Vær et sta lite lys

Første dag i Nairobi gjorde det sterkt inntrykk å høre tanker og følelser hos folk etter Garissa-angrepet der mange studenter ble skutt og drept.

Frykt og uro har vokst. Nå må man igjennom en sikkerhetskontroll der man "bipes" for våpen for å komme inn i kirka på gudstjeneste på søndager.

Sorg og fortvilelse, både individuelt og kollektivt. Historien til mora til en av de drepte: Hun er enslig mor til to barn, og fattig, men hadde litt land. Hun solgte tomta si og flytta inn i en shack (et skur) i slummen for å kunne betale studiene til den eldste sønnen. Planen var at når sønnen hadde utdanning og fikk jobb, kunne han kjøpe land til henne igjen og betale utdanninga til lillebroren.

Men så ble han skutt. Og alt håp slukna for mora, sa hun.

Personen som fortalte det var rystet. Vi som hørte på ble rystet.

Her er ei anna mor til en av studentene som ble drept. (Foto: AlJazeera)

Men så går også livet sin skjeve gang videre. Gatene i Nairobi kryr av folk. Kjøpesentrene like så - selv om kjøpesentre her også har vært terrormål. 

Pastoren som hadde morgenandakt snakka om å være lys i en mørk verden.

Vi må være utholdende og pågående i det å ikke gi opp pga den mørke, fæle verdenen vi lever.

Være sta. Håpe. Stå på for å gjøre verden en liten smule bedre, mildere, mer forsonende, mer trøstende, litt lysere.

Epic journey

Flere epistler fra Nindja, eller "epic journeys", som vi kaller dem ;)

Vi dro avgårde for å gjøre forarbeidet til bygginga av vannreservoiret. Det er jo fortsatt regntid (og det bør det helst være noen uker etter at vannreservoiret står ferdig også for at det skal fylles med vann), og vanligvis er det på ettermiddagen at det regner - men ikke denne dagen her. Vi hadde ikke kjørt mange timene før det begynte å pøse ned! Fra kl 10 og hele dagen regna det. Vanskelig å beskrive hvilken effekt det har på veien og kjøringa, men la oss bare si at både bil og menn hadde gjørme til langt oppover ørene (men dama var ganske ren for hun satt bak rattet) etter at vi hadde satt oss fast ørten ganger og bilen dessuten hadde gnidd inntil leireveggene på begge sider av veien på hundrevis av meter. U-trolig at all vinduer og sidespeil var like hele etterpå. Vi kjørte knapt nok 10 meter om gangen uten at bakenden gled. Det blir helt ubeskrivelig glatt når det regner.

Til slutt satte vi igjen bilen på en fjellgård, og fikk komme inn og varme oss på bålet, og delte vår rare hviting-mat (rundstykker med Kavli smøreost) med ungene. Vi var søkk våte og spesielt jeg som bare hadde sittet ved rattet og ikke vært ute og dytta var iskald. Hvem skulle tro at man kunne bli så kald når man befinner seg bare et par grader unna ekvator?! Det var såå deilig å sitte inne ved bålet i stummørket og få igjen varmen.

Vi gikk videre til fots - veldig langsomt for jeg er ei pingle til å gå nedoverbakker på glatt føre - sov på et helsesenter og fortsatte neste morgen til sjukehuset. Der fikk vi gjort ALT vi skulle. Sett og fundert og bestemt hvor reservoiret bør være, snakka med murerne, avtalt bæring av murstein og sand, og alt mulig annet. Kjempetrivelig å være på sjukehuset, og å se alle "ventekonene" (de som venter på å føde).

Så bar det tilbake samme vei. Først til helsesenteret igjen på kvelden og ei ny natt der (har ikke bilde av det, men ganske koselig å sitte inne der også i mørket og varme seg på en liten bærbar jernovn med kull og spise rundstykker med Kavli smøreost!), og så videre opp til fjellgården igjen grytidlig neste morgen. Atskillig enklere å gå oppover og å gå i dagslys. På bildet under er vi ganske nylig ferdig med stigningen og har kommet opp på fjellet og nærmer oss gården der bilen stod igjen.

Og hele dagen strålte sola, så veien var tørr og fin og det ble som en dans på tornefrie roser å kjøre hjem til Bukavu igjen (med unntak av et lengre gjørmehav som ikke hadde tørka inn ennå der gutta fikk jobba hardt). Vi sang alle sangene vi huska fra sangboka - og det er ganske mange! (dvs for det meste si at de andre passasjerene sang med tekst og vi nynna...)

Jammen var jeg glad for fjellturene i Kaziba i påska! Når jeg tenker på hvor pumpa jeg var da jeg kom opp Elefanten den første gangen da, skjønner jeg at det hadde blitt hardt å klare så mange timers gåing i oppover- og nedoverbakker på denne turen her uten å ha fått igang stigningen på formkurven i Kaziba!

Fred og vann!

Hurra! Gode nyheter om sikkerhet i Nindja! Sjefsrebellen kom til kirka forrige fredag og sa at han ikke vil krige mer - etterpå kom han til sykehuset og sa det samme. Og så møttes soldatene fra de to gruppene og spiste sammen og ble vel forlikte. På øverste politiske hold er det nok ikke full forsoning ennå, men blant mennene i skogen i Nindja er det ingen som vil løfte geværet mot hverandre, så nå er det i alle fall fred og sikkerhet for befolkningen!

Dette er gode nyheter av så mange grunner - inkludert vanntilførselen til sykehuset. Nå kan arbeidet med å bygge vannreservoir starte! Og enda er det en del uker igjen med regn før tørketida skal begynne, så dette lover veldig godt!

God påske

Åh for en herlig påskeferie vi har hatt i Kaziba! Vi kom oss opp på toppen på fjellet dere så i bakgrunnen på bildet i forrige bloggpost - slik målet var. Vakker natur, hard trim - godt for kropp og sjel!

Nedenfor ser dere Kaziba på litt avstand: sjukehuset er alle de lange bygningene til venstre i bildet. Den spisse trekanten er sjukepleierskolen. Hvit bygning med rødt tak og en liten trekant-topp til høyre er kirka.

 

Og her er uten zoom. Vi hadde altså gått et stykke bortover før det begynte å gå oppover.

Og det var både bratt og langt! Elefanten var stor (kallenavnet til fjellet). Da første "knaus" var overstått, viste det seg at det bare var bakbeina, fortsatt gjenstod å bestige ryggen. Og da den var overvunnet kneiste jammen nakken oppover bratt bratt bratt før vi stod på toppen av "hodet". Ikke bare, bare i lange skjørt, og jeg måtte klatre på alle fire noen steder...

Men det gikk bra, og vi kom opp! Både fredag morgen og lørdag morgen. 3,5 timer på fredag morgen og bare 2,5 timer på lørdag morgen! Formkurven var med andre ord ganske bratt den også!

Det var i alle fall godt med pause og sjokolade! Folk vi møtte opp og ned fra fjellet skulle be, og alle vi traff på veien ønska oss god bønnestund, så vi ble inspirert! Gamle Musafiri (75 år) jogger opp til bønnefjellet (ved skjøten mellom bakbeina og ryggen) på tre kvarter, ber et par timer, og løper ned igjen på en halvtime. Så vi har fortsatt et stykke igjen for å bli så spreke som ham. (I gamle dager trodde Kaziba-innbyggerne at misjonærene dro opp i fjellet for å gjemme gullet sitt der - hvorfor skulle man ellers drive og gå opp et fjell der man ikke kan dyrke noe? Vi er rare, vi, som elsker å gå i fjellet uten noen annen grunn enn at det er godt å gå i fjellet...)

Lars Gustav tok seg en dukkert i en kulp nedenfor foten av fjellet på vei hjem igjen. Jeg kunne ikke ta av meg så mye klær midt i stien, så jeg helte ei bøtte kaldt vann over meg på badet når vi var vel hjemme igjen...

I tillegg til fjellturer, ble det mange timer med feilsøking mellom transformatoren og diverse linjer med strøm til sjukehuset, barnehjemmet, misjonsstasjonen, m.m. Jeg var assistent, og tolka og tok notater. Det kunne gå en halvtime mellom hver instruks som skulle noteres eller spørsmål som skulle tolkes til swahili, så jeg fikk sitte og slappe av mye ;-) Deilig med skikkelig avkobling.

Og så ble det selvfølgelig turer til kirka. Lørdag var "gravdag", da var det ikke noe å feire, men skjørtorsdag kveld, langfredag kveld, og påskemorgen var det gudstjenester. Damekoret sang nydelig alle dagene.

I morgen blir det arbeidsdag igjen. Nå er i alle fall batteriene opplada!

Påskeferie i Kaziba

Nå står vi på farten til Kaziba, og gleder oss til å feire påske der. Her er påska årets største høytid (imotsetning til jul i Norge), så det blir nok gudstjenester hver dag. Lars Gustav skal se litt på kraftverket, mens jeg har med meg bøker og gleder meg til å slappe av! Og så blir det nok noen fjellturer på oss, håper vi. Kanskje vi kommer oss opp på toppen på fjellet vi ser i bakgrunnen på bildet?

God påske, alle sammen!

Fredelige stridende parter, men snart mangel på vann...

Urolighetene fortsetter i Nindja, hæren har ikke kommet som først antatt, og det ligger an til å bli langvarig, sier folk som har vært der nå i det siste. Det er ikke så enkelt å ha kontakt med folk der fordi det er ikke noe telefonnettverk. De må gå opp på et bestemt fjell eller til et bestemt sted i skogen i fjellsida for å få mobildekning, og så ringe hit til byen. Men sjukehuspersonalet er ved godt mot. De stridende parter har bekrefta at de ikke vil ødelegge for arbeidet, så det er veldig bra. Nå sender vi en liten delegasjon som skal snakke med dem om behovet for å bygge en vanntank, for å være sikre på at de som skal jobbe med vanntanken får arbeide i fred og trygghet. De har visst til og med sagt at vi hvitinger ikke må være redde - de vil ikke gjøre oss noe.

Allerede i mai kan tørketida sette inn, og da får sjukehuset en stor utfordring. De bruker nemlig bare regnvann. I 3-4 måneder kommer det ikke til å regne. Tenk deg selv å drive et sjukehus uten vann - uten å kunne rengjøre operasjonsstua eller fødestua, uten å kunne vaske hender, uten å kunne vaske klær, uten å ha vann til å drikke, osv, osv, osv...... Det er rett og slett ikke mulig. Vi håper inderlig på å få installert vann ved hjelp av Kirkens Nødhjelp som en varig løsning, men inntil videre må vi ha en kriseløsning for denne kommende tørkeperioden som starter om bare noen uker. Så vi skal prøve å bygge en stor vanntank eller vannreservoir, og forhåpentligvis rekker den å bli full av vann før tørka setter inn.

Her er jordmora og utstyret hun bruker på fødeavdelingen - som må være rent....

Og her er nybakte mødre (2 mødre og 2 babyer per seng), som heldigvis fikk føde under regntida med god tilgang til vann!

Med den uttrykte fredlige innstillingen til sykehuset fra de stridende parter lover det godt! Vi tror vi snart kan få sendt inn de siste madrassene og det siste solcellepanelet. Takk til dere som har gitt!

Her er fra da forrige ladning med madrasser ble sendt inn. Mye moro for å få lasta alt på taket!

Ny rebellaktivitet

Maaange dager siden forrige blogginnlegg, og myye som har skjedd. Noe av det skumleste som har skjedd er at det har blussa opp væpna rebellaktivitet i Nindja igjen. Det er to kongolesiske grupper som slåss mot hverandre, så det er ikke de frykta rebellene fra nabolandet som har herja området i mange år som er tilbake - heldigvis - men allikevel, det er skumle nyheter.

Og for å gjøre det enda skumlere: det er akkurat ved sjukehuset at de har slåss! Heldigvis er ingen skada verken av personalet eller av pasientene. Så langt er det bare de stridende partene som har lidd tap eller blitt skada. Men det skaper mye frykt, selvfølgelig. Mange tør ikke å komme til sjukehuset, så de holder seg heller hjemme om de er sjuke (og dør heller hjemme uten behandling), og det samme gjelder de fødende kvinnene. Så vi håper virkelig at uroen blir kortvarig og at freden kommer raskt tilbake, slik at de sjuke kan få behandling og kvinnene slipper å føde hjemme på jordgulvet.....

En god venn som er fra Nindja reiste inn dit da han fikk nyhetene om skytinga, og i dag traff jeg ham endelig - han er vel tilbake til Bukavu. Jeg har vært bekymra for ham, så det var en stor lettelse å høre at han er helskinna her igjen!

Han fortalte at rebellene hadde kommet til sjukehuset og lagt ned våpnene sine ved skiltet til sjukehuset og bedt om å få snakke med det medisinske personalet. De var blitt kjemperedde, men gikk for å snakke med dem, og da sa rebellene at de trengte ikke være redde - de var ikke et mål for dem. Tvert imot trenger de også et sted å bringe sine sårede og syke. De må bare holde seg nøytrale i konflikten, så skal ikke noe skje dem.

Så det var en stor lettelse å høre!

 Nå ber vi om og håper på fred og sikkerhet.

 Dette lille nurket var så heldig å bli født før urolighetene begynte.

Tur til Nindja og sykehuset

Lenge siden jeg har skrevet. Det har vært noen dager uten internettforbindelse, noen dager som har vært for travle (inkludert dager med styremøte), og noen dager på tur. Beklager til alle som venter på svar på mailer, men håper å maile en del snart!

Vi var i Nindja forrige helg! Fantastisk tur! Hovedmålet med turen var å forstå hvorfor solcelleanlegget ikke har funka.

Panelene ble demontert og løfta ned fra taket for inspeksjon

Siden sykehuset åpna for pasienter i november, har solcelleanlegget ikke funka, noe som har betydd at legen har operert i lyset fra lommelykter og mobiltelefoner om nettene (som oftest keisersnitt, men også andre hasteoperasjoner). Heldigvis fant vi ut av det (dvs, jeg skal ikke akkurat påta meg noen ære for å ha forstått noe som helst, men Lars Gustav fant ut av ting!), og i dag fikk vi telefon om at det fungerer bra! Men vi bør investere i et solcellepanel til for å få god nok kapasitet, og en liten generator for oksygenapparatet.

Noen av sengene på barneavdelingen mangla fortsatt madrass, men takket være penger fra noen som har gitt spesifikt til syke barn i Nindja hadde vi kjøpt med oss madrasser fra Bukavu, så nå er det ingen som trenger å sove på et tøystykke bare lagt over metallsprinkler.

Ellers er behovene i et nyoppstarta sykehus langt utenfor allfarvei omtrentlig uuttømmelige. Damene som venter på å føde sover fortsatt på gress på bakken i et plankeskur. På barselsavdelingen sover 2 nybakte mødre og 2 babyer i hver seng. Mikroskopet er defekt. Det er bare ei jordmor på hele sykehuset, så hun får for lite fri, så det trengs ei til. Og det samme med legen. For å nevne noe...

2 nybakte mødre og 2 babyer i hver seng. Men legen (til venstre) og jordmora (til høyre) gjør en kjempejobb!

Men stemningen er helt upåklagelig. Folk er såå glade for å ha et sykehus i nærområdet sitt (har ellers måttet gå en dag for å komme til sykehus/lege). Det sier jo sitt når 40 lykkelige damer med digre mager sitter fornøyd på det tørka gresset i treskuret til "ventedamene", og takker Gud for at de har et sykehus i nærheten de kan føde på (de fleste hadde ellers kommet til å føde hjemme, eller evt. blitt båret til nærmeste sykehus hvis det ble komplikasjoner, og det er ikke godt å si hvordan det vil gå når man bæres på hodet til noen en hel dag etter at komplikasjonene har oppstått...). Og det er fantastisk med alt som allerede er på plass og fungerer bra - en kjempedyktig lege og tilsvarende jordmor, noen sykepleiere, en laboratoriemann, steriliseringsutstyr og -rutiner, et sted for legen å bo, barneavdeling, dameavdeling, herreavdeling, operasjonsstue, fødestue, apotek, osv, osv osv! Hvor rent det var imponerte virkelig! Det er ikke ofte jeg har vært inne på en fødestue uten å kjenne vond lukt, men her lukta det bare rent! Sykehuset har ingen problemer med infeksjoner, så her gjør de virkelig en god jobb når det gjelder hygiene, sterilisering, osv.

Steriliseringsutstyret. Det tar mye drivstoff, så det er en utfordring for sykehuset, men så viktig!

Utsikten fra sykehuset

Vi bodde i Skjeggestad-huset, veldig trivelig, og fikk besøk av noen moroklumper på verandaen.

Ellers hører det med til historien at vi hadde en strabasiøs tur både til og fra, med flere ufrivillige stopp begge veier. Jeg forstod at det var første gang at jeg har vært der når det er skikkelig regntid...