(Mål! eller Scoring! på Zulu - lær det først som sist, det er forhapentligvis et ord du vil fa mye bruk for under VM)
VM-feberen har nådd oss i Hong Kong også. Vi var en gjeng sør-afrikanere og noen andre som dro på bar og så apningskampen. Jeg sier "vi", for jeg er herved sør-afrikaner for noen uker, og åpningskampen ble feira som den stolte eier av Bafana Bafana-trøya.
Jammen dumt vi ikke vant, men vi scora i det minst VMs første mål, og det er jo ikke verst :-)
Målscoreren, Siphiwe Tshabalala, har jeg sett mange ganger. Han spiller nemlig for Chiefs som er yndlingslaget til noen venner av meg, så jeg har ofte vaert tilskuer på kamp med dem.
Men klokka er ett om natta her, og jeg har presentasjon i morra, så jeg må komme meg i seng nå...
Friday, June 11, 2010
Thursday, June 10, 2010
Konferansestart
Na er konferansen i gang!
Har tusen ting a fortelle, men er helt skutt, sa jeg gar og legger meg i stedet (klokka er midnatt her na).
Men goy er det i hvert fall!
Har tusen ting a fortelle, men er helt skutt, sa jeg gar og legger meg i stedet (klokka er midnatt her na).
Men goy er det i hvert fall!
Wednesday, June 09, 2010
Sykling i Beijing
La meg si det først som sist: Jeg falt pladask for Beijing. For en fantastisk by. Ville ikke hatt noe imot å bo der - i hvert fall for en stund.
Det beste med Beijing, tror jeg må være sykling.
En helt super fremgangsmåte. Ikke minst fordi det er så flatt (så selv jeg, som sannynligvis har norgesrekord i dårlig form, klarer å sykle lange distanser og i mange timer).
Det er et skikkelig adrenalinkick å ligge i rushtrafikken. Beijing er en STORby. Verken Norge eller Sør-Afrika har noe som kan sammenliknes. Så når hundretusenvis av biler og sykler fyller brede 6-baners gater som sild i tønne - ja, da kribler det i hele kroppen til en budeietuppe fra dalom.
Og for en mestringsfølelse det gir å manøvrere et stort kryss!
Motstykket er å sykle i de små smugene som kalles hutong. Det er den tradisjonelle boformen, og tidligere var hele Beijing dekket av hutonger, visstnok, men nå er mange jevna med jorda og enorme høyhus er bygd istedet.
Det er helt ubeskrivelig stemningsfullt å sykle i de trange smugene. En og annen bestefar stabber avgårde. Noen haster av sted på sykkel. Ellers er det stille. Jeg titta inn dørene jeg sykla forbi - inn i små portrom, med sykler parkert og klesvasken ute. Folk titter overraska opp på denne hvite syklisten, og hilser veldig blidt når jeg sier "Ni hao" (hei på mandarin). Plutselig kommer en diger Mercedes, som nesten ikke får plass - og jeg må stille meg på tå inntil en husvegg og trekke inn pusten for at bilen skal komme forbi.
Andre steder er det like fullt og travelt som på de brede seksbaners gatene, men alt er pakka sammen for å få plass på de to-tre meter brede bakgatene. Det kryr av folk som sykler lastesykkel stabla full med ting de selger eller med papir, plastikk og annet de samler for resirkulering. Unger stabber rundt, og det er folk overalt. Hyling og skravling og latter og en ørens lyd. A sykle i et sånt smug krever god balanse! Av og til måtte jeg rett og slett gå av sykkelen og trille for å unnga å kjøre over noen...
Ellers er det en ny opplevelse å være stor og sterk. Selv om jeg har sett noen enkeltpersoner som er høye - og en riktig diger en som både var høy og fet - er de aller fleste kineserne ganske små. F.eks. på sikkerhetssjekken for å komme inn på Den himmelske freds plass eller sikkerhetssjekken til immigrasjonen på togstasjonen på vei til Hong Kong pressa folk seg fram og det var ingen køkultur i det hele tatt. Da var det kjekt å vaere stor og stødig. Ingen klarte å dytte meg vekk fra plassen min, uansett hvor hardt de prøvde. I aller høyeste grad en uvant opplevelse for meg. Jeg er vant til sterke og kraftige Zuluer som enkelt utmanøvrerer meg med en saftig overarm, diger pupp, eller liknende...
Det beste med Beijing, tror jeg må være sykling.
En helt super fremgangsmåte. Ikke minst fordi det er så flatt (så selv jeg, som sannynligvis har norgesrekord i dårlig form, klarer å sykle lange distanser og i mange timer).
Det er et skikkelig adrenalinkick å ligge i rushtrafikken. Beijing er en STORby. Verken Norge eller Sør-Afrika har noe som kan sammenliknes. Så når hundretusenvis av biler og sykler fyller brede 6-baners gater som sild i tønne - ja, da kribler det i hele kroppen til en budeietuppe fra dalom.
Og for en mestringsfølelse det gir å manøvrere et stort kryss!
Motstykket er å sykle i de små smugene som kalles hutong. Det er den tradisjonelle boformen, og tidligere var hele Beijing dekket av hutonger, visstnok, men nå er mange jevna med jorda og enorme høyhus er bygd istedet.
Det er helt ubeskrivelig stemningsfullt å sykle i de trange smugene. En og annen bestefar stabber avgårde. Noen haster av sted på sykkel. Ellers er det stille. Jeg titta inn dørene jeg sykla forbi - inn i små portrom, med sykler parkert og klesvasken ute. Folk titter overraska opp på denne hvite syklisten, og hilser veldig blidt når jeg sier "Ni hao" (hei på mandarin). Plutselig kommer en diger Mercedes, som nesten ikke får plass - og jeg må stille meg på tå inntil en husvegg og trekke inn pusten for at bilen skal komme forbi.
Andre steder er det like fullt og travelt som på de brede seksbaners gatene, men alt er pakka sammen for å få plass på de to-tre meter brede bakgatene. Det kryr av folk som sykler lastesykkel stabla full med ting de selger eller med papir, plastikk og annet de samler for resirkulering. Unger stabber rundt, og det er folk overalt. Hyling og skravling og latter og en ørens lyd. A sykle i et sånt smug krever god balanse! Av og til måtte jeg rett og slett gå av sykkelen og trille for å unnga å kjøre over noen...
Ellers er det en ny opplevelse å være stor og sterk. Selv om jeg har sett noen enkeltpersoner som er høye - og en riktig diger en som både var høy og fet - er de aller fleste kineserne ganske små. F.eks. på sikkerhetssjekken for å komme inn på Den himmelske freds plass eller sikkerhetssjekken til immigrasjonen på togstasjonen på vei til Hong Kong pressa folk seg fram og det var ingen køkultur i det hele tatt. Da var det kjekt å vaere stor og stødig. Ingen klarte å dytte meg vekk fra plassen min, uansett hvor hardt de prøvde. I aller høyeste grad en uvant opplevelse for meg. Jeg er vant til sterke og kraftige Zuluer som enkelt utmanøvrerer meg med en saftig overarm, diger pupp, eller liknende...
Tuesday, June 08, 2010
Fra Beijing til Hong Kong
Endelig har jeg tilgang til bloggen igjen! I dag kom jeg til Hong Kong, og tiden med internettsensur er over for denne gang.
Har hatt en FANTASTISK tid i Beijing, og kunne skrevet minst 5 blogginnlegg fra hver dag, så jeg klarer neppe ta igjen det tapte, men noen smakebiter kommer det nok med raske mellomrom nå.
Jeg kom til Hong Kong nå i ettermiddag (lokal tid, dvs 6 timer foran dere i Norge) etter en herlig 24-timers togreise fra Beijing. Jeg koste meg så innmari at jeg kunne ønske reisa varte en dag til.
Jeg lå i mellomkøya, og kunne ikke sitte oppreist, men var heldig og satt på et lite sete ved vinduet i gangen, og har hatt nydelig utsikt under hele reisa.
Beijing er helt flatt og det er også området rundt og sørover. Fra Beijing og helt til det ble mørkt, dvs ca 7 timer, så jeg ikke en eneste liten ås eller hump. Og bortsett fra der det var bygninger var det hveteåkre så langt øyet kunne rekke. Tenk dere det! Hveteåkre nesten non-stop (dvs kun avbrutt av bygninger) så langt øyet rekker i alle retninger i 7 timer! I begynnelsen var de nesten modne, og lenger sørover ble de mer og mer modne og skurtreskerne ble flere og flere.
Da jeg våkna neste morgen hadde landskapet endra seg. Det var grønne åskammer så langt øyet kunne se. Fortsatt veldig mye dyrka mark, men mye mer variert, med rismarker, banantraer, pumpkins, og masse andre vekster jeg ikke vet hva er.
Det var helt sykt mye matproduksjon, men det er kanskje ikke så rart med tanke på hvor stor befolkning det er i Kina. Det må til rimelig mye mat for å fø dem. En hver liten jordflekk var utnytta - til og med gravplasser! Jeg ble nesten kvalm... Noen steder var det en liten gressflekk ved gravstøtta, men andre steder var det dyrka overalt og gravstøttene bare stakk plutselig opp fra åkeren.
Ellers hadde jeg en hyggelig reise, og ble tatt under vingene av en gjeng bestemødre som var på tur. Stasjonsområdet til Hong Kong-toget er avskjerma fra resten av togstasjonen (Hong Kong regnes fortsatt som utland, med passkontroll og påfølgende strenge sikkerhetsregler og ikke-kontakt med resten av stasjonen - til tross for at Hong Kong ble overlevert til Kina i 1997), så jeg fikk ikke kjøpt mat slik jeg hadde planlagt.
Ingen fare - bestemor i køya under meg gestikulerte ivrig og putta i meg et egg. De satt tre damer og skravla og skravla og smilte - og når jeg ikke skjønte hva de sa til meg, lo de høylytt og helhjerta. Når jeg svarte dem pa engelsk og de ikke skjønte hva jeg sa, lo de like hjertelig.
I morges lå jeg halvveis oppe i senga og skrev dagbok, og bestemor gestikulerte og sa jeg måtte gå og vaske ansiktet mitt. Hahaha, hun tok virkelig vare på meg. De satt forøvrig og spilte kort mesteparten av turen. Jeg var skrubbsulten, så maten gikk ned på høygir. Jeg gofla i meg egg og en slags lefse, og bestemødrene var overlykkelige.
Nå er jeg altså i Hong Kong, og her er det hektisk og kaotisk. Snart begynner konferansen, og det blir nok spennende.
Har hatt en FANTASTISK tid i Beijing, og kunne skrevet minst 5 blogginnlegg fra hver dag, så jeg klarer neppe ta igjen det tapte, men noen smakebiter kommer det nok med raske mellomrom nå.
Jeg kom til Hong Kong nå i ettermiddag (lokal tid, dvs 6 timer foran dere i Norge) etter en herlig 24-timers togreise fra Beijing. Jeg koste meg så innmari at jeg kunne ønske reisa varte en dag til.
Jeg lå i mellomkøya, og kunne ikke sitte oppreist, men var heldig og satt på et lite sete ved vinduet i gangen, og har hatt nydelig utsikt under hele reisa.
Beijing er helt flatt og det er også området rundt og sørover. Fra Beijing og helt til det ble mørkt, dvs ca 7 timer, så jeg ikke en eneste liten ås eller hump. Og bortsett fra der det var bygninger var det hveteåkre så langt øyet kunne rekke. Tenk dere det! Hveteåkre nesten non-stop (dvs kun avbrutt av bygninger) så langt øyet rekker i alle retninger i 7 timer! I begynnelsen var de nesten modne, og lenger sørover ble de mer og mer modne og skurtreskerne ble flere og flere.
Da jeg våkna neste morgen hadde landskapet endra seg. Det var grønne åskammer så langt øyet kunne se. Fortsatt veldig mye dyrka mark, men mye mer variert, med rismarker, banantraer, pumpkins, og masse andre vekster jeg ikke vet hva er.
Det var helt sykt mye matproduksjon, men det er kanskje ikke så rart med tanke på hvor stor befolkning det er i Kina. Det må til rimelig mye mat for å fø dem. En hver liten jordflekk var utnytta - til og med gravplasser! Jeg ble nesten kvalm... Noen steder var det en liten gressflekk ved gravstøtta, men andre steder var det dyrka overalt og gravstøttene bare stakk plutselig opp fra åkeren.
Ellers hadde jeg en hyggelig reise, og ble tatt under vingene av en gjeng bestemødre som var på tur. Stasjonsområdet til Hong Kong-toget er avskjerma fra resten av togstasjonen (Hong Kong regnes fortsatt som utland, med passkontroll og påfølgende strenge sikkerhetsregler og ikke-kontakt med resten av stasjonen - til tross for at Hong Kong ble overlevert til Kina i 1997), så jeg fikk ikke kjøpt mat slik jeg hadde planlagt.
Ingen fare - bestemor i køya under meg gestikulerte ivrig og putta i meg et egg. De satt tre damer og skravla og skravla og smilte - og når jeg ikke skjønte hva de sa til meg, lo de høylytt og helhjerta. Når jeg svarte dem pa engelsk og de ikke skjønte hva jeg sa, lo de like hjertelig.
I morges lå jeg halvveis oppe i senga og skrev dagbok, og bestemor gestikulerte og sa jeg måtte gå og vaske ansiktet mitt. Hahaha, hun tok virkelig vare på meg. De satt forøvrig og spilte kort mesteparten av turen. Jeg var skrubbsulten, så maten gikk ned på høygir. Jeg gofla i meg egg og en slags lefse, og bestemødrene var overlykkelige.
Nå er jeg altså i Hong Kong, og her er det hektisk og kaotisk. Snart begynner konferansen, og det blir nok spennende.
Sunday, May 30, 2010
Pa vei til Kina
I morgen tidlig flyr jeg.
Lurer faelt på om jeg får tilgang til bloggen eller om den klassifiseres som forbudt. Kinesiske myndigheter har jo streng internettsensur.
Så vi får se. Enten så blir det stille ei god stund, eller så kommer jeg til å fortelle om opplevelsene underveis...
VM er her!
VM er definitivt i gang. Brasil landa for et par dager siden, og da var det ingen tvil lenger. Biler er allerede dekorert med flagg, veiene er stort sett ferdige, storskjermen har kommet opp ved stranda og nasjonen øver på nasjonalsangen.
Vi er klare! Velkommen, verden! (særlig Joakim og Mikael - dette blir tøøøøft!!!)
Feel it! It is here.
Vi er klare! Velkommen, verden! (særlig Joakim og Mikael - dette blir tøøøøft!!!)
Feel it! It is here.
Thursday, May 27, 2010
Seksuell nytelse til salgs
Jeg så på Oprah i går (et nytt liv for meg å ha TV!) og der handlet det om porno. Det meste jeg har lest av amerikansk litteratur om sex-salg og prostitusjon har også handla om porno, og jeg kjente igjen en del av argumentene og historiene fra litteraturen jeg har lest. Jenna Jameson er visstnok verdens mest kjente pornostjerne, og hun var med på programmet. Hun snakka om hvordan hun har vært en anstendig pornostjerne, f.eks. at hun bare har hatt sex med fire menn (mener jeg å huske) inkl de hun har hatt sex med på film (hun er dermed ikke løsaktig) og seks av årene hun jobba hadde hun kun sex med ektemannen inkl på film (enda mindre løsaktig).
Hun fortalte hvordan hun satte grenser og kun gjorde ting hun var komfortabel med, f.eks. sa hun nei til "nummer 2" (altså analsex, som er fyfy for anstendige piker), og at hun nøt sex når hun jobba, særlig når det var med ektemannen for da var det kjærlighet med i sexen.
Det var veldig interessant å se hvordan hun snakket om pornokarrieren innenfor rammer som familieverdier, kjærlighet, anstendighet, osv. Hun snakket som en "snill pike". Jeg opplever litt av de samme tendensene på gata. Noen av jentene forteller om kjærlighet mellom dem og kundene, for eksempel. At det ikke bare er sex for penger (noe som ville vært løsaktig), men at det er følelser med i bildet, slik at sexen blir litt vakrere.
A bli kalt hore er det verste de kan oppleve, virker det som. Det utløser vanvittige slåsskamper og langvarige feider. Og hvis noen er uvenner, er "hun kalte meg hore" den meste akseptable grunnen som kan oppgis.
Det var veldig interessant å se at til og med verdens største pornostjerne snakker innenfor den samme diskursen og strever så veldig for å bli oppfatta som anstendig. Hun sa hun var veldig stolt over jobben sin og det hun har gjort, men alt hun fortalte var innenfor rammene av snill pike-anstendighet. Veldig merkelig å observere, for hun ser jo absolutt ikke anstendig ut. Til tross for at det er fem år siden forrige gang hun var med på en film, i følge det hun sa, er imagen hennes utseendemessig veldig pornoaktig etter min mening. Men ordene som kom ut, matcha ikke.
Jenna la vekt på at hun var en businesskvinne og en vellykka sådan, som nå er superrik. Hun ønsket å framstille pornoindustrien som full av muligheter for kvinner og kvinners frigjøring, og definitivt ikke som kvinneundertrykkende. Jeg vet at noen mener jeg har snurpete holdninger fordi jeg selv er en frustrert peppermø, og selv om jeg kanskje kan bli målbundet et øyeblikk av et slikt argument, må jeg bare si at jeg kan ikke lukke øynene for det undertrykkende fundamentet i sexsalgbransjen.
Et av innslagene i Oprah handlet om ei jente som var på jobb for første gang. Hun møtte mannen hun skulle ha sex med foran kamera fem minutter før innspilling, og all kommunikasjon foregikk via tolk. Hun snakket nemlig bare spansk, og hadde kommet til landet kun en uke tidligere. Hun hadde visstnok visst hva hun dro til, så hun ble ikke lurt eller tvunget, men allikevel. Det illustrerer at jenter fra fattigdom velger sexarbeid.
På en workshop ved Høgskolen i Bergen i fjor, som jeg var med på, var det en professor fra Nederland. Nederland er jo superliberalt, og der har de utstillingsvinduer med levende kvinner utenfor bordellene. Professoren fortalte at man kunne ikke se en eneste nederlandsk kvinne der - så godt som alle var fra Øst-Europa.
Her i Durban kan jeg fortelle om fattigdom og seksuelt misbruk som "push factors". Jentene jeg snakker med ser ingen andre muligheter for å skaffe seg et levebrød. Flere av dem kan ikke lese og skrive - noen kan ikke en gang skrive sitt eget navn. De ser sult som eneste alternativ. Ei av jentene sa: "I feel bad, but I have to do it".
Det er mulig det er en nytelse for de som kjøper, men for de som selger, er det ikke særlig lystbetont.
Så kvinnefrigjørende? Jeg er langt fra overbevist.
Hun fortalte hvordan hun satte grenser og kun gjorde ting hun var komfortabel med, f.eks. sa hun nei til "nummer 2" (altså analsex, som er fyfy for anstendige piker), og at hun nøt sex når hun jobba, særlig når det var med ektemannen for da var det kjærlighet med i sexen.
Det var veldig interessant å se hvordan hun snakket om pornokarrieren innenfor rammer som familieverdier, kjærlighet, anstendighet, osv. Hun snakket som en "snill pike". Jeg opplever litt av de samme tendensene på gata. Noen av jentene forteller om kjærlighet mellom dem og kundene, for eksempel. At det ikke bare er sex for penger (noe som ville vært løsaktig), men at det er følelser med i bildet, slik at sexen blir litt vakrere.
A bli kalt hore er det verste de kan oppleve, virker det som. Det utløser vanvittige slåsskamper og langvarige feider. Og hvis noen er uvenner, er "hun kalte meg hore" den meste akseptable grunnen som kan oppgis.
Det var veldig interessant å se at til og med verdens største pornostjerne snakker innenfor den samme diskursen og strever så veldig for å bli oppfatta som anstendig. Hun sa hun var veldig stolt over jobben sin og det hun har gjort, men alt hun fortalte var innenfor rammene av snill pike-anstendighet. Veldig merkelig å observere, for hun ser jo absolutt ikke anstendig ut. Til tross for at det er fem år siden forrige gang hun var med på en film, i følge det hun sa, er imagen hennes utseendemessig veldig pornoaktig etter min mening. Men ordene som kom ut, matcha ikke.
Jenna la vekt på at hun var en businesskvinne og en vellykka sådan, som nå er superrik. Hun ønsket å framstille pornoindustrien som full av muligheter for kvinner og kvinners frigjøring, og definitivt ikke som kvinneundertrykkende. Jeg vet at noen mener jeg har snurpete holdninger fordi jeg selv er en frustrert peppermø, og selv om jeg kanskje kan bli målbundet et øyeblikk av et slikt argument, må jeg bare si at jeg kan ikke lukke øynene for det undertrykkende fundamentet i sexsalgbransjen.
Et av innslagene i Oprah handlet om ei jente som var på jobb for første gang. Hun møtte mannen hun skulle ha sex med foran kamera fem minutter før innspilling, og all kommunikasjon foregikk via tolk. Hun snakket nemlig bare spansk, og hadde kommet til landet kun en uke tidligere. Hun hadde visstnok visst hva hun dro til, så hun ble ikke lurt eller tvunget, men allikevel. Det illustrerer at jenter fra fattigdom velger sexarbeid.
På en workshop ved Høgskolen i Bergen i fjor, som jeg var med på, var det en professor fra Nederland. Nederland er jo superliberalt, og der har de utstillingsvinduer med levende kvinner utenfor bordellene. Professoren fortalte at man kunne ikke se en eneste nederlandsk kvinne der - så godt som alle var fra Øst-Europa.
Her i Durban kan jeg fortelle om fattigdom og seksuelt misbruk som "push factors". Jentene jeg snakker med ser ingen andre muligheter for å skaffe seg et levebrød. Flere av dem kan ikke lese og skrive - noen kan ikke en gang skrive sitt eget navn. De ser sult som eneste alternativ. Ei av jentene sa: "I feel bad, but I have to do it".
Det er mulig det er en nytelse for de som kjøper, men for de som selger, er det ikke særlig lystbetont.
Så kvinnefrigjørende? Jeg er langt fra overbevist.
Subscribe to:
Posts (Atom)