Lille Lykkelig

Bare noen dager før jeg dro fra Durban ble dette lille nøstet født:

Hun heter Lykkelig - og det håper jeg hun blir...

Jeg hviska inn i øret hennes at hun må gå på skolen og gjøre lekser og ikke rømme slik som foreldrene...

Bursdagsfeiring :-)

Jeg har hatt en skikkelig ryddedag, og kommet nesten helt nederst i innboksen etter Durban-oppholdet, helt nederst i bunken med post, og, vel, et stykke ned i rotehaugen av alt mulig rart som må ryddes i. Blant alt som er ryddet og ordnet opp i fant jeg ledningen som overfører bilder fra kameraet. Så endelig får jeg vist hvor fantastisk deilig vær- og føreforhold det var på bursdagen min :-)

Bursdagsgaven til meg selv var en glad badeshorts, og dagen ble feiret i Det indiske hav. Ganske friskt de første minuttene, så jeg brukte litt tid på å komme meg lenger ut enn til anklene... og det ble litt hyling... men det var kjempeherlig og kjempegøy!

Havet bruste og stod i som bare det, og det er som den beste terapi å kjenne bølgene skylle over seg.

Etterpå var det på med tørre klær, og varmen på aircondition-anlegget på full styrke, og så spiste vi bursdagskake.

Hurra for et nytt år! Hurra for livet!

Familien - når det virkelig gjelder

Tida flyr, og mye skjer. Litt for mye til at jeg rakk å blogge noen dager, og nå har jeg brukt noen dager til å lande i gamlelandet. Den siste helga i Durban var superhektisk, og mandagen gikk det meste av tida med til å sitte veldig spent i rettssalen. Heldigvis ble utfallet gledelig - gutten ble løslatt og alle sakene hans henlagt. Han gikk ut med et lettet sinn - klar til å begynne på nytt med blanke ark. Det første han sa var at han ville besøke mammaen sin.

Jenta som ville gjøre opp med søstra si gikk det ikke fullt så bra med. Kontakten med søstra ble riktignok tatt opp igjen, men det er mye skuffelse og mange svik i bildet, så de trenger litt tid før tilliten er gjenoppretta. Det er ikke lett å være familien til ei som er rusavhengig. Det innebærer mange brutte løfter og slokna håp. Og det er vanskelig å bestemme seg for å gi jenta nok en sjanse - å tore å håpe enda en gang.

Enten man stirrer døden i hvitøyet og dermed kjenner på hva og hvem som virkelig betyr noe her i livet - slik jenta gjør - eller man har unnsluppet en stor fare og derfor plutselig får klarsyn og erkjenner hvem og hva som betyr noe her i livet - slik gutten gjorde da han ble løslatt - så er svaret på hva og hvem som betyr mest det samme: familien. Gutten ville besøke mammaen sin. Jenta lengter etter søstra si. Dette er ungdommer som på grunn av forskjellige problemer fant det beste å flytte hjemmefra og leve som hjemløse. De sover ute på fortauet ved et lyskryss. Det er ikke små eller enkle problemer som ligger bak. Delvis svært alvorlige. Delvis så alvorlige at det er vanskelig å skjønne at de lengter hjem. Men tilhørigheten, identiteten, kjernen av hvem man er når det røyner - den drar i retning familien allikevel. 

Godjente

Jeg fant ei av godjentene mine - hun tigga i et trafikkkryss (fra biler som stopper på rødt lys). Mye trist har skjedd i livet hennes siden sist jeg var her. Faren til ungen hennes døde i fengsel. Selv har hun også blitt arrestert, og i fengselet oppdaga hun at hun har tuberkulose. Hun vet allerede at hun har AIDS. Hun går delvis på medisiner, men ikke nøye nok, og uansett så spiser hun ikke bra/nok, hun bruker forskjellige rusmidler, og lever i det hele tatt ikke saerlig bra. Hun gråt når hun fortalte alt sammen.Nå spurte hun meg om hjelp til å kontakte søstra si og gjøre opp med henne. I morgen skal vi prøve. Håper det går bra.

Arrestert

En av mine aller beste godgutter ble arrestert i ettermiddag. Jeg ble ikke så bekymra for det var bare for en liten ting, men nå viser det seg at han har andre saker liggende og vente på seg, og derfor får han ikke slippe ut av varetekt, men må sove i arresten over helga. Hvis han er uheldig kan han få en ganske stor dom, for han har muligens en betinga dom allerede som dermed kan slå inn og bli til fengselsstraff.

Lille Godt liv lever fortsatt!

Jeg har ikke fått bildene fra bursdagsfeiringa ennå, så la meg i stedet fortelle om en fantastisk opplevelse jeg hadde på lørdag.

Husker dere lille Godt liv? Mammaen hennes er ei av jentene på gata som jeg har jobba mest med. Mens hun ennå var gravid flytta hun hjem til bestemora, og det gikk veldig bra med henne. Babyen ble født inn i et godt hjem, i stedet for på gata. Det var en ubeskrivelig opplevelse å dra hjem på besøk til dem etter fødselen - hjemme i et hus med en familie. Helt fantastisk.

Bestemora bad meg gi den nyfødte navn (ja, dette er babyen jeg fortalte om i intervjuet med universitetsavisa i forbindelse med uteksamineringen min nå i vår). I zulu-kulturen har navn betydning - ikke slik som på norsk hvor man kan finne betydningen av et navn hvis man slår opp i ei bok, men man bruker vanlige ord, f.eks. Fred, Takk, e.l. - og man gir ofte et navn som betyr noe bra, noe man ønsker for barnet eller familien. Jeg visste umiddelbart hvilket navn jeg ville gi denne babyen: Godt liv.


Paa lørdag dro jeg på besøk til dem. Jeg hadde ikke lenger noe telefonnummer, men jeg husker godt veien, så jeg kjørte så langt jeg kunne, parkerte og gikk nedover en sti. Jeg var veldig spent - kan jeg finne alle i live?? Da jeg naerma meg huset, så jeg bestemora ute på gårdsplassen - og jeg begynte å grine, jeg var så letta for å se henne i live. Jeg ropte ned til henne og hun fikk se meg - og hylte av glede! Hun hoppa og dansa og ropte og priste Gud. Og hun ropte på jenta - så da visste jeg at hun også fortsatt var i live, og jeg begynte å grine igjen (også litt fordi jeg ble rørt over velkomsten fra bestemora). Jenta kom ut og løp og kasta seg rundt halsen på meg og vi lo og gråt om hverandre. Så sa de: "vi maa hente Godt liv" - endelig! for da skjønte jeg hun også fortsatt lever - alle er fortsatt i live! 

Godt liv har vokst og blitt stor! Hun står og går og løper! Og skjønner alt du sier til henne (på zulu vel og merke, ikke engelsk - ennå). Ei skikkelig tjukkebollefeita!

Happy birthday to me!

Ja jeg har bursdag i dag! Har feira med aa bade i havet! Herlig!

Blant raatne epler

Mange planer om alt jeg skulle rekke i dag (deriblant blogge om noe fantastisk som skjedde i helga), men planene maatte legges paa is. Da jeg kom til byen moette jeg noen gutter som var helt i harnisk, og de fortalte hvorfor. Han ene har en baby, og han fant kjaeresten uten babyen i gaar. Hun forklarte at ei venninne passa paa ham, men kunne ikke redegjoere for hvem. Etter noen harde knyttneveslag innroemmet hun hvor hun hadde lagt fra seg babyen - paa en soeppelfylling midt i byen. De gikk dit og fant ham - liggende blant raatne epler. Men han levde i hvert fall.

Han gurglet lykkelig da jeg saa ham. Det er utrolig hvordan en liten baby bare er til, lever i nuet 100%, og aner fred og ingen fare...

Etter masse strev fra kontor til kontor uten aa finne noen som var villig til aa hjelpe ser det heldigvis bra ut naa. Babyen kommer til aa komme til et barnehjem - kanskje faar han adoptivforeldre. Maa det gaa ham vel!

Fantastisk dag paa skolen!

I dag har jeg hatt en fantastisk bra dag på skolen! Endelig kom vi oss "ut på veien" (dårlig oversettelse av "on the road") med filmen - og det ble en suksess!

Som jeg har skrevet tidligere her på bloggen, lagde vi en film høsten 2010 som heter Street Life. Filmen ble laget av 5 ungdommer fra gata og bygger på deres livshistorier. Vi følger en gutt som opplever at mammaen dør og så drar han til byen. Han håper å finne en jobb, men blir i stedet fanget opp av en gjeng som bor på gata. De tvinger ham til å stjele og han blir etter hvert med i gjengen. Vi ser hvordan han begynner med narkotika, stjeler, osv. Første dagen på gata, når han blir fanget opp av gjengen og de viser ham en kniv, skvetter han og blir redd. Filmen ender med at han blir nettopp knivstukket - og dør.

Det var en av guttene på gata som tok initiativet til filmen. Han sa at "det er kanskje for sent for oss" - han innså at det er vanskelig å komme ut av gatelivet og gjengmiljøet etter å ha levd på gata i mange år - men han ønsket å gjøre noe for å hjelpe unger som har problemer hjemme for å overbevise dem om å ikke dra hjemmefra og komme til gata, men heller prøve å finne hjelp i lokalmiljøet sitt. All volden, og spesielt all den seksuelle volden som både gutter og jenter opplever på gata, gjør at det ikke er verdt aa komme til gata.

Det var budskapet til denne gutten, og ut fra det lagde vi denne filmen.

I dag var vi på en ungdomskole og viste filmen for til sammen fem 8.klasser. To gutter fra gata var med, og både filmen og samtalene med disse guttene gjorde sterkt inntrykk på elevene. Vi hadde en bolk med idemyldring der elevene kom med forslag til hvordan man kan få hjelp i stedet for å dra til gata. Det var fantastisk å se hvor engasjerte de var.

Neste uke skal vi til flere skoler og flere klasser. Håper det fortsetter like bra!