I etterkant av tuberkulosedagen på lørdag har jeg tenkt på mennesker jeg kjenner som er berørt av tuberkulose. Ei jente som hadde tuberkulose på hjernen. En gutt som prøvde å overholde det strenge regimet med å ta tabletter hver dag i seks måneder – men som sprakk og rømte tilbake til gata, og som kanskje utvikla resistens og som jeg ikke har hørt fra på kjempelenge og ikke vet om lever ennå. Og morfar.
Morfar hadde mista en bror av tuberkulose. Da han var liten bar han vann og ved. Han forstod hva jeg opplevde i Sør-Afrika på en annen måte enn noen andre i Norge. Født for nesten hundre år siden hadde han selv opplevd fattigdom på kroppen.
Det er lett å blande fattigdom og moral (inkludert fattigdomssymptomer som tuberkulose og andre sykdommer) – å skylde på latskap og udugelighet. Det er ubehagelig for oss som lever i et overflodssamfunn å forholde seg til urettferdighet. Behageligere å tro at vi fortjener å ha det godt, i motsetning til noen andre. Men har du opplevd noe på kroppen selv, da vet du bedre.
No comments:
Post a Comment