Vondt i hjertet!

Livet er vanvittig tøft. Jeg sitter og griner over side opp og side ned med transkribering av intervjuer vi har gjort, og det er bare helt forferdelig. Forrige gang klarte jeg å slå av en spøk når jeg skrev om hva det går i for tida (sex og babyer, voldtekt, sexarbeid, graviditet, osv) - men det gjør jeg ikke denne gangen. Fy fillern det er så hjerteskjærende og rått at jeg kan fly på veggen. Jeg får bare lyst til å hyle og skrike og slå. Men det hjelper selvfølgelig ikke...

Forrige helg leste jeg igjennom alt mitt skriftlige materiale fra i fjor - journaler, rapporter, osv. Og jeg satt og gråt - når jeg så hvem som var ivrig da, men som har blitt borte nå, for eksempel. I løpet av uka har jeg heldigvis hatt det for travelt til å fortsette (både med lesinga og sippinga), men jeg har gått igjennom transkriberinga av ett intervju fra august: Det er 21 sider langt, og hver side inneholder noe om mishandling, voldtekt eller annen voldsutøvelse.

Noe av det som gjør det så overveldende er `tettheten` av truslene - det finnes ingen pusterom, ingen trygge steder eller trygge folk. Volden utøves av familiemedlemmer, av venner på gata, av fiender på gata, av tilfeldige på gata, av politiet. Vold (og særlig seksuell vold) ser ut til å være en uunngaelig del av livet og hverdagen - umulig å flykte fra. Det er så innmari smertefullt å sitte og lytte til dette. Det er umulig å gjøre det upersonlig eller fjerne seg fra smerten - stemmene tilhører jenter som jeg kjenner og er veldig glad i. Jeg sitter og ber og banner om hverandre. For noe av det er bare helt forjævlig.

Kjære Gud, jeg vet ikke engang hva jeg skal be. Må hapet tennes i hjertene deres. Må de bevare et snev av verdighet og følelse av verdi. Må de vite at de er elsket. Må de få et nytt liv.

Elefant

Jeg sa jeg skulle poste noen bilder av et naermote med en elefant:

Det var litt av en opplevelse nar han kom naermere og naermere. Saerlig for en elefantelsker som meg! Elefant er mitt yndlingsdyr nr 1!

Dessverre forlot han oss etter en stund...

Long time, no see - igjen...

Jeg er jammen en dårlig blogger for tida. Nå har det vaert stille lenge igjen... Livet går sin vante, travle gang her i jungelen :-) Kommer nok til a legge ut noen bilder snart - ikke minst av et naermøte med en elefant! Jippi :-)

Denne uka gjør vi oss ferdige med analyseringen av råmaterialet i forskningsstudien vår, dvs vi skal bli ferdig med transkriberingen av alle intervju og utregning av resultatene av spørreundersøkelsen. Vi har blitt akseptert ved en nasjonal sosialt arbeid-konferanse - og til og med, som eneste bidragsyter, blitt gitt en hel seksjon til disposisjon (vanligvis deler 3 bidragsytere en seksjon). Så nå må vi virkelig forberede oss og gjøre det bra!

Ellers går det mye i sex og babyer - sexarbeid, voldtekter, en ny graviditet, en omsorgssak i retten, ringe politiet/barnevernet om omsorgen av en annen baby. Så man kan bli gal av mindre - jammen godt det er stille på private fronten, haha :-)

Heldigvis er sommeren på vei - og foreløpig er det bare varmt og godt, og ikke varmt og vondt, så jeg nyter det til fulle. Begynner allerede å lengte etter aircondition i bilen, så vi får se hvordan det blir om noen måneder - da far nok pipen en annen låt...

Vel, hasta la vista og take care!

Gata samler seg mot politivold

En av de mer spennende tingene som skjer nå er at vi er midt i en prosess hvor barna og ungdommene som bor på gata samler seg og reiser seg mot volden de utsettes for av politiet her i Durban.

En del av forskningsprosjektet som jeg er med på var en spørreundersøkelse. Den ble lagd av ungdommer fra gata (med meg som sekretær), og et team av dem og oss i studentteamet gikk sammen ut på gata og intervjua barn og ungdommer. Vi er fortsatt i en analyseringsprosess når det gjelder funnene av undersøkelsen, men det som allerede er et tydelig mønster er at de utsettes for mye fysisk, psykisk og seksuell vold fra politiet. Ikke en eneste en av de mellom 110 og 120 ungdommene har en udelt positiv erfaring med politiet. Det aller vanligste er fysisk vold - ca 88% av ungdommene nevner det som et problem for dem. Konfiskering og/eller brenning av klær og dokumenter er et annet hyppig problem. Noen spesifiserte for eksempel at ID-dokumentet deres var blitt oppbrent av politiet. Seksuell vold er et svært ømtålelig tema, og ikke alle ønsket å svare på det. I spørreundersøkelsen kom det allikevel fram at flere har blitt voldtatt av politiet - både gutter og jenter.

Dette er jo ille, og vi er nå i en fase hvor vi må handle på funnene. Dette er ikke et forskningsprosjekt hvor kunnskap i seg selv er målet, men hvor vi ønsker å bruke kunnskapen vi tilegner oss til å handle for å oppnå forandring.

Ungdommene tok initiativ til å invitere alle organisasjonene som jobber med gatebarn til et møte for å diskutere strategien framover. De gikk selv ut og inviterte, og de valgte fire ungdommer til å være møteledere og talere. Torsdag var den store dagen - og det var utrolig moro å se dem stå foran der og presentere saken sin til de oppmøtte (inkludert ledere for flere organisasjoner).

Dette er selvfølgelig et tidlig skritt i en lang prosess. Forhåpentligvis kommer det mange og oppglødde oppdateringer fra meg om denne saken i løpet av semesteret... Dette er ikke en tid for å tie, og handling må til. Det ligger et moralsk imperativ i funnene våre så langt. Samtidig må ungdommene selv styre prosessen og bestemme hva som skal gjøres. De lever med konsekvensene hver dag - og skulle politiet bli sint og ta hevn er det ungdommene det vil gå utover, ikke meg og de andre studentene. Det er veldig utfordrende å støtte opp om og oppmuntre initiativene deres og samtidig beskytte dem og ta deres behov for forsiktighet til etterretning. En krevende balansegang...

The Mercury, byens seriøse avis, sendte en veldig bra journalist, og dagen etterpå var det oppslag:

(artiklene i nettavisene er som regel bare tilgjengelig for abonnenter, så jeg får ikke posta selve artikkelen her, men du kan i hvert fall se overskriften "Street children can be city envoys").

Lang tids stillhet...

Nå har det vært lang tids stillhet... Mye har selvfølgelig skjedd i mellomtida, og mye skjer nå i denne stund. Jeg har til og med vært i Norge en liten snartur. Anledningen var trist, nemlig at Besta gikk bort fra livet på jorda, men oppholdet ble allikevel hyggelig, ikke minst fordi det er så mange gode minner etter henne.

Her er et bilde av en kamel, til ære for Besta. Da jeg var liten dro nemlig hun til Israel, og det jeg husker aller best er at hun fortalte at hun hadde ridd på en kamel. Mange år senere gjorde jeg det samme i Arabiske Emirater - og det er litt av en opplevelse når kamelen reiser seg, så konklusjonen er: Besta var tøff!

Matspising - kriminalitet eller menneskerettighet?

Forrige uke demonstrerte foreningen for arbeidsledige i Sør-Afrika her i Durban - ved å spise mat fra butikkhyllene. 100 mennesker ble arrestert, og butikkledelsen gikk ut i harnisk over denne 'kriminelle handlingen'.

Ja, er det virkelig kriminelt å spise? Selvfølgelig er det kriminelt å ta noe fra en butikk uten å betale, men hva gjør du når du ikke har penger? Alle må spise mat for å overleve, og det burde derfor vaere en selvfølgelig menneskerettighet. Ansvaret for mat til alle ligger riktignok ikke hos Pick'n'Pay (lokal variant av Rema, Mega, o.l.), men det er kanskje ikke like enkelt å gå inn i husene til regjeringsmedlemmene og spise fra kjøleskapet der...

Og det er i hvert fall ikke enkelt for arbeidsledige mennesker fra Sør-Afrika å gå inn i husene til statsledere, businesseiere og vanlige folk fra Europa, USA og ellers i verden. Så spising fra butikkhyller var ikke så dumt sånn rent praktisk - og det var i hvert fall en symbolsterk aksjon.

(Bilder fra www.iol.co.za)

Knivblad, kino og kjaerlighet

Tror du ikke en av gutta trakk fram en kniv og ville slåss over meg idag? Joda, jeg er virkelig tilbake til hverdagslivet i Durban og det livet går sin turbulente gang... Men alt gikk bra, altså. Ikke noe blod rant. Ingen grunn til panikk.

Nå har jeg nettopp sett filmen "Izulu lami" eller "My secret sky" på engelsk. Veldig bra. To unger på landsbygda mister mora si, og de forviller seg til byen (Durban). Der blir de tatt hånd om av noen gategutter, og det var overraskende å se hvor autentisk filmen er. Kjenner igjen veldig mye, bortsett fra at virkeligheten er litt råere. Jeg satt hele tida og venta på at jenta skulle bli voldtatt, men det skjedde ikke. Det var jo en lettelse, men det ville garantert skjedd i virkeligheten. Limsniffing, prostitusjon av unge gutter, stjeling og vold er alle deler av virkeligheten, men det som var minst like bra er at filmen ogsa får fram mange av de 'gode' sidene ved gatelivet. Vennskap og støtte, deling av mat og andre ressurser, leking på stranda, oppfinnsomhet og masse latter og moro.

I enkelte områder regner man med at 20% har mista foreldrene sine. "Vanligvis" skal det vaere ca 1%. Det gir grunn til panikk - eller i hvert fall bekymring. Det er helt utrolig at så mange klarer seg så bra. Støtten fra storfamiler og lokalsamfunnet må vaere utenfor min fatteevne. For selv om det er ganske mange barn på gata, er jeg mer overrasket over at det ikke er flere.

Selv om det finnes enkelte unntak - som han idioten med kniven idag - er de aller fleste bare så utrolig gode. Jeg er så glad i noen av dem at hjertet mitt nesten kan sprekke. Vennskap og optimisme, glede, oppfinnsomhet og tillit. Jeg har i løpet av disse dagene fundert på hvor komplekse mennesker kan være, og særlig med disse ungdommene - den skremmende råheten er virkelig, men det er også den hjertevarme godheten. Og det er så rart at begge deler kan eksistere så sterkt i ett og samme menneske. Mer om det senere - sannsynligvis.

Good to be back

Det er godt å være tilbake i Durban, selv om det er så kaldt at planen i morra er å kjøpe både pledd og jakke... Skolearbeidet er fortsatt overveldende - særlig forskningsdelen, men satser på at det går bra. Onsdag og torsdag møtte jeg ungdommene fra gata igjen - det var kjempekoselig! I morra skal jeg se noen av dem spille fotballkamp, og på søndag skal hele gjengen se film. En filmskaper har lagd film om noen av dem, og den skal vises under Durban International Film Festival som pågår akkurat nå - og vi har fatt invitasjon, så det blir stas.