Fotballfeber!

Hoooiii! I går ble Kongo afrikanske mestre! Fotballfeberen her i byen har bare økt og økt de siste par ukene, og nådde sitt store høydepunkt i går da finalen i African Nation Championship (CHAN) gikk av stabelen i Kigali, Rwanda. Tusenvis av folk valfarta herfra og over grensa. Alle fly i Kongo søndag og mandag var innstilt og sendt til Kigali for å fly prominente gjester. Noen pastorer fikk visstnok alle barna til å gå ned på kne i stua og be til Gud om hjelp (det er litt juks, men...)

Og Kongo ikke bare vant, men vant storveies: 3-0 over Mali.

Bilde fra Radio Okapi.

Det er vanskelig å forestille seg støynivået her i byen for den som ikke opplevde det, men om noen fortsatt husker fotball-VM i Sør-Afrika i 2010, så husker dere antakelig det episke blåseplast-instrumentet vuvuzela? De ljoma over byen i går, og jeg er ganske sikker på at jeg hørte messing-korps-instrumenter også. Hundrevis av biler tuta. Titusenvis av folk hyyylte.

Første gang jeg hørte slike fotballhyl (det begynner å bli et par år siden nå), trodde jeg at det var brutt ut krig - at en bombe hadde slått ned eller noe sånt - for plutselig hyles og skrikes det over hele byen som om det er en krisealarm. Jeg lurte på om jeg skulle kaste meg ned på gulvet eller løpe til sikkerhetsrommet (som ikke har vinduer), men så var det bare at noen hadde scora mål i en fotballkamp.

Det er herlig å oppleve den nasjonale stoltheten - alle er ett og enige når det gjelder landslaget, også i et politisk spent år som i år (som kanskje blir valgår og kanskje ikke). Absolutt alle samtaler jeg har hatt i dag, enten på telefon eller in person har begynt med "gratulerer med kampen" og så noen jubelscener, høy latter og høy stemning.

Ja, så høy er stemninga at det går rykter om at det av sikkerhetsmessige årsaker ikke blir noe av en turné med trofeet. Det sies at det var planlagt å dra via Goma og kanskje Bukavu og noen andre byer før den endelige hjemkomsten i hovedstaden med trofeet, men at folka her i Kivu er for gærne og gira og kommer til å skyte hverandre i pur glede og ekstase... Nå ja, jeg vet ikke om det stemmer - man skal jo ikke tro alt man hører. Men moro er det lell - at Kongo er mestre! Landet kommer jo fryktelig dårlig ut på de fleste statistikker, lister og sammenlikninger, MEN i fotball er de nå best! Que vivent les Léopards!

Kvinnene i avsidesliggende landsbyer med mye væpna aktivitet

Det har vært ei uke med lange dager og mye som har skjedd, og jeg har mye å fortelle og vet ikke hva jeg skal begynne med, men tror rett og slett jeg vil begynne med det som ligger lengst oppe i hjertet: arbeidet for og med kvinner som har overlevd seksuell vold og mot seksuell vold. Det er både en smerte og et privilegium å få være en liten del av dette arbeidet.

Det er et titalls aktive væpna grupper bare her i provinsen Sør-Kivu, og mange av dem holder til i forskjellige områder i Shabunda - områder som er vanskelig tilgjengelige, ja nesten umulig. De som arbeider der kjører en dag eller to i bil på forferdelige veier og fortsetter så kanskje en dag på motorsykkel. Det er ikke rart at det er her det er mye herjinger, for det er ikke lett verken for den nasjonale eller den internasjonale hæren å nå inn dit og stoppe de væpna gruppene. Og hjelp finnes det også lite av, fordi det er så vanskelig å komme seg til de forskjellige stedene. Men - vi har noen ildsjeler! Og de er der - til stede.

Så mange kvinner kommer til dem. Jungeltelegrafen går. En kvinne har hørt fra venninna si at det var godt å komme og snakke, at venninna fikk hjelp, så nå tør også hun å komme og fortelle. Mange var ute på åkrene. Dyrka mat. Så kommer de væpna mennene. Noen gjør seg ferdige der og da - hele gruppa med menn. Andre tar med seg kvinnene på skogen og holder dem der i fangenskap i noen uker eller måneder.

Flere forteller om selvmordstanker.

Men så får de hjelp. Den enkelte blir hørt og sett. Og får bekreftelse på at de er fortsatt hele mennesker. Og så finner de hverandre, kommer sammen i grupper, ser at det er ikke bare meg, kjenner på et fellesskap. Og styrkes av det.

Noen av de unge jentene får hjelp til å komme tilbake på skolen, etter lange fravær etter de traumatiserende opplevelsene. Så fortsetter skolegangen.

Livet går videre.

Og landsbyen får hjelp til å forstå, ta imot og ta seg av. Noen av disse kvinnene sammen med andre kvinner danner team som underviser landsbybefolkningen. Målet er å redusere den seksuelle volden, og å redusere stigmatiseringen. På bildet under ser dere en gruppe slike landsbyundervisere:

Modige kvinner som snakker om noe vanskelig i mange fora.

I ufattelig avsidesliggende landsbyer, nesten umulig å komme seg til. Midt i de væpna aktivitetene. Dit hvor ingen hjelpeorganisasjoner kommer. Dit hvor ingen nyhetsbyråer kommer. Der de kvinnene som trenger det mest men som har fått minst hjelp er.

Tenk at der får vi være med å hjelpe. Og den hjelpen multipliserer seg når kvinnene finner hverandre og hjelper hverandre. Dette er et stort bønneemne og et stort takkeemne på en gang.

To nasjonalhelter hedret i helga

I helga var det intet mindre enn to nasjonalhelter og landsfedre som ble hedret og minnet her i Kongo: 16. januar var det 15 år siden tidligere president Laurent Kabila ble drept og 17. januar var det 55 år siden landets første statsminister, Patrice Lumumba ble drept.

Da vi var i Kinshasa, besøkte vi mausoleet/minnesmerket til Mzee Kabila, sammen med pastor Kombe:

"Svik aldri Kongo"

Seks hender symboliserer seks land som hjalp Kabila: Burundi, Rwanda, Uganda,  Zimbabwe, Angola og Namibia

Han begynte som president 17. mai (som derfor er en festdag her også!) 1997, etter Mobutus mangeårige diktatur. Han feires fortsatt som en frigjøringshelt. En gang i tiden var Che Guevara her i Kongo, og da var visst Laurent Kabila den lederen han så mest potensiale i, selv om han også syntes han var slapp og udisplinert... Kabila ble drept av en av vaktene sine, og det er vel ingen som helt vet hva som skjedde eller hvem som stod bak, selv om flere ble henrettet da og flere fortsatt sitter fengslet i dag.

Kabila var "lumumbist", og Lumumba selv ble altså drept 40 år minus 1 dag før ham. Lumumba var den store uavhengighetslederen og er en frigjøringshelt av dimensjoner. Antakelig stod belgisk og amerikansk etterretning bak drapet på ham. Han finnes det ingen hedersgrav for, for liket ble løst opp i svovelsyre... Ingen pen historie! En i det internasjonale samfunnet som prøvde å hjelpe Kongo på den tida var daværende Generalsekretær i FN, Dag Hammarskjöld, som døde i en flystyrt noen måneder senere nettopp på vei til fredsforhandlinger i Kongo - også hans død spekuleres det mye i hvem som stod bak, og antakelig var det ikke bare en uskyldig flystyrt...

Det fysiske livet kan mennesker ta av hverandre, men ingen kan kvele tanker og ideer, og Lumumba er fortsatt en helt. Hovedgata her i Bukavu er oppkalt etter ham, og mange andre hovedgater, jeg vil tro i de fleste byer i Kongo.

Apropos tanker og ideer som ikke kan kveles: i helga ble en universell helt hedret og minnet også - Martin Luther King Jr! Han ble født 15. januar 1929 (mye hyggeligere å minnes noens fødsel enn død!) og i går (mandag) var det MLK Day i USA. Facebook var ganske full av MLK-sitater, og jeg leste alt jeg kom over. Her er noen av mine favoritter:

"The time is always right to do what is right."

"Life's most persistent and urgent question is, 'What are you doing for others?' "

"Darkness cannot drive out darkness; only light can do that. Hate cannot drive out hate; only love can do that."

"Our lives begin to end the day we become silent about things that matter."

"I have decided to stick with love. Hate is too great a burden to bear."

Tiden er alltid inne til å gjøre det som er rett!

Uttrykk, språkbruk, døvhet, skapende kommunikasjon

Jeg fikk tilbakemelding på språkbruken i forrige bloggpost: uttrykket "døvstumme" er ikke lenger noe man bruker i Norge, men bare "døve". En person som er døv har kanskje ikke lært å snakke, men taleorganene er fortsatt intakt. Her lærte jeg noe nytt - og noe viktig! Lyder og tegn er ikke det samme som stumhet. Jeg kunne ikke vært mer enig, og det er kunnskapsløshet som gjorde at jeg brukte det utdaterte uttrykket. Min opplevelse var jo nettopp det: tegn er ikke stumhet. Ungdommene i Mambasa kommuniserte jo så tydelig og så sterkt! Både i sangen, i teaterstykket, og i den uformelle livlige samtalen etterpå mens vi spiste kjøtt og drakk brus. Så nå har jeg endra tittelen til forrige blogginnlegg til "De døves uttrykksfulle sang". Ikke bare er det mer språklig/språkpolitisk korrekt, det er også sannere mot opplevelsen.

Ord, språk og språkbruk er viktig. Det skaper assosiasjoner til historiske hendelser som påvirker oss fortsatt i dag (f.eks. ord som en gang i historien var de eneste man kjente til, men som i dag knyttes tett til rasisme eller undertrykking, sånn som nigger i USA og kaffir i Sør-Afrika, som er totalt uakseptabelt å bruke, ikke minst fordi de gruppene fortsatt lever i de sosio-økonomiske og politiske konsekvensene av undertrykkinga og mange vil si fortsatt er undertrykt). Ord og språk skaper også holdninger, til en selv og til andre. Hva gjør det f.eks. at "chicks", altså hønebaby, brukes om jenter generelt, mens hvis man sier det om en mann er det en kjempefornærmelse fordi det betyr at han er svak, feig, pipete, osv?

I bistandsmiljøet er det lett å gå i en "tabloid-felle". Å snakke om "voldtatte kvinner" er så mye enklere og kjappere enn "kvinner som har overlevd seksuell vold", for eksempel. Men vi vil ikke lenger snakke om "victims", vi arbeider med "survivors". Som ikke bare er passive mottakere av det fæle som har skjedd dem, men som er aktive overlevere. Ja, noen er dypt deprimerte, langt nede, og oppfører seg nå tilsynelatende passivt (det er også en overlevelsesstrategi), men mange er vokale og sterke og har livshåp og livsvilje. Og de fleste kan komme dit med litt hjelp av sine medsøstre og andre.

Not to mention fattige og fattigdom. Det vil bli tungvint om man skal ta med en halv sides avhandling om kolonialisme, undertrykking, skjev maktfordeling, den udemokratiske Verdens handelsorganisasjon, Vesten og Nords framferd i Østen og Sør, korrupsjon, maktmisbruk +++ hver gang man skal snakke om en fattig person i Kongo... Men bildet over om "you throw like a girl" har et poeng. Av og til er det verdt å ta med en halv sides forklaring eller mer. Og alltid er det viktig å være villig til å lære. Jeg har lært om et ord som ikke brukes mer. Og at å være døv ikke betyr at man er stum. Jeg så jo selv hvordan de døve i Mambasa uttrykte seg sterkt. En annen dag kan det være et annet ord eller uttrykk. Jeg er glad for innspill! Det er slik verden går framover. Litt mindre kunnskapsløshet hver dag.

De døves uttrykksfulle sang

Det nye året ble starta med tur til Mambasa, og her driver noen ildsjeler skole for døve! På bildet under er alle elevene og lærerne samla, pluss LG og meg (til venstre), Scott og pastor Mubake (ytterst til høyre).

De hadde nyttårsfest med sang og teater. Det var så spesielt når de "sang" med tegnspråk! Et bilde klarer ikke å gjengi hvordan det var, men... her ser dere er bilde fra en av sangene:

Lederen for skolen tolka for oss som ikke kan døvespråk, og sangen handla om å gå til Gud med alle vansker, å ikke gi opp, og å takke Gud som er god.

Noen av de døve elevene hadde et teaterstykke om hvordan det er å vokse opp som døvt barn i familie med hørende søsken. Det døve barnet blir nekta mat, mens de hørende barna får. Det døve barnet blir ikke betalt skolepenger for, men de hørende barna blir. Egenerfarte opplevelser. En høytstående representant for myndighetene var til stede og sa i talen sin etterpå at teaterstykket hadde grepet ham - ingen velger hvordan man blir født, og den forskjellsbehandlingen de døve opplever i familiene sine er urettferdig.

Lærerne arbeider frivillig og får ingen lønn, men allikevel har de drevet skolen i flere år! De drømmer om bedre skolelokaler, og kanskje til og med internat for døve barn som bor for langt utenfor byen til å gå fram og tilbake hver dag. På bildet under får lærerne en liten påskjønnelse av Christina. Virkelig gripende å se hvor hengivne de er til de døve barna. At de i et fattig område som Mambasa, Ituri, DRC er villige til å arbeide uten å få noe materielt eller spiselig tilbake.

Etter seremonien med taler, sang og teater var det nyttårsfestmåltid med brus til alle og kjøtt til alle! Og "høylytte" samtaler ;) God stemning!

Nyttårsfestreise

For ei herlig nyttårshelg vi har bak oss! I år var nyttår virkelig spesiell.

Om kvelden nyttårsdagen kom vi fram til Mambasa, der en ring glade, gjestfrie folk satt ute under stjernehimmelen i lykta av ei parafinlampe tok i mot oss. Afrikalydene, varmen, bekmørket, stjernehimmelen og parafinlampa - du kan ikke få det mer idyllisk og eventyrlig enn dette!

Vi hadde kjørt gjennom landsby på landsby med feirende og dansende pygmeer med pynt og fjær på hodet! Selv om vi hadde lagt oss tidlig nyttårsaften, ble nyttårsfeiringa på nyttårsdagen dessto mer eksotisk.

Vi kjørte også igjennom skiftende landskap, fra savanner til mer og mer palmer og regnskog. Sola sank lavere og lavere, og landskapet lyste mer og mer gyllent.

Da vi omsider kom fram, ble vi møtt med varme klemmer og festmåltid under stjernehimmelen.

For en god start på 2016! Må året by på mer vakker natur, mer varme klemmer og mer velsmakende mat!

Jeg håper å skrive mer om opplevelsene fra jule- og nyttårsturen vår til Ituri snart, inkl arbeidet vi så og de gode folkene vi besøkte (takk til Christina og Scott!). 

Gateliv - og veien tilbake til familien

Vi er nettopp tilbake fra Kinshasa, og er stappfulle av inntrykk, men noe av det som sitter sterkest i er besøket på gatebarnsenteret som noen ildsjeler der driver. Etter å ha jobba med, tenkt på, drømt om, grått over, vært lykkelig på grunn av - etc etc - barn og ungdommer som bor på gata i Durban i flere år, vakte det noe i meg å treffe på disse ungene og ungdommene i Kinshasa. Noe er likt, mye er forskjellig.

Jeg får så klart bare et lite glimt av et så kort besøk, men inntrykket mitt var positivt.

På bildet over er jeg sammen med den eneste jenta som bor på senteret, sammen med 15 gutter. De andre 15 jentene som får hjelp av gatebarnsenteret bor nemlig i fosterfamilier. Det hørtes ut som en veldig god løsning - å få omsorg fra en familie, bo i et ordentlig hjem, ha en mamma å forholde seg til, mens sosialassistene leter etter den opprinnelige familien din. Gatebarnsenteret får ros av barne- og familiedepartementet pga dette opplegget sitt.

I Durban var seksuelt misbruk i opprinnelig familie (som oftest av en stefar eller onkel) en grunnleggende årsak til at jentene flytta på gata. I Kinshasa er en hovedårsak til at de havner på gata at familiene deres kaster dem ut for å bli kvitt "fattigdomsforbannelsen". Dette gjelder både jenter og gutter. Familier sliter med arbeidsledighet og generell fattigdom og nød, og leter desperat etter en løsning for forbedring i livene sine. Så kommer det noen og "profeterer" at det er et av barna som er årsaken til "fattigdomsforbannelsen", det er pga "trolldom" at de har det så vanskelig - og løsningen blir å sende den utpekte ungen ut av hjemmet og familien.

En manglende forståelse for fattigdommens grunnleggende og opprettholdende årsaker finner vi både blant rike og fattige folk, både i Europa og i Afrika. Hvor mange tenker ikke på fattigdom som forårsaka av latskap, mangel på initiativ, mangel på innsats? Jeg har skrevet om menneskers kobling mellom Gud og velstand/fattigdom tidligere, og nøyer meg bare med å påpeke at vi er mange som kan trenge å se sannheten om politiske og økonomiske strukturer i øynene...

Men her får det jo en veldig tragisk konsekvens, i og med at barn og ungdommer havner på gata. Fordelen er at det er noen veldig konkrete misoppfatninger som ligger bak gatetilværelsen, så sosialassistentene kan med gode dialogevner få den opprinnelige familien i tale, som etter hvert kan åpne hjem og hjerter for barna sine igjen. Jeg sier ikke at det er enkelt, men det er enklere enn å drive med familiegjenforening i hjem der stefaren som seksuelt misbrukte barnet tas i forsvar av barnets mor... Så jeg ble håpefull av besøket i Kinshasa!

På bildet over ser vi frokosten som inntas - og det er et lite under i seg selv. Senteret har vært finansiert av UNICEF, men i år er støtten forsinka så nå drives alt på frivillig basis. Enkeltpersoner i byen har i hele år gitt mat til barna og ungdommene på senteret. Herlig at man i landet som har blitt rangert som verdens fattigste land ser et slikt engasjement og en slik giverglede og offervilje! Igjen - jeg ble håpefull!

På bildet under ser vi at gleden og latteren satt løst - og vi ser lederen helt til venstre i bildet. Han har jobba frivillig uten lønn i hele år. Kudos! I Norge skjønner vi kanskje ikke helt hva det innebærer - vi har gratis helsetjenester, fungerende sosialtjeneste, og kan helt fint overleve en stund uten lønn. Men HER - å være villig til å jobbe uten å motta en dollar - jeg tar virkelig av meg hatten!

Men han brenner for ungene og for arbeidet. Noen kvelder går de ut i gatene for å finne unger som nettopp har kommet på gata. Det er mindre komplisert å gjenforene de helt nye med familiene sine, enn de som har bodd lenge på gata - slik kjenner jeg det igjen fra Durban også. De oppsøker familiene og går tålmodig igjennom deres prosesser og legger til rette for at ungene skal ønske å hjem igjen og at familiene skal ønske at ungene kommer hjem igjen. Og de hjelper ungene med å komme seg tilbake på skolebenken.

På bildet over ser vi Jean som sitter og jobber med lekser. Han er nr. 1 i klassa si! Intelligent og ikke minst supergira på skolen! Utfordringen er å betale skolepenger, så kjenner du at det brenner i hjertet er du velkommen til å sende en sum! Det samme gjelder Enok på bildet under. Han har mista så mye skolegang gjennom mange år på gata og har slett ikke lyst til å begynne i tredjeklasse på barneskolen sammen med småtassene - han vil bli bilmekaniker. Han er supergira og spør hver dag om han ikke kan få begynne snart - men da må noen først skaffe fem tusen kroner...

Disse guttene som er gira på framtida, som drømmer om å bli bilmekaniker og som er nr. 1 i klassa si, jentene som bor i fosterfamilier, enkeltpersoner som skaffer mat, ildsjeler som jobber gratis i verdens fattigste land, familier som har misforstått hvorfor de er fattige men som ikke har skada barna sine seksuelt og som har relasjoner som ganske enkelt kan gjenoppbygges - alt dette gjør meg veldig håpefull! 

Kraftverket i Kaziba pluss fjelltursøndag i Kafindjo

I helga var vi i Kaziba og reparerte kraftverket. (Jeg reparerte riktignok ikke så mye, men jeg hjalp til med å være en tenke-høyt-partner og med oversetting mellom norsk og swahili, så jeg tillater meg å skrive "vi" ;)

Siste delen av kanalen, med kraftverket i det fjerne. Ikke akkurat rent vann...!

Musafiri, Masumbuko, Ashiza og LG var et veldig godt team, som jobba fra morgen til kveld og enda litt til (holdt på til nesten midnatt ene dagen). Så ble det jammen gode resultater også.

Massevis av trebiter ble tatt ut med makt og mange redskaper, og skovlene ble, også med mye makt og noen redskaper, satt i riktig posisjon igjen. Bare tre av 17 skovler stod riktig fra før av, og inkludert alle trebitene og noen plastikkflasker som har vært inni der, er det ikke så rart at kraftverket har hatt problemer.

Men nå fungerer det kjempebra. Sjukehuset kjørte på med begge autoklavene og mye annen belastning, og strøm ble sendt ut i landsbyen uten problemer.

Søndag morgen stod vi opp grytidlig, og ga oss i vei oppover bratte fjellskråninger. Nydelig natur, selv om jeg må innrømme at jeg hadde nok med å komme meg opp og nøt naturen mer da det begynte å flate ut da vi hadde kommet oppi høyden.

Morgendisen hang tungt nedover fjellskråningene.

Her begynner vi endelig å nærme oss, og ser helsesenteret øverst, og skolen lengre nede (og kan så vidt skimte kirka).

Menigheten i Kafindjo ligger idyllisk til og vi hadde en veldig trivelig søndag der.

På bildet under ser vi såvidt meg og pastoren på vei opp for å se på helsesenteret etter gudstjenesten.

Mens halve menigheten var igjen på kirkebakken og skravla en time eller to.

Så var det å ta fatt på hjemveien igjen. Det gikk faktisk bra det også, selv om det var deilig å se Kaziba i det fjerne og vite at vi snart var framme/nede igjen... Ikke bare bare for ei kontorrotte som meg å legge ut på slike ekstremkirketurer :)

Men det som sitter igjen sterkest er gleden over at kraftverket fungerer igjen. Særlig med tanke på sjukehuset og hvilken forskjell det utgjør å ha tilgang på strøm eller ikke der.