Laptop-vesker & tablet-vesker

Lyst på ei laptop-veske? Ei gruppe handikappa damer lager og selger disse lekre veskene, og jeg skal straks til Norge og kan ta med meg hvis noen har lyst på!

Veskene på bildet over er for nettbrett og koster kr 95,- per stk.

Veskene på bildet under er for laptop og koster kr 140,- per stk.

Begge vesketypene har ei lomme på ene sida, som dere kan se, og finnes i alle mulige fargekombinasjoner.

Rop ut om du har lyst på!  Og oppgi fargeønske. Kanskje en idé til misjonsbasaren i menigheten? Mail: pymbukavu(a)yahoo.no

Jenter i krig: både offer og overgriper

Jeg har lest en artikkel om jentesoldater rundt om i verden, der bl.a. Milfrid Tonheim er intervjua om forskningsarbeid her i østlige delen av Kongo. At jenter kan være voldelige, de kan være overgripere og utføre forferdelige gjerninger mot andre - OG de kan være overlevende av forferdelige ting gjort mot dem selv. Den krever at tankestrekket utvider seg til å inneholde "både og", bort fra "enten eller" og svart-hvitt-tenking, og minner meg om mye av det jeg opplevde i Durban.

Her er et tre i Durban hvor de av og til sov - litt beskytta mot guttene på gata og litt beskytta mot politiet. Begge kategoriene var blant overgriperne deres. Men de var selv overgripere av og til også. Noen ganger overlevelsesvold: de beskytta seg selv og hverandre mot andre overgripere. Ei jente sa at hun alltid følte seg trygg når ei viss venninne var i nærheten, for da visste hun at ingen slemme gutter kunne komme og ta henne. Denne venninna var alltid rede til å slåss for henne og beskytte henne. Noen ganger vinningsvold: Voldelige ran for å skaffe seg penger til mat og dop. Det var ikke så populært å innrømme at man gjorde sånt i begynnelsen - det var guttenes jobb og det var mer populært å si at kjæresten min raner for å skaffe meg penger til mat og dop. Men så ble den ene etter den andre arrestert for voldelig ran, ja til og med fengsla i noen tilfeller, og så ble historiene litt mer utfyllende. Noen ganger andre typer vold: angrep på hverandre, angrep på gutter, sjalusidrama og for å stjele mat eller dop. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg så at blodet rant.

Hvis masteroppgaven min hadde handla om voldskulturen blant jentene ville det blitt voldsomme saker. Samtidig blir de oftest framstilt som ofre. Og de ER virkelig ofre. Nesten alle hadde vært utsatt for seksuelt misbruk i nære relasjoner før de flykta hjemmefra. Absolutt alle hadde opplevd seksuell vold på gata. Av kompiser, av politimenn, av fremmede. Og fysisk vold. Men de er ikke tafatte ofre, de er ikke stakkarslige. De er tøffe på mange måter, inkludert på voldelige måter. Og de er også selv voldelige mot andre, og ofte mot dem som er svakere enn dem selv - slik de selv oftest er svakere enn de som er voldelige mot dem.

I denne gjengen på gata i Durban var det heldigvis ikke skytevåpen. Flytter man fokuset til jentesoldatene i Kongo, så inkluderer det bruk av skytevåpen. Og overgrepene blir enda grovere. (Men for den som utfører det vonde, så kan faktisk vold og drap utført med nevemakt, kniv, knust flaske e.l. være vel så ødeleggende for ens indre som det man utfører med skytevåpen. Med skytevåpen kan det være en viss avstand mellom en selv og offeret, men med knyttneve og kniv er det to kropper som er tvinna sammen i slåsskamp og vold, man kjenner smaken av dens andre svette og blod. Man ødelegger noe vesentlig i sitt indre menneske når overgrepet foregår så tett innpå en selv.)

Så er vi her i Sør-Kivu. Langt unna gata i Durban. En annerledes kontekst. En annerledes vold. Væpna grupper som herjer i skogene. Unge jenter og unge gutter rekrutteres - noen frivillig andre under tvang/bortføring. Jentene havner ofte i to kategorier. Ei jente framstilles i noen sammenhenger som ei jente som har overlevd seksuell vold i krig og får behandling som det. Akkurat samme jenter framstilles i andre sammenhenger som soldater, og får oppfølging som det (dvs demobilisering). Og begge deler er sant. Bortsett fra at begge deler er ufullstendige sannheter. Virkeligheten er mer kompleks enn "enten eller". Og de er traumatiskerte av begge deler.

Jeg har skrevet tidligere at det kan være vel så ødeleggende å selv gjøre noe forferdelig mot andre som å bli gjort noe forferdelig imot selv av andre. Det å gjøre noe fælt mot et annet menneske er veldig skadelig for den som gjør det. Traumet kan være vel så dypt og vanskelig å bli legt for. Å tilgi seg selv er vanskelig. Å bli tilgitt av andre er vanskelig.

Og det jeg ser her i østlige Sør-Kivu bekrefter nettopp det. Jeg har mange ganger blitt slått av kvinnenes ufattelige evne til glede, håp og liv etter alt de har overlevd av seksuell vold og andre overgrep og tragedier. De går på med liv og lyst for å lære seg et eller annet håndverk. De brenner for at barna deres skal få gå på skolen. De er modige og taleføre. De ler høyt, og synger enda høyere. De priser Gud, og de arbeider flittig for sitt daglige brød.

Men de jentene som har en mer komplisert historie, som har overlevd fryktelige ting som har vært gjort mot dem, men som også har vært aktiv i væpna grupper og gjort forferdelige ting mot andre - noen av dem har en atskillig lengre og tyngre vei å gå for å finne fred med seg selv og sine medmennesker, med å klare å holde fast på en jobb eller et opplæringsprogram. De minner mer om jentene på gata i Durban som satt fast i sitt selvødeleggende livsmønster. Det er ikke like mange lysglimt av håp og glede å spore i ansiktene deres. De jentene som ikke "bare" er et offer i krig men som også er overgriper ler ikke så helhjertet, de synger ikke så jublende. Skadene er vanskeligere.

Også for dem finnes det håp. Også for dem finnes det tilgivelse og fred. Om dine synder er røde som purpur skal de bli hvite som snø. Det er vanskeligere, men også for dem er det mulig å leve videre, å vise omsorg for familiemedlemmer og andre, å arbeide, å synge. Dette er en av grunnene til at det er viktig at prosjektet for mindreårige som har vært soldater, både jenter og gutter, fortsetter og videreutvikles og forbedres og når ut til disse jentene.

Fantastisk innvielsesfest av sjukehuset

For en fantatisk fest vi var med på på mandag! Den formelle innvielsen ble et eneste langt festmaraton, med sprudlende og jublende glede!

Et av mine høydepunkt var å få treffe denne lille fine jenta som var den aller første som ble født på sjukehuset (i november i fjor, da driften starta):

Hun heter "Mor til hvitinger", og er ei tillitsfull og god lita jente.

Den nasjonale helsekoordinatoren i CELPA var så beveget at han gråt da han talte (se bildet under) og fortalte fra da han kom på oppfølgingsbesøk under byggeprosessen. Bygget var nesten ferdig, men ikke helt, og det var ikke noe utstyr der ennå. Da kom folk til ham med ei dame som var i fødsel men som hadde en komplisert fødsel og trengte keisersnitt. Det var ingen skalpell der, og ikke noe annet som kunne hjelpe ham til å utføre keisersnitt, så han måtte bare sende dem videre til nærmeste sjukehus (kanskje 10 timers gange derfra), og de bar dama på ei båre. Etterpå fikk han vite at dama og barnet hadde dødd.

Et hjerteskjærende minne fra hvordan ting har vært der i Nindja. Skulle alle som hadde opplevd å miste noen - i fødsel, eller skade eller sykdom - fordi det ikke var noen lege i nærheten fortalt sin historie hadde vi nok fortsatt vært der. Men det faktum at situasjonen ikke lenger er slik - at nå er sjukehuset der, med ei dyktig jordmor og en erfaren lege, med skalpell og desinfeksjonsutstyr og mye mer - gjorde gleden dessto større.

Fra morgenen av, mens folk fortsatt drev og kom, underholdte tre karer med ropert fra den nybygde scena, godt hjulpet av bandet, og stemningen var i hundre.

To kor (begge med rosa kordrakter! What a coincident!) hadde lagd flere sanger hver til anledningen. Tekster og melodier, flerstemt og med koreografi. De jubla med flagg og andre rekvisitter og hadde en kjempeflott forestilling der de sang om sjukehuset, om legen, om Kommedal, om Ingrid, om kirkeleder Biumba, om kvinnene som føder, og mye mer.

Det var flere tusen folk til stede. Noen kom marsjerende og syngende om morgenen: "vi går til sjukehuset i Nindja, vi går til sjukehuset i Nindja". Jeg hadde fortsatt pysjamas på meg da, så det var det første anslaget av glede og jubel for meg den morgenen, og derfra bare fortsatte det i samme stimen. Gledessang på gledessang, og gledestale på gledestale. Han fyren i rosa skjorte som dere ser på bildet lengre opp der helsekoordinatoren taler var journalist fra IBRA radio og fikk tatt opp både sang og taler, og i dag forteller folk at de har hørt meg synge og tale på radioen. Jeg var nemlig også så glad at jeg måtte begynne med en sang, før jeg fortsatte med å takke de forskjellige involverte i byggeprosessen.

Omsider var stunden moden for å klippe snora og offisielt proklamere sjukehuset for åpnet. Passende nok med kirurgsaks! Den nasjonale lederen for kirka hadde æren av å klippe. Til høyre i bildet med svart jakke er sjukehusdirektøren. En kjempedyktig og uredd lege som gjør en stor innsats for lokalsamfunnet. Han er villig til å bo og arbeide der - et område uten telefondekning og med familien igjen i Bukavu - og har jobba i områder med rebellvirksomhet tidligere, så i stedet for å flykte da det var skyting og rebellaktiviteter i vinter/vår, forhandla han i stedet med alle sider og fikk alle til å gå med på å ikke skade sjukehuset. Rett mann på rett plass!

Så nå ønsker vi alt godt til sjukehuspersonalet, til kvinnene som føder og barna som blir født, og alle som får hjelp med sjukdommer og skader.

Bryllup i helga

Alt kan ikke bare handle om arbeid, av og til må man ha det litt gøy - og for eksempel dra i bryllup! Det gjorde vi i helga. Sønnen til en kollega gifta seg ute på landsbygda.

Det var et flott bryllup! Mye er likt som norske/europeiske bryllup, for det var i kristen regi i ei kirke, med brud i staselig hvit kjole, preken, ringpåsetting, velsignelse og utgangsprosesjon.

En påtakelig forskjell er at man bør se veldig seriøs og alvorlig ut her. Selv om jeg med hodet vet veldig godt at det er slik, begynte jeg nesten å lure på om brudeparet ikke var glade, så alvorspreget var de. Men de var nok lykkelige under alle lagene med alvor - jeg er 99,9% sikker på at de var kjærester som hadde valgt hverandre og fått familiene sine til å gå med på opplegget.

Etter selve vielsesseremonien, var det pause en stund før det ble fest. Og da hadde bruden skifta. Stilig blå kjole med hvite detaljer, inkl en hvit hatteliknende sak på hodet. Brudens forlover skifta også - til en hvit fin kjole som liknet veldig på en brudekjole, men med matchende blå hatteliknende sak på hodet. (Jeg har vært i bryllupfest der forloveren var FINERE kledd i en mer pompøs hvit kjole enn bruden, og jeg brukte flere timer på å finne ut hvem som egentlig var brud og hvem som egentlig var forlover. Dårlig venninne, kaller man sånt! Men i lørdagens bryllup var det aldri tvil om hvem som var brud og ikke.)

Enorme mengder mat! Fire langbord med uendelige mengder pommes frites, ris, peanøtter, bønner, storfekjøtt, fisk, ost (skjørost-liknende, bare veldig mye sterkere/surere), m.m. Jeg vet ikke hvor mange hundre gjester som var der, men det var mange!

Pastoren holdt en "litt" lengre preken enn de 15 minuttene med oppløftende prat om kjærlighet jeg har hørt i norske bryllup, og han benytta anledningen til å ta opp viktige og vanskelige temaer, som menns vold i hjemmet og dilemmaer for barn som vokser opp med voldelig far. Modig og bra! Det var jo en del hundre til stede i vielsen, så det var virkelig en måte å nå ut med folkeopplysning på. Et interessant og overbevisende argument mot at mannen kan slå kona var at i bibelen et sted står det at mannen skal elske sin kone og ha omsorg for henne slik han har for sin egen kropp og for seg selv. Og en mann vil jo ikke slå sin egen kropp - altså kan han heller ikke slå sin kone! Det virka som om det argumentet gikk hjem.

Ellers må jeg nevne at landskapet var nydelig, i Ibanda, Ngweshe, med dyrka mark så langt øyet kunne rekke, og med høye fjell rundt. Masse dyrking av søtpoteter - det så ut til å være sesongens store slager. Og kinin, til medisin mot malaria.

Og så må jeg fortelle at vi fikk en gave - enda vi bare var gjester: en sau! En veldig hyggelig og vennligsinna tjukkhalesau som nå går og beiter i hagen vår.

Sitroner, vann, ventehus

Lenge siden sist, og det er delvis fordi jeg har vært så forkjøla siste uka, og bare ligget på sofaen uten å gjøre noen ting. Vulis kraftige mikstur av ingefær ispedd sitroner fra egen hage har hjulpet, og jeg begynner å bli i form igjen. Her er fra sitrontreet i hagen. Høyt henger de, og sure er de!

Imens har LG blant annet ordnet med varmtvann til badet:

Etter bare et par timer i sola var vannet i disse rørene lunkent og godt. Herlig med et alternativ til kald vask!

Før jeg ble sittende fast i sofaen rakk vi en tur til Nindja, der målet med turen var å få fylt mer vann i reservoiret. Det ble litt i underkant av halvfullt før regnet slutta helt, så det trengtes litt ekstern oppfylling. En liten bekk i nærheten ble demt opp:

En 500liters tank i bilen, pluss ei tønne, pluss mange kanner ble fylt, delvis med hevertmetoden delvis med muskelkraft.

Så kjørte bilen opp til reservoiret bak sjukehuset. Tanken ble tømt ned i reservoiret via ei takrenne som var til overs. Tønna ble tømt med hevert, og kannene med muskelkraft. Å leke med vann var morsomt for både store og små, og det var desidert den morsomte dagen i skoleferien til guttene som var med. Det at det har vært så tørt i flere uker nå gjorde det nok ikke noe mindre morsomt - ikke ofte man får anledning til å bli så våt i tørketida! (det skvulpa bra da vi kjørte på ulendt vei og forholdsvis ulendt terreng, så de som ville stå baki sammen med tønne, tank og kanner fikk seg noen herlige skyllebøtter)

Det ble 6000 ekstra liter vann etter halvannen dags hardt arbeid. Det er kjærkomne litre fram til regnet begynner igjen til høsten!

Mens gutta lekte seg med vann, satte jeg og jordmor Lys de første stolpene av ventehuset i jorda (hjulpet av to snekkere). Så nå er bygginga i gang! Vi hadde med ti madrasser til "ventedamene" (de høygravide som er på sjukehuset mens de venter på å føde) nå, til stor glede. De valgte ut en talskvinne, som neste morgen holdt en høytidelig takketale. Rørende!

Før LG kom var jeg en tur i Kaziba også:

og Kube i Burhinyi, og Burhuza (uten bilder). Og kirke- og pastorinnvielse før det igjen, i Kalengera Ngweshe. Her ser vi pastorparet som innsettes av regionsdelegat Mubagwa. Barna deres til høyre i like drakter, og menighetsbygget i bakgrunnen.

Så det har vært noen innholdsrike uker. Nå håper jeg på mindre hoste og mer krefter, for det er mye program i ukene foran oss også.

Fra gress til madrass

Dette er der damene som venter på å føde holder til, og her bæres tørka gress ut for at madrasser skal bæres inn! 

Bare et par dager etter at vi kom til Kongo i år, skrev jeg om damene som, i mangel av madrasser, ligger på tørka gress mens de venter på å føde. Ikke lenge etterpå dro vi på tur til Nindja bl.a. med madrasser til barneavdelingen (der de hadde ligget rett på jernsprinklene i senga) og senere i februar kjørte vi inn en del madrasser til ventedamene. Takk til alle dere som responderte når dere så hvordan de høygravide hadde det! I disse dager gjøres det siste lasset med madrasser klart (bildene her er fra det første lasset dvs i februar).

Gress og planker ut:

Før-bilde:

Etter-bilde:

Noen veldig glade damer nøt å sitte på ei myk madrass:

Nå er det spennende ting på gang! Sjukehuset har begynt å bygge en avdeling til ventedamene! Huset som dere ser på bildene var egentlig et snekkerverksted, men pga mangel på noe annet sted å gjøre av dem, ble det meste av verkstedsutstyret tatt ut og damene flytta inn (noe av verkstedutstyret er der fortsatt - bl.a. hvis man trenger en stige, må man inn dit til ventedamene...). Men nå er planen å bygge en ordentlig bygning. Fortsatt i tre, men med ordentlig grunnmur og gulv - og senger! Sjukehuset har allerede skaffa en en del materiale, og de har begynt å grave ut/planere der bygget skal stå. Blir spennende å se! Det var flere titalls damer der selv da de lå på gress - de mente det var bedre å være i nærheten av jordmor, tross alt. Helsetjenester langt uti gokk, for kvinner som har levd i omtrent 20 år med rebellterror og seksuell vold. Sjukehuset har lege og jordmor, barneavdeling og operasjonsstue. Så ble det madrasser. Nå blir det kanskje et bygg til de høygravide. Litt etter litt blir ting stadig bedre. 

Eksamensperiode og håp for rebellunger og foreldreløse

Nå nærmer slutten av skoleåret seg - spennende tider for elever som skal opp til eksamen. Blant dem er over 50 unger som får hjelp til å betale skolepenger på barneskolenivå på skoler i Nindja. Som jeg tidligere har skrevet, Nindja er antakelig det mest krigsherja stedet jeg har vært. Militsen som stod bak folkemordet i Rwanda rømte over grensa da de tapte og har gjemt seg i skogene i Kongo siden - blant annet i skogene rundt Nindja. Jeg har snakka med over hundre jenter og damer der som var blitt tatt til fange og holdt på skogen - en eller mange ganger - i noen uker, i noen måneder...

Slikt blir det barn av, og en del av disse barna har allerede blitt så store at de har begynt på skolen.

Barn født som følge av at mødrene har vært holdt på skogen har det ikke bare enkelt. Mange - både i familien deres og i lokalsamfunnet ellers - er redde for at de skal bli som fedrene sine. At de skal ta til våpen. Bli farlige.

Mange av mødrene er også bekymra for det. Alle jeg snakka med var enige: det de aller mest ønsker er at ungene deres må få gå på skolen. Hvis de vokser opp som analfabeter, og ikke får med seg den sosialiseringa som skjer i skolen - ja da vil de i alle fall bli rebeller, frykter mødrene. Men problemet er skolepenger. Mange familier er skeptiske til å prioritere rebellungene, de med ukjent far, de som egentlig ikke tilhører familien (slektsansvar følger far, i denne kulturen), når de ikke har råd til å sende alle ungene sine på skolen og må velge ut bare noen.

Andre unger har mista foreldrene. Storfamilien sliter med å brødfø dem. Ikke alle kan gå på skolen. Hvem vil vel ofre sin egen sønn og la han gå hjemme, for at dattera til kusina di skal prioriteres? (da kan noen være mer tilbøyelige til å ofre sin egen datter for at sønnen til fetteren din skal prioriteres.....) Også her er det en viss frykt for hva framtida vil bringe, særlig hvis de går glipp av skolegang - vil de gripe til våpen og hevne tapet av foreldrene sine?

Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen, sies det. Så også her. Over femti barn på barneskolen, både foreldreløse og med rebellfedre, får hjelp fra Norge til å betale skolepenger. Nå sitter de med eksamener, og mot slutten av måneden eller i løpet av neste måned får vi vite resultatene. Det blir spennende. Gleder meg allerede!

Fem gutter som har mista foreldrene sine og som går i avgangsklassa på E.P. Kalongi i Nindja. De gleder seg tydeligvis til eksamen!

Gamle Wenga æres med blomster

I helga var jeg invitert til Kitutu i Urega, på fest for å "gi blomster" til gamle Wenga Mwenga. Han har vært evangelist siden 1956, og har gjort et stort arbeid i Urega og Shabunda, og bygd mange menigheter og mange skoler. Her er jeg sammen med kona hans etter ettermiddagsgudstjenesten på lørdag.

Selve festen var på søndag, med utendørs festgudstjeneste før en egen seremoni med takketaler og gaveoverrekkelser. På bildet under får han diplom for lang og tro tjeneste fra menigheten.

Uttrykket "å gi blomster" ("kumpatia maua") er ment symbolsk, men mange kom med blomsterkranser og fargesprakende papirkranser (i tillegg til det de har rundt halsen er det en hel balje full av kranser på bakken). I tillegg ble det gitt noen kyr, mange geiter, noen haner og mange konvolutter.

Jeg ga også ei geit, og holdt en liten tale, på vegne av alle misjonærer gjennom tidene - fra Eriksens som starta her i Kitutu (i 1947?) til Gerd Mjelde idag. 

Det var en kjempeflott fest. Wenga var rørt til tårer da en nesten jevnaldrende fortalte fra vanskelige og fine opplevelser opp igjennom tidene. Skolekoordinasjonen takka for alle skolene han har hjulpet å bygge, og selve nestlederen for hele kirkesamfunnet talte og takket på vegne av CELPA. Famile og slekt kom dansende i lang lang rekke som "aldri" tok slutt - med blomster, geiter, høner og klemmer. Fantastisk!

For et bra initiativ - å si gode ord og gi gaver nå mens han fortsatt lever, så han får oppleve det sjøl og bli oppmuntra, i stedet for å vente til begravelsen hans når han ikke får noen glede av det vi sier og gjør allikevel. Bravo til den lokale menigheten i Kitutu som tok initiativet til dette!

Må også ta med noen ord om veien... På vei til Kitutu ble vi stående ved ei ødelagt bru der en lastebil hadde satt seg fast/ramla halvveis nedi. I sju timer stod vi og venta før lastebilen ble brakt trygt på land/veien igjen, og vi kunne komme oss over. På vei tilbake til Bukavu igjen fikk vi høre at FN hadde reparert brua litt. Det kunne bare være "litt", for slik så den ut da vi kom tilbake:

Jeg gikk veldig forsiktig over, for å si det mildt, og lot sjåføren kjøre alene med bilen.....

Vi kom oss overraskende greit over mange gjørmehav underveis. Men ca 20 km før Kitutu måtte vi gi opp og ta beina fatt over et helt umulig parti. Første lastebilen (orange) hadde satt seg fast nesten ved begynnelsen av gjørmehavet. I det fjerne skimtet vi en lastebil til som stod fast med blå presenning.

Men da vi nærma oss den andre lastebilen, så vi at den stod bare en tredjedel ut i problemområdet, og det var fortsatt langt igjen til tørr vei.

Her er det tofelts lastebilvei.... Bare så dumt at alle står fast, med gjørme til speil-høyde...

Omsider kom vi oss tørrskodde over til andre sida. Fem lastebiler stod fast i dette området, men gående og motorsyklister kom fram på stien på kanten.

Der stod sykehusets ambulanse og venta på oss, og ga oss skyss fram til Kitutu. Og på vei hjem igjen fant vi igjen vår egen bil på andre sida og kjørte tilbake til Bukavu. Bare cirka sju gjørmehav som vi forserte uten problemer...

Med det er vel verdt litt problemer underveis å komme til Kitutu. Kjempekoselig misjonsstasjon (jeg glemte dessverre å ta bilde da vi satt på den fine verandaen for å få oss litt frisk luft mellom slagene). Fascinerende og vakkert med den tropiske skogen.