Vokale overlevende

Før jul fortalte jeg at jeg hadde vært på tur til et av de mest krigsherja stedene jeg noensinne har sett. Mange av de som var involverte i folkemordet i Rwanda i 1994 flykta over grensa og inn i skogene i Kongo etter folkemordet for å unngå rettsforfølgelse. FDLR eller interahamwe-rebellene, kalles de. En del av dem slo seg ned nettopp i dette området.

Vi har vært involvert i å hjelpe kvinner etter seksuell vold her, og jeg var interessert i å prate med noen av dem. Jeg tenkte jeg kanskje kunne treffe en håndfull kvinner. Men 245 møtte opp! Så det ble et allkvinnemøte... Vi måtte rett og slett gå inn i kirka, for det var ikke plass til oss noen andre steder. Det var en salig blanding av kvinner med mange slags livssyn, men med en felles skjebne: de har overlevd.

De fortalte om fryktelige ting som var blitt gjort mot dem. Tatt til fange, tatt med i skogen, holdt der i ukesvis eller månedsvis. Vært "koner", sexfanger. Og ikke bare én gang, men flere ganger: Etter at de ble sluppet løs, ble de ofte kidnappet igjen. Mistet barn, mens de var tvunget til å se på. Som tidligere sagt: menneskets evne til ondskap kjenner ingen grenser.

Det var ikke mange lysglimt i sikte, men én ting som var oppløftende var hvor utrolige vokale de var. Det var ikke mye som minnet om "offer" eller "offerrolle" der i gården. De nærmest krangla om hvem som skulle få si noe. Stod høyreiste og snakka med tydelig stemme. De hadde mange meninger og mye de ville si om problemene sine og bekymringer for framtida. Og ditto om hva de ønsket seg. Øverst på ønskelista stod mat.

Det er en dårlig idé å dele ut mat. Det ødelegger for handling i eget liv. Men kanskje vi kan klekke ut en idé eller flere i fellesskap - noe som kan hjelpe dem til å bedre brødfø seg og sine?

Tilbake fra fredelig & gledelig jul

Nytt år og nye muligheter! Over en måned siden forrige bloggpost, ser jeg. Slik gikk det med intensjonen om å benytte det gode internettet i Norge til å legge ut bilder... Men jeg har i hvert fall hatt en gledelig og fredelig jul - med snø!

Og reist med Dreamliner fra Oslo til Doha. Syntes ikke det var såå fantastisk bra (det var tross alt fortsatt økonomiklasse), men da jeg kom over i det vanlige flyet fra Doha til Kigali, kjente jeg at jo det er en viss forskjell. Mindre støy og bedre luft. Og touch screen på flysetet med android-touch-telefonliknende sak som fjernkontroll. Jeg satt og spilte Trivia med meg selv nesten hele veien, og lærte blant annet hvor mange land i Afrika som slutter med "-bia".

Her har kattungene vokst og blitt enda søtere - og enda skyere - de skvetter unna og freser så snart de hører meg, så det har ikke vært mulig å kose med dem enda. Rødbetene i hagen er innhøstingsklare. Sola stråler. Og jeg har vært på gudstjeneste - "storsøndag" med nattverd siden det er første søndag i måneden. Det er jo også første søndag i året, og det var en bra måte å starte året på. Menigheten består av flyktninger som har kommet til byen fra Nindja, Bunyakiri, Kalemie og andre steder der det har vært mye rebellvirksomhet de siste årene. Nå samler de inn penger til å kjøpe tomt til å bygge egen kirke på, og det var en egen kollekt for det i dag, der det til stor jubel kom inn til sammen 500 dollar! Her er et bilde fra salmesangen, med tradisjonelle trommer og moderne gitarer.

Da ønsker jeg alle et godt nytt år!

Tilbake fra krigsskadet sted

Tilbake fra tur til et av de mest isolerte og krigsmerka stedene jeg noensinne har vært. At det ikke engang finnes Cola der (eller Bralimas øl) sier noe om hvor isolert det er. Hvor herja og merka av krig... vel, hvor skal jeg begynne?

To fra landsbyen var med i bilen da vi kjørte dit på fredag. Vi kjørte igjennom utrolig vakre skoger og fjellterreng med beitelandskap, kuer, sauer og geiter. Det var så idyllisk for øyet. Men ikke for øret: De to fortalte om hvordan de pleide å gå til fots, hele veien til Bukavu (4 timer med bil, vet ikke riktig hvor langt). Som flyktninger. Alltid redde for å møte på soldater, fra den ene eller den andre grupperinga. En bestemt sving var berømt som et sted å bli stoppet og mishandlet av soldater på. Og disse som fortalte var ikke bare tilfeldige passasjerer vi hadde plukka opp, men nære medarbeidere. Å se dem for seg på flukt, i høyspent skjul for soldater...

Vel framme - var det ingen grenser for historier om menneskers lidelser og utrolige overlevelser. Det har vært fryktelige herjinger, og folk har rømt - til omkringliggende landsbyer eller rett og slett bare bodd i skogen: sovet blant trærne og overlevd på uforståelig vis. I den ene landsbyen har folk bare helt nylig begynt å komme tilbake. De har sådd i åkrene sine, men har bare rukket å begynne å høste bønner - det andre har ikke rukket å bli modent ennå.

Mer kommer etterhvert. Det finnes nok ingen grenser for menneskets ondskap. Det er ufattelig hva mennesker kan gjøre mot hverandre. Heldigvis ser det ut til at det heller ikke er grenser for menneskets utholdenhet og overlevelsesevne. Det er ufattelig hva et menneske kan overleve og allikevel leve videre.

Begravelsen

Jeg har vært så heldig å få bilder fra begravelsen.

Her blir kista båret inn på tunet.

Kista blir plassert ute. Andakt og minnetaler.

Så bæres den noen få meter til utkanten av tunet.

Kista løftes ned i graven og tas imot:

Og settes støtt.

Så ble jorda kasta oppå igjen, og til den jordhaugen kom vi fra Station Nyawera noen timer senere.

Sorg

Hjerteskjærende trist nyhet denne uka: den kjære kokken her gikk bort. Bashombe var en god rådgiver og en god samtalepartner - en av mine viktigste støttespillere.

Ikke noe begravelsesbyrå ordna opp i ting, men kanskje er det greit. Det var godt å ordne med praktiske ting: Likhuset, kiste, bil som var stor nok til å få plass til kista.

Begravelsen var allerede neste dag, og igjen var morgenen fylt med praktiske forberedelser: Skaffe nok biler, nok sjåfører, drivstoff i alle bilene. Ris, bønner, matolje.

Først skulle det være en liten seremoni i huset han bodde i her i Bukavu, før vi kjørte til hjemstedet hans Kakwende for jordfestelsen.

Vi kom inn i den lille stua, stappfull av kvinner som satt på gulvet og sørga sammen med enka. Lavmælt gråt, fin sang.

Så ble kista båret inn, og forsamlingen brøt ut i høylydt klage. Hyl, skrik og rop. Det var voldsomt. Det var så fullt at vi stod på tærne til hverandre, og alle gråt med fakter og høye lyder.

Kanskje er det en sunn sørgekultur her. Sorgen uttrykkes på en intens måte. Men så legger man den av seg - man vasker den faktisk av seg etter et visst antall dager - og så går man videre i livet.

Etter en stund ble det bedt en bønn og sagt noen ord. Siden vi skulle helt til Kakwende, kunne ikke seremonien vare lenge. Men siden ikke alle kunne være med til Kakwende, ble kista åpnet så de som ønsket kunne få se ham. Så gikk vi ut mens gråten fortsatte høyt. Det var på en måte godt. Det var fritt fram til å gråte hemningsløst. Hulk, hikst, snørr og tårer, langtrukne ul. Alt var velkomment.

Så kjørte vi en kolonne av sted. Bilen jeg satt i punkterte et dekk. Det tok lang tid å få skifta, så vi ble hengende langt etter de andre, men kom oss omsider videre. Så kom vi til en lastebil som satt fast i gjørma og sperra veien. Men kom oss forbi. Så en buss som satt fast og sperra veien, men vi kom oss forbi etter ganske kort tid. Så to lastebiler som stod helt fullstendig fast og ingen kom forbi verken oppover eller nedover. Køen ble lengre og lengre i begge ender, mens vi venta på en maskin fra gullgraverselskapet som skulle komme og få dem opp. Vi fikk beskjed om at bilen med kista hadde kommet fram. Vi stod fortsatt fast. Vi fikk beskjed om at de ikke kunne vente lenger, men at begravelsen starta. Og vi stod fortsatt fast. Heldigvis fikk jeg sendt beskjed om at vi satt fast, men at noen måtte hilse fra oss, fra misjonærbarna, osv.

Omsider kom maskina fra gullgraverselskapet, og en møysommelig prosess starta, men omsider var lastebilene oppe og vi forbi.

Da vi kom fram var begravelsen ferdig. Noen av de andre som hadde kommet i tide, ville snu og dra tilbake til Bukavu med en gang. Veien var jo forferdelig og vi ville hjem før det ble mørkt. Men da la jeg snille-Ingrid bort, og sa med lynende øyne at ingen fikk dra - vi skulle se graven.

Så gikk vi ned langs veien forbi skolen og videre ned en sti et stykke i skogen på utsida av skolene og bibelskolen (for de som er kjente). Om begravelsen var over, så var det fortsatt noen hundre gjester til stede, og selvfølgelig hele familien. Vi fra misjonsstasjonen på Nyawera fikk en liten sørgehøytid der ved grava. Så samla alle seg, og jeg leste høyt kondolansehilsener fra Norge. Verst var det å hilse fra Ingeborg. Da var det godt at det var fritt fram for høylydte uttrykk for sorg. Om jeg måtte stoppe av og til for å gråte høyt så gjorde det ingenting. Tvert imot var det riktig og viktig, og alle gråt med.

Hvorfor gjøre noe?

Jeg har fått med meg at det ikke er noen utviklingsminister i Norge lenger. Nå er hjelpearbeid og utviklingsarbeid under utenriksministeren igjen. Og dermed tettere knyttet til å tjene norske interesser.

Det har det kanskje alltid vært? Å hjelpe andre uten egeninteresse er kanskje en myte?

Jeg begynte å fabulere: hva er min egen motivasjon?

Tja, jeg vet ikke om jeg har noe klart svar.

Et aspekt er helt klart at det finnes behov. Med alt som finnes av urettferdighet og lidelse i verden, er det noe i meg som roper - både til meg selv og til andre - "Jammen gjør noe da!". Ikke bare sitt der, ikke bli apatisk, ikke vær likegyldig. Det er jeg og du og oss alle som kan gjøre noe - utgjøre noen små forskjeller, som alene betyr noe for noen og som til sammen betyr mye for mange.

Men dette med behov som drivkraft kan være en felle på flere måter. For det ene kan jeg fort lure meg selv til å tro at det er opp til meg. Men jeg vet jo så inderlig godt at det er bare en selv som kan gjøre noe vesentlig i sitt eget liv. Prøv å gi meg et råd som jeg ikke gjenkjenner fra mitt eget liv, og se effekten: sannsynligvis ingen ting. Jeg må komme dit selv.

Dessuten kan behov-drivkraften fort føre meg i en grøft som heter skyldfølelse. Om motivasjonen er at man "burde" gjøre ditt og datt for å hjelpe andre, så blir det en negativ kraft både i eget og andres liv.

Ideelt sett skulle det være noe med håp som er drivkraften. Fordi jeg har et håp om forandring, noe bedre. Jeg tror på at forandring er mulig. At vi kan fremme rettferdighet.

Der burde solidaritet være mulig.

Vi vet at det hjelper lite å gi en person en fisk. Da blir hun mett i dag, men er sulten igjen i morgen. Men lær henne å fiske, og hun kan mette seg selv resten av livet.

Her er et aspekt av verdifull solidaritet og samhandling: lær henne å fiske. Jeg kan altså lære bort noe som er verdifullt og gir langsiktig mening for en annen.

Men bildet er for enkelt i forhold til hvor vanskelig livet i den virkelige verdenen er. Hva hjelper det å kunne å fiske om du ikke har fiskeutstyr? Hva om det ikke finnes fisk i elva? Tenk om det er en stor fabrikk lenger opp som pøser ut gifter i vannet som dreper alt liv. Eller om store multinasjonale trålere tar all fisken så vår lokale fiskekvinne ikke har noe fisk igjen.

Når vi er over på strukturelle faktorer som påvirker menneskers liv åpner det seg et vell av muligheter for solidaritet. Vi kan kjempe mot klimaendringer som går først og mest ut over de fattigste. Vi kan kjempe for gjeldslette. Vi kan handle rettferdig.

Og noen små hverdagshandlinger. Som å smile og si "hei!" og anerkjenne hverandre som mennesker.

Mer fred

Regjeringshæren har jagd M23 ut av landet, og M23 selv har erklært at de har overgitt seg. Det var knapt så øyne og ører hang på da nyhetene kom. Nå er seieren blitt feiret, inkludert med parader og takkegudstjenester. Så får vi håpe freden blir langvarig.

Skjønt, fred og fred. Om den berømte gruppen er slått, finnes det noen titalls andre mindre berømte. De har riktignok ikke den samme politiske agendaen, og utgjør dermed ikke samme fare for den kongolesiske staten (og slettes ikke for oss som bor i en storby - uinntakelig for små rebellgrupper). Men de herjer like fullt i sine områder, og landsbybefolkninger rundt om i Shabunda, Ruzizi-sletten, nord langs grensa til Uganda, osv, kjenner kanskje ikke seieren så mye på kroppen. Utilgjengelige og usikre områder, der hjelpen ikke kommer, og folk sover ute - uten engang en presenning i regntida, med lite mat- og vanntilgang, for ikke å snakke om utdanning og helsetjenester.

Så det er bare å fortsette å håpe på mer fred.

Min skjønne fiol...

Av alle endringene som har skjedd her den siste tida, er en av de bedre at det har kommet en fiolin ut hit! Åh for en nydelig fiolin, med vakker og myk tone.

Så nå lyder skalaer, kviknepolser og annet rart utover misjonsstasjonen på kvelden...