Uttrykk, språkbruk, døvhet, skapende kommunikasjon

Jeg fikk tilbakemelding på språkbruken i forrige bloggpost: uttrykket "døvstumme" er ikke lenger noe man bruker i Norge, men bare "døve". En person som er døv har kanskje ikke lært å snakke, men taleorganene er fortsatt intakt. Her lærte jeg noe nytt - og noe viktig! Lyder og tegn er ikke det samme som stumhet. Jeg kunne ikke vært mer enig, og det er kunnskapsløshet som gjorde at jeg brukte det utdaterte uttrykket. Min opplevelse var jo nettopp det: tegn er ikke stumhet. Ungdommene i Mambasa kommuniserte jo så tydelig og så sterkt! Både i sangen, i teaterstykket, og i den uformelle livlige samtalen etterpå mens vi spiste kjøtt og drakk brus. Så nå har jeg endra tittelen til forrige blogginnlegg til "De døves uttrykksfulle sang". Ikke bare er det mer språklig/språkpolitisk korrekt, det er også sannere mot opplevelsen.

Ord, språk og språkbruk er viktig. Det skaper assosiasjoner til historiske hendelser som påvirker oss fortsatt i dag (f.eks. ord som en gang i historien var de eneste man kjente til, men som i dag knyttes tett til rasisme eller undertrykking, sånn som nigger i USA og kaffir i Sør-Afrika, som er totalt uakseptabelt å bruke, ikke minst fordi de gruppene fortsatt lever i de sosio-økonomiske og politiske konsekvensene av undertrykkinga og mange vil si fortsatt er undertrykt). Ord og språk skaper også holdninger, til en selv og til andre. Hva gjør det f.eks. at "chicks", altså hønebaby, brukes om jenter generelt, mens hvis man sier det om en mann er det en kjempefornærmelse fordi det betyr at han er svak, feig, pipete, osv?

I bistandsmiljøet er det lett å gå i en "tabloid-felle". Å snakke om "voldtatte kvinner" er så mye enklere og kjappere enn "kvinner som har overlevd seksuell vold", for eksempel. Men vi vil ikke lenger snakke om "victims", vi arbeider med "survivors". Som ikke bare er passive mottakere av det fæle som har skjedd dem, men som er aktive overlevere. Ja, noen er dypt deprimerte, langt nede, og oppfører seg nå tilsynelatende passivt (det er også en overlevelsesstrategi), men mange er vokale og sterke og har livshåp og livsvilje. Og de fleste kan komme dit med litt hjelp av sine medsøstre og andre.

Not to mention fattige og fattigdom. Det vil bli tungvint om man skal ta med en halv sides avhandling om kolonialisme, undertrykking, skjev maktfordeling, den udemokratiske Verdens handelsorganisasjon, Vesten og Nords framferd i Østen og Sør, korrupsjon, maktmisbruk +++ hver gang man skal snakke om en fattig person i Kongo... Men bildet over om "you throw like a girl" har et poeng. Av og til er det verdt å ta med en halv sides forklaring eller mer. Og alltid er det viktig å være villig til å lære. Jeg har lært om et ord som ikke brukes mer. Og at å være døv ikke betyr at man er stum. Jeg så jo selv hvordan de døve i Mambasa uttrykte seg sterkt. En annen dag kan det være et annet ord eller uttrykk. Jeg er glad for innspill! Det er slik verden går framover. Litt mindre kunnskapsløshet hver dag.

De døves uttrykksfulle sang

Det nye året ble starta med tur til Mambasa, og her driver noen ildsjeler skole for døve! På bildet under er alle elevene og lærerne samla, pluss LG og meg (til venstre), Scott og pastor Mubake (ytterst til høyre).

De hadde nyttårsfest med sang og teater. Det var så spesielt når de "sang" med tegnspråk! Et bilde klarer ikke å gjengi hvordan det var, men... her ser dere er bilde fra en av sangene:

Lederen for skolen tolka for oss som ikke kan døvespråk, og sangen handla om å gå til Gud med alle vansker, å ikke gi opp, og å takke Gud som er god.

Noen av de døve elevene hadde et teaterstykke om hvordan det er å vokse opp som døvt barn i familie med hørende søsken. Det døve barnet blir nekta mat, mens de hørende barna får. Det døve barnet blir ikke betalt skolepenger for, men de hørende barna blir. Egenerfarte opplevelser. En høytstående representant for myndighetene var til stede og sa i talen sin etterpå at teaterstykket hadde grepet ham - ingen velger hvordan man blir født, og den forskjellsbehandlingen de døve opplever i familiene sine er urettferdig.

Lærerne arbeider frivillig og får ingen lønn, men allikevel har de drevet skolen i flere år! De drømmer om bedre skolelokaler, og kanskje til og med internat for døve barn som bor for langt utenfor byen til å gå fram og tilbake hver dag. På bildet under får lærerne en liten påskjønnelse av Christina. Virkelig gripende å se hvor hengivne de er til de døve barna. At de i et fattig område som Mambasa, Ituri, DRC er villige til å arbeide uten å få noe materielt eller spiselig tilbake.

Etter seremonien med taler, sang og teater var det nyttårsfestmåltid med brus til alle og kjøtt til alle! Og "høylytte" samtaler ;) God stemning!

Nyttårsfestreise

For ei herlig nyttårshelg vi har bak oss! I år var nyttår virkelig spesiell.

Om kvelden nyttårsdagen kom vi fram til Mambasa, der en ring glade, gjestfrie folk satt ute under stjernehimmelen i lykta av ei parafinlampe tok i mot oss. Afrikalydene, varmen, bekmørket, stjernehimmelen og parafinlampa - du kan ikke få det mer idyllisk og eventyrlig enn dette!

Vi hadde kjørt gjennom landsby på landsby med feirende og dansende pygmeer med pynt og fjær på hodet! Selv om vi hadde lagt oss tidlig nyttårsaften, ble nyttårsfeiringa på nyttårsdagen dessto mer eksotisk.

Vi kjørte også igjennom skiftende landskap, fra savanner til mer og mer palmer og regnskog. Sola sank lavere og lavere, og landskapet lyste mer og mer gyllent.

Da vi omsider kom fram, ble vi møtt med varme klemmer og festmåltid under stjernehimmelen.

For en god start på 2016! Må året by på mer vakker natur, mer varme klemmer og mer velsmakende mat!

Jeg håper å skrive mer om opplevelsene fra jule- og nyttårsturen vår til Ituri snart, inkl arbeidet vi så og de gode folkene vi besøkte (takk til Christina og Scott!). 

Gateliv - og veien tilbake til familien

Vi er nettopp tilbake fra Kinshasa, og er stappfulle av inntrykk, men noe av det som sitter sterkest i er besøket på gatebarnsenteret som noen ildsjeler der driver. Etter å ha jobba med, tenkt på, drømt om, grått over, vært lykkelig på grunn av - etc etc - barn og ungdommer som bor på gata i Durban i flere år, vakte det noe i meg å treffe på disse ungene og ungdommene i Kinshasa. Noe er likt, mye er forskjellig.

Jeg får så klart bare et lite glimt av et så kort besøk, men inntrykket mitt var positivt.

På bildet over er jeg sammen med den eneste jenta som bor på senteret, sammen med 15 gutter. De andre 15 jentene som får hjelp av gatebarnsenteret bor nemlig i fosterfamilier. Det hørtes ut som en veldig god løsning - å få omsorg fra en familie, bo i et ordentlig hjem, ha en mamma å forholde seg til, mens sosialassistene leter etter den opprinnelige familien din. Gatebarnsenteret får ros av barne- og familiedepartementet pga dette opplegget sitt.

I Durban var seksuelt misbruk i opprinnelig familie (som oftest av en stefar eller onkel) en grunnleggende årsak til at jentene flytta på gata. I Kinshasa er en hovedårsak til at de havner på gata at familiene deres kaster dem ut for å bli kvitt "fattigdomsforbannelsen". Dette gjelder både jenter og gutter. Familier sliter med arbeidsledighet og generell fattigdom og nød, og leter desperat etter en løsning for forbedring i livene sine. Så kommer det noen og "profeterer" at det er et av barna som er årsaken til "fattigdomsforbannelsen", det er pga "trolldom" at de har det så vanskelig - og løsningen blir å sende den utpekte ungen ut av hjemmet og familien.

En manglende forståelse for fattigdommens grunnleggende og opprettholdende årsaker finner vi både blant rike og fattige folk, både i Europa og i Afrika. Hvor mange tenker ikke på fattigdom som forårsaka av latskap, mangel på initiativ, mangel på innsats? Jeg har skrevet om menneskers kobling mellom Gud og velstand/fattigdom tidligere, og nøyer meg bare med å påpeke at vi er mange som kan trenge å se sannheten om politiske og økonomiske strukturer i øynene...

Men her får det jo en veldig tragisk konsekvens, i og med at barn og ungdommer havner på gata. Fordelen er at det er noen veldig konkrete misoppfatninger som ligger bak gatetilværelsen, så sosialassistentene kan med gode dialogevner få den opprinnelige familien i tale, som etter hvert kan åpne hjem og hjerter for barna sine igjen. Jeg sier ikke at det er enkelt, men det er enklere enn å drive med familiegjenforening i hjem der stefaren som seksuelt misbrukte barnet tas i forsvar av barnets mor... Så jeg ble håpefull av besøket i Kinshasa!

På bildet over ser vi frokosten som inntas - og det er et lite under i seg selv. Senteret har vært finansiert av UNICEF, men i år er støtten forsinka så nå drives alt på frivillig basis. Enkeltpersoner i byen har i hele år gitt mat til barna og ungdommene på senteret. Herlig at man i landet som har blitt rangert som verdens fattigste land ser et slikt engasjement og en slik giverglede og offervilje! Igjen - jeg ble håpefull!

På bildet under ser vi at gleden og latteren satt løst - og vi ser lederen helt til venstre i bildet. Han har jobba frivillig uten lønn i hele år. Kudos! I Norge skjønner vi kanskje ikke helt hva det innebærer - vi har gratis helsetjenester, fungerende sosialtjeneste, og kan helt fint overleve en stund uten lønn. Men HER - å være villig til å jobbe uten å motta en dollar - jeg tar virkelig av meg hatten!

Men han brenner for ungene og for arbeidet. Noen kvelder går de ut i gatene for å finne unger som nettopp har kommet på gata. Det er mindre komplisert å gjenforene de helt nye med familiene sine, enn de som har bodd lenge på gata - slik kjenner jeg det igjen fra Durban også. De oppsøker familiene og går tålmodig igjennom deres prosesser og legger til rette for at ungene skal ønske å hjem igjen og at familiene skal ønske at ungene kommer hjem igjen. Og de hjelper ungene med å komme seg tilbake på skolebenken.

På bildet over ser vi Jean som sitter og jobber med lekser. Han er nr. 1 i klassa si! Intelligent og ikke minst supergira på skolen! Utfordringen er å betale skolepenger, så kjenner du at det brenner i hjertet er du velkommen til å sende en sum! Det samme gjelder Enok på bildet under. Han har mista så mye skolegang gjennom mange år på gata og har slett ikke lyst til å begynne i tredjeklasse på barneskolen sammen med småtassene - han vil bli bilmekaniker. Han er supergira og spør hver dag om han ikke kan få begynne snart - men da må noen først skaffe fem tusen kroner...

Disse guttene som er gira på framtida, som drømmer om å bli bilmekaniker og som er nr. 1 i klassa si, jentene som bor i fosterfamilier, enkeltpersoner som skaffer mat, ildsjeler som jobber gratis i verdens fattigste land, familier som har misforstått hvorfor de er fattige men som ikke har skada barna sine seksuelt og som har relasjoner som ganske enkelt kan gjenoppbygges - alt dette gjør meg veldig håpefull! 

Kraftverket i Kaziba pluss fjelltursøndag i Kafindjo

I helga var vi i Kaziba og reparerte kraftverket. (Jeg reparerte riktignok ikke så mye, men jeg hjalp til med å være en tenke-høyt-partner og med oversetting mellom norsk og swahili, så jeg tillater meg å skrive "vi" ;)

Siste delen av kanalen, med kraftverket i det fjerne. Ikke akkurat rent vann...!

Musafiri, Masumbuko, Ashiza og LG var et veldig godt team, som jobba fra morgen til kveld og enda litt til (holdt på til nesten midnatt ene dagen). Så ble det jammen gode resultater også.

Massevis av trebiter ble tatt ut med makt og mange redskaper, og skovlene ble, også med mye makt og noen redskaper, satt i riktig posisjon igjen. Bare tre av 17 skovler stod riktig fra før av, og inkludert alle trebitene og noen plastikkflasker som har vært inni der, er det ikke så rart at kraftverket har hatt problemer.

Men nå fungerer det kjempebra. Sjukehuset kjørte på med begge autoklavene og mye annen belastning, og strøm ble sendt ut i landsbyen uten problemer.

Søndag morgen stod vi opp grytidlig, og ga oss i vei oppover bratte fjellskråninger. Nydelig natur, selv om jeg må innrømme at jeg hadde nok med å komme meg opp og nøt naturen mer da det begynte å flate ut da vi hadde kommet oppi høyden.

Morgendisen hang tungt nedover fjellskråningene.

Her begynner vi endelig å nærme oss, og ser helsesenteret øverst, og skolen lengre nede (og kan så vidt skimte kirka).

Menigheten i Kafindjo ligger idyllisk til og vi hadde en veldig trivelig søndag der.

På bildet under ser vi såvidt meg og pastoren på vei opp for å se på helsesenteret etter gudstjenesten.

Mens halve menigheten var igjen på kirkebakken og skravla en time eller to.

Så var det å ta fatt på hjemveien igjen. Det gikk faktisk bra det også, selv om det var deilig å se Kaziba i det fjerne og vite at vi snart var framme/nede igjen... Ikke bare bare for ei kontorrotte som meg å legge ut på slike ekstremkirketurer :)

Men det som sitter igjen sterkest er gleden over at kraftverket fungerer igjen. Særlig med tanke på sjukehuset og hvilken forskjell det utgjør å ha tilgang på strøm eller ikke der.

Bestikke eller ta konsekvensen?

Sitter med over førti folk fra mange forskjellige land og diskuterer korrupsjon. Det er enkelt å si nei til korrupsjon, og når vi diskuterer prinsipielle saker som ikke angår oss selv, er alle enige: man må si nei til korrupsjon. Men når vi diskuterer saker som angår oss selv, familiene våre, livet vårt - da blir det vanskeligere. Vi lever midt i en ekstremt korrupt hverdag, et ekstremt korrupt samfunn. For eksempel: Datteren din er utsatt for en trafikkulykke og blir sendt til nærmeste sykehus. Du får beskjed om ulykken og hvor datteren din er. Du betaler det behandlingen på sykehuset koster (vi har jo ikke gratis helsetjeneste her - vi må betale for alle tester, for alle medisiner, for alle inngrep, for røntgen, for kirurgi - alt!).

Men datteren din får ikke den behandlingen hun skal ha. Hun blir ikke fulgt opp, ikke tatt hånd opp. Sykehuspersonalet trenger en "motivasjon", dvs de trenger at du gir dem et par dollar utenom det formelle systemet - for at de skal ta hånd om datteren din på sykehuset.

Hva gjør du da?

Noen snakker om prinsipper. Noen holder fast på "nei til korrupsjon". Men for de fleste som sitter her er ikke dette en hypotetisk øvelse - det er det virkelige livet deres, det er slik de har det i hverdagen sin. Og de vet at om de ikke gjør noen ting, så kan barnet deres dø.

Det ble heftig diskusjon. Som sagt, dette er ikke hypotetisk - det er det virkelige livet. Som folk lider pga et gjennomkorrupt samfunn! Tenk på de som ikke har de par dollarne, så de ikke kan bestikke sykehuspersonalet om de aldri så mye ønsker det og ønsker å se barnet sitt overleve! Det er de fattigste det går aller verst utover. Skjønt - de fattigste har ikke råd til å betale de formelle sykehusregningene heller. Og - hvis du kan betale sykehusregninger, da kan du alltids avse et par dollar i tillegg. Det tragiske er at pengene som betales lovlig - det være seg skatt, avgifter, etc - ikke forvaltes på en slik måte at man får et velfungerende helsesystem eller et velfungerende skolesystem for de fattigste. Hadde man ikke hatt korrupsjonen på det øverste nivået, dvs at skattepenger m.m. faktisk ble brukt på folket og til folkets beste, da hadde antakelig ikke korrupsjon på lavere nivåer vært så vanlig heller. Folk fra flere forskjellig land forteller om sykepleiere som ikke får utbetalt lønn - de lever altså av bestikkelsene som pårørende betaler. Det samme gjelder politifolk, lærere og mange andre. Hadde skattepengene blitt brukt til å finansiere slike offentlige tjenester, så hadde ikke politifolk, sykepleiere og andre trengt å korrumpere tjenesten de arbeider i.

Det ble som sagt en heftig diskusjon. Men å finne løsninger er ikke fullt så enkelt. Konklusjonen ble allikevel: det begynner med meg. Det handler om min personlige integritet. Vil jeg skitne meg til med å delta i det skitne spillet? Jeg vil neppe ofre livet til datteren min - da betaler jeg heller en bestikkelse - men det finnes mange andre situasjoner der konsekvensene ikke er fatale hvor jeg kan stå opp og si nei til korrupsjon. I solidaritet med de fattigste som ikke har råd til å bestikke noen for å få rettighetene sine. Og om alle hadde sagt nei til korrupsjon - selv i tilfellet med datteren på sykehuset - så hadde hele praksisen forsvunnet. Den eksisterer kun fordi folk er med på det.

En historie til slutt:
Det var en gang en konge. Han hadde ingen sønner, og trengte en tronfølger. Han sendte rådgiverne sine rundt i hele kongeriket sitt og bad dem komme tilbake med ti gutter som var gode kandidater til å bli adoptert av ham for senere å bli konge. Kongen spesifiserte at han ønsket seg en gutt som var god til å dyrke jorda. Rådgiverne reiste rundt, og de kom med tilbake med ti gutter. Kongen gav hver gutt ti maiskorn, og bad dem så kornene og senere komme tilbake med innhøstningen.

En av guttene oppdaget at maiskornene han hadde sådd ikke spirte. Han lurte på om han skulle skaffe seg nye maiskorn, for hvordan kunne han komme tilbake til kongen tomhendt? Men han bestemte seg for å fortelle sannheten.

Tida for å dra tilbake til kongen kom, og alle guttene kom med store flotte maiskolber. Bare denne ene gutten kom tomhendt og de andre lo høyt. Gutten gråt da han trådte fram for kongen. Rådgiverne plystra og lo - for et håpløst tilfelle! Men kongen løfta ham opp og satte gutten på tronen. Folket rundt gispa forskrekket, men kongen sa: "Kan kokte maiskorn spire?" Alle rista på hodet og svarte: "Nei!". "Alle maiskornene som jeg gav - til alle ti guttene - var kokt", fortsatte kongen. "Det er en slik person som denne ærlige gutten dere bør få som konge etter meg."

Snakker om integritet! Kan ikke annet enn å bli inspirert. Jeg ville fortsatt ikke latt dattera mi dø fordi jeg nekta å betale et par dollar ekstra. Med mindre jeg kjente det dypt inni meg at dette vil gå bra uten bestikkelse kanskje. Det er i alle fall viktig og riktig å ta konsekvensen av å ikke lure, lyve, bestikke, eller gjøre noe annet "på kanten" så ofte som mulig. Og så håpe på at forvaltningen av de ærlige bøtene, skattene, avgiftene osv som vi betaler inn blir brukt på en slik måte at også de fattigste får tilgang til helsetjenester, skolegang og mye mer som de har rett på.

Langt-uti-gokk-skoler

Jeg begynte for en stund siden å fortelle fra turen vår til Itombwe-fjellene. Det har vært sterke stammemotsetninger der, den samme konstellasjonen som folkemordet i nabolandet, men de har klart å gå fra frykt og vold til å feire gudstjeneste sammen og lovprise Gud i enhet og kjærlighet. Virkelig u-trolig.

Men turen var minnerik på så mange måter. Høyplatået Itombwe er omtrent på høyde med Galdhøpiggen, og det er omtrent like vanskelig å kjøre dit som på Galdhøpiggen også - i hvert fall i regntida. Gjørmeveien blir superglatt og stupene som bilen kan rulle nedover er skremmende dype. I ni-ti måneder av året kan man ikke komme fram med bil. Da må man ta beina fatt, i to-tre-fire dager til de nærmeste landsbyene. Nå var det siste uka før regnet begynte (dvs siste uka i august), så vi hev oss rundt og benytta denne siste sjansen til å komme fram med bil før neste tørketid. Høyden gjør at det er atskillig kaldere enn Bukavu, selv om Bukavu også generelt er svalt og behagelig med sine 1500 moh. Jeg bokstavelig talt hakka tenner om natta!

Jeg hadde æren av å representere Pym under åpningsseremonien av et seminar for rektorer. Rektorenes takknemlighet for litt oppmerksomhet og for besøk er vanskelig å beskrive, og veide definitivt opp for kulden. Jeg treffer voksne menn som aldri før har sett en misjonær på besøk. Verre er det at skoleinspektørene aldri har tatt den strabasiøse turen opp dit, så rektorene har ikke fått noen oppfølging eller hjelp. Nivået på noen av skolene er forferdelig. 0 av 23 elever bestod avgangseksamen på den ene videregående skolen. ACAD (CELPAs prosjektorganisasjon) har samla rektorene for et seminar i ledelse. På testen før seminaret scorer rektorene i snitt 8 av 100 poeng. Noen kan ikke å føre klasseregister engang. Her trengs det virkelig innsats og oppfølging! Heldigvis er nivået på noen av de andre skolene riktig bra, så de diskuterer og lærer av hverandre og av lærerne som har kommet fra Bukavu. Rektorene suger til seg alt de kan få av input, og er begeistra og oppglødde da jeg treffer noen av dem på kvelden igjen. 

Jeg ble også ganske oppglødd. Dette er et av våre sterkeste kort! Langt oppi fjellene, langt inni skogene, der det bor massevis av barn - der er vi og dit når vi! Overalt langs hovedveiene her i Sør-Kivu står det skilter som reklamerer for alt forskjellige hjelpeorganisasjoner gjør. Men langt utenfor allfarvei - der er det ingen slike skilt.  I hundrevis av landsbyer der "ingen andre" er, der har vi skoler. CELPA bygger og driver skoler, med statlig pensum og nasjonale prøver, lærere som gjør en stor innsats til tross for liten lønn, engasjerte foreldre og ivrige barn. Hundretusenvis (!) av barn får utdanning takket være disse skolene. Disse ungene har rett på utdanning - og de har rett på kvalitet i skolen. Nå er jeg glad for at noen av de glemte rektorene, lærerne og langt-uti-gokk-skolene blir nådd, slik at disse barna får en bedre skolegang.

Kameraet ble ødelagt første dag på turen, så dette bildet er fra et annet langt-uti-gokk sted inni skogene i Sør-Kivu.

Psykiske helsetjenester til landsbybefolkningen!

Forrige helg (for ei uke sia) leste jeg om Verdensdagen for psykisk helse på Norad-bloggen, inkludert noen spennende innlegg i kommentardelen.  Psykisk helse er underprioritert og stigmatisert også i Norge og Vesten, men allikevel enda mer i mange fattige land. Kunnskapen om psykisk helse er forholdsvis lav, også blant helsepersonell, og ressursbruken/prioriteringen likeså. Innlegget i Norads fagblogg understreker hvordan kriser, konflikt og humanitære katastrofer forverrer situasjonen. Og det gjør den virkelig, på så mange vis: ressursene blir enda knappere, de som fra før av sliter med psykisk sykdom blir ekstra utsatt, og mange ekstra mennesker blir traumatiserte. Som det nevnes i en av kommentarene: I Kongo er "hele samfunnet traumatisert". Fordi tiår med konflikt tærer.

Da ble det ekstra meningsfylt å bruke forrige uke til å arbeide sammen med det kongolesiske teamet på søknaden om ny støtte til prosjektene CAMPS og PREV. CAMPS-grenen jobber spesifikt med overlevende av seksuell vold og PREV-grenen jobber spesifikt med tidligere barnesoldater. Begge grupper trenger psykologisk hjelp til å lege traumene sine.

I en av kommentarene nevnes det at det er viktig at vi ikke fokuserer bare på selve diagnosen (f.eks. depresjon), men hva som forårsaker håpløshet. Både kvinnene som har overlevd seksuell vold og ungdommer som har vært med i væpna grupper understreker behovet for en holistisk hjelp: det hjelper ikke tilstrekkelig å få snakke om det som gjør vondt når man står midt oppe i enorme økonomiske behov og ikke vet hvordan man skal skaffe mat eller hvordan man skal få sendt barna sine på skole. Men det er heller ikke tilstrekkelig å få hjelp til å skaffe inntekt uten at de indre sårene får hjelp til å gro. Inntekt, skolegang, matsikkerhet, osv OG psykologisk hjelp må gå hånd i hånd. Og dette er kjernen i arbeidet i CAMPS og PREV.

Norad og Norge er opptatt av sammenhengen mellom helse og utdanning. Å lære et yrke er en viktig strategi ut av håpløshet og inn i god mental helse. Bildet er fra yrkesskolen i Burhuza, som er et av flere steder der tidligere barnesoldater skal få opplæring som en del av hjelpen til å komme tilbake til familie, lokalsamfunn og et sivilt liv. 

Og - ikke minst: selv om disse to gruppene har helt akutte behov for hjelp, så må vi ikke glemme at hele befolkingen trenger økt tilgang til mentale helsetjenester. Nå planlegger vi at det psykologiske arbeidet i CAMPS og PREV skal integreres i de lokale helsesentrene og sykehusene, altså at kompetansen og tilbudet innen det lokale helsevesenet skal økes slik at dette kan komme hele befolkningen til gode. Jeg føler vi er med på en liten revolusjon dersom det nå blir kvalifisert mental helsehjelp i 6-7 helsestrukturer ute på landsbygda!

Forrige uke leverte vi alt her ute fra og fra Pym-kontoret og fra Digni. Nå ligger søknaden hos Norad, så vi venter på svar. Og håper. Og ber.