Lukta etter regn

I natt regna det skikkelig. Torden og brak, og tromming av store regndråper på taket. I dag tidlig var det herlig å åpne døra og puste inn lufta og lukta av nyvaska jord.

I forigårs kom myggnettingen endelig opp. Og i kveld tipper jeg at den siste "flisa" av nøkkelosten blir spist.

Så da vet dere hvordan ting utvikler seg her :-)

Ut på tur

Før helga ble jeg med på en tur sørover. Vi fulgte i grove trekk Rusizi-elva og kjørte ned til Tanganyika-sjøen. Fordi verken jeg eller bilen hadde visum/innreisepapirer til Rwanda og Burundi, kunne vi ikke utenlands på gode veier, men måtte holde oss innenfor Kongo og kjøre over fjellet på temmelig fæle veier. Siden det er tørke er det ikke vanskelig å komme fram - så ikke en kubikkcentimeter med gjørme på hele turen - men det er ikke akkurat behagelig å bli kasta fram og tilbake av de ulendte veiene, og det går ikke akkurat fort. Vi hadde vel en gjennomsnittsfart på 10 km/t på store deler av strekninga...

Fjellet var tørt og nærmest gult - bare litt uttørka gress og småkratt, dekket av støv. Men nede på sletta igjen var det tross alt ganske frodig, med en imponerende matproduksjon.

Vi fikk etter hvert høre at det kanskje var kamper lenger fram på veien, og stansa i Baraka og snakka med folk høyt oppe i systemet der, som bekrefta at deres menn (dvs regjeringssoldater) var sendt ut og sloss nå mot Mayi-mayi-rebeller. Så vi besøkte kirka og helsesenteret, og satte nesa mot Bukavu igjen...

Sånn kan det gå... Det er jo greit å være helskinna hjemme igjen. Ut på tur, alltid lur :-) 

Usedvanlig komplisert...

"Kongo er et land som er svært annerledes enn Norge på veldig mange måter, og denne saken har vist seg å være usedvanlig komplisert."
-Utenriksminister Espen Barth Eide i Aftenposten

Dette er vel noe som bare er morsomt for meg selv, med min interne overlevelses-galgenhumor, men poster den her så jeg kan gå tilbake når jeg trenger å humre i skjegget igjen...

Reinstallasjon

Nå har jeg begynt å reinstallere meg. Myggnettet hadde falt ned, vanntønna var tom (og det er selvfølgelig ikke vann i krana), men nøkkelosten hadde kommet velberget fram så da var alt bra :-)

Her har det knapt regnet siden jeg dro. Om kveldene blåser det kaldt, og jeg tenker at "nå kommer det nok en liten regnskur snart", men enn så lenge er det bare rødbrunt støv over alt.

Jeg skal prøve å komme med ikke alt for ujevne livstegn...

A bientôt!

Sko i barne- og ungdomsstørrelser?

Har du tilgang til solide sko i barne- og ungdomsstørrelser? Gjerne vanlige lærsko, eller også solide fritidssko i tøy med tykke såler (f.eks. Goretex kanskje?)

I løpet av høsten går det ut en container fra Norge til Bukavu, og da er det mange som vil bli glade for nye sko å lage proteser av. De slites nemlig så fort!

Fine jentesko gjør lykke!

Albuekrykker tas også i mot med takk! Si ifra!

"Det koster to gulrøtter"

Cash er det ikke akkurat flust av i denne landsbyen. Men hvem har sagt at man mååå betale med penger?? Det går jo helt fint an å betale med noe av det man har høsta på åkeren i løpet av dagen!

Denne smarte dama selger olje og peanøtter til folk som kommer fra åkrene sine om ettermiddagen:

Hun tar betalt i maniok i stedet for franc. Vel hjemme preparerer hun manioken (slik du ser på bildet), maler den til mel - og selger på markedet. En hel handelssyklus i seg selv!

Den som venter på noe godt...

Gjett hva dette er?

Vel, jeg vet ikke hva det kalles - verken på norsk eller swahili eller fransk eller noe annet språk - men jeg vet hva det gjør: lager kull! 

Passelig stor ved blir lagt sammen, dekka med gress, torv og jord:

og så starter man brenningsprosessen:

Disse bildene er fra ei lita gruppe venner som gikk sammen. Konstruksjonen av denne "forbrenningsovnen" er for mye arbeid for én person. Kullproduksjon krever både mye arbeid og mye tid, og egner seg derfor godt for et kollektiv. Det tar cirka ei uke fra de begynner til kullet kan selges, og underveis passer de på at det brenner som det skal - noe som egner seg godt til arbeidsfordeling/skiftarbeid.

Ventetida kan oppleves lang. Ei uke er lang tid når man lever fra hånd til munn, fra dag til dag! Jeg ble derfor imponert over denne vennegruppa som tok initiativet til å produsere kull. Og den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves: Da uka var over og kullet solgt, satt de igjen med et overskudd på ca 60%! Ingen dårlig deal :-)

Un signe de vie

Nå er det på tide med et livstegn igjen! Jeg er riktignok i Europa for tida, så folk blir kanskje ikke så bekymra over en lang stilleperiode. Ingen grunn til å spørre seg om det har brutt ut kamper der jeg er, for å si det sånn :-) Jeg starta dagen i dag med å lese om opprørsgrupper i aktivitet i fire forskjellige områder i Kivu, så det er ingen tvil om at Rhône-Alpes-regionen er en fredlig plett på jord.

Jeg er supertravel, så dette er bare for å gi en lyd fra meg, men tror bloggaktiviteten vil ta seg opp igjen om et par-tre dager.

À bientôt!