Langt-uti-gokk-skoler

Jeg begynte for en stund siden å fortelle fra turen vår til Itombwe-fjellene. Det har vært sterke stammemotsetninger der, den samme konstellasjonen som folkemordet i nabolandet, men de har klart å gå fra frykt og vold til å feire gudstjeneste sammen og lovprise Gud i enhet og kjærlighet. Virkelig u-trolig.

Men turen var minnerik på så mange måter. Høyplatået Itombwe er omtrent på høyde med Galdhøpiggen, og det er omtrent like vanskelig å kjøre dit som på Galdhøpiggen også - i hvert fall i regntida. Gjørmeveien blir superglatt og stupene som bilen kan rulle nedover er skremmende dype. I ni-ti måneder av året kan man ikke komme fram med bil. Da må man ta beina fatt, i to-tre-fire dager til de nærmeste landsbyene. Nå var det siste uka før regnet begynte (dvs siste uka i august), så vi hev oss rundt og benytta denne siste sjansen til å komme fram med bil før neste tørketid. Høyden gjør at det er atskillig kaldere enn Bukavu, selv om Bukavu også generelt er svalt og behagelig med sine 1500 moh. Jeg bokstavelig talt hakka tenner om natta!

Jeg hadde æren av å representere Pym under åpningsseremonien av et seminar for rektorer. Rektorenes takknemlighet for litt oppmerksomhet og for besøk er vanskelig å beskrive, og veide definitivt opp for kulden. Jeg treffer voksne menn som aldri før har sett en misjonær på besøk. Verre er det at skoleinspektørene aldri har tatt den strabasiøse turen opp dit, så rektorene har ikke fått noen oppfølging eller hjelp. Nivået på noen av skolene er forferdelig. 0 av 23 elever bestod avgangseksamen på den ene videregående skolen. ACAD (CELPAs prosjektorganisasjon) har samla rektorene for et seminar i ledelse. På testen før seminaret scorer rektorene i snitt 8 av 100 poeng. Noen kan ikke å føre klasseregister engang. Her trengs det virkelig innsats og oppfølging! Heldigvis er nivået på noen av de andre skolene riktig bra, så de diskuterer og lærer av hverandre og av lærerne som har kommet fra Bukavu. Rektorene suger til seg alt de kan få av input, og er begeistra og oppglødde da jeg treffer noen av dem på kvelden igjen. 

Jeg ble også ganske oppglødd. Dette er et av våre sterkeste kort! Langt oppi fjellene, langt inni skogene, der det bor massevis av barn - der er vi og dit når vi! Overalt langs hovedveiene her i Sør-Kivu står det skilter som reklamerer for alt forskjellige hjelpeorganisasjoner gjør. Men langt utenfor allfarvei - der er det ingen slike skilt.  I hundrevis av landsbyer der "ingen andre" er, der har vi skoler. CELPA bygger og driver skoler, med statlig pensum og nasjonale prøver, lærere som gjør en stor innsats til tross for liten lønn, engasjerte foreldre og ivrige barn. Hundretusenvis (!) av barn får utdanning takket være disse skolene. Disse ungene har rett på utdanning - og de har rett på kvalitet i skolen. Nå er jeg glad for at noen av de glemte rektorene, lærerne og langt-uti-gokk-skolene blir nådd, slik at disse barna får en bedre skolegang.

Kameraet ble ødelagt første dag på turen, så dette bildet er fra et annet langt-uti-gokk sted inni skogene i Sør-Kivu.

Psykiske helsetjenester til landsbybefolkningen!

Forrige helg (for ei uke sia) leste jeg om Verdensdagen for psykisk helse på Norad-bloggen, inkludert noen spennende innlegg i kommentardelen.  Psykisk helse er underprioritert og stigmatisert også i Norge og Vesten, men allikevel enda mer i mange fattige land. Kunnskapen om psykisk helse er forholdsvis lav, også blant helsepersonell, og ressursbruken/prioriteringen likeså. Innlegget i Norads fagblogg understreker hvordan kriser, konflikt og humanitære katastrofer forverrer situasjonen. Og det gjør den virkelig, på så mange vis: ressursene blir enda knappere, de som fra før av sliter med psykisk sykdom blir ekstra utsatt, og mange ekstra mennesker blir traumatiserte. Som det nevnes i en av kommentarene: I Kongo er "hele samfunnet traumatisert". Fordi tiår med konflikt tærer.

Da ble det ekstra meningsfylt å bruke forrige uke til å arbeide sammen med det kongolesiske teamet på søknaden om ny støtte til prosjektene CAMPS og PREV. CAMPS-grenen jobber spesifikt med overlevende av seksuell vold og PREV-grenen jobber spesifikt med tidligere barnesoldater. Begge grupper trenger psykologisk hjelp til å lege traumene sine.

I en av kommentarene nevnes det at det er viktig at vi ikke fokuserer bare på selve diagnosen (f.eks. depresjon), men hva som forårsaker håpløshet. Både kvinnene som har overlevd seksuell vold og ungdommer som har vært med i væpna grupper understreker behovet for en holistisk hjelp: det hjelper ikke tilstrekkelig å få snakke om det som gjør vondt når man står midt oppe i enorme økonomiske behov og ikke vet hvordan man skal skaffe mat eller hvordan man skal få sendt barna sine på skole. Men det er heller ikke tilstrekkelig å få hjelp til å skaffe inntekt uten at de indre sårene får hjelp til å gro. Inntekt, skolegang, matsikkerhet, osv OG psykologisk hjelp må gå hånd i hånd. Og dette er kjernen i arbeidet i CAMPS og PREV.

Norad og Norge er opptatt av sammenhengen mellom helse og utdanning. Å lære et yrke er en viktig strategi ut av håpløshet og inn i god mental helse. Bildet er fra yrkesskolen i Burhuza, som er et av flere steder der tidligere barnesoldater skal få opplæring som en del av hjelpen til å komme tilbake til familie, lokalsamfunn og et sivilt liv. 

Og - ikke minst: selv om disse to gruppene har helt akutte behov for hjelp, så må vi ikke glemme at hele befolkingen trenger økt tilgang til mentale helsetjenester. Nå planlegger vi at det psykologiske arbeidet i CAMPS og PREV skal integreres i de lokale helsesentrene og sykehusene, altså at kompetansen og tilbudet innen det lokale helsevesenet skal økes slik at dette kan komme hele befolkningen til gode. Jeg føler vi er med på en liten revolusjon dersom det nå blir kvalifisert mental helsehjelp i 6-7 helsestrukturer ute på landsbygda!

Forrige uke leverte vi alt her ute fra og fra Pym-kontoret og fra Digni. Nå ligger søknaden hos Norad, så vi venter på svar. Og håper. Og ber.

Forsoning i Itombwe-fjellene

Forrige uke var vi på en herlig tur: Endelig kom vi oss opp på høyplatået og Itombwe-massivet. Det er livsfarlig å kjøre dit i regntida, og regnet skulle begynne i månedsskiftet august-september, så forrige uke var siste sjanse - neste mulighet blir ikke før juli neste år! Så da fant vi ut at det var bare å hive seg rundt og få til en tur nå.

Dessverre ble kameraet ødelagt allerede første dagen, så vi har nesten ingen bilder. Men her er et landskapsbilde fra oppe på høyplatået (høyeste punktet vi kjørte var 2470 moh!): Ganske flatt, litt åser, runde jordhytter. I tillegg var det mange kyr (men ingen på bilder).

Jeg drakk en kopp med mjølk og ble kjempesjuk - høy feber, diaré og utslett. Jammen er det slitsomt å være sjuk og måtte gå ut på hull-i-bakken-do - jeg savna vår behagelige sittedo, der man kan sitte og slappe av... LG derimot drakk kjempemasse mjølk, men var i tipptopp form... Men til tross for skrøpelig kropp var turen en kjempesterk opplevelse for meg også.

Vi bodde i Tulambo noen dager, og mens vi kjørte var det noen i reisefølget vårt som ble mer og mer rysta etterhvert som vi nærma oss. Der det tidligere hadde krydd av folk og hytter var det helt tomt, og bare gresslette på gresslette så langt øyet rakk. Stadige bølger med krig og vold har gjort at store deler av befolkninga har flykta. Det som tidligere hadde vært et stort landsbysentrum var nå bare en videregående skole og ei kirke og så kunne man så vidt skimte barneskolen i det fjerne. "Krig fører ikke noe godt med seg" ble mumla igjen og igjen.

Men heldigvis var det fortsatt ganske mange folk i området, om enn landsbysentrumet ikke lenger er så synlig. På gudstjenesten kom det noen hundre mennesker etterhvert. Og det var sterkt å høre lovsangen stige til høyt over kirketaket. I Itombwe har nemlig bølgene med krig og vold vært mellom de lokale stammene. Det har vært fryktelig, dødelig splittelse mellom stammene - ja, de har til og med drept hverandre i kirkene. Men nå stod det noen hundre fra hver stamme, sammen i enhet, og sang av hjertens lyst. Det er en forandring og en forsoning som nesten er umulig å fatte. Jeg kan bare hviske det menneskene der jubla høyt: "Pris skje Gud!"

Laptop-vesker & tablet-vesker

Lyst på ei laptop-veske? Ei gruppe handikappa damer lager og selger disse lekre veskene, og jeg skal straks til Norge og kan ta med meg hvis noen har lyst på!

Veskene på bildet over er for nettbrett og koster kr 95,- per stk.

Veskene på bildet under er for laptop og koster kr 140,- per stk.

Begge vesketypene har ei lomme på ene sida, som dere kan se, og finnes i alle mulige fargekombinasjoner.

Rop ut om du har lyst på!  Og oppgi fargeønske. Kanskje en idé til misjonsbasaren i menigheten? Mail: pymbukavu(a)yahoo.no

Jenter i krig: både offer og overgriper

Jeg har lest en artikkel om jentesoldater rundt om i verden, der bl.a. Milfrid Tonheim er intervjua om forskningsarbeid her i østlige delen av Kongo. At jenter kan være voldelige, de kan være overgripere og utføre forferdelige gjerninger mot andre - OG de kan være overlevende av forferdelige ting gjort mot dem selv. Den krever at tankestrekket utvider seg til å inneholde "både og", bort fra "enten eller" og svart-hvitt-tenking, og minner meg om mye av det jeg opplevde i Durban.

Her er et tre i Durban hvor de av og til sov - litt beskytta mot guttene på gata og litt beskytta mot politiet. Begge kategoriene var blant overgriperne deres. Men de var selv overgripere av og til også. Noen ganger overlevelsesvold: de beskytta seg selv og hverandre mot andre overgripere. Ei jente sa at hun alltid følte seg trygg når ei viss venninne var i nærheten, for da visste hun at ingen slemme gutter kunne komme og ta henne. Denne venninna var alltid rede til å slåss for henne og beskytte henne. Noen ganger vinningsvold: Voldelige ran for å skaffe seg penger til mat og dop. Det var ikke så populært å innrømme at man gjorde sånt i begynnelsen - det var guttenes jobb og det var mer populært å si at kjæresten min raner for å skaffe meg penger til mat og dop. Men så ble den ene etter den andre arrestert for voldelig ran, ja til og med fengsla i noen tilfeller, og så ble historiene litt mer utfyllende. Noen ganger andre typer vold: angrep på hverandre, angrep på gutter, sjalusidrama og for å stjele mat eller dop. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg så at blodet rant.

Hvis masteroppgaven min hadde handla om voldskulturen blant jentene ville det blitt voldsomme saker. Samtidig blir de oftest framstilt som ofre. Og de ER virkelig ofre. Nesten alle hadde vært utsatt for seksuelt misbruk i nære relasjoner før de flykta hjemmefra. Absolutt alle hadde opplevd seksuell vold på gata. Av kompiser, av politimenn, av fremmede. Og fysisk vold. Men de er ikke tafatte ofre, de er ikke stakkarslige. De er tøffe på mange måter, inkludert på voldelige måter. Og de er også selv voldelige mot andre, og ofte mot dem som er svakere enn dem selv - slik de selv oftest er svakere enn de som er voldelige mot dem.

I denne gjengen på gata i Durban var det heldigvis ikke skytevåpen. Flytter man fokuset til jentesoldatene i Kongo, så inkluderer det bruk av skytevåpen. Og overgrepene blir enda grovere. (Men for den som utfører det vonde, så kan faktisk vold og drap utført med nevemakt, kniv, knust flaske e.l. være vel så ødeleggende for ens indre som det man utfører med skytevåpen. Med skytevåpen kan det være en viss avstand mellom en selv og offeret, men med knyttneve og kniv er det to kropper som er tvinna sammen i slåsskamp og vold, man kjenner smaken av dens andre svette og blod. Man ødelegger noe vesentlig i sitt indre menneske når overgrepet foregår så tett innpå en selv.)

Så er vi her i Sør-Kivu. Langt unna gata i Durban. En annerledes kontekst. En annerledes vold. Væpna grupper som herjer i skogene. Unge jenter og unge gutter rekrutteres - noen frivillig andre under tvang/bortføring. Jentene havner ofte i to kategorier. Ei jente framstilles i noen sammenhenger som ei jente som har overlevd seksuell vold i krig og får behandling som det. Akkurat samme jenter framstilles i andre sammenhenger som soldater, og får oppfølging som det (dvs demobilisering). Og begge deler er sant. Bortsett fra at begge deler er ufullstendige sannheter. Virkeligheten er mer kompleks enn "enten eller". Og de er traumatiskerte av begge deler.

Jeg har skrevet tidligere at det kan være vel så ødeleggende å selv gjøre noe forferdelig mot andre som å bli gjort noe forferdelig imot selv av andre. Det å gjøre noe fælt mot et annet menneske er veldig skadelig for den som gjør det. Traumet kan være vel så dypt og vanskelig å bli legt for. Å tilgi seg selv er vanskelig. Å bli tilgitt av andre er vanskelig.

Og det jeg ser her i østlige Sør-Kivu bekrefter nettopp det. Jeg har mange ganger blitt slått av kvinnenes ufattelige evne til glede, håp og liv etter alt de har overlevd av seksuell vold og andre overgrep og tragedier. De går på med liv og lyst for å lære seg et eller annet håndverk. De brenner for at barna deres skal få gå på skolen. De er modige og taleføre. De ler høyt, og synger enda høyere. De priser Gud, og de arbeider flittig for sitt daglige brød.

Men de jentene som har en mer komplisert historie, som har overlevd fryktelige ting som har vært gjort mot dem, men som også har vært aktiv i væpna grupper og gjort forferdelige ting mot andre - noen av dem har en atskillig lengre og tyngre vei å gå for å finne fred med seg selv og sine medmennesker, med å klare å holde fast på en jobb eller et opplæringsprogram. De minner mer om jentene på gata i Durban som satt fast i sitt selvødeleggende livsmønster. Det er ikke like mange lysglimt av håp og glede å spore i ansiktene deres. De jentene som ikke "bare" er et offer i krig men som også er overgriper ler ikke så helhjertet, de synger ikke så jublende. Skadene er vanskeligere.

Også for dem finnes det håp. Også for dem finnes det tilgivelse og fred. Om dine synder er røde som purpur skal de bli hvite som snø. Det er vanskeligere, men også for dem er det mulig å leve videre, å vise omsorg for familiemedlemmer og andre, å arbeide, å synge. Dette er en av grunnene til at det er viktig at prosjektet for mindreårige som har vært soldater, både jenter og gutter, fortsetter og videreutvikles og forbedres og når ut til disse jentene.

Fantastisk innvielsesfest av sjukehuset

For en fantatisk fest vi var med på på mandag! Den formelle innvielsen ble et eneste langt festmaraton, med sprudlende og jublende glede!

Et av mine høydepunkt var å få treffe denne lille fine jenta som var den aller første som ble født på sjukehuset (i november i fjor, da driften starta):

Hun heter "Mor til hvitinger", og er ei tillitsfull og god lita jente.

Den nasjonale helsekoordinatoren i CELPA var så beveget at han gråt da han talte (se bildet under) og fortalte fra da han kom på oppfølgingsbesøk under byggeprosessen. Bygget var nesten ferdig, men ikke helt, og det var ikke noe utstyr der ennå. Da kom folk til ham med ei dame som var i fødsel men som hadde en komplisert fødsel og trengte keisersnitt. Det var ingen skalpell der, og ikke noe annet som kunne hjelpe ham til å utføre keisersnitt, så han måtte bare sende dem videre til nærmeste sjukehus (kanskje 10 timers gange derfra), og de bar dama på ei båre. Etterpå fikk han vite at dama og barnet hadde dødd.

Et hjerteskjærende minne fra hvordan ting har vært der i Nindja. Skulle alle som hadde opplevd å miste noen - i fødsel, eller skade eller sykdom - fordi det ikke var noen lege i nærheten fortalt sin historie hadde vi nok fortsatt vært der. Men det faktum at situasjonen ikke lenger er slik - at nå er sjukehuset der, med ei dyktig jordmor og en erfaren lege, med skalpell og desinfeksjonsutstyr og mye mer - gjorde gleden dessto større.

Fra morgenen av, mens folk fortsatt drev og kom, underholdte tre karer med ropert fra den nybygde scena, godt hjulpet av bandet, og stemningen var i hundre.

To kor (begge med rosa kordrakter! What a coincident!) hadde lagd flere sanger hver til anledningen. Tekster og melodier, flerstemt og med koreografi. De jubla med flagg og andre rekvisitter og hadde en kjempeflott forestilling der de sang om sjukehuset, om legen, om Kommedal, om Ingrid, om kirkeleder Biumba, om kvinnene som føder, og mye mer.

Det var flere tusen folk til stede. Noen kom marsjerende og syngende om morgenen: "vi går til sjukehuset i Nindja, vi går til sjukehuset i Nindja". Jeg hadde fortsatt pysjamas på meg da, så det var det første anslaget av glede og jubel for meg den morgenen, og derfra bare fortsatte det i samme stimen. Gledessang på gledessang, og gledestale på gledestale. Han fyren i rosa skjorte som dere ser på bildet lengre opp der helsekoordinatoren taler var journalist fra IBRA radio og fikk tatt opp både sang og taler, og i dag forteller folk at de har hørt meg synge og tale på radioen. Jeg var nemlig også så glad at jeg måtte begynne med en sang, før jeg fortsatte med å takke de forskjellige involverte i byggeprosessen.

Omsider var stunden moden for å klippe snora og offisielt proklamere sjukehuset for åpnet. Passende nok med kirurgsaks! Den nasjonale lederen for kirka hadde æren av å klippe. Til høyre i bildet med svart jakke er sjukehusdirektøren. En kjempedyktig og uredd lege som gjør en stor innsats for lokalsamfunnet. Han er villig til å bo og arbeide der - et område uten telefondekning og med familien igjen i Bukavu - og har jobba i områder med rebellvirksomhet tidligere, så i stedet for å flykte da det var skyting og rebellaktiviteter i vinter/vår, forhandla han i stedet med alle sider og fikk alle til å gå med på å ikke skade sjukehuset. Rett mann på rett plass!

Så nå ønsker vi alt godt til sjukehuspersonalet, til kvinnene som føder og barna som blir født, og alle som får hjelp med sjukdommer og skader.

Bryllup i helga

Alt kan ikke bare handle om arbeid, av og til må man ha det litt gøy - og for eksempel dra i bryllup! Det gjorde vi i helga. Sønnen til en kollega gifta seg ute på landsbygda.

Det var et flott bryllup! Mye er likt som norske/europeiske bryllup, for det var i kristen regi i ei kirke, med brud i staselig hvit kjole, preken, ringpåsetting, velsignelse og utgangsprosesjon.

En påtakelig forskjell er at man bør se veldig seriøs og alvorlig ut her. Selv om jeg med hodet vet veldig godt at det er slik, begynte jeg nesten å lure på om brudeparet ikke var glade, så alvorspreget var de. Men de var nok lykkelige under alle lagene med alvor - jeg er 99,9% sikker på at de var kjærester som hadde valgt hverandre og fått familiene sine til å gå med på opplegget.

Etter selve vielsesseremonien, var det pause en stund før det ble fest. Og da hadde bruden skifta. Stilig blå kjole med hvite detaljer, inkl en hvit hatteliknende sak på hodet. Brudens forlover skifta også - til en hvit fin kjole som liknet veldig på en brudekjole, men med matchende blå hatteliknende sak på hodet. (Jeg har vært i bryllupfest der forloveren var FINERE kledd i en mer pompøs hvit kjole enn bruden, og jeg brukte flere timer på å finne ut hvem som egentlig var brud og hvem som egentlig var forlover. Dårlig venninne, kaller man sånt! Men i lørdagens bryllup var det aldri tvil om hvem som var brud og ikke.)

Enorme mengder mat! Fire langbord med uendelige mengder pommes frites, ris, peanøtter, bønner, storfekjøtt, fisk, ost (skjørost-liknende, bare veldig mye sterkere/surere), m.m. Jeg vet ikke hvor mange hundre gjester som var der, men det var mange!

Pastoren holdt en "litt" lengre preken enn de 15 minuttene med oppløftende prat om kjærlighet jeg har hørt i norske bryllup, og han benytta anledningen til å ta opp viktige og vanskelige temaer, som menns vold i hjemmet og dilemmaer for barn som vokser opp med voldelig far. Modig og bra! Det var jo en del hundre til stede i vielsen, så det var virkelig en måte å nå ut med folkeopplysning på. Et interessant og overbevisende argument mot at mannen kan slå kona var at i bibelen et sted står det at mannen skal elske sin kone og ha omsorg for henne slik han har for sin egen kropp og for seg selv. Og en mann vil jo ikke slå sin egen kropp - altså kan han heller ikke slå sin kone! Det virka som om det argumentet gikk hjem.

Ellers må jeg nevne at landskapet var nydelig, i Ibanda, Ngweshe, med dyrka mark så langt øyet kunne rekke, og med høye fjell rundt. Masse dyrking av søtpoteter - det så ut til å være sesongens store slager. Og kinin, til medisin mot malaria.

Og så må jeg fortelle at vi fikk en gave - enda vi bare var gjester: en sau! En veldig hyggelig og vennligsinna tjukkhalesau som nå går og beiter i hagen vår.

Sitroner, vann, ventehus

Lenge siden sist, og det er delvis fordi jeg har vært så forkjøla siste uka, og bare ligget på sofaen uten å gjøre noen ting. Vulis kraftige mikstur av ingefær ispedd sitroner fra egen hage har hjulpet, og jeg begynner å bli i form igjen. Her er fra sitrontreet i hagen. Høyt henger de, og sure er de!

Imens har LG blant annet ordnet med varmtvann til badet:

Etter bare et par timer i sola var vannet i disse rørene lunkent og godt. Herlig med et alternativ til kald vask!

Før jeg ble sittende fast i sofaen rakk vi en tur til Nindja, der målet med turen var å få fylt mer vann i reservoiret. Det ble litt i underkant av halvfullt før regnet slutta helt, så det trengtes litt ekstern oppfylling. En liten bekk i nærheten ble demt opp:

En 500liters tank i bilen, pluss ei tønne, pluss mange kanner ble fylt, delvis med hevertmetoden delvis med muskelkraft.

Så kjørte bilen opp til reservoiret bak sjukehuset. Tanken ble tømt ned i reservoiret via ei takrenne som var til overs. Tønna ble tømt med hevert, og kannene med muskelkraft. Å leke med vann var morsomt for både store og små, og det var desidert den morsomte dagen i skoleferien til guttene som var med. Det at det har vært så tørt i flere uker nå gjorde det nok ikke noe mindre morsomt - ikke ofte man får anledning til å bli så våt i tørketida! (det skvulpa bra da vi kjørte på ulendt vei og forholdsvis ulendt terreng, så de som ville stå baki sammen med tønne, tank og kanner fikk seg noen herlige skyllebøtter)

Det ble 6000 ekstra liter vann etter halvannen dags hardt arbeid. Det er kjærkomne litre fram til regnet begynner igjen til høsten!

Mens gutta lekte seg med vann, satte jeg og jordmor Lys de første stolpene av ventehuset i jorda (hjulpet av to snekkere). Så nå er bygginga i gang! Vi hadde med ti madrasser til "ventedamene" (de høygravide som er på sjukehuset mens de venter på å føde) nå, til stor glede. De valgte ut en talskvinne, som neste morgen holdt en høytidelig takketale. Rørende!

Før LG kom var jeg en tur i Kaziba også:

og Kube i Burhinyi, og Burhuza (uten bilder). Og kirke- og pastorinnvielse før det igjen, i Kalengera Ngweshe. Her ser vi pastorparet som innsettes av regionsdelegat Mubagwa. Barna deres til høyre i like drakter, og menighetsbygget i bakgrunnen.

Så det har vært noen innholdsrike uker. Nå håper jeg på mindre hoste og mer krefter, for det er mye program i ukene foran oss også.