Røde bær og tørketid

Midt i mye arbeid og stress er dagens lyspunkt: syltetøy av røde bær som likner bringebær! Nam!!

Ellers er det tørt. (Forrige gang det regna var den gangen jeg skrev om da jeg hadde den sjeldne opplevelsen av å svømme i regnvær i tørketida.) Masse støv, så folk hoster og harker og nyser.

Og helselederen ser seg nødt til å utsette oppstarten av et sykehus som er ferdig bygd fordi sykehuset er avhengig av regnvann. Ingen vannkilde i nærheten, og elva er langt unna. Uten vann blir det for vanskelig å vaske sengetøy og annet tøy og utstyr - særlig til fødestua og operasjonsstua. (Hva som skjer om et år ved neste tørketid? Vet ikke... Men da har de i det minste hatt 9 måneder med regn til å legge en plan og evt ta vare på nok regnvann på et eller annet vis...)

Ellers er ukas snakkis arrestasjonen av en opposisjonell (i Kinshasa) og hva som vil skje med grunnloven i månedene framover (grunnloven slik den er nå tillater ikke den sittende presidenten å stille til gjenvalg).

Så det var en liten oppdatering om ståa her.

Ny fred, nye muligheter

Før forrige helg snakka jeg med ei dame som var til stede da huturebellgruppa fra nabolandet la ned våpnene i fjellene et stykke unna herfra for noen uker tilbake. Et kronisk urolig område har med ett blitt mye fredeligere og tryggere.

Utrolig spesielt å høre om damene som da begynte å fabulere om hvilke muligheter de fikk nå. Hva FRED legger til rette for.

Det første var å lære seg å lese og skrive. (Og et hovedargument var at de vil vite hvem de stemmer på ved neste valg. Nå ber de en ungdom hjelpe seg med stemmeseddelen - og mistenker at denne ungdommen kan stemme på den han selv vil i stedet for den de gir beskjed om...)

Det andre var noe nevenyttig. Lage smultboller og såpe.

Herlig å høre stå-på-viljen. Og de presiserte at de ikke ønska hjelp per se, men å klare seg sjøl. Så mye de har gjennomlevd kunne de godt bedt om hjelp til skolepenger for foreldreløse barn, mat til fattige enker, og mye annet. Men de var opptatt av å øke egne inntekter og evner.

Glimt fra en søndag

I dag var jeg i ei kirke litt utenfor Bukavu, helt øverst opp alle bakkene (Chiriri, på veien til Bideka for de lokalkjente). Skulle egentlig vært der i mars, tror jeg det var, men natta i forveien regna det helt van(n)vittig mye, og vi måtte avlyse turen. Det var jeg glad for nå som jeg så hvordan vi måtte kjøre for å komme dit. For det første, ligger det som regel biler i forskjellige størrelser strødd i grøftene på begge sidene av veien mellom Chiriri og Bukavu når det regner. Veien er ren leire, som blir glattere enn is når den er våt. Men med firehjulstrekk og lavgir kunne vi kanskje forsert de bakkene og kommet oss vel opp. Men da vi hadde kommet oss opp på toppen, tok vi av fra hovedveien, og inn på en lang snirklete vei med både vanskelige oppoverbakker og nedoverbakker, og hus helt inntil veien som vi antakelig hadde sklidd inn i og ødelagt. Og de siste metrene var bratt nedoverbakke, med utsikt over byen og Kivu-sjøen - ikke et sted man vil seile ukontrollert nedover... Så det var et veldig bra sted å dra til i tørketida :-)

Kirka var en veldig enkel plankebygning - med grunnmur utenfor og et håp om å bygge større og solidere en gang i framtida... - og oransje presenning langs veggene på innsida. Oppmerksomheten min ble fanga av ei jente som virka så lita at hadde hun vært norsk ville hun vel knapt kunnet gå... Men hun bar lillebror på ryggen, og når han rev ned sangbøker m.m. så satte hun dem på plass igjen. Kanskje både ryddigere og mer ansvarsbevisst enn meg...?

Etter kirka dro vi og bada! Har funnet meg ei svømmevenninne, så nå nyter kropp og sjel å bade i et svømmebasseng ute i hagen ved et nytt hotell her i byen. (Da jeg var der før engang, mista jeg lysten til å komme tilbake, fordi alle de mannlige ansatte ved hotellet fant fram stoler og satte seg ved bassengkanten og så på mens jeg svømte. Men Charlene er så tøff at hun kan skremme vannet av de fleste, og definitivt ingen kan skremme vannet av henne.) Nå var vi til og med så heldige at det ikke var strøm, så da var det ingen popmusikk i høytalerne, noe som gjøre nytelsen for i alle fall min sjel mange ganger større. Men til vår store van(n)tro begynte det å regne! Så det var en eksotisk opplevelse - å svømme i regnvær i tørketida!

Kort og godt: herlig dag.

Besøk i fengselet i Bukavu

I dag besøkte jeg fengselet i Bukavu.

Jeg var bare inne i kvinneavdelinga. En ganske stor åpen plass, med noen fellesceller rundt. Og overraskende vennlig stemning.

De bruker tida til å vaske klær, lage mat, synge og skravle. De hadde ei tromme - og mer skal det ikke til for å ha et flott kor.

To ganske store unger kom for å besøke mora si. Litt hjerteskjærende... Og litt hjerteskjærende er det også med de som er gravide, har spedbarn og litt større men fortsatt små barn hos seg inne i fengselet. Barna som regnes som for små til å klare seg uten mammaen, blir nemlig med på soninga.

Men det var tross alt oppmuntrende å se at ungene virka friske og raske. Kvikke øyne og gode smil.

(Jeg fikk selvfølgelig ikke lov til å ha med kamera, så disse bildene er googlet fram på nettet.)

Happy birthday to me :)

Som man reder, ligger man, så da jeg ikke hadde en eneste gratulasjon på facebook til frokost, tok jeg skjeen i egen hånd og endra innstillingene slik at folk kan se bursdagen min og skrive på veggen... Og da ble det en ganske happy birthday!

Vuli og Venacia bakte mangokake, så vi hadde bursdagsselskap med alle på gården her med sang og latter. Det var visst morsomt å spise kake med "høvdinga/sjefa" (som er kallenavnet deres på meg, har jeg overhørt (cheftaine)). Jeg utfordra dem til å gjette alderen min, men ingen vant - antar at ingen turte å gjette et så høyt tall... smil!

Ellers var bursdagsgaven min til meg selv å sove middagslur. Herlig!

Jeg vet at jeg er for stor til å få bursdagsgaver, men om noen lurer på hva jeg ønsker meg, så er det takplater til skoletak - både repararere ødelagte av kulehull eller regn, og tak til nye skolebygg!

PS. Ser det er en stund siden jeg skrev sist. Den gangen trodde jeg at jeg skulle begynne et nytt og bedre liv og skrive regelmessig. Får prøve igjen. Nytt år, nye muligheter!

Fra festreisa til Kalambi

Jeg vil fortelle mer fra turen til Kalambi. Det var en skikkelig festreise! Vi ble møtt av en eskorte med pastorer på motorsykkel som kjørte foran og tuta, og langsmed veien stod kirkekor og sang og ønska oss velkommen. Det var første gangen at lederen i CELPA (den nasjonale kirka grunnlagt av norske pinsemisjonærer) besøkte Kalambi, og hele Urega-regionen faktisk, så det var stor stas. På bildet under er vi akkurat ved avkjøringa til misjonsstasjonen i Kalambi.

De er ikke akkurat bortskjemt med norsk besøk heller. Men nå som det er blitt fred i området og Gerd har satt i stand misjonsstasjonen med gardiner, madrasser og myggnetting vil jeg virkelig anbefale et besøk!

Jeg fikk to haner i velkomstgave:

Vi besøkte flere skoler:

Noen skoler hadde ikke nok klasserom til alle klassene. Da fungerer kirka som klasserom på formiddagene: 

Ungdoms- og videregåendeskolen i Kalambi er herpa av soldater som har bodd der lenge. Vi håper å kunne rehabilitere og bygge opp igjen skolen, for den er viktig og betjener ungdomsskole- og videregåendeelever i et stort område. Et av byggene var så ødelagt at de turde ikke ha barn inni der, men her ser dere flittige elever:

 I kirka var det fest. Her sitter barnekoret og synger et "forspill", før de reiser seg opp og synger den "egentlige" sangen. Det er en lur metode å få synge mest mulig på, når de har fått beskjed om bare å synge én sang :-)

Vi besøkte også helsesenteret. Her er veiestasjonen for babyer:

Og avskjedsgaven: sau, kokebananer, ananaser og verdens beste peanøttsmør!

(Takk til Arne Dagfinn for bilder!)

Palmebilder på en palmesøndag

Jeg benytter palmesøndag til å legge ut noen bilder med palmer på fra turen til Kalambi for ca halvannen måned siden.

Typiske skolescenarioer (det siste bildet er kanskje av et kirkebygg)

Livstegn... kremt...

Etter godt og vel to måneder, er det vel på tide med et livstegn igjen...

Her er et vakkert bilde fra tur - Ngweshe for de som er kjente. Har vært mye på turer, opplevd mye, mye som har skjedd - så jeg skal prøve å skjerpe meg og skrive litt igjen! :-)