Gamle Wenga æres med blomster

I helga var jeg invitert til Kitutu i Urega, på fest for å "gi blomster" til gamle Wenga Mwenga. Han har vært evangelist siden 1956, og har gjort et stort arbeid i Urega og Shabunda, og bygd mange menigheter og mange skoler. Her er jeg sammen med kona hans etter ettermiddagsgudstjenesten på lørdag.

Selve festen var på søndag, med utendørs festgudstjeneste før en egen seremoni med takketaler og gaveoverrekkelser. På bildet under får han diplom for lang og tro tjeneste fra menigheten.

Uttrykket "å gi blomster" ("kumpatia maua") er ment symbolsk, men mange kom med blomsterkranser og fargesprakende papirkranser (i tillegg til det de har rundt halsen er det en hel balje full av kranser på bakken). I tillegg ble det gitt noen kyr, mange geiter, noen haner og mange konvolutter.

Jeg ga også ei geit, og holdt en liten tale, på vegne av alle misjonærer gjennom tidene - fra Eriksens som starta her i Kitutu (i 1947?) til Gerd Mjelde idag. 

Det var en kjempeflott fest. Wenga var rørt til tårer da en nesten jevnaldrende fortalte fra vanskelige og fine opplevelser opp igjennom tidene. Skolekoordinasjonen takka for alle skolene han har hjulpet å bygge, og selve nestlederen for hele kirkesamfunnet talte og takket på vegne av CELPA. Famile og slekt kom dansende i lang lang rekke som "aldri" tok slutt - med blomster, geiter, høner og klemmer. Fantastisk!

For et bra initiativ - å si gode ord og gi gaver nå mens han fortsatt lever, så han får oppleve det sjøl og bli oppmuntra, i stedet for å vente til begravelsen hans når han ikke får noen glede av det vi sier og gjør allikevel. Bravo til den lokale menigheten i Kitutu som tok initiativet til dette!

Må også ta med noen ord om veien... På vei til Kitutu ble vi stående ved ei ødelagt bru der en lastebil hadde satt seg fast/ramla halvveis nedi. I sju timer stod vi og venta før lastebilen ble brakt trygt på land/veien igjen, og vi kunne komme oss over. På vei tilbake til Bukavu igjen fikk vi høre at FN hadde reparert brua litt. Det kunne bare være "litt", for slik så den ut da vi kom tilbake:

Jeg gikk veldig forsiktig over, for å si det mildt, og lot sjåføren kjøre alene med bilen.....

Vi kom oss overraskende greit over mange gjørmehav underveis. Men ca 20 km før Kitutu måtte vi gi opp og ta beina fatt over et helt umulig parti. Første lastebilen (orange) hadde satt seg fast nesten ved begynnelsen av gjørmehavet. I det fjerne skimtet vi en lastebil til som stod fast med blå presenning.

Men da vi nærma oss den andre lastebilen, så vi at den stod bare en tredjedel ut i problemområdet, og det var fortsatt langt igjen til tørr vei.

Her er det tofelts lastebilvei.... Bare så dumt at alle står fast, med gjørme til speil-høyde...

Omsider kom vi oss tørrskodde over til andre sida. Fem lastebiler stod fast i dette området, men gående og motorsyklister kom fram på stien på kanten.

Der stod sykehusets ambulanse og venta på oss, og ga oss skyss fram til Kitutu. Og på vei hjem igjen fant vi igjen vår egen bil på andre sida og kjørte tilbake til Bukavu. Bare cirka sju gjørmehav som vi forserte uten problemer...

Med det er vel verdt litt problemer underveis å komme til Kitutu. Kjempekoselig misjonsstasjon (jeg glemte dessverre å ta bilde da vi satt på den fine verandaen for å få oss litt frisk luft mellom slagene). Fascinerende og vakkert med den tropiske skogen.

Gud gir rikdom og helse til de som har nok tro?

Her om dagen leste jeg en artikkel i Vårt Land om det religiøse landskapet i Afrika. Mye interessant. Men nesten helt nederst er det en setning jeg biter meg merke i: "I de fleste land mener mer enn halvparten av de kristne at Gud vil gi rikdom og god helse til mennesker som har nok tro." Det er en statistikk som jeg tror på, for jeg kjenner den igjen fra de afrikanske landene som jeg selv har (hatt) et forhold til. Men det er en påstand som ryster meg.

Det er forferdelig trist at fattigdom og lav levealder knyttes i så stor grad til en prestasjonstro. Det gir, etter min mening, et vrengebilde av Gud. Det står i skarp kontrast til selve kjernen i kristendommen, nemlig ufortjent nåde.

Det er også farlig fordi det gir et vrengebilde av en selv og av andre. At det er ens egen skyld at man er fattig eller syk. At det er fordi man fortjener det at man er rik eller frisk. Men det er ikke min fortjeneste at jeg ble født i velferdssamfunnet Norge. Det er ikke Maombis skyld at hun ble født i et krigsherjet Kongo.

Det er skadelig at fattige har en slik forståelse. Livet er hardt nok om man ikke attpåtil skal ta på seg personlig skyld for den globale urettferdigheten. Men det er også skummelt om vi som i et globalt perspektiv er velstående begynner å tro at det er fordi vi (enten individuelt eller "vi, alle i landet vårt") fortjener å ha det bedre enn andre.

Her er en tegneserie om det å være priviligert: 

Javisst, vi er mange som jobber hardt. Som til og med må jobbe med seg selv for å ta seg nok fri, ta vare på seg selv, være med venner og familie. Men vi har ikke gjort alt selv. The Secret to Our Success ligger mest i strukturelle faktorer, global fordeling av ressurser, som vi kan ta lite av æren for.

Gode medsøstre og veskefletting

Det er ikke mangel på problemer, vanskeligheter, utfordringer her i verden, men det er jammen meg ikke mangel på aktiviteter, hjelp, omsorg, engasjement heller. Så mange mennesker er positivt engasjert for folk i nærheten av seg og for folk langt unna seg.

Et lite eksempel er noen damer i Kindu (provinsen Maniema, ca 1 times flytur unna med stort fly). Her er det et par godt voksne damer som engasjerer seg for unge damer og jenter som har falt utenfor av forskjellige årsaker - for det meste fordi de ble gravide tidlig i livet, og ikke har fått gått på skolen.

De driver lese- og skriveopplæring, og lærer bort å sy klær og å flette vesker til disse unge damene. Sjekk bildet - temmelig fine vesker! De fletter også blomsterpotter(!) - jeg har fått en fin blå en i gave - kollektbøsser(!) og forskjellige andre ting. Kreative, driftige, omsorgsfulle damer!

Jeg er så glad for at de unge jentene som ble gravide så tidlig ikke bare møter ei kald skulder og ei stengt dør i kirka, men at de også opplever disse hjertevarme damene der. Det er er ikke så uvanlig med strenge moralsanksjoner mot jenter som blir gravide før ekteskap - mens guttene ofte slipper litt billigere unna. Her som i Norge som i de aller fleste steder i verden, legges det meste av moralsk ansvar på jenter og kvinner. Men i praksis er det jo slik at det mye av det praktiske og økonomiske ansvaret faller på jenta, både for seg selv og for barnet. Og da trenger man noen gode medsøstre, veskefletting, og gjerne å lære å lese og skrive!

Epic journey again! Og vanntanken er snart ferdig!

Vi skulle liksom utnytte 1.mai-fri-fra-kontoret-dag og ta ei langhelg i Nindja, men det ble seks dager... En av grunnene til forsinkelsen var det dårlige føret. Vi satte oss fast så mange ganger at jeg kom ut av tellinga (husker at jeg telte 8, og deretter er alt bare ei røre...). På bildet under ser vi en av de første gangene vi strevde. Mannfolka spadde unna gjørme, dytta og dro i lastestroppen. Vi holdt på et par timer for å komme opp denne bakken, så vi tiltrakk oss en del oppmerksomhet og mange unger som hadde en veldig morsom og interessant dag de sent glemmer (en hviting-mann som graver og dytter og ei hviting-dame som satte seg bak rattet da de trengte musklene til hviting-mannen til å være med å dytte).

To ganger måtte vi tømme bilen for all last for å komme oss videre: 1 tonn med sement (20 sekker à 50kg) pluss en del hundre kilo med annen last (jern, salt, mjøl, m.m.). Lasta måtte bæres en del meter over et gjørmehav og så lastes opp i bilen igjen, begge gangene.

All lasta gjorde at vi var lave bak, og det hendte at noen måtte krype under bilen for å spa fram bakakslingen e.l.

Etter å ha kommet cirka bare en tredjedel av veien, var det blitt mørkt og vi satte oss fast igjen - og fant ut at det var ikke mulig å fortsette helt fram. Så vi satte oss så godt til rette i bilen som vi kunne, fem voksne og en baby, og "sov" til neste morgen (hvilte, i alle fall). Hjemveien gikk heldigvis bedre. Da hadde det vært tørt vær i flere dager, så veien var god og tørr de fleste steder. Vi hugde to trær og reparerte ei bru før vi fortsatte videre, og møtte på litt andre utfordringer også, men vi kom i det minste fram på én dag og slapp å sove i bilen igjen.

Men selve arbeidet gikk heldigvis bra. På bildet under har vi fått tilpassa jernring nr. 2.

Sanda ble båret i sekker på hodet, og målt i tønner. Det ligger mye innsats bak ei tønne med sand!! (Mursteinen i bakgrunnen av bildet er også båret flere kilometer - utrolig sterke damer i denne landsbyen!)

Det var stort sett damer fra den lokale menigheten som bar sand, men på slutten hjalp en del barn, ungdommer og menn til også. Det ser idyllisk ut når de kommer i lang rekke opp bakken med den vakre fjellbakgrunnen, men svetten silte, for å si det sånn...

Men sterke damer og imponerende stor lokal innsats inspirerte til å ta i et spadetak! Sjelden svetten siler så mye på meg i flere timer på rad... For en kontorrotte som meg var det utrolig deilig å legge seg om kvelden og være skikkelig sliten i kroppen.

 

Til slutt var tanken ferdig murt og røret fra takrenna kunne plasseres. Tanken ser kanskje liten ut, men det er fordi halvannen meter er skjult av all jorda som vi spadde rundt. Inni er den tre meter dyp, og skal få plass til 36.000 liter vann. Ikke så mye for et sjukehus i tre måneder, men atskillig mer enn null liter!

Nå mangler det bare å få betalt for sementsekkene... Og å pusse murveggen utvendig og innvendig, få på noen rør til. Men vi har kommet laaangt - og er veldig godt fornøyde! Sjukehusstaben og hele nabolaget har vært med i arbeidet og det er veldig inspirerende å jobbe med så ivrige og sterke folk!

Kanskje det er i anledning bursdagen min at nettet plutselig ble så bra (etter å ha vært dårlig i går og i dag tidlig) at jeg kan laste opp masse bilder!?

Vær et sta lite lys

Første dag i Nairobi gjorde det sterkt inntrykk å høre tanker og følelser hos folk etter Garissa-angrepet der mange studenter ble skutt og drept.

Frykt og uro har vokst. Nå må man igjennom en sikkerhetskontroll der man "bipes" for våpen for å komme inn i kirka på gudstjeneste på søndager.

Sorg og fortvilelse, både individuelt og kollektivt. Historien til mora til en av de drepte: Hun er enslig mor til to barn, og fattig, men hadde litt land. Hun solgte tomta si og flytta inn i en shack (et skur) i slummen for å kunne betale studiene til den eldste sønnen. Planen var at når sønnen hadde utdanning og fikk jobb, kunne han kjøpe land til henne igjen og betale utdanninga til lillebroren.

Men så ble han skutt. Og alt håp slukna for mora, sa hun.

Personen som fortalte det var rystet. Vi som hørte på ble rystet.

Her er ei anna mor til en av studentene som ble drept. (Foto: AlJazeera)

Men så går også livet sin skjeve gang videre. Gatene i Nairobi kryr av folk. Kjøpesentrene like så - selv om kjøpesentre her også har vært terrormål. 

Pastoren som hadde morgenandakt snakka om å være lys i en mørk verden.

Vi må være utholdende og pågående i det å ikke gi opp pga den mørke, fæle verdenen vi lever.

Være sta. Håpe. Stå på for å gjøre verden en liten smule bedre, mildere, mer forsonende, mer trøstende, litt lysere.

Epic journey

Flere epistler fra Nindja, eller "epic journeys", som vi kaller dem ;)

Vi dro avgårde for å gjøre forarbeidet til bygginga av vannreservoiret. Det er jo fortsatt regntid (og det bør det helst være noen uker etter at vannreservoiret står ferdig også for at det skal fylles med vann), og vanligvis er det på ettermiddagen at det regner - men ikke denne dagen her. Vi hadde ikke kjørt mange timene før det begynte å pøse ned! Fra kl 10 og hele dagen regna det. Vanskelig å beskrive hvilken effekt det har på veien og kjøringa, men la oss bare si at både bil og menn hadde gjørme til langt oppover ørene (men dama var ganske ren for hun satt bak rattet) etter at vi hadde satt oss fast ørten ganger og bilen dessuten hadde gnidd inntil leireveggene på begge sider av veien på hundrevis av meter. U-trolig at all vinduer og sidespeil var like hele etterpå. Vi kjørte knapt nok 10 meter om gangen uten at bakenden gled. Det blir helt ubeskrivelig glatt når det regner.

Til slutt satte vi igjen bilen på en fjellgård, og fikk komme inn og varme oss på bålet, og delte vår rare hviting-mat (rundstykker med Kavli smøreost) med ungene. Vi var søkk våte og spesielt jeg som bare hadde sittet ved rattet og ikke vært ute og dytta var iskald. Hvem skulle tro at man kunne bli så kald når man befinner seg bare et par grader unna ekvator?! Det var såå deilig å sitte inne ved bålet i stummørket og få igjen varmen.

Vi gikk videre til fots - veldig langsomt for jeg er ei pingle til å gå nedoverbakker på glatt føre - sov på et helsesenter og fortsatte neste morgen til sjukehuset. Der fikk vi gjort ALT vi skulle. Sett og fundert og bestemt hvor reservoiret bør være, snakka med murerne, avtalt bæring av murstein og sand, og alt mulig annet. Kjempetrivelig å være på sjukehuset, og å se alle "ventekonene" (de som venter på å føde).

Så bar det tilbake samme vei. Først til helsesenteret igjen på kvelden og ei ny natt der (har ikke bilde av det, men ganske koselig å sitte inne der også i mørket og varme seg på en liten bærbar jernovn med kull og spise rundstykker med Kavli smøreost!), og så videre opp til fjellgården igjen grytidlig neste morgen. Atskillig enklere å gå oppover og å gå i dagslys. På bildet under er vi ganske nylig ferdig med stigningen og har kommet opp på fjellet og nærmer oss gården der bilen stod igjen.

Og hele dagen strålte sola, så veien var tørr og fin og det ble som en dans på tornefrie roser å kjøre hjem til Bukavu igjen (med unntak av et lengre gjørmehav som ikke hadde tørka inn ennå der gutta fikk jobba hardt). Vi sang alle sangene vi huska fra sangboka - og det er ganske mange! (dvs for det meste si at de andre passasjerene sang med tekst og vi nynna...)

Jammen var jeg glad for fjellturene i Kaziba i påska! Når jeg tenker på hvor pumpa jeg var da jeg kom opp Elefanten den første gangen da, skjønner jeg at det hadde blitt hardt å klare så mange timers gåing i oppover- og nedoverbakker på denne turen her uten å ha fått igang stigningen på formkurven i Kaziba!

Fred og vann!

Hurra! Gode nyheter om sikkerhet i Nindja! Sjefsrebellen kom til kirka forrige fredag og sa at han ikke vil krige mer - etterpå kom han til sykehuset og sa det samme. Og så møttes soldatene fra de to gruppene og spiste sammen og ble vel forlikte. På øverste politiske hold er det nok ikke full forsoning ennå, men blant mennene i skogen i Nindja er det ingen som vil løfte geværet mot hverandre, så nå er det i alle fall fred og sikkerhet for befolkningen!

Dette er gode nyheter av så mange grunner - inkludert vanntilførselen til sykehuset. Nå kan arbeidet med å bygge vannreservoir starte! Og enda er det en del uker igjen med regn før tørketida skal begynne, så dette lover veldig godt!

God påske

Åh for en herlig påskeferie vi har hatt i Kaziba! Vi kom oss opp på toppen på fjellet dere så i bakgrunnen på bildet i forrige bloggpost - slik målet var. Vakker natur, hard trim - godt for kropp og sjel!

Nedenfor ser dere Kaziba på litt avstand: sjukehuset er alle de lange bygningene til venstre i bildet. Den spisse trekanten er sjukepleierskolen. Hvit bygning med rødt tak og en liten trekant-topp til høyre er kirka.

 

Og her er uten zoom. Vi hadde altså gått et stykke bortover før det begynte å gå oppover.

Og det var både bratt og langt! Elefanten var stor (kallenavnet til fjellet). Da første "knaus" var overstått, viste det seg at det bare var bakbeina, fortsatt gjenstod å bestige ryggen. Og da den var overvunnet kneiste jammen nakken oppover bratt bratt bratt før vi stod på toppen av "hodet". Ikke bare, bare i lange skjørt, og jeg måtte klatre på alle fire noen steder...

Men det gikk bra, og vi kom opp! Både fredag morgen og lørdag morgen. 3,5 timer på fredag morgen og bare 2,5 timer på lørdag morgen! Formkurven var med andre ord ganske bratt den også!

Det var i alle fall godt med pause og sjokolade! Folk vi møtte opp og ned fra fjellet skulle be, og alle vi traff på veien ønska oss god bønnestund, så vi ble inspirert! Gamle Musafiri (75 år) jogger opp til bønnefjellet (ved skjøten mellom bakbeina og ryggen) på tre kvarter, ber et par timer, og løper ned igjen på en halvtime. Så vi har fortsatt et stykke igjen for å bli så spreke som ham. (I gamle dager trodde Kaziba-innbyggerne at misjonærene dro opp i fjellet for å gjemme gullet sitt der - hvorfor skulle man ellers drive og gå opp et fjell der man ikke kan dyrke noe? Vi er rare, vi, som elsker å gå i fjellet uten noen annen grunn enn at det er godt å gå i fjellet...)

Lars Gustav tok seg en dukkert i en kulp nedenfor foten av fjellet på vei hjem igjen. Jeg kunne ikke ta av meg så mye klær midt i stien, så jeg helte ei bøtte kaldt vann over meg på badet når vi var vel hjemme igjen...

I tillegg til fjellturer, ble det mange timer med feilsøking mellom transformatoren og diverse linjer med strøm til sjukehuset, barnehjemmet, misjonsstasjonen, m.m. Jeg var assistent, og tolka og tok notater. Det kunne gå en halvtime mellom hver instruks som skulle noteres eller spørsmål som skulle tolkes til swahili, så jeg fikk sitte og slappe av mye ;-) Deilig med skikkelig avkobling.

Og så ble det selvfølgelig turer til kirka. Lørdag var "gravdag", da var det ikke noe å feire, men skjørtorsdag kveld, langfredag kveld, og påskemorgen var det gudstjenester. Damekoret sang nydelig alle dagene.

I morgen blir det arbeidsdag igjen. Nå er i alle fall batteriene opplada!