Happy birthday to me :)

Som man reder, ligger man, så da jeg ikke hadde en eneste gratulasjon på facebook til frokost, tok jeg skjeen i egen hånd og endra innstillingene slik at folk kan se bursdagen min og skrive på veggen... Og da ble det en ganske happy birthday!

Vuli og Venacia bakte mangokake, så vi hadde bursdagsselskap med alle på gården her med sang og latter. Det var visst morsomt å spise kake med "høvdinga/sjefa" (som er kallenavnet deres på meg, har jeg overhørt (cheftaine)). Jeg utfordra dem til å gjette alderen min, men ingen vant - antar at ingen turte å gjette et så høyt tall... smil!

Ellers var bursdagsgaven min til meg selv å sove middagslur. Herlig!

Jeg vet at jeg er for stor til å få bursdagsgaver, men om noen lurer på hva jeg ønsker meg, så er det takplater til skoletak - både repararere ødelagte av kulehull eller regn, og tak til nye skolebygg!

PS. Ser det er en stund siden jeg skrev sist. Den gangen trodde jeg at jeg skulle begynne et nytt og bedre liv og skrive regelmessig. Får prøve igjen. Nytt år, nye muligheter!

Fra festreisa til Kalambi

Jeg vil fortelle mer fra turen til Kalambi. Det var en skikkelig festreise! Vi ble møtt av en eskorte med pastorer på motorsykkel som kjørte foran og tuta, og langsmed veien stod kirkekor og sang og ønska oss velkommen. Det var første gangen at lederen i CELPA (den nasjonale kirka grunnlagt av norske pinsemisjonærer) besøkte Kalambi, og hele Urega-regionen faktisk, så det var stor stas. På bildet under er vi akkurat ved avkjøringa til misjonsstasjonen i Kalambi.

De er ikke akkurat bortskjemt med norsk besøk heller. Men nå som det er blitt fred i området og Gerd har satt i stand misjonsstasjonen med gardiner, madrasser og myggnetting vil jeg virkelig anbefale et besøk!

Jeg fikk to haner i velkomstgave:

Vi besøkte flere skoler:

Noen skoler hadde ikke nok klasserom til alle klassene. Da fungerer kirka som klasserom på formiddagene: 

Ungdoms- og videregåendeskolen i Kalambi er herpa av soldater som har bodd der lenge. Vi håper å kunne rehabilitere og bygge opp igjen skolen, for den er viktig og betjener ungdomsskole- og videregåendeelever i et stort område. Et av byggene var så ødelagt at de turde ikke ha barn inni der, men her ser dere flittige elever:

 I kirka var det fest. Her sitter barnekoret og synger et "forspill", før de reiser seg opp og synger den "egentlige" sangen. Det er en lur metode å få synge mest mulig på, når de har fått beskjed om bare å synge én sang :-)

Vi besøkte også helsesenteret. Her er veiestasjonen for babyer:

Og avskjedsgaven: sau, kokebananer, ananaser og verdens beste peanøttsmør!

(Takk til Arne Dagfinn for bilder!)

Palmebilder på en palmesøndag

Jeg benytter palmesøndag til å legge ut noen bilder med palmer på fra turen til Kalambi for ca halvannen måned siden.

Typiske skolescenarioer (det siste bildet er kanskje av et kirkebygg)

Livstegn... kremt...

Etter godt og vel to måneder, er det vel på tide med et livstegn igjen...

Her er et vakkert bilde fra tur - Ngweshe for de som er kjente. Har vært mye på turer, opplevd mye, mye som har skjedd - så jeg skal prøve å skjerpe meg og skrive litt igjen! :-) 

Gorillasafari

Turen begynte og slutta med en spasertur gjennom nydelige teplantasjer.

Men da vi kom til skogen ble det ikke fullt så enkelt å gå. Skogen var helt ubeskrivelig tett. Guidene foran oss gikk og hugde vei med machete. Lianer, grener, busker overalt. Og et tjukt lag med våte blader og humus på bakken gjorde det glatt. Vi krongla oss fram nedover bratte skråninger og opp igjen på andre siden. Vanskelig å beskrive hvor vanvittig uframkommelig det var. Så vanvittig bratt, så vanvittig glatt, og så vanvittig tett med vegetasjon.

Det var en eventyrlig opplevelse. Der det ikke finnes noen sti. Ingen tegn på at noe menneske noensinne har trengt seg fram akkurat der vi strevde oss fram. Vært skritt forutsetter at guiden har hugd unna vegetasjonen med macheten sin. Fantastisk.

Plutselig hadde vi kommet fram: vi så noen gorillaer ligge oppå noen gressenger. Noen skritt til, og vi står midt i en gorillafamilie på 34 individer. Én hann, og resten koner og barn. Det var på med munnbind, fordi gorilla lett blir smitta av våre sykdommer.

Pappa og et av barna.

Førstekona.

Gorillarasen her er den største, og kalles "silverback" pga sølvbeltet på ryggen.

Denne karen som heter Chimanuka veier ca 250 kg.

 

Gorillaene var foran oss, og etter hvert oppdaga vi at de også var bak oss. De var på alle sider, og over oss oppe i trærne. Vi stod midt i blant dem. En fantastisk opplevelse!

Takk til turfølget Gunhild og Stig for bilder!

Livstegn

Oi, tida flyr og nå er det jammen lenge siden jeg har skrevet her. Må benytte anledningen til å skrive et par linjer nå før det blir en ny måned...

Nettet er bra nå, så jeg benytter anledningen til å legge ut et bilde. Ikke det at jeg har sittet så mye og slappet av og sett utover Kivusjøen, men den er her og den er vakker!

Jeg har lyst til å legge ut bilder og fortelle fra en tur inn i tjukkeste skogen, med en guide foran som måtte hugge vei gjennom lianene med en machete for å komme fram - til vi var midt i en gorillafamilie! Må få noen bilder av turkameratene først, men det var i hvert fall en fascinerende opplevelse!

Vokale overlevende

Før jul fortalte jeg at jeg hadde vært på tur til et av de mest krigsherja stedene jeg noensinne har sett. Mange av de som var involverte i folkemordet i Rwanda i 1994 flykta over grensa og inn i skogene i Kongo etter folkemordet for å unngå rettsforfølgelse. FDLR eller interahamwe-rebellene, kalles de. En del av dem slo seg ned nettopp i dette området.

Vi har vært involvert i å hjelpe kvinner etter seksuell vold her, og jeg var interessert i å prate med noen av dem. Jeg tenkte jeg kanskje kunne treffe en håndfull kvinner. Men 245 møtte opp! Så det ble et allkvinnemøte... Vi måtte rett og slett gå inn i kirka, for det var ikke plass til oss noen andre steder. Det var en salig blanding av kvinner med mange slags livssyn, men med en felles skjebne: de har overlevd.

De fortalte om fryktelige ting som var blitt gjort mot dem. Tatt til fange, tatt med i skogen, holdt der i ukesvis eller månedsvis. Vært "koner", sexfanger. Og ikke bare én gang, men flere ganger: Etter at de ble sluppet løs, ble de ofte kidnappet igjen. Mistet barn, mens de var tvunget til å se på. Som tidligere sagt: menneskets evne til ondskap kjenner ingen grenser.

Det var ikke mange lysglimt i sikte, men én ting som var oppløftende var hvor utrolige vokale de var. Det var ikke mye som minnet om "offer" eller "offerrolle" der i gården. De nærmest krangla om hvem som skulle få si noe. Stod høyreiste og snakka med tydelig stemme. De hadde mange meninger og mye de ville si om problemene sine og bekymringer for framtida. Og ditto om hva de ønsket seg. Øverst på ønskelista stod mat.

Det er en dårlig idé å dele ut mat. Det ødelegger for handling i eget liv. Men kanskje vi kan klekke ut en idé eller flere i fellesskap - noe som kan hjelpe dem til å bedre brødfø seg og sine?

Tilbake fra fredelig & gledelig jul

Nytt år og nye muligheter! Over en måned siden forrige bloggpost, ser jeg. Slik gikk det med intensjonen om å benytte det gode internettet i Norge til å legge ut bilder... Men jeg har i hvert fall hatt en gledelig og fredelig jul - med snø!

Og reist med Dreamliner fra Oslo til Doha. Syntes ikke det var såå fantastisk bra (det var tross alt fortsatt økonomiklasse), men da jeg kom over i det vanlige flyet fra Doha til Kigali, kjente jeg at jo det er en viss forskjell. Mindre støy og bedre luft. Og touch screen på flysetet med android-touch-telefonliknende sak som fjernkontroll. Jeg satt og spilte Trivia med meg selv nesten hele veien, og lærte blant annet hvor mange land i Afrika som slutter med "-bia".

Her har kattungene vokst og blitt enda søtere - og enda skyere - de skvetter unna og freser så snart de hører meg, så det har ikke vært mulig å kose med dem enda. Rødbetene i hagen er innhøstingsklare. Sola stråler. Og jeg har vært på gudstjeneste - "storsøndag" med nattverd siden det er første søndag i måneden. Det er jo også første søndag i året, og det var en bra måte å starte året på. Menigheten består av flyktninger som har kommet til byen fra Nindja, Bunyakiri, Kalemie og andre steder der det har vært mye rebellvirksomhet de siste årene. Nå samler de inn penger til å kjøpe tomt til å bygge egen kirke på, og det var en egen kollekt for det i dag, der det til stor jubel kom inn til sammen 500 dollar! Her er et bilde fra salmesangen, med tradisjonelle trommer og moderne gitarer.

Da ønsker jeg alle et godt nytt år!