Matspising - kriminalitet eller menneskerettighet?

Forrige uke demonstrerte foreningen for arbeidsledige i Sør-Afrika her i Durban - ved å spise mat fra butikkhyllene. 100 mennesker ble arrestert, og butikkledelsen gikk ut i harnisk over denne 'kriminelle handlingen'.

Ja, er det virkelig kriminelt å spise? Selvfølgelig er det kriminelt å ta noe fra en butikk uten å betale, men hva gjør du når du ikke har penger? Alle må spise mat for å overleve, og det burde derfor vaere en selvfølgelig menneskerettighet. Ansvaret for mat til alle ligger riktignok ikke hos Pick'n'Pay (lokal variant av Rema, Mega, o.l.), men det er kanskje ikke like enkelt å gå inn i husene til regjeringsmedlemmene og spise fra kjøleskapet der...

Og det er i hvert fall ikke enkelt for arbeidsledige mennesker fra Sør-Afrika å gå inn i husene til statsledere, businesseiere og vanlige folk fra Europa, USA og ellers i verden. Så spising fra butikkhyller var ikke så dumt sånn rent praktisk - og det var i hvert fall en symbolsterk aksjon.

(Bilder fra www.iol.co.za)

Knivblad, kino og kjaerlighet

Tror du ikke en av gutta trakk fram en kniv og ville slåss over meg idag? Joda, jeg er virkelig tilbake til hverdagslivet i Durban og det livet går sin turbulente gang... Men alt gikk bra, altså. Ikke noe blod rant. Ingen grunn til panikk.

Nå har jeg nettopp sett filmen "Izulu lami" eller "My secret sky" på engelsk. Veldig bra. To unger på landsbygda mister mora si, og de forviller seg til byen (Durban). Der blir de tatt hånd om av noen gategutter, og det var overraskende å se hvor autentisk filmen er. Kjenner igjen veldig mye, bortsett fra at virkeligheten er litt råere. Jeg satt hele tida og venta på at jenta skulle bli voldtatt, men det skjedde ikke. Det var jo en lettelse, men det ville garantert skjedd i virkeligheten. Limsniffing, prostitusjon av unge gutter, stjeling og vold er alle deler av virkeligheten, men det som var minst like bra er at filmen ogsa får fram mange av de 'gode' sidene ved gatelivet. Vennskap og støtte, deling av mat og andre ressurser, leking på stranda, oppfinnsomhet og masse latter og moro.

I enkelte områder regner man med at 20% har mista foreldrene sine. "Vanligvis" skal det vaere ca 1%. Det gir grunn til panikk - eller i hvert fall bekymring. Det er helt utrolig at så mange klarer seg så bra. Støtten fra storfamiler og lokalsamfunnet må vaere utenfor min fatteevne. For selv om det er ganske mange barn på gata, er jeg mer overrasket over at det ikke er flere.

Selv om det finnes enkelte unntak - som han idioten med kniven idag - er de aller fleste bare så utrolig gode. Jeg er så glad i noen av dem at hjertet mitt nesten kan sprekke. Vennskap og optimisme, glede, oppfinnsomhet og tillit. Jeg har i løpet av disse dagene fundert på hvor komplekse mennesker kan være, og særlig med disse ungdommene - den skremmende råheten er virkelig, men det er også den hjertevarme godheten. Og det er så rart at begge deler kan eksistere så sterkt i ett og samme menneske. Mer om det senere - sannsynligvis.

Good to be back

Det er godt å være tilbake i Durban, selv om det er så kaldt at planen i morra er å kjøpe både pledd og jakke... Skolearbeidet er fortsatt overveldende - særlig forskningsdelen, men satser på at det går bra. Onsdag og torsdag møtte jeg ungdommene fra gata igjen - det var kjempekoselig! I morra skal jeg se noen av dem spille fotballkamp, og på søndag skal hele gjengen se film. En filmskaper har lagd film om noen av dem, og den skal vises under Durban International Film Festival som pågår akkurat nå - og vi har fatt invitasjon, så det blir stas.

More mountains and cows

Oh sweet taste of happiness, there is little that can match days in the mountains. I spent some days in Hamar (which is a town, for all you ignorant foreigners, haha) after the last blog post about cows and mountain, but took the train back to the mountain side after a few days. One of the first things I did when I got up there was to sit down and pee in the wilderness - there is nothing like bowing down to the grass and heather and feeling the wind on your naked butt. The ultimate sense of freedom. (Unfortunately I don't have a picture of the event...)

My mum and I went walking and climbing the mountain one day. It was steep and we took seven hours. I felt almost like Greg Mortenson from the extraordinarliy inspirational book I am currently reading, "Three Cups of Tea" (a must-read about a climber who builds schools for girls in areas surrounding the Himalayas).

Here is mum climbing:

And taking a small break, admiring the fantastic view:

I honestly wasn't sure if I was going to make it, since I am terribly unfit from the city life of Durban - but here I am, on the top:

My parents have a small mountain cabin, where we stayed. It has no running water or electricity. Somehow that has a healing effect on me. I get this deep deep feeling of contentment when I am there. It was my duty to fetch water from the well (just a few metres from the door, so it is an easy task) while my mum poured bark in the outdoor toilet to prevent bad smell. As long as we go down to civilisation to do laundry (especially jeans, which I think are a hassle to handwash), I really enjoy the simple mountain life. Although it was great to come back to the village and have a hot shower, I'm not gonna lie about that :-)

Here I am outside the cabin:

We had cows here too. One morning we found a calf who was only 1-2 days old.
Isn't he cute? He was just the most adorable little thing. His mum had left him and gone with the flock, so we were a little nervous she would not come back. But in the evening she came, mooing loudly. The calf drank his milk happily, and gained enough strength to walk with his mum a short distance until she hid him again.

I must also include some pictures of my grandfather. He was 96 years old in February, but still amazingly fit.

We walked to the cabin he has built:

Well, that's probably all the cows and mountains I'll experience this vacation. I now have some days in civilisation again (of which the greatest pleasure, besides hot showers, is the internet!) before I head back to Durban.

Cows and mountains

I'm home in Norway, enjoying the cold weather (it's supposed to be summer, but i'm not convinced) and the fresh air. We went on a small mountain trip today and it was lovely. Check the hail storm (and the cows; they came running down the field to find shelter under the trees)!

I am glad to say that we had already sought shelter under the roof of the veranda of a small mountain ranch, watching the hail storm without getting wet and enjoying our lunch pack, hot tea and chocolate.

I loved the freshness - although it doesn't look like I do, but it was really windy and cold even behind the shelter of this landmark at the top, so it's hard to smile and look happy.

This is me, my cousin's daugther Siri and my mum - three fit ladies who wouldn't be beaten by the weather. Come thunder, wind, rain or hail - we made it to the top! (ok, it is a small top and nothing much to brag about, but still, I haven't been outside for so long in a while, so let me just be proudly happy)

And we made it down again too. Here is me and my cousin's two children. We have just climbed the "gate" you can see in the background, and now we can almost see the car waiting to take us back home.

This is why I have to go to Norway each (northern hemisphere-) summer. The air is so fresh and clean; my wasted Durban city lungs are utterly confused and happy. Drinking the tap water here in my parents' village has the same confusing effects on my taste buds, which are too used to the chlorine water of Durban. When I first came to Durban, I had to dilute the tap water with bottled water so that I could drink it without puking. Walking in the mountain and breathing mountain air is like buying spring water - for the lungs. And the sense of freedom!! I love South Africa, but this freedom cannot be replaced - not for all the elephants in the world.

Nyfødt baby

Mandag dro jeg fra Durban til Norge, og søndag fødte ei av jentene fra gata en gutt - akkurat i tide så jeg fikk hilse på. Her er nurket:

Bilder fra flyktningeleire i Goma

Sjekk ut det nye fotoalbumet Refugee camps in Goma til hoyre i bloggen. Noen utvalgte bilder fra besokene i flyktningeleirene der.

Babyer pa gata

I går hadde vi invitert til åpent møte og mellom 30-40 ungdommer fra gata pluss en del fra organisasjoner som jobber på gata var samla for å diskutere "Babyer på gata. Hva bør gjøres?".

Vi har møtt mange unge mødre i arbeidet vårt på gata, noen babyer og en del som er gravide. Mange er redde for å oppsøke hjelp, fordi det går rykter om at noen i hjelpeapparatet stjeler babyer og selger dem til utlandet. Det er dessverre tolkningen av det som skjer når et barn må omplasseres pga barnevernsloven. En baby skal ikke bo på gata. Så når en baby blir sendt til et barnehjem, hender det at mora blir veldig fra seg - og opplever at barnet ble 'stjålet' fra henne.

En kan tenke seg smerten over å miste et barn. Og dette er ikke lett, for det skjer jo (delvis) pga fattigdom - mor (og far) klarer ikke å ta vare på barnet godt nok i henhold til loven. Men å leve med babyen ute er jo heller ikke noe godt alternativ - uten mat og varme, med mye vold og rusmidler (vi hører om voldsutøving flere ganger daglig, og ofte med knuste flasker, skrutrekkere eller andre våpen). Og nesten alle mødre, og andre, sier at de ikke ønsker det samme livet for barnet sitt som det de lever selv.

Vi hadde en oppheta diskusjon, men kom ikke så langt at vi ser noen løsningsforslag. Men med mer diskusjon til uka kan det jo hende at vi kommer et stykke framover. Vi tror det er viktig å ta med ungdommene på slike diskusjoner og de tok virkelig bladet fra munnen og snakka fra levera til oss. Ideelt sett skulle vi hatt en helhetlig hokuspokusplan, som hjelper alle til å få et godt hjem - mødre, fedre og babyer. Men i virkeligheten er det fryktelig vanskelig. Det er mye rusavhengighet blant ungdommene på gata, så det å komme seg ut av gatelivet er ikke bare bare. Og mange andre ting som gjør det veldig kompleks - men det kommer jeg kanskje tilbake til senere...