn.ac.za/Story.aspx?id=1035 om Sør-Sudans landbruksminister som ogsaa mottok en mastergrad fra UKZN naa.
og denne: http://enewsletter.ukzn.ac.za/Story.aspx?id=1035 om Sør-Sudans landbruksminister som ogsaa mottok en mastergrad fra UKZN naa.
Tuesday, April 24, 2012
Graduation ceremony
En av grunnene til at jeg er i Durban nå er at uteksamineringsseremonien var forrige uke. Det er en skikkelig høytidelig seremoni, der vi går opp - iført kapper i ekte harry potter-stil - på en scene og kneler foran Chancellor (aner ikke hva det tilsvarer på norsk, men han er også Premier (minister) for provinsen) som sitter på en slags trone og utroper den enkelte til hennes/hans grad. Deretter går vi til den andre sida av scena og stiller oss foran en annen høytstående mann som ikler oss et bånd som viser fakultet og grad. Når vi kommer ned igjen kan vi ta på oss hatten.
Siden ingen fra Norge hadde mulighet til å vaere med, var min sør-afrikanske familie med. Når jeg er her i Sør-Afrika bor jeg hos min venninne Thola, så hun, mammaen, onkelen og broren var mine gjester - i tillegg til min norsk-durbanske venninne og søster Monika.
Her er jeg og uMa utenfor huset deres før vi dro til seremonien:
Og her er uMa, jeg og Thola etter seremonien - veldig lattermilde og glade:
Her er jeg med professor Vishanthie Sewpaul, min veileder:
Siden ingen fra Norge hadde mulighet til å vaere med, var min sør-afrikanske familie med. Når jeg er her i Sør-Afrika bor jeg hos min venninne Thola, så hun, mammaen, onkelen og broren var mine gjester - i tillegg til min norsk-durbanske venninne og søster Monika.
Her er jeg og uMa utenfor huset deres før vi dro til seremonien:
Og her er uMa, jeg og Thola etter seremonien - veldig lattermilde og glade:
Her er jeg med professor Vishanthie Sewpaul, min veileder:
Dette bildet er tatt med mobilkamera og det hadde blitt mørkt allerede så kvaliteten er dårlig, men jeg må ha med et bilde av meg og Monika også!
Her er jeg før seremonien, etter å ha henta kortet mitt. Jeg vet det ikke er kulturelt akseptabelt aa skryte så faelt på norsk, men jeg gjør det allikevel. Dere vet hva laud er, det som gis ved norske universiteter? Her kalles det Cum Laude. Paa mitt kort står det Summa Cum Laude, og det er enda høyere enn laud!! Juhuu!
Monday, April 23, 2012
Tilbake i Durban
Heisann! Dette er bare en kjapp post for aa si at jeg er i Durban igjen en snartur (har allerede vaert her halvannen uke.... men det er saa travelt og saa mye som skjer saa jeg har ikke faatt satt meg ned og skrevet noe paa bloggen). KJEMPEFINT aa vaere her igjen - mange gledelige gjensyn! Jeg haaper aa faa til aa skrive og fortelle litt mer etterhvert.
Subscribe to:
Posts (Atom)