Fenselsbesøk

I går dro jeg og tre av vennene hans til fengselet for å besøke ham. Det var da det gikk opp for meg (igjen!) at vi er i et tredje-verden-land (og ja, unnskyld at jeg er frekk, men i dette tilfelle mener jeg det nedlatende). Vi var der en heeeeel dag - og de kunne ikke finne ham!

Jeg håper inderlig at det ikke betyr at det har skjedd ham noe, men jeg tror at det rett og slett bare er mangel på system. Vi var nemlig ikke de eneste - det var et eget venterom for besøkende som ikke kunne finne fangene sine.

Vi dro dit om morran, og hadde kjøpt brød, smør, tannkost, klut, sigaretter og saft til ham. Han ene kompisen som var med har sittet i fengsel tidligere, og visste hva som var populært. Stemningen var på topp. Selv om det er trist at han er i fengsel, kunne vi se for oss hvor glad han kom til å bli når han så oss.

Vi parkerte bilen ved inngangsporten, og derfra ble vi fraktet i busser til selve fengselsbygningene, og ført til et venterom. Og vi venta og venta. Tilsynelatende er det ikke noe skikkelig datasystem i fengselet der - i hvert fall ikke et som funker. Så de skrev opp navnene til fangene som hadde besøkende - og gikk fra seksjon til seksjon i fengselet og leste opp navnene deres. Når en fange hører navnet sitt, må han identifisere seg, og så blir han ført til besøkslokalet. I et fengsel med noen titusen fanger, tar jo den prosessen nokså lang tid... Og den er heller ikke ufeilbarlig. Så vi burde kanskje ikke være overrasket over at det ikke gikk.

Etter å ha ventet i jeg-vet-ikke-hvor-mange-timer, fikk vi beskjed om at han ikke var der i voksenfengselet, men at vi skulle sjekke i ungdomsavdelinga nede i bakken. Vi tok fengselsbussen dit - og var veldig glade. Det er voksenfengselet som virkelig er ille, så hvis han var i ungdomsavdelinga var det virkelig gode nyheter.

Men de kunne ikke finne ham der heller. MEN, de kunne finne han i datasystemet! (Så det er tydeligvis et system - bare så dumt at det er mangelfullt...) Så de kunne gi oss fangenummeret hans, og fortelle at han var i voksenfengselet - men det var ikke registrert hvilken celle han bodde i. (Det er forresten ikke noen enerom-service der, men 40-50 menn i én celle - en av grunnene til at det er så farlig der, med mye vold og misbruk).

Nå var klokka over to - og voksenfengselet stener for besøkende klokka halv tre. Vi hadde med andre ord veldig lita tid, og styrta ut til bussholdeplassen. Heldigvis kom det en buss raskt, og vi løp opp til resepsjonen igjen. Dessverre sa de at det var for sent. Vi trygla og bad som best vi kunne, men klokka tre ble vi kasta ut. Da låses nemlig alle fanger inn i cellene sine igjen - så selv om de kunne finne ham, hadde vi ikke kunnet treffe ham.

Så vi dro tilbake til byen - slukøret, frustrerte, sultne, slitne. Det var utrolig trist å gå ned trappene - å vite at han var der inne et sted, og å tenke på at han var alene og ikke visste at han hadde fått besøk. Og å vite at det var vår eneste sjanse. Fredag, lørdag og søndag tillater de ikke besøk til fanger som ikke har fått dommen sin ennå, og mandag flyttes han for å gjøres klar til rettssaken på tirsdag.

Det er litt skummelt å tenke på at de ikke kunne finne ham. Hvis de ikke fant ham den dagen - hvordan kan vi vite at de vil finne ham når han skal til retten? Kanskje han er på sjukehuset? Eller kan han være drept? Forhåpentligvis er det bare et dårlig fungerende system som er årsaken.

Det blir fryktelig spennende å se på tirsdag om han kommer til rettssalen. Enn så lenge kan vi bare håpe og be om det beste.

Fengsel

I dag har vært en fryktelig trist dag. En av guttene våre ble arrestert i går. Han har ikke gjort det han ble arrestert for, og noen av de andre guttene var øyevitner og kan bevitne det.

For å gjøre en lang historie kort, siden det er sent og jeg er utslitt og må sove snart, så dro jeg og bestevennen hans til rettssalen i dag. Vi hadde dratt til politistasjonen i går og fått vite at han skulle møte i retten for fengslingsmøte eller hva det nå er kalt på norsk i dag.

Det var helt forferdelig. For det første så sendte de oss først til feil rettssal, og innen vi fant ut hvor han var, var det allerede blitt langt på dag og vi måtte skynde oss alt vi kunne i håp om å nå fram i tide.

Da vi kom dit og virra rundt og lette etter ham, så han oss gjennom vinduet og ropte på oss. Han var inne i rettssalen allerede, sammen med en hel del andre som også var blitt arrestert dagen i forveien, og ventet på at det skulle bli hans tur. Han bad oss om å komme inn når det var hans tur, og det ville vi selvfølgelig. Vi hadde hørt at det var vanlig at pårørende og andre var til stede under rettssaken.

Vi venta og venta og venta. Endelig så vi (for vi smugtitta gjennom vinduet) at han reiste seg, og vi så utfra gestikuleringen hans at han bad retten om å slippe oss inn. Av en eller annen grunn sa retten nei. Jeg aner ikke hvorfor. Så vi fortsatte å smugtitte gjennom vinduet, og da han gikk ned og satte seg igjen, så vi at han hadde fått dårlige nyheter.

To andre kom ut i håndjern ikke lenge etterpå, og de fortalte oss hva som hadde skjedd. Han som har lagt fram falsk anklage mot ham hadde ikke møtt opp. Saken var derfor utsatt, og han ville bli sendt i fengsel imens. Westville fengsel er for voksne, har et fryktelig rykte, og å bli sendt dit var veldig, veldig dårlige nyheter for ham. Det er mye vold der, det er knivstikking og voldtekt. Nå var han bedt om å sette seg og vente en stund, til de kunne gi ham en ny dato for rettssaken.

Han gråt da han omsider kom ut fra rettssalen, lenket i håndjern sammen med en annen mann. Det er første gangen han er i fengsel, men han vet hva som venter ham.

Jeg gråter fortsatt når jeg tenker på det. Jeg skulle ønske de hadde latt oss være til stede - kanskje jeg kunne ha betalt kausjon for ham og tatt ham i min varetekt i stedet, fram til rettssaken kommer opp igjen neste uke.

Da politibussen kjørte ut fra stasjonen, stod jeg og han andre gutten fortsatt utenfor. Bussen stoppa ei stund, og vi fikk snakka litt. Han andre gutten kjente igjen han som satt ved siden av vår gutt - han var en gammel ringrev med mye erfaring i fengselet. Heldigvis var de venner, så han bad ham om å passe på gutten vår. Håper inderlig den beskyttelsen er nok.

Kongressen nærmer seg

Jeg er for lengst vel tilbake i Durban, og her går det som hakka møkk. Kongressen nærmer seg med stormskritt, og vi er absolutt ikke klare...! Gatebarna er ikke klare for det de skal gjøre, vi studentene er ikke klare for presentasjonen vi skal holde, jeg er ikke klar for presentasjonen jeg skal ha - i det hele tatt... Rimelig kaotisk nå for å si det mildt. Men det ser ut til å bli kjempebra. Jeg må skrive ferdig en tale nå, men kommer tilbake med mer SNART (forhåpentligvis).

Kulturelle feiringer: Rituell slakt og rock

Jeg har nylig vært på to familieselskaper i Sør-Afrika også - og begge inneholdt rituell slakting av storfe.

Avlivinga er en oppgave for mennene, så jeg skrelte grønnsaker imens, og fikk ikke sett på. Slaktinga har jo en rituell funksjon, så det er viktig at jeg ikke forstyrrer med min turistnysgjerrighet... Jeg er ikke sikker på om de brukte øks eller kniv, men det foregikk i hvert fall raskt og smertefritt - vi hørte ikke engang et raut.

Etterpå dro de oksen ut på gårdsplassen, og begynte med "skrellinga" (dvs flåinga). Det fikk jeg se på, men jeg fikk ikke prøve å hjelpe til. Kanskje like greit, for det så ut som et tungt arbeid, og det hadde tatt seg dårlig ut om jeg skjærte hull i skinnet.

Her er oksen nesten "ferdigskrelt":

Kjøttet ble partert og alt ble tatt vare på. Vi grilla litt på kvelden og koste oss med helt ferskt kjøtt, men de hadde leid inn en frysebil der mesteparten av kjøttet ble hengt opp der. Slaktinga skjer nemlig på den første dagen, av en tre-dager-til-ende-feiring.

Her er noen av de indre organene samla til vasking. De blir brukt i forskjellige tradisjonelle zulu-delikatesser (og noen av de smaker faktisk innmari godt!):

Det har blitt intet mindre enn tre familieselskaper på meg her i Norge - i løpet av ei helg (!). Mindre blod, men mer rock...

Og nye skudd på trærne er det overalt:

Surprise!

Jeg er i Norge! Jeg overrasket meg selv og alle andre da tanken plutselig slo ned i meg på tirsdag at jeg kan jo sjekke om jeg finner noen flybilletter - og onsdag var jeg på vei, torsdag var jeg framme, og fredag var jeg med og feiret 50årsdagen til mor!

Her er jubilanten og kjæresten (altså mor og far):

Laget var på Vollan gård på Kvikne:

Med konsert i kapellet:

Og påfølgende middag i stua: Jeg og far spilte fra Vindens hjul. Det gikk overraskende bra med tanke på at jeg tok i fela første gang kl 10 den morran...:)
Det var kjempekoselig å treffe igjen kjente og kjære.
Her er onkel Jon og jeg: Vi feira bursdagen hans kvelden etterpå - stort overraskelsesselskap!

For de som lurer så blir jeg ikke veldig lenge i landet - ca. en uke. Pliktene kaller så jeg må tilbake raskt. Programmet er mer eller mindre lagt for de dagene jeg har her, men ring meg gjerne! :)

Zimbabwe - ikke gi opp

Even the silent ants

Trampled upon by giant elephants

Do sing a silent song

They shall surely know

How to shoot

The great foot

Weighing heavily on them

~ Albert Nyathi

Mer fra Cape Town

Vel framme i Cape Town gikk turen til Robben Island. Det var en fantastisk opplevelse. For å sitere fra nettsidene deres: "Robben Island came to symbolise the triumph of the human spirit over enormous hardship and adversity". Her er fra cella til Nelson Mandela:

Ikke akkurat den mykeste senga...

Og her er bordet og toalettet:

Guiden vår hadde bodd på denne fellescella:

Selv om forholdene ikke er topp, var det i det minste nokså sosialt, og hjemlengselen og 'galskapen' kunne lettere holdes på avstand enn om man satt i en ensom celle.

Her er han og jeg:

Han var domt for sabotasje, slik som så mange andre av de politiske fangene på Robben Island.

Før vi besøkte selve fengselsbygningen der Mandela og de andre politiske fangene satt, var vi på busstur rundt på oya. Her er bussguiden vår:

Han var provinsleder for PAC - som var om mulig enda mer fryktet enn ANC av apartheidregjeringa. En veldig kunnskapsrik mann - og en fantastisk taler. Han snakket så jeg fikk gåsehud mer enn en gang. Gripende historier - som han maktet å gjøre levende og virkelige.

Her er Nelson Mandela bak gitteret i cella si:

Det er noe ved dette bildet som får meg til å skjelve i hjertet. Det er uforståelig sterkt gjort av denne mannen å gå i bresjen for forsoning og tilgivelse. Han er i sannhet et symbol på menneskeåndens seier - "the triumph of the human spirit over enormous hardship and adversity".

Guiden vår på bussen fortalte at han en gang guidet en tur der Mandela selv var med blant tilhorerne. Da vi kom til en kirke, fortalte han om hvordan fangevokterne pleide å døpe barna sine der, og hvis det var en gutt heise et blått flagg og hvis det var ei jente heise et rosa flagg (eller noe sånt noe). Da han fortalte denne historien til følget der Mandela var med, reiste denne seg, og fortalte fra sin egen opplevelse. Mens fangevokterne kunne feire sine nyfødte barn offentlig og heise flagg, osv, mistet Mandela et barn mens han satt isolert på øya - og kunne verken komme til begravelsen eller søke trøst sammen med familien. Det var det aller vondeste han opplevde under hele sin tid i kampen mot apartheid, fortalte han.

Eksamenstid

Jepp, mye som skjer og fortsatt mange bilder og mange historier fra diverse turer... Men na handler alt om a overleve eksamensperioden. Sa jeg skriver mer om en stund :)