Light - camera - action

I dag starta vi filminga!

Driver og lager en film om livet på gata. Mer om det snart!

Taushetens time er forbi

Jeg har flere ganger på bloggen - og uendelig mange ganger utenfor - etterlyst den jevne sørafrikaners evne og vilje til sosial aksjon for sosiale endringer. Sør-Afrika har en fantastisk historie når det gjelder storstilt grassrotskamp. Og historien er så fersk at mange av de som var aktive i kampen mot apartheid potensielt kan være aktiv i kampen for et bedre samfunn nå også. De har personlig erfaring. De har bevist for seg selv og for verden at det går an.

Allikvel har jeg ofte vært uhorvelig frustrert over tausheten og oppgittheten som synes å råde i dag. Mange har uttrykt at de rett og slett ikke klarer å utøve kritikk mot regjeringspartiet ANC fordi de føler slik takknemlighetsgjeld til dem fra apartheid-tida. Det er jo forståelig, men det har gjort meg trist - for den som tier, samtykker - og konsekvensen har vært stille aksept av hårreisende fattigdom og sosial ulikhet.

Før jeg kom til Sør-Afrika forventet jeg å komme til et forholdsvis "europeiskliknende" samfunn - i stor kontrast til andre land i Afrika. Moderne, såkalt velutviklet, og med liten fattigdom. Jeg blir fortsatt sjokkert over hvor feil jeg tok. Ja, du finner moderne, europeisk-liknende tilstander - hos 10% av befolkningen. Men fattigdommen i Sør-Afrika er ikke noe mindre enn i andre afrikanske land. Og den fysiske nærheten mellom den enorme rikdommen og den enorme fattigdommen kan gjøre noen og enhver kvalm - eller deprimert og overveldet taus.

Ei av jentene jeg dro på hjembesøk med her om dagen bor 15-20 minutters kjøretur fra leiligheten min. Jeg bor i et palass. Huset hennes var tomt for mat. Bokstavelig talt tomt. De hadde ingenting å spise. Og ingen anelse om når eller hvordan de skulle få det. (Matskapet mitt bugner ikke akkurat det heller, men det kommer kun av dårlig tid og enda dårligere organisering av tida, og da jeg ikke kunne spise frokost i forigårs fordi det ikke var noe å spise, kjøpte jeg bare en brødskive på campus.)

Det finnes så mye som burde forandres og forbedres her i landet (og verden forøvrig), og jeg har vært lei meg over mangelen på pågangsmot og aktivisme. Men nå ser det jammen ut til at en del har rista av seg ærefrykten for myndighetene og at tausheten og lydighetens time er forbi. Streikinga blir bare mer og mer intens.

Og det er jo jammen fantastisk at folk protesterer mot urettferdigheten og sier at nok er nok. Endelig kjemper fagbevegelsen for arbeidstakernes beste, selv om det betyr å si noe annet enn regjeringspartiet ANC (det har knapt nok skjedd siden de ble født som tvillinger under apartheidregimet). Endelig danser svarte arbeidere i gatene i protest mot svarte politikere. Nå er det ikke bare det såkalte rasekortet som brukes (svart mot hvit), men folk både tør og klarer å protestere mot urettferdighet kun pga urettferdigheten.

Fra en fødeavdeling i Durban

(Bilde av Rogan Ward, Reuters)

Streikens ironi

Sykehuset åpna igjen tidligere denne uka - heldigvis. Og jeg sier ikke heldigvis fordi jeg ikke støtter streikens formål, men fordi jeg får helt vondt av streikens ironi: Det er det store flertallet av vanlige sør-afrikanere som lider. Den lille rike eliten setter ikke en tå innenfor et offentlig sykehus uansett. Enhver med helseforsikring kan bruke private sykehus der det ikke er streik. Det er millionene uten helseforsikring som lider. De som allerede har det enda verre enn de offentlige ansatte...

Mødrene til de for-tidlig-fødte babyene i kuvøse som ikke får tilsyn, for eksempel.

Men nå skal det visst trappes opp igjen. Politiet og fengselsbetjenter har varslet at de går ut i streik i morgen - og fagforeningene deres har sagt at alle skal streike, uavhengig av om de er i såkalt "essensiell tjeneste" og i følge loven ikke har lov til å delta i streik.

Da kan det hende sykehusene stenger igjen også, for det var politivaktene utenfor som sørget for at sykehuset var åpent tidligere denne uka i hvert fall.

Streiking er en grunnlovsgitt rettighet, men noen tjenester har ikke lov til å streike, inkludert visse deler av helsetjenesten (f.eks. akutten) og sikkerhetstjenesten (deler av politiet og grensevaktene), som klassifiseres som "essensiell tjeneste". Helsesektoren har blåst en lang marsj i begrensningen, og streikende sykepleiere har til og med blokkert inngangen til akuttmottaket og nekta ambulanser å komme inn.

Selv om streiken er viktig, er det ganske ekstremt at helsearbeidere er villige til å sette liv på spill for å kreve høyere lønn til seg selv. Det er ekstremt uansett hvem som gjør det, men ekstra heftig når det er helsearbeidere - som direkte jobber med å redde liv.

Det underliggende problemet er de skyhøye klasseforskjellene i landet her. En liten elite og et enormt flertall, med et hav i mellom seg. Lønningene i offentlig sektor må opp, og lønningene i lederstillinger innen alle sektorer bør ned. Det er selvfølgelig ingen enkel oppgave, og det er ikke noe som vil skje dersom flertallet bare står høflig med lua i hånda og spør pent. Vi mennesker er dessverre ikke sånn - vi deler ikke rettferdig naturlig. Så at storstilt klasseaksjon må til for å få til en endring er jeg ikke uenig i.

Men det dypt tragiske er at det er deres egne brødre og søstre som får føle vreden til de streikende. De som allerede lever i grotesk sosial urettferdighet.

Streik i harnisk

Det har vært streik i offentlig sektor her en god stund nå, og la meg slå fast aller først at jeg i utgangspunktet støtter streiken. Det er alt for lave lønninger blant det store flertallet av arbeidstakere i landet, og det er en skam at staten betaler lønn som bare hjelper til å holde folk i fattigdom. Mine kollegaer har en fire års universitetsutdanning bak seg, men får en luselønn som bare hjelper til med å holde hjulene i gang i familiene deres, og som knapt kan være en plattform til endring.

Det som gjør det ekstra ille er de enorme forskjellene på lønnsnivået. Selv i offentlig sektor er lederlønninger ekstremt mye høyere enn for arbeidsstokken. Det er vanskelig å forklare slik at norske lesere kan skjønne. Det finnes både mer fattigdom og mer rikdom her enn i Norge. Det er helt kvalmt.

Så forrige fredag var jeg faktisk med og marsjerte, i solidaritet med profesjonen min og for å generelt støtte formålene. Utjevning av sosiale forskjeller tror jeg er det aller viktigste som kan gjøres for Sør-Afrika. Demonstrasjon eller marsjering her kalles toyi-toyi, og er en blanding av synging og dansing. Fantastisk estetikk!

Bildet er fra Mail & Guardian, og viser noen som toyi-toyier. På fredag var vi omtrent 10.000, tror jeg, og det var en flott opplevelse å være en del av den syngende og dansende massen. Jeg klarer ikke å få med meg ordene på sangene (og kan nok ikke synge dem i all ærlighet hvis jeg hadde fått med meg ordene heller, for sangene kommer fra kampen mot apartheid og handler om svart frigjøring fra hvit undertrykkelse), men litt dansing ble det da på meg.

Men nå begynner streiken å gå over all støvleskaft. Regjeringen nekter å gi etter for kravene om lønnsøkning, og fagbevegelsen nekter å gi seg, så toyi-toyinga blir mer og mer aggressiv.

Her i Durban har en gruppe som kaller seg Bafana Bafana (som navn som på landslaget i fotball - aner ikke hvorfor) stengt sykehusene. Ei dame fødte i baksetet på en bil på parkeringsplassen til et sykehus. En operasjonssal ble invadert etter at en pasient var i narkose og operasjonen ble avbrutt.

Jeg hadde to ærend på et av de offentlige sykehusene her i byen i går. Det ene ærendet var å besøke jenta som ligger for døden. Jeg har nemlig fått tak i en nær venn av henne som hadde stort behov for å se henne. Men alle inngangene til sykehuset var stengt med lenker og hengelåser, og livredde sikkerhetsvakter gjemte seg inne. Hele sykehuset så mørkt og tomt ut - jeg lurer på om pasientene har fått noe tilsyn i det hele tatt? Jeg ser i media at pasienter har ligget sultne og møkkete i sengene sine fordi personalet ble nektet å komme inn av sinte demonstranter. Forhåpentligvis lever jenta fortsatt! Alt virker jo så kaotisk at jeg aner ikke hva som kan ha skjedd...

Det andre ærendet var en gutt som er på livreddende tuberkulose-behandling. Han får bare tabletter for en uke av gangen, og måtte ha ny dose. Men alle innganger var avstengt. Ikke en gang akutten var åpen. Jeg er jammen glad jeg ikke var i en trafikkulykke eller at noe annet skjedde så jeg hadde trengt medisinsk hjelp... Det ordna seg heldigvis for gutten, for vi kom til å tenke på en annen klinikk som også gir ut tuberkulose-medisiner, og der kom vi heldigvis inn.

Jeg var på sykehuset tidligere i uka også, med to ungdommer. Han ene ble sent tilbake og fikk beskjed om å komme igjen etter at streiken er over, fordi de kun har kapasitet til å ta seg av de mest akutte tilfellene. Hun andre fikk den behandlingen hun trengte. Så da gikk det da enda an. Men nå... Nå har de gått for langt, synes jeg.

Helseministeren har sagt at å stenge av hele sykehus og hindre at folk får livsviktig hjelp er kriminelt - han har til og med brukt uttrykket mord. Og jeg lurer virkelig på hvor mange menneskeliv som går tapt i denne streiken... Men ord hjelper lite, og demonstrantene har ikke blitt stoppet.

Hæren har blitt satt inn noen steder, for å gi både medisinsk og sikkerhetsmessig hjelp. Det sier litt om hvor kritisk situasjonen er. Men sykehuset nede ved stranda her i Durban er fortsatt avstengt av bøller.

Drama på gata

Drama - i ordets beste forstand!

Jeg og en kollega fra dramaavdelingen på universitetet er nå i gang med et dramaprosjekt på gata. En av guttene hadde ideen. Han snakka om at han ville lage et teaterstykke med ungdommene på gata, som kunne vise hvor hardt livet på gata er.

Det er en langsom og møysommelig prosess. Vi har brukt et par uker på å bare tilbringe tid på gata, slik at ungdommene og dramatikeren har blitt litt kjent med hverandre. Ingenting funker uten tillit og relasjonsbygging, så vi har hatt mye tid som føles uproduktiv, men som egentlig er superviktig.

Nå er vi såvidt i gang med dramaøvelser og å fortelle historier om livet på gata.

De skulle lage stillbilder i dag - fryste bilder av typiske situasjoner på gata. Det var utrolig å se hvor dynamiske, ærlige og delvis råe bilder de lagde.

Noen slåss om mat i en søppeldunk. Noen sniffa lim og røyka narkotiske stoffer. Noen stjal mobiltelefonen fra en som gav mat til kompisen som tigga. Noen prøvde å rømme fra opprydningspolitiet, men ble innhenta.

Om en uke eller to har vi kanskje et manuskript...

Dagens askeladd

(fra dagbladet.no/tegneserie)

Steget ut i frihet

Ja i dag har jeg vandret ut av fengselsmurene med en gutt som bare ble gående å gape og glo på sola og himmelen og trærne og bilene og menneskene og alt det rare som er å se.

Det gikk kaldt nedover ryggen på meg og jeg hadde gåsehud da vi gikk ut av fengselsporten. For en opplevelse!

Første stopp var en bensinstasjon, der en pai og en flaske cola ble behørig fortært. For en nytelse å kunne velge akkurat det man har lyst på...