Bryllup i helga

Alt kan ikke bare handle om arbeid, av og til må man ha det litt gøy - og for eksempel dra i bryllup! Det gjorde vi i helga. Sønnen til en kollega gifta seg ute på landsbygda.

Det var et flott bryllup! Mye er likt som norske/europeiske bryllup, for det var i kristen regi i ei kirke, med brud i staselig hvit kjole, preken, ringpåsetting, velsignelse og utgangsprosesjon.

En påtakelig forskjell er at man bør se veldig seriøs og alvorlig ut her. Selv om jeg med hodet vet veldig godt at det er slik, begynte jeg nesten å lure på om brudeparet ikke var glade, så alvorspreget var de. Men de var nok lykkelige under alle lagene med alvor - jeg er 99,9% sikker på at de var kjærester som hadde valgt hverandre og fått familiene sine til å gå med på opplegget.

Etter selve vielsesseremonien, var det pause en stund før det ble fest. Og da hadde bruden skifta. Stilig blå kjole med hvite detaljer, inkl en hvit hatteliknende sak på hodet. Brudens forlover skifta også - til en hvit fin kjole som liknet veldig på en brudekjole, men med matchende blå hatteliknende sak på hodet. (Jeg har vært i bryllupfest der forloveren var FINERE kledd i en mer pompøs hvit kjole enn bruden, og jeg brukte flere timer på å finne ut hvem som egentlig var brud og hvem som egentlig var forlover. Dårlig venninne, kaller man sånt! Men i lørdagens bryllup var det aldri tvil om hvem som var brud og ikke.)

Enorme mengder mat! Fire langbord med uendelige mengder pommes frites, ris, peanøtter, bønner, storfekjøtt, fisk, ost (skjørost-liknende, bare veldig mye sterkere/surere), m.m. Jeg vet ikke hvor mange hundre gjester som var der, men det var mange!

Pastoren holdt en "litt" lengre preken enn de 15 minuttene med oppløftende prat om kjærlighet jeg har hørt i norske bryllup, og han benytta anledningen til å ta opp viktige og vanskelige temaer, som menns vold i hjemmet og dilemmaer for barn som vokser opp med voldelig far. Modig og bra! Det var jo en del hundre til stede i vielsen, så det var virkelig en måte å nå ut med folkeopplysning på. Et interessant og overbevisende argument mot at mannen kan slå kona var at i bibelen et sted står det at mannen skal elske sin kone og ha omsorg for henne slik han har for sin egen kropp og for seg selv. Og en mann vil jo ikke slå sin egen kropp - altså kan han heller ikke slå sin kone! Det virka som om det argumentet gikk hjem.

Ellers må jeg nevne at landskapet var nydelig, i Ibanda, Ngweshe, med dyrka mark så langt øyet kunne rekke, og med høye fjell rundt. Masse dyrking av søtpoteter - det så ut til å være sesongens store slager. Og kinin, til medisin mot malaria.

Og så må jeg fortelle at vi fikk en gave - enda vi bare var gjester: en sau! En veldig hyggelig og vennligsinna tjukkhalesau som nå går og beiter i hagen vår.

Sitroner, vann, ventehus

Lenge siden sist, og det er delvis fordi jeg har vært så forkjøla siste uka, og bare ligget på sofaen uten å gjøre noen ting. Vulis kraftige mikstur av ingefær ispedd sitroner fra egen hage har hjulpet, og jeg begynner å bli i form igjen. Her er fra sitrontreet i hagen. Høyt henger de, og sure er de!

Imens har LG blant annet ordnet med varmtvann til badet:

Etter bare et par timer i sola var vannet i disse rørene lunkent og godt. Herlig med et alternativ til kald vask!

Før jeg ble sittende fast i sofaen rakk vi en tur til Nindja, der målet med turen var å få fylt mer vann i reservoiret. Det ble litt i underkant av halvfullt før regnet slutta helt, så det trengtes litt ekstern oppfylling. En liten bekk i nærheten ble demt opp:

En 500liters tank i bilen, pluss ei tønne, pluss mange kanner ble fylt, delvis med hevertmetoden delvis med muskelkraft.

Så kjørte bilen opp til reservoiret bak sjukehuset. Tanken ble tømt ned i reservoiret via ei takrenne som var til overs. Tønna ble tømt med hevert, og kannene med muskelkraft. Å leke med vann var morsomt for både store og små, og det var desidert den morsomte dagen i skoleferien til guttene som var med. Det at det har vært så tørt i flere uker nå gjorde det nok ikke noe mindre morsomt - ikke ofte man får anledning til å bli så våt i tørketida! (det skvulpa bra da vi kjørte på ulendt vei og forholdsvis ulendt terreng, så de som ville stå baki sammen med tønne, tank og kanner fikk seg noen herlige skyllebøtter)

Det ble 6000 ekstra liter vann etter halvannen dags hardt arbeid. Det er kjærkomne litre fram til regnet begynner igjen til høsten!

Mens gutta lekte seg med vann, satte jeg og jordmor Lys de første stolpene av ventehuset i jorda (hjulpet av to snekkere). Så nå er bygginga i gang! Vi hadde med ti madrasser til "ventedamene" (de høygravide som er på sjukehuset mens de venter på å føde) nå, til stor glede. De valgte ut en talskvinne, som neste morgen holdt en høytidelig takketale. Rørende!

Før LG kom var jeg en tur i Kaziba også:

og Kube i Burhinyi, og Burhuza (uten bilder). Og kirke- og pastorinnvielse før det igjen, i Kalengera Ngweshe. Her ser vi pastorparet som innsettes av regionsdelegat Mubagwa. Barna deres til høyre i like drakter, og menighetsbygget i bakgrunnen.

Så det har vært noen innholdsrike uker. Nå håper jeg på mindre hoste og mer krefter, for det er mye program i ukene foran oss også.

Fra gress til madrass

Dette er der damene som venter på å føde holder til, og her bæres tørka gress ut for at madrasser skal bæres inn! 

Bare et par dager etter at vi kom til Kongo i år, skrev jeg om damene som, i mangel av madrasser, ligger på tørka gress mens de venter på å føde. Ikke lenge etterpå dro vi på tur til Nindja bl.a. med madrasser til barneavdelingen (der de hadde ligget rett på jernsprinklene i senga) og senere i februar kjørte vi inn en del madrasser til ventedamene. Takk til alle dere som responderte når dere så hvordan de høygravide hadde det! I disse dager gjøres det siste lasset med madrasser klart (bildene her er fra det første lasset dvs i februar).

Gress og planker ut:

Før-bilde:

Etter-bilde:

Noen veldig glade damer nøt å sitte på ei myk madrass:

Nå er det spennende ting på gang! Sjukehuset har begynt å bygge en avdeling til ventedamene! Huset som dere ser på bildene var egentlig et snekkerverksted, men pga mangel på noe annet sted å gjøre av dem, ble det meste av verkstedsutstyret tatt ut og damene flytta inn (noe av verkstedutstyret er der fortsatt - bl.a. hvis man trenger en stige, må man inn dit til ventedamene...). Men nå er planen å bygge en ordentlig bygning. Fortsatt i tre, men med ordentlig grunnmur og gulv - og senger! Sjukehuset har allerede skaffa en en del materiale, og de har begynt å grave ut/planere der bygget skal stå. Blir spennende å se! Det var flere titalls damer der selv da de lå på gress - de mente det var bedre å være i nærheten av jordmor, tross alt. Helsetjenester langt uti gokk, for kvinner som har levd i omtrent 20 år med rebellterror og seksuell vold. Sjukehuset har lege og jordmor, barneavdeling og operasjonsstue. Så ble det madrasser. Nå blir det kanskje et bygg til de høygravide. Litt etter litt blir ting stadig bedre. 

Eksamensperiode og håp for rebellunger og foreldreløse

Nå nærmer slutten av skoleåret seg - spennende tider for elever som skal opp til eksamen. Blant dem er over 50 unger som får hjelp til å betale skolepenger på barneskolenivå på skoler i Nindja. Som jeg tidligere har skrevet, Nindja er antakelig det mest krigsherja stedet jeg har vært. Militsen som stod bak folkemordet i Rwanda rømte over grensa da de tapte og har gjemt seg i skogene i Kongo siden - blant annet i skogene rundt Nindja. Jeg har snakka med over hundre jenter og damer der som var blitt tatt til fange og holdt på skogen - en eller mange ganger - i noen uker, i noen måneder...

Slikt blir det barn av, og en del av disse barna har allerede blitt så store at de har begynt på skolen.

Barn født som følge av at mødrene har vært holdt på skogen har det ikke bare enkelt. Mange - både i familien deres og i lokalsamfunnet ellers - er redde for at de skal bli som fedrene sine. At de skal ta til våpen. Bli farlige.

Mange av mødrene er også bekymra for det. Alle jeg snakka med var enige: det de aller mest ønsker er at ungene deres må få gå på skolen. Hvis de vokser opp som analfabeter, og ikke får med seg den sosialiseringa som skjer i skolen - ja da vil de i alle fall bli rebeller, frykter mødrene. Men problemet er skolepenger. Mange familier er skeptiske til å prioritere rebellungene, de med ukjent far, de som egentlig ikke tilhører familien (slektsansvar følger far, i denne kulturen), når de ikke har råd til å sende alle ungene sine på skolen og må velge ut bare noen.

Andre unger har mista foreldrene. Storfamilien sliter med å brødfø dem. Ikke alle kan gå på skolen. Hvem vil vel ofre sin egen sønn og la han gå hjemme, for at dattera til kusina di skal prioriteres? (da kan noen være mer tilbøyelige til å ofre sin egen datter for at sønnen til fetteren din skal prioriteres.....) Også her er det en viss frykt for hva framtida vil bringe, særlig hvis de går glipp av skolegang - vil de gripe til våpen og hevne tapet av foreldrene sine?

Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen, sies det. Så også her. Over femti barn på barneskolen, både foreldreløse og med rebellfedre, får hjelp fra Norge til å betale skolepenger. Nå sitter de med eksamener, og mot slutten av måneden eller i løpet av neste måned får vi vite resultatene. Det blir spennende. Gleder meg allerede!

Fem gutter som har mista foreldrene sine og som går i avgangsklassa på E.P. Kalongi i Nindja. De gleder seg tydeligvis til eksamen!

Gamle Wenga æres med blomster

I helga var jeg invitert til Kitutu i Urega, på fest for å "gi blomster" til gamle Wenga Mwenga. Han har vært evangelist siden 1956, og har gjort et stort arbeid i Urega og Shabunda, og bygd mange menigheter og mange skoler. Her er jeg sammen med kona hans etter ettermiddagsgudstjenesten på lørdag.

Selve festen var på søndag, med utendørs festgudstjeneste før en egen seremoni med takketaler og gaveoverrekkelser. På bildet under får han diplom for lang og tro tjeneste fra menigheten.

Uttrykket "å gi blomster" ("kumpatia maua") er ment symbolsk, men mange kom med blomsterkranser og fargesprakende papirkranser (i tillegg til det de har rundt halsen er det en hel balje full av kranser på bakken). I tillegg ble det gitt noen kyr, mange geiter, noen haner og mange konvolutter.

Jeg ga også ei geit, og holdt en liten tale, på vegne av alle misjonærer gjennom tidene - fra Eriksens som starta her i Kitutu (i 1947?) til Gerd Mjelde idag. 

Det var en kjempeflott fest. Wenga var rørt til tårer da en nesten jevnaldrende fortalte fra vanskelige og fine opplevelser opp igjennom tidene. Skolekoordinasjonen takka for alle skolene han har hjulpet å bygge, og selve nestlederen for hele kirkesamfunnet talte og takket på vegne av CELPA. Famile og slekt kom dansende i lang lang rekke som "aldri" tok slutt - med blomster, geiter, høner og klemmer. Fantastisk!

For et bra initiativ - å si gode ord og gi gaver nå mens han fortsatt lever, så han får oppleve det sjøl og bli oppmuntra, i stedet for å vente til begravelsen hans når han ikke får noen glede av det vi sier og gjør allikevel. Bravo til den lokale menigheten i Kitutu som tok initiativet til dette!

Må også ta med noen ord om veien... På vei til Kitutu ble vi stående ved ei ødelagt bru der en lastebil hadde satt seg fast/ramla halvveis nedi. I sju timer stod vi og venta før lastebilen ble brakt trygt på land/veien igjen, og vi kunne komme oss over. På vei tilbake til Bukavu igjen fikk vi høre at FN hadde reparert brua litt. Det kunne bare være "litt", for slik så den ut da vi kom tilbake:

Jeg gikk veldig forsiktig over, for å si det mildt, og lot sjåføren kjøre alene med bilen.....

Vi kom oss overraskende greit over mange gjørmehav underveis. Men ca 20 km før Kitutu måtte vi gi opp og ta beina fatt over et helt umulig parti. Første lastebilen (orange) hadde satt seg fast nesten ved begynnelsen av gjørmehavet. I det fjerne skimtet vi en lastebil til som stod fast med blå presenning.

Men da vi nærma oss den andre lastebilen, så vi at den stod bare en tredjedel ut i problemområdet, og det var fortsatt langt igjen til tørr vei.

Her er det tofelts lastebilvei.... Bare så dumt at alle står fast, med gjørme til speil-høyde...

Omsider kom vi oss tørrskodde over til andre sida. Fem lastebiler stod fast i dette området, men gående og motorsyklister kom fram på stien på kanten.

Der stod sykehusets ambulanse og venta på oss, og ga oss skyss fram til Kitutu. Og på vei hjem igjen fant vi igjen vår egen bil på andre sida og kjørte tilbake til Bukavu. Bare cirka sju gjørmehav som vi forserte uten problemer...

Med det er vel verdt litt problemer underveis å komme til Kitutu. Kjempekoselig misjonsstasjon (jeg glemte dessverre å ta bilde da vi satt på den fine verandaen for å få oss litt frisk luft mellom slagene). Fascinerende og vakkert med den tropiske skogen.

Gud gir rikdom og helse til de som har nok tro?

Her om dagen leste jeg en artikkel i Vårt Land om det religiøse landskapet i Afrika. Mye interessant. Men nesten helt nederst er det en setning jeg biter meg merke i: "I de fleste land mener mer enn halvparten av de kristne at Gud vil gi rikdom og god helse til mennesker som har nok tro." Det er en statistikk som jeg tror på, for jeg kjenner den igjen fra de afrikanske landene som jeg selv har (hatt) et forhold til. Men det er en påstand som ryster meg.

Det er forferdelig trist at fattigdom og lav levealder knyttes i så stor grad til en prestasjonstro. Det gir, etter min mening, et vrengebilde av Gud. Det står i skarp kontrast til selve kjernen i kristendommen, nemlig ufortjent nåde.

Det er også farlig fordi det gir et vrengebilde av en selv og av andre. At det er ens egen skyld at man er fattig eller syk. At det er fordi man fortjener det at man er rik eller frisk. Men det er ikke min fortjeneste at jeg ble født i velferdssamfunnet Norge. Det er ikke Maombis skyld at hun ble født i et krigsherjet Kongo.

Det er skadelig at fattige har en slik forståelse. Livet er hardt nok om man ikke attpåtil skal ta på seg personlig skyld for den globale urettferdigheten. Men det er også skummelt om vi som i et globalt perspektiv er velstående begynner å tro at det er fordi vi (enten individuelt eller "vi, alle i landet vårt") fortjener å ha det bedre enn andre.

Her er en tegneserie om det å være priviligert: 

Javisst, vi er mange som jobber hardt. Som til og med må jobbe med seg selv for å ta seg nok fri, ta vare på seg selv, være med venner og familie. Men vi har ikke gjort alt selv. The Secret to Our Success ligger mest i strukturelle faktorer, global fordeling av ressurser, som vi kan ta lite av æren for.

Gode medsøstre og veskefletting

Det er ikke mangel på problemer, vanskeligheter, utfordringer her i verden, men det er jammen meg ikke mangel på aktiviteter, hjelp, omsorg, engasjement heller. Så mange mennesker er positivt engasjert for folk i nærheten av seg og for folk langt unna seg.

Et lite eksempel er noen damer i Kindu (provinsen Maniema, ca 1 times flytur unna med stort fly). Her er det et par godt voksne damer som engasjerer seg for unge damer og jenter som har falt utenfor av forskjellige årsaker - for det meste fordi de ble gravide tidlig i livet, og ikke har fått gått på skolen.

De driver lese- og skriveopplæring, og lærer bort å sy klær og å flette vesker til disse unge damene. Sjekk bildet - temmelig fine vesker! De fletter også blomsterpotter(!) - jeg har fått en fin blå en i gave - kollektbøsser(!) og forskjellige andre ting. Kreative, driftige, omsorgsfulle damer!

Jeg er så glad for at de unge jentene som ble gravide så tidlig ikke bare møter ei kald skulder og ei stengt dør i kirka, men at de også opplever disse hjertevarme damene der. Det er er ikke så uvanlig med strenge moralsanksjoner mot jenter som blir gravide før ekteskap - mens guttene ofte slipper litt billigere unna. Her som i Norge som i de aller fleste steder i verden, legges det meste av moralsk ansvar på jenter og kvinner. Men i praksis er det jo slik at det mye av det praktiske og økonomiske ansvaret faller på jenta, både for seg selv og for barnet. Og da trenger man noen gode medsøstre, veskefletting, og gjerne å lære å lese og skrive!

Epic journey again! Og vanntanken er snart ferdig!

Vi skulle liksom utnytte 1.mai-fri-fra-kontoret-dag og ta ei langhelg i Nindja, men det ble seks dager... En av grunnene til forsinkelsen var det dårlige føret. Vi satte oss fast så mange ganger at jeg kom ut av tellinga (husker at jeg telte 8, og deretter er alt bare ei røre...). På bildet under ser vi en av de første gangene vi strevde. Mannfolka spadde unna gjørme, dytta og dro i lastestroppen. Vi holdt på et par timer for å komme opp denne bakken, så vi tiltrakk oss en del oppmerksomhet og mange unger som hadde en veldig morsom og interessant dag de sent glemmer (en hviting-mann som graver og dytter og ei hviting-dame som satte seg bak rattet da de trengte musklene til hviting-mannen til å være med å dytte).

To ganger måtte vi tømme bilen for all last for å komme oss videre: 1 tonn med sement (20 sekker à 50kg) pluss en del hundre kilo med annen last (jern, salt, mjøl, m.m.). Lasta måtte bæres en del meter over et gjørmehav og så lastes opp i bilen igjen, begge gangene.

All lasta gjorde at vi var lave bak, og det hendte at noen måtte krype under bilen for å spa fram bakakslingen e.l.

Etter å ha kommet cirka bare en tredjedel av veien, var det blitt mørkt og vi satte oss fast igjen - og fant ut at det var ikke mulig å fortsette helt fram. Så vi satte oss så godt til rette i bilen som vi kunne, fem voksne og en baby, og "sov" til neste morgen (hvilte, i alle fall). Hjemveien gikk heldigvis bedre. Da hadde det vært tørt vær i flere dager, så veien var god og tørr de fleste steder. Vi hugde to trær og reparerte ei bru før vi fortsatte videre, og møtte på litt andre utfordringer også, men vi kom i det minste fram på én dag og slapp å sove i bilen igjen.

Men selve arbeidet gikk heldigvis bra. På bildet under har vi fått tilpassa jernring nr. 2.

Sanda ble båret i sekker på hodet, og målt i tønner. Det ligger mye innsats bak ei tønne med sand!! (Mursteinen i bakgrunnen av bildet er også båret flere kilometer - utrolig sterke damer i denne landsbyen!)

Det var stort sett damer fra den lokale menigheten som bar sand, men på slutten hjalp en del barn, ungdommer og menn til også. Det ser idyllisk ut når de kommer i lang rekke opp bakken med den vakre fjellbakgrunnen, men svetten silte, for å si det sånn...

Men sterke damer og imponerende stor lokal innsats inspirerte til å ta i et spadetak! Sjelden svetten siler så mye på meg i flere timer på rad... For en kontorrotte som meg var det utrolig deilig å legge seg om kvelden og være skikkelig sliten i kroppen.

 

Til slutt var tanken ferdig murt og røret fra takrenna kunne plasseres. Tanken ser kanskje liten ut, men det er fordi halvannen meter er skjult av all jorda som vi spadde rundt. Inni er den tre meter dyp, og skal få plass til 36.000 liter vann. Ikke så mye for et sjukehus i tre måneder, men atskillig mer enn null liter!

Nå mangler det bare å få betalt for sementsekkene... Og å pusse murveggen utvendig og innvendig, få på noen rør til. Men vi har kommet laaangt - og er veldig godt fornøyde! Sjukehusstaben og hele nabolaget har vært med i arbeidet og det er veldig inspirerende å jobbe med så ivrige og sterke folk!

Kanskje det er i anledning bursdagen min at nettet plutselig ble så bra (etter å ha vært dårlig i går og i dag tidlig) at jeg kan laste opp masse bilder!?