Folg linken og les. Og hvis du synes det er viktig og riktig - gi din underskrift.
Friday, December 15, 2006
Thursday, December 14, 2006
Mer fra Dar es Salaam
Her gaar livet sin gang og jeg fortsetter aa nyte det daffe ferielivet. Jeg bor hos Sam, kjaersten til min Afrika-Ingunn, og noen andre studenter. De er midt i eksamensrushet, stakkars, og har det travelt. Saa det gjor at jeg nyter slaraffenlivet ekstra mye - siden jeg ser kontrasten, hehe:)
Sams bror, Dick, har tatt seg av meg disse dagene, og i gaar dro vi paa strandtur. Vi tok ferje over til en halvoy som jeg ikke husker hva heter, og minibuss til en fantastisk deilig strand. Det var nydelig aa ligge og slange seg i skyggen - saa nydelig at jeg nesten ikke kom meg opp og uti vannet. Men da jeg omsider fikk karra meg opp fra solsenga og uti bolgene, angra jeg absolutt ikke. Vannet var glovarmt! Nesten paa grensa til aa vaere ubehagelig, men det var definitivt fortsatt behagelig. Passe store bolger. Jeg laa og flot paa ryggen, og ble nesten dyssa i sovn... (Ja, tenk, lille meg med vannskrekk ligger og flyter paa ryggen i bolgene - det er hva jeg kaller framgang.) Jeg hadde selvfolgelig glemt bikinien naa ogsaa, saa jeg svomte i samme utstyr som i Lake Malawi. Hadde ikke med noe haandkle, for jeg hadde tenkt aa bruke kangaen, men den var jo enda vaatere enn meg etter svommeturen, og det gikk tregt aa torke seg, siden sola var paa vei ned.
Det ble etter hvert morkt og stjernehimmelen aapenbarte seg over oss. Det var saa vakkert at det gjorde vondt i ribbeina - stjernehimmelen over oss, lyden av bolgene, en varm bris fra havet. Det var utrolig fristende aa sove der paa stranda, men vi var skrubbsultne, og det var ikke noe mat i naerheten. Saa vi dro tilbake og ferja til byen igjen.
Jeg vet ikke om det var saltvannet eller maten vi omsider fikk i oss, men jeg hadde i hvert fall en troblete natt med mageknip og suppebaesj. Jaja, shit happens... Men jeg er kanskje litt dehydrert, saa dere faar unnskylde hvis jeg skriver litt uforstaaelig. Hjernen henger ikke helt med. Saa naa maa jeg hjem og drikke mer vann. Tuwasiliane:)
Her gaar livet sin gang og jeg fortsetter aa nyte det daffe ferielivet. Jeg bor hos Sam, kjaersten til min Afrika-Ingunn, og noen andre studenter. De er midt i eksamensrushet, stakkars, og har det travelt. Saa det gjor at jeg nyter slaraffenlivet ekstra mye - siden jeg ser kontrasten, hehe:)
Sams bror, Dick, har tatt seg av meg disse dagene, og i gaar dro vi paa strandtur. Vi tok ferje over til en halvoy som jeg ikke husker hva heter, og minibuss til en fantastisk deilig strand. Det var nydelig aa ligge og slange seg i skyggen - saa nydelig at jeg nesten ikke kom meg opp og uti vannet. Men da jeg omsider fikk karra meg opp fra solsenga og uti bolgene, angra jeg absolutt ikke. Vannet var glovarmt! Nesten paa grensa til aa vaere ubehagelig, men det var definitivt fortsatt behagelig. Passe store bolger. Jeg laa og flot paa ryggen, og ble nesten dyssa i sovn... (Ja, tenk, lille meg med vannskrekk ligger og flyter paa ryggen i bolgene - det er hva jeg kaller framgang.) Jeg hadde selvfolgelig glemt bikinien naa ogsaa, saa jeg svomte i samme utstyr som i Lake Malawi. Hadde ikke med noe haandkle, for jeg hadde tenkt aa bruke kangaen, men den var jo enda vaatere enn meg etter svommeturen, og det gikk tregt aa torke seg, siden sola var paa vei ned.
Det ble etter hvert morkt og stjernehimmelen aapenbarte seg over oss. Det var saa vakkert at det gjorde vondt i ribbeina - stjernehimmelen over oss, lyden av bolgene, en varm bris fra havet. Det var utrolig fristende aa sove der paa stranda, men vi var skrubbsultne, og det var ikke noe mat i naerheten. Saa vi dro tilbake og ferja til byen igjen.
Jeg vet ikke om det var saltvannet eller maten vi omsider fikk i oss, men jeg hadde i hvert fall en troblete natt med mageknip og suppebaesj. Jaja, shit happens... Men jeg er kanskje litt dehydrert, saa dere faar unnskylde hvis jeg skriver litt uforstaaelig. Hjernen henger ikke helt med. Saa naa maa jeg hjem og drikke mer vann. Tuwasiliane:)
Monday, December 11, 2006
Dar es Salaam
Her er det varmt!!! Det er ikke sikkert at temperaturen er saa ekstremt hoy, men det er vanvittig fuktig, og svetten renner absolutt hele tida - enten jeg er inne eller ute, i skyggen eller sola, men vifte eller uten. Men det er deilig, jeg bare slapper av og nyter livet, spiser og drikker og sover. Fant En folkefiende av Henrik Ibsen paa engelsk - An enemy of the people - som jeg driver og leser. Veldig bra og interessant! Og saa kjoper jeg aviser og prover aa oppdatere meg.
Jeg hadde kjopt julegaver til Mikael, mor og far i Mzuzu, Malawi, men det lokale postkontoret kunne ikke sende post til Norge, saa jeg tok med meg pakka over grensa og planla aa sende den herfra. Hadde ogsaa skrevet julebrev og -kort til morfar, besta, tante Inger, onkel Jon, Hege, Monica - alle med familier - og bursdagskort til Karen Anni og Silje - skrevet i SOr-Afrika men ikke sendt pga eksamensstress. Men den pakka ble dessverre borte i busskaoset. Kunne ikke finne den igjen da jeg skulle gaa av i Dar... Men jeg fant heldigvis sekken min, og jeg klarte aa komme meg av selv, saa jeg er fornoyd allikevel. Kanskje jeg skriver nye kort og brev herfra, vi faar se...
Jeg er i Dar es Salaam for aa ordne visum til reisa videre etter nyttaar. Har besokt ambassaden i Rwanda i dag, og det virka fort gjort, saa jeg drar sannsynligvis videre til Arusha i lopet av uka.
Hasta la vista! Eller, tutawasiliana!
Her er det varmt!!! Det er ikke sikkert at temperaturen er saa ekstremt hoy, men det er vanvittig fuktig, og svetten renner absolutt hele tida - enten jeg er inne eller ute, i skyggen eller sola, men vifte eller uten. Men det er deilig, jeg bare slapper av og nyter livet, spiser og drikker og sover. Fant En folkefiende av Henrik Ibsen paa engelsk - An enemy of the people - som jeg driver og leser. Veldig bra og interessant! Og saa kjoper jeg aviser og prover aa oppdatere meg.
Jeg hadde kjopt julegaver til Mikael, mor og far i Mzuzu, Malawi, men det lokale postkontoret kunne ikke sende post til Norge, saa jeg tok med meg pakka over grensa og planla aa sende den herfra. Hadde ogsaa skrevet julebrev og -kort til morfar, besta, tante Inger, onkel Jon, Hege, Monica - alle med familier - og bursdagskort til Karen Anni og Silje - skrevet i SOr-Afrika men ikke sendt pga eksamensstress. Men den pakka ble dessverre borte i busskaoset. Kunne ikke finne den igjen da jeg skulle gaa av i Dar... Men jeg fant heldigvis sekken min, og jeg klarte aa komme meg av selv, saa jeg er fornoyd allikevel. Kanskje jeg skriver nye kort og brev herfra, vi faar se...
Jeg er i Dar es Salaam for aa ordne visum til reisa videre etter nyttaar. Har besokt ambassaden i Rwanda i dag, og det virka fort gjort, saa jeg drar sannsynligvis videre til Arusha i lopet av uka.
Hasta la vista! Eller, tutawasiliana!
Friday, December 08, 2006
Ekstrembusstur
Framme i Dar es Salaam! Ankom busstasjonen litt for midnatt, etter den mest ekstreme bussturen jeg har vaert borti. Trodde liksom at bussen fra Joburg til Lilongwe var trang, for vi satt fem paa rekka (og ikke fire som normalt), pluss midtgang, uten at bussen var noe bredere. Og bussen fra Lilongwe til Mzuzu var trang, og honene kakla under fottene paa oss, og Chris smilte sitt bredeste smil og sa at "Dette er Afrika". Men denne bussturen, fra Mzuzu i Malawi til Dar es Salaam i Tanzania, stiller i en kategori for seg selv.
Jeg hadde kjopt billett noen dager tidligere, og ante fred og ingen fare da jeg gikk paa bussen. Billett=sitteplass, tenkte jeg, naiv som jeg var. Jeg tok grundig feil. Bussen hadde starta i Lilongwe, og vi som gikk paa i Mzuzu fikk ikke sitteplass. Jaja, jeg kan jo sitte paa gulvet, tenkte jeg da, og ante fortsatt ikke mye fare, men jeg var litt for optimistisk. Vi ble stuva sammen, mer enn sild i tonne. Jeg kunne ikke rore meg en centimeter - ikke en gang nok til aa sjekke klokka. Vi dro i ettida paa natta, og det ble en lang natt. En gammel, fet bestemor lente seg tungt over meg, saa beina mine knapt klarte aa holde oss oppe. Det eneste som mangler naa er aa bli bussjuk og spy, tenkte jeg, og jeg hadde ikke for tenkt tanken, for vi starta en forferdelig nedklatring fra et fjell. Bussen bremsa ikke paa giret, maa du tro, saa det gikk i ujevne rykk og napp, med harde traakk paa bremsa og plutselige oppslippinger, og en tilsynelatende endelos rekke av svinger. Det tok meg ca 1 minutt aa bli kvalm, men det var ikke mye aa gjore med det, bortsett fra aa lukke oynene og be om at jeg ikke maatte spy og at bremsene ikke skulle gaa varme og svikte. Og Gud horte bonnen, heldigvis.
Om morgenen ankom vi grensa til Tanzania, og grenseovergangen var vel det eneste som gikk som smurt paa hele turen. Jeg fikk visa uten problemer. Etter at vi hadde kryssa grensa gikk noen av, saa det ble litt bedre plass. Jeg fikk lene meg mot en seterygg eller armlene store deler av dagen, saa jeg slapp aa baere all kroppstyngden med beina. Men bedre plass forte til at flere forsokte aa sette seg paa gulvet, saa beinplassen ble mindre og mindre, og jeg klarte etterhvert ikke aa staa paa begge beina samtidig, men stod paa ett bein til det var utslitt, og skifta til det andre, til det var utslitt, osv.
Som om ikke det var nok, fikk jeg mensen ilopet av dagen. Vet ikke riktig naar, for jeg merka ingenting selv. Det var noen damer som saa at jeg blodde... PINLIG! Det er en uke for tidlig, saa jeg var helt uforberedt. Det var ikke saa mye jeg kunne gjore - jeg stod paa ett bein og kunne ikke akkurat skifte der i midtgangen. En av damene gav meg heldigvis en kanga til aa ta rundt buksa og skjule meg med. Etter flere timer stoppa endelig bussen, og jeg sprang paa do, og damene hadde dessverre rett. Saa jeg starta det tilsynelatende umulige prosjektet aa finne bagasjen min. Jeg hadde dopapir i en veske inne i bussen, og tampong og ren truse i bagasjerommet, og jeg vet ikke hva som var vanskeligst aa faa tak i. Bussen var saa stappa, at jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det for dere. Men 'nod laerer naken kvinne aa spinne', og det gikk til slutt. Stoppen var turens eneste matpause, men jeg hadde brukt hele tida paa aa faa tak i tingene mine og paa do. En av medpassasjerene hadde heldigvis kjopt et eple til meg, men det var det eneste jeg spiste paa hele turen. Jeg hadde lyst til aa kjope noe fra selgerne som solgte mat og drikke bare vi stoppa ved et veikryss omtrent, men det var fullt - jeg klarte ikke aa faa tak i pengene mine...
Jeg var ikke den eneste som var uheldig - ei jente spydde og en mann hadde et diareuhell... Sistnevnte syns jeg er verre enn mitt uhell, saa til tross for 'bad timing', troster jeg meg med at det kunne vaert verre. Vi punkterte ved Mikumi nasjonalpark, saa det ble en lengre stopp ute i odemarken. Jeg syntes det var godt, for jeg fikk sette meg ute i gresset. Men det tok paa tida, og vi var alle utaalmodige etter aa komme fram. Det var tydeligvis den ene av bussjaaforene ogsaa, for han som kjorte den siste etappen, kjorte som et svin. Vi var mer i motsatt kjorefelt enn vaart eget, og vi hadde saa mange nestenulykker med motgaaende trafikk at det var helt usmakelig. Vanligvis ville jeg gaatt fram og bedt sjaaforen pent om aa roe ned, men det ville tatt meg minst en halvtime aa klatre over alle som var i midtgangen mellom meg og sjaaforen - hvis jeg i det hele tatt ville faatt det til - saa jeg droppa det.
Det var saaaa deilig naar vi endelig naadde Dar. Fantastisk aa vaske seg, og enda mer fantastisk aa legge seg! Jeg var saa sliten at jeg knapt visste hva jeg het. Turen tok 22,5 timer - og jeg hadde ikke sittet i et sete (eller paa gulvet for den saks skyld) ett sekund. Jeg blodde paa tre taer etter aa ha blitt traakka paa igjen og igjen, og fottene, anklene, leggene, knaerne, laarene - hele meg verka.
Men turen var ikke bare ille. Det var en opplevelse aa folge med paa naturen, landbruket og dagliglivet utenfor vinduene mens det var dagslys. Fra grensa og til Mbeya var ubeskrivelig vakkert - gronne og frodige aakre. Teplantasjer fulle av plukkere saa langt oyet rakk. Langs hele turen var det aakre av alle slag, og hver lille landsby full av folk og liv. Og saa var det befriende aa skjonne hva folk rundt meg sa, selv om det ikke angikk meg eller var av interesse engang alltid, saa var det veldig godt aa folge med paa alt og vite hva som foregaar.
I natt sov jeg vanvittig godt, og jeg har sovet mange timer i lopet av dagen i dag ogsaa. Jeg var bare oppe og dusja og spiste frokost for jeg la meg igjen, og da stod jeg ikke opp for middag :) Beina er overraskende friske, og jeg har ikke vondt et eneste sted. Men jeg kommer definitivt ikke til aa glemme disse 22,5 staaende timene med det forste...
Framme i Dar es Salaam! Ankom busstasjonen litt for midnatt, etter den mest ekstreme bussturen jeg har vaert borti. Trodde liksom at bussen fra Joburg til Lilongwe var trang, for vi satt fem paa rekka (og ikke fire som normalt), pluss midtgang, uten at bussen var noe bredere. Og bussen fra Lilongwe til Mzuzu var trang, og honene kakla under fottene paa oss, og Chris smilte sitt bredeste smil og sa at "Dette er Afrika". Men denne bussturen, fra Mzuzu i Malawi til Dar es Salaam i Tanzania, stiller i en kategori for seg selv.
Jeg hadde kjopt billett noen dager tidligere, og ante fred og ingen fare da jeg gikk paa bussen. Billett=sitteplass, tenkte jeg, naiv som jeg var. Jeg tok grundig feil. Bussen hadde starta i Lilongwe, og vi som gikk paa i Mzuzu fikk ikke sitteplass. Jaja, jeg kan jo sitte paa gulvet, tenkte jeg da, og ante fortsatt ikke mye fare, men jeg var litt for optimistisk. Vi ble stuva sammen, mer enn sild i tonne. Jeg kunne ikke rore meg en centimeter - ikke en gang nok til aa sjekke klokka. Vi dro i ettida paa natta, og det ble en lang natt. En gammel, fet bestemor lente seg tungt over meg, saa beina mine knapt klarte aa holde oss oppe. Det eneste som mangler naa er aa bli bussjuk og spy, tenkte jeg, og jeg hadde ikke for tenkt tanken, for vi starta en forferdelig nedklatring fra et fjell. Bussen bremsa ikke paa giret, maa du tro, saa det gikk i ujevne rykk og napp, med harde traakk paa bremsa og plutselige oppslippinger, og en tilsynelatende endelos rekke av svinger. Det tok meg ca 1 minutt aa bli kvalm, men det var ikke mye aa gjore med det, bortsett fra aa lukke oynene og be om at jeg ikke maatte spy og at bremsene ikke skulle gaa varme og svikte. Og Gud horte bonnen, heldigvis.
Om morgenen ankom vi grensa til Tanzania, og grenseovergangen var vel det eneste som gikk som smurt paa hele turen. Jeg fikk visa uten problemer. Etter at vi hadde kryssa grensa gikk noen av, saa det ble litt bedre plass. Jeg fikk lene meg mot en seterygg eller armlene store deler av dagen, saa jeg slapp aa baere all kroppstyngden med beina. Men bedre plass forte til at flere forsokte aa sette seg paa gulvet, saa beinplassen ble mindre og mindre, og jeg klarte etterhvert ikke aa staa paa begge beina samtidig, men stod paa ett bein til det var utslitt, og skifta til det andre, til det var utslitt, osv.
Som om ikke det var nok, fikk jeg mensen ilopet av dagen. Vet ikke riktig naar, for jeg merka ingenting selv. Det var noen damer som saa at jeg blodde... PINLIG! Det er en uke for tidlig, saa jeg var helt uforberedt. Det var ikke saa mye jeg kunne gjore - jeg stod paa ett bein og kunne ikke akkurat skifte der i midtgangen. En av damene gav meg heldigvis en kanga til aa ta rundt buksa og skjule meg med. Etter flere timer stoppa endelig bussen, og jeg sprang paa do, og damene hadde dessverre rett. Saa jeg starta det tilsynelatende umulige prosjektet aa finne bagasjen min. Jeg hadde dopapir i en veske inne i bussen, og tampong og ren truse i bagasjerommet, og jeg vet ikke hva som var vanskeligst aa faa tak i. Bussen var saa stappa, at jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det for dere. Men 'nod laerer naken kvinne aa spinne', og det gikk til slutt. Stoppen var turens eneste matpause, men jeg hadde brukt hele tida paa aa faa tak i tingene mine og paa do. En av medpassasjerene hadde heldigvis kjopt et eple til meg, men det var det eneste jeg spiste paa hele turen. Jeg hadde lyst til aa kjope noe fra selgerne som solgte mat og drikke bare vi stoppa ved et veikryss omtrent, men det var fullt - jeg klarte ikke aa faa tak i pengene mine...
Jeg var ikke den eneste som var uheldig - ei jente spydde og en mann hadde et diareuhell... Sistnevnte syns jeg er verre enn mitt uhell, saa til tross for 'bad timing', troster jeg meg med at det kunne vaert verre. Vi punkterte ved Mikumi nasjonalpark, saa det ble en lengre stopp ute i odemarken. Jeg syntes det var godt, for jeg fikk sette meg ute i gresset. Men det tok paa tida, og vi var alle utaalmodige etter aa komme fram. Det var tydeligvis den ene av bussjaaforene ogsaa, for han som kjorte den siste etappen, kjorte som et svin. Vi var mer i motsatt kjorefelt enn vaart eget, og vi hadde saa mange nestenulykker med motgaaende trafikk at det var helt usmakelig. Vanligvis ville jeg gaatt fram og bedt sjaaforen pent om aa roe ned, men det ville tatt meg minst en halvtime aa klatre over alle som var i midtgangen mellom meg og sjaaforen - hvis jeg i det hele tatt ville faatt det til - saa jeg droppa det.
Det var saaaa deilig naar vi endelig naadde Dar. Fantastisk aa vaske seg, og enda mer fantastisk aa legge seg! Jeg var saa sliten at jeg knapt visste hva jeg het. Turen tok 22,5 timer - og jeg hadde ikke sittet i et sete (eller paa gulvet for den saks skyld) ett sekund. Jeg blodde paa tre taer etter aa ha blitt traakka paa igjen og igjen, og fottene, anklene, leggene, knaerne, laarene - hele meg verka.
Men turen var ikke bare ille. Det var en opplevelse aa folge med paa naturen, landbruket og dagliglivet utenfor vinduene mens det var dagslys. Fra grensa og til Mbeya var ubeskrivelig vakkert - gronne og frodige aakre. Teplantasjer fulle av plukkere saa langt oyet rakk. Langs hele turen var det aakre av alle slag, og hver lille landsby full av folk og liv. Og saa var det befriende aa skjonne hva folk rundt meg sa, selv om det ikke angikk meg eller var av interesse engang alltid, saa var det veldig godt aa folge med paa alt og vite hva som foregaar.
I natt sov jeg vanvittig godt, og jeg har sovet mange timer i lopet av dagen i dag ogsaa. Jeg var bare oppe og dusja og spiste frokost for jeg la meg igjen, og da stod jeg ikke opp for middag :) Beina er overraskende friske, og jeg har ikke vondt et eneste sted. Men jeg kommer definitivt ikke til aa glemme disse 22,5 staaende timene med det forste...
Wednesday, December 06, 2006
Friday, December 01, 2006
Lake Malawi, continued
It was extremely hot. Albert got his dad's cap as a protection.
I had to seek refuge in the shade. Some girls came and kept me company. We had alot of fun. They chatted in some local language which I didnt understand, sang and danced.
It was extremely hot. Albert got his dad's cap as a protection.
I had to seek refuge in the shade. Some girls came and kept me company. We had alot of fun. They chatted in some local language which I didnt understand, sang and danced.
One of the girls suddenly farted - and was immediately beaten by the others. But they soon followed and some kind of farting competition took place. I didnt participate in the competition, but was probably the one laughing highest and most. We had a lot of fun.
Lake Malawi
We went to the lake last Saturday. Really idyllic.
We went to the lake last Saturday. Really idyllic.
Elvin and Albert enjoyed the warm water
And so did I
(yes, I am swimming wearing a cap - the sun was burning beyond imagination - I didnt dare take the cap off for a second)
It was a refreshment that restored my soul. It was absolutely lovely. The water was warm and nice. The waves washed silently over us. I have no words to describe how lovely it was.
(and yes, I did of course forget my bikini at home, so I swam in white underwear, covered by this kanga)
Chris was the biggest swimmer of us all, but since he is the photographer, there is no picture of him, unfortunately. You should have seen Albert's face and heard his rejoice when Chris entered the water. And you should have seen Chris - the proudest dad on this earth. Albert was not scared of the water at all, but wanted to jump in and swim, and enjoyed the waves washing over him.
MALAWI
We arrived early Wednesday morning last week and finally were Mr and Mrs Mhone happily reunited
Her har hun spredt maiskorn utover til tork. Etter noen timer i sola, tok hun dem til molla som er naermeste nabo, og malte til mel. Etter det ble melet spredt utover igjen for en ny omgang med soltorking.
We arrived early Wednesday morning last week and finally were Mr and Mrs Mhone happily reunited
Albert and mummy were happy to have daddy back again
And I was happy to sit in the shade and relax
The beautiful entrance to their house
Albert is one charmer
And Elvin is a hard worker and good wife - preparing maize flour to cook nzima to Chris :)
Her har hun spredt maiskorn utover til tork. Etter noen timer i sola, tok hun dem til molla som er naermeste nabo, og malte til mel. Etter det ble melet spredt utover igjen for en ny omgang med soltorking.
Subscribe to:
Posts (Atom)