Topp 3 i 2010

Fotball-VM er selvfølgelig en selvskreven del av 2010s høydepunkter. For en vibe! For et folkeliv! Det var stor stas å få besøk av brødrene mine, så de kunne se og ta del i litt av livet mitt her. Av fotball-ting, så var FIFA fan-fest på beachen og billett til kamp på den peneste stadionen opplevelser som knapt kan beskrives med ord. Særlig fan-festen. Og jeg har knapt hatt så ekstrem lykkefølelse og voldsom glede som da Ghana slo USA og gikk videre til kvartfinalene. Oi oi oi, jeg kjenner det i magen bare jeg tenker på det!

Ekstrem lykkefølelse var det også å sykle rundt i Beijing. Trange smug, store parker, kinesisk overalt, og fredlige og vennlige mennesker. Kinesisk massasje av føtter og nakke og rygg. Kinesisk te. En tid for rekreasjon for kropp og sjel. Togturen Beijing-Hong Kong må forresten også med på høydepunktlista. Åkre så langt øyet rakk i 24 timer! Ufattelig til matproduksjon - men det trengs vel med en slik ufattelig stor befolkning.

Det er allikevel ingen ting som kan slå opplevelsen av å se en av guttene hjemme hos familien sin, leke med søsknene sine og den breathtaking gleden som lyste fra hele ham. Det tok pusten fra meg, og jeg kan fortsatt gråte når jeg tenker på det. Det er nr 1 i 2010 for meg. Alt dette året har innebært av godt og vondt var verdt det for det øyeblikket av hjemkomst, tilhørighet og glede.

O jul med din glede og ranlige lyst

Etter en deilig julehelg med gode venner, var det litt hverdag igjen i dag, inkludert en tur på gata. Et par av guttene fortalte om hvordan jula har vært for dem. En gutt sa han var så trist og satt og gråt på et gatehjørne på juledagen (som er hoveddagen her), og ingen gav ham så mye som et drops. Men så tok han saken i egne hender, og rana to jenter. Det gav et godt økonomisk utbytte og han feira jul med glede etterpå.

En annen gutt rana noen rett foran nesa på politiet, men politimannen var så feit, sa han, at han visste at han lett ville kunne løpe fra ham. Og som tenkt, så gjort. Da politimannen tok seg til siden for å trekke pistolen, smatt gutten rundt et gatehjørne og forsvant. Også denne gutten var såre fornøyd og glad med julefeiringa.

Barnlige lyst, ranlige lyst - en gledelig jul kan være så mangt...

Julenatt

Jeg liker juleevangeliet. Og hvis du ikke tror på Gud eller Jesus eller sånt, så ikke skru av nå allikevel, fordi det er ikke bare som troende at jeg liker juleevangeliet men også som diskursanalyst.

At Gud blir født som en liten baby er en radikal historie - og går på tvers av alle dominerende fortellinger om makt og velde.

Det er elementer i fortellingen om Jesu fødsel som tyder på jordisk fattigdom. Han ble svøpt og lagt i en krybbe. Født blant dyr i en helt annen tid og virkelighet enn dagens vestlige verden, der vi knapt kan tenke oss en fødsel i så usterile forhold... Jammen var han heldig som overlevde! Igjen, historien er radikal og går på tvers av dominerende fortellinger og forestillinger om makt, velde, herlighet og storhet.

Det er mer. "Det var ikke plass til dem i herberget". Utstøtt, uønsket, uvelkommen. Møtt av en kald skulder. Ikke slik en skulle trodd at fortellingen om Gud som ble menneske og tok bolig i blant oss skulle fortelles.

Og som et lite barn ble Jesus en flyktning. Sårbar, svak, utsatt.

I år er det en annen flik av juleevangeliet som har tatt oppmerksomheten min: gjeterne som fikk høre at verdens frelser var født. Jeg hørte nylig at gjetere var en upopulær gruppe i samfunnet på den tida. De ble sett på som uærlige og upålitelige. De passet andres saueflokker for pengenes skyld, og var ikke menn en kunne stole på. Denne holdningen var institusjonalisert, og gjetere hadde ikke lov til å vitne i rettssaker.

Likevel er det en gruppe gjetere englene åpenbarte seg for, og det var disse gjeterne som ble vitner til den nyfødte baby Jesus.

Jeg lurer på hvem som er gjetere i dagens samfunn? Somaliske flyktninger, kanskje? Eller FrP-ere. Hvis jeg tenker etter hvem jeg personlig stoler minst på, tror jeg kanskje det er metro-politiet her i Durban. Og afrikanske presidenter som taper valg. Jeg vet at mange her i Durban vil nevne kriminelle, hjemløse gutter som gode representanter for grupper man ikke kan stole på. Typiske eksempler på grupper som generelt anses som ikke helt til å lite på er tabloid-journalister og bruktbilselgere. Sex-selgere. Sex-kjøpere. Utlendinger generelt. Muslimer. Svarte. Jøder. Kinesiske partitopper. Lista kunne fortsatt.

Så det er kanskje dem Gud ville valgt som vitner og som de første tilbedere hvis Jesus hadde blitt født i dag?

Tankevekkende er det i hvert fall at ingen religiøse ledere var med på julenattsmysteriet. Ingen betrodde, viktige, mektige menn.

Fortellingen om Jesu fødsel snur mange forestillinger om verdi og betydning på hodet. Spennende lesing for en diskursanalyst. Livgivende lesing for en troende.

God jul alle sammen! Og husk at du kan alltid komme og tilbe, uavhengig av hvilken posisjon eller hvilket stempel du har.

Lillejulaften

Det er nisseluer i alle TV-reklamer og julefilmer på alle kanaler, så det aner meg at det er jul snart. Men hadde jeg ikke hatt TV, hadde jeg nok ikke visst det. Det har aldri føltes så uvirkelig med jula. Jeg lukter solkrem og myggdrepemidler - ikke pepperkakedeig. Det nærmeste jeg har kommet baking er at jeg kjører bilen opp på fortauskanter og i parker hvis det er skygge der, så jeg kan ta en pustepause, fordi det er så varmt som i en stekeovn i bilen min og jeg nesten får pustebesvær.

Men i morra går det kanskje opp for meg, for jeg skal til ei venninne på julaftenmiddag. Juledagen er hoveddagen her, og jeg har fått mange invitasjoner til familier som vil ta meg under vingen sin. Takket være en tidlig julegave fra Cathrine da jeg var i Norge i oktober har jeg til og med en rød kjole å ha på meg! Så da kommer kanskje julestemninga også!

God jul alle sammen!

Peanøtter som penger

Jeg leste i morges om et sjukehus i Zimbabwe som tar imot peanøtter, høner og andre gårdsprodukter som betaling for behandling. Det var skikkelig oppmuntrende å lese om oppfinnsomhet og praktisk sans midt i vanskelige omstendigheter!

Her er noen pasienter og deres "valuta": mais, peanøtter, geiter, høner, osv:

Dere husker kanskje den vanvittige inflasjonen for en stund siden? Som nådde noe så vanvittig som 500 milliarder prosent i 2008, og gjorde at selv trillioner-sedler var ubrukelige (trillionersedler høres ut som onkel Skrue, men dette er altså fakta fra den virkelige verden!).

Men mennesker er omstillingsdyktige og sterke og takler det utrolige. Slik som i Zimbabwe, der man begynte å kjøpe og selge med byttevarer i stedet for penger. Mens mange offentlige tjenester kollapset fordi det ikke var noen lønninger, fortsatte dette sjukehuset driften fordi de gav de ansatte høner, peanøtter og andre varer som pasientene betalte med.

Ute på landsbygdene er det fortsatt vanskelig å få tak i penger, og dette sjukehuset har altså fortsatt praksisen med å ta imot varer i bytte mot å se en lege eller motta behandling. Her er en oversikt over "valutakursen" - og heldigvis koster det ikke mer enn 1 dollar (eller en halv bøtte solsikkefrø) å se legen, noe som er mye mer overkommelig enn 4 dollar i papirpenger slik det er ved en del andre sjukehus:

Det minner meg om noe en klassekamerat fra Malawi ofte argumenterte for: at livet på landsbygda kan være hardt, men likevel mer levelig enn å være fattig i en by (i hans eksempler som regel Malawi vs. Durban). Man kan ikke komme på Spar eller Rema 1000 med en sekk løk og håpe på å få kjøpe en pose med sukker. Men på landsbygda er det fullt mulig, og til og med vanlig, i følge hans erfaringer. Bor du i en blokk i en by er det vanskelig å produsere noe av maten du trenger, men på landsbygda kan man ha små åkerlapper med mais, spinat og poteter, og leve lenge på det. Jeg har sett det på hjembesøk her i områdene rundt Durban også. Det gror og vokser gode, mettende og næringsrike produkter i alle kriker og kroker.

Sunt er det også! Ved dette sjukehuset i Zimbabwe lager de peanøttsmør som serveres til frokost. Stappfullt av næring og energi!

Her er det som brukte å være sjukehus-kapellet, men som nå er lagerrom for peanøtter og andre gårdsprodukter mottatt som betaling:

Les artikkelen i New York Times for mer. Alle bilder er tatt av Robin Hammond for The New York Times.

Mindre god jul på politistasjonen...

Typisk søndag i dag - inkludert en tur på politistasjonen igjen. En av gutta boys ble arrestert for å drikke i offentligheten kl 10 om formiddagen. Litt tidlig på dagen å begynne drikkinga, kanskje. Eller litt sent nachspiel. Jeg er neimen ikke sikker på hva som var tilfellet. Dette er et annen sikkert tegn på at jula er i gang (i tillegg til beach-liv og masser av frukt): overdrevent alkoholinntak til alle døgnets tider. Vi måtte lete en stund før vi fant ham, og det var side opp og side ned med "drinking in public" i politiets register.

Løslatelsesprosedyrene tar sin tid, så jeg satt en god stund i resepsjonsområdet og venta. Og det er ikke lagt opp til anonymitet eller taushetsplikt - jeg hørte alt som ble rapportert inn mens jeg var der. Det var småstjeling (f.eks. mobiltelefon) og storstjeling (f.eks. bil). Med kniv og med pistol. Ikke spesielt hyggelig eller julete, med dessverre en typisk del av jula. En del av guttene jeg jobber med elsker jula - og hvis du spør dem hvorfor så har det ikke noe med ribbe eller juletre å gjøre, men fordi det er så god tid for dem økonomisk. Desember er den beste måneden for å robbe, har jeg fått vite.

Jeg håper inderlig at de som har begynt med ikke-kriminelle og ikke-voldelige måter å skaffe penger på ikke forlater den smale sti til fordel for de mye mer lett-tjente pengene de kan få gjennom ran i disse juletider. Så jeg blir så glad at jeg nesten griner for hver enkelt som vil hjem til jul.

God fruktjul på stranda

Jula er i gang! Det var nytt for meg også, men denne uka har jeg lært at jula startet torsdag 16. desember. I hvert fall blant svarte sørafrikanere.

16. desember er egentlig en offentlig høytidsdag kalt Forsoningsdagen - et flott eksempel på Sør-Afrikas vidunderlige evne til å tilgi og feire. Under apartheid var det en offentlig høytidsdag som feira boernes seier over zuluene. Etter apartheid ble den omdøpt til Forsoningsdagen.

Og dagen feires stort blant den svarte befolkningen i Durban. Ungdommene på gata har snakka om 16. desember i lang tid og gleda seg til å dra på stranda. I jula skal man nemlig være på stranda, og da må man selvfølgelig være der på julas første dag!

Stranda var stappa av folk - til tross for regn. De med mer erfaring i julefeiring på stranda i Durban var ikke særlig imponerte, og jeg hørte stadig om hvordan det pleier å være: så kjåka fullt at man ikke kan gå fra et sted til et annet. Og det var ikke akkurat noen VM-finale. Men med tanke på at det regna absolutt hele dagen var jeg kjempeimponert over folkestimen. Hadde ikke trodd det var så mange som var like dum og ivrig som meg og absolutt skulle til stranda på en regnværsdag.

Så jeg håper det blir noen tørrere dager framover. Beach-jul er liksom ikke det samme når den er regnfull.

Det er vel ingen stor overraskelse å si at jeg ikke har så veldig julestemning. Ingen snø, ingen kulde, ingen knitring i snøen under skoen, ingen knitring i vedovnen, ingen gløgg og ingen pepperkaker. Da jeg dro på butikken i dag spurte jeg meg selv hva jeg kunne kjøpe som kunne gi meg litt julestemning, og planen var å kjøpe ingefærkjeks eller ingefærkuler, som kan minne om pepperkaker eller julekuler. Men når jeg kom i butikken skifta jeg mening - vannmelonen var så utrolig mye mer fristende. Og jeg snakker ikke om runde og fine, EU-godkjente vannmeloner, men kjempestore og lange og litt klumpete og ute av form - men nam! så saftige og gode!

Det er fantastisk mye deilig frukt her for tida. Her om dagen var jeg på hjembesøk hos en bestefar, som fikk en guttunge til å klatre opp i treet i hagen og plukke ned noen modne mangoer som han serverte oss. Mmmmmmhhhh! Ferskere og bedre kan det ikke bli! Jeg får stadig servert deilig frukt fra hagen når jeg er ute på hjembesøk - mango og papaya og alskens godt.

Dessuten har jeg fått en ny yndlingsfrukt! Den forrige, som nå er på en god andreplass, var mango. Den nye er litchi. Nam nam nam. Jeg får vann i munnen bare jeg tenker på den saftige, akkurat passe søte og friske frukta. Jeg fråtser i nyplukka litchi så og si hver dag.

Det er deilig med jul i Durban!

Menneskeliv!

Det føles ut som om det er lenge siden jeg har skrevet... Når jeg sjekker datoen, ser jeg at det ikke er tilfellet, men det har skjedd så mye at jeg kunne ha skrevet en fem-seks småhistorier allerede. De fleste er riktignok litt for triste, skumle eller irriterende til at de egner seg for bloggen, men jeg har to gladnyheter som jeg ikke kan tie stille om:

Myndighetene her i Sør-Afrika har fått i havn en ny avtale om ARV-medisiner (som er AIDS-medisiner) og det til HALV PRIS i forhold til tidligere avtale! Jeg hoppa i sofaen da jeg så på nyhetene og hørte helseministeren si at det betyr at regjeringa nå kan skaffe livreddende medisiner til dobbelt så mange som nå! Det er så fantastisk at jeg nesten blir ordløs.

Det dør ca 1000 mennesker hver eneste dag av AIDS her i landet, og det er helt hårreisende med tanke på at det egentlig er kontrollerbart og at det burde dø null mennesker av AIDS per dag hvis bare alle som trenger det kan få medisinene som trengs.

Fantastico!

Den andre gladnyheten er at malaria er på kraftig tilbakegang, og at malariadødsfall kan være historie allerede i 2015. Det er jo også så fantastisk at det nesten ikke er til å tro. Myggnetting med insektsmidler er en liten tue som kan velte stort lass!

Malarianyheten er kanskje størst, sånn i forhold til antall menneskeliv, men jeg må innrømme at det er ARV-nyheten som gjør meg mest hoppende glad. Rett og slett fordi de angår meg og mine mest. Noen av de litt for triste historiene jeg refererte til i første linje handler nemlig om folk som har dødd i det siste. Og det er ikke av malaria, for det finnes ikke i Durban. Det er utrolig vondt å se håpet svinne hen, og så, litt etterpå, livet. Mer om det senere, kanskje.

Akkurat nå: hoppende glad for nytt håp og mye mer liv for millioner av mennesker!

PS: Se WHO for mer om framgangen i kampen mot malariadødsfall.