For et år og en dag siden...

I går fortalte facebook meg at "på denne dagen for et år siden" (altså 31.august 2010) "var statusen din: Light - camera - action!" Ååååh som det stakk i hjertet og ilte helt ned i tåa da jeg leste det. For nøyaktig ett år og én dag siden begynte vi å filme filmen vår fra gata!

For en fantastisk tid. Det var så mye håp og optimisme da, og latter og glede og stolthet over det vi drev med.

En kjernegruppe på fire gutter som bodde på gata bestemte og utforma alle scenene i filmen. Vi fulgte en gutt de kalte Sphelele: Vi så at mora hans var sjuk, og skjønte at hun døde, og så han løpe fortvilt hjemmefra. Vi så gutten komme til byen - forvirra og bortkommen. Vi så hvordan en gategjeng fant ham og "adoperte" ham - ikke så søtt og hyggelig som det kanskje høres ut som; det skjedde ved vold. Vi så ham bli opplært i å robbe, og etter hvert stige i gradene og bli mer aktiv i både planlegging og gjennomføring av ran og andre aktiviteter. Vi så han og vennene hans leke på stranda og spille fotball, men den scenen ble lagd etter ønske fra oss damene som syntes filmen ble for tung og trist og ønsket å vise noe lysere. Selv tok de ikke initiativ til en eneste scene som ikke inneholdt en eller annen form for vold, så vidt jeg kan huske. Jo, forresten, en scene der de drakk alkohol og dansa. Den var jo lysteligere enn de andre scenene, dog uten den uskyldige og barnlige gleden som fotballek på stranda viste.

Til slutt blir han drept. Helt ut av det blå da vi lagde filmen. Vi hadde brainstorma en scene der de skulle dele mat, for det er veldig typisk for gatelivet - ingen spiser alene uten å dele med vennene sine. Men da guttene improviserte foran kameraet begynte de å krangle, og medstudenten min og jeg ble stående å måpe og se hvordan de "drepte" hverandre. Vi hadde egentlig tenkt å ha en litt oppløftende slutt, men guttene så ingen mulighet for en realistisk og god slutt. Gateliv kan kun ende i døden.

Det var et utrolig sterkt budskap fra dem, og det var et sterkt budskap for dem også: Etterpå kom alle med planer for å skaffe seg jobb, begynne på skole og/eller ta kontakt med det de kalte hjem og familie...