Første doktorgrad i landet

I går kveld var jeg på en festmiddag for å feire den første doktorgraden i sosialt arbeid i Etiopias historie!

En avdeling for sosialt arbeid startet for fem år siden ved universitetet i Addis Ababa, og de har hatt flere masterstudenter siden da - og i går altså den første studenten som oppnådde doktorgrad.

Jeg menger meg som sagt med professorer her, og ble derfor invitert til denne spesielle feiringa. Det var veldig gøy - masse glede og stolthet, taler, mat og drikke.

20 arsjubileum

Jeg har nettopp skrevet en lang post som ble borte fordi internett er sa darlig her... Men jeg skal prove a skrive litt igjen... I ar er det 20 ar siden konvensjonen for barns rettigheter ble vedtatt i FN, og jeg er med pa noe av markeringen her i Addis Ababa. Jeg er her pa en konferanse som heter "Children's Rights at a Cross-roads. A Global Conference on Research and Children's Rights" som arrangeres av UNICEF, Childwatch og AFRC. Det er spennende, fordi det er mye debatt rundt veien videre, og overraskende vilje blant noen til a se (selv-)kritisk pa hva som gjores na - og det er oppmuntrende. Punkt nr 1, hvis noe skal vaere meningsfylt, ma vaere viljen til a vaere aerlig, og punkt nr 2 mot til a innromme feil og svakheter og a peke pa en annen vei videre.

Det er oppmuntrende a oppleve et driv for endring og engasjement for barns ve og vel.

Det er dessuten litt av en opplevelse for meg a vaere her - blant alle ekspertene. Jeg menger meg med professorer som jeg bare har lest artikler av tidligere, og det er goy :-) Mange spor meg hva doktoravhandlinga mi er om, og jeg ma forklare at jeg har langt igjen enna - jeg har nettopp skrevet siste eksamen i bachelorgraden min... Sa jeg er jammen priviligert som kan vaere her.

Men jeg var ikke sa veldig hoy i hatten da jeg hadde en presentasjon i dag. Folte meg som en liten mus i forhold til alle ekspertene, og lurte pa om jeg turde a si noe til dem... Men det gikk bra, og jeg har faktisk fatt flere svaert positive tilbakemeldinger. Mine to temaer var metodologier og etiske standarder i forskning med barn, sa det var forholdsvis heavy, men jeg bygde det rundt egne erfaringer og var ganske modig i mine ytringer. Jeg framholdt kritiske og frigjorende teorier som avgjorende for god forskning med barn, og at malet med forskning ma vaere forandring til det bedre og at man derfor ikke kan vaere sakalt noytral og distansert som forsker, men ma involvere seg menneskelig.

Men na er det over midnatt og jeg ma legge meg. Ma opp tidlig hvis jeg vil ha varmtvann til dusjen i morra tidlig...

Mer folger om ikke sa lenge :-)

Ankomst Addis Ababa

I dag tidlig ankom jeg Addis Ababa i Etiopia. Har vaert og besokt Ingunn i Nairobi forst, og jeg skal fortelle derfra senere. Har mange bilder, blant annet, men internett er for tregt til a laste det opp na.

Dro fra Nairobi klokka 3 om natta, sa jeg var groggen da vi landa, og jeg stupte mer eller mindre rett til sengs nar jeg kom til hotellet. Har sittet litt pa balkongen, men det er det eneste av Addis jeg har opplevd sa langt. Det er fotballbane under rommet mitt, og gutter har spilt fotball hele dagen. Ellers er det noen fine fjell i bakgrunnen, behagelig og kjolig temperatur - kort og godt, Addis virker som en kjempefin by.

Mer kommer snart!

Uten personnummer = uten eksistens = nesten uten muligheter

En av mange ting som har skjedd i det siste er at en venn av meg nå offisielt eksisterer! Det er kanskje ikke til a tro for norske lesere, men her i landet kryr det av folk uten personnummer - og dermed uten offisiell eksistens.

A ikke ha personnummer betyr at det ikke er mulig å få formell jobb, studere, åpne bankkonto, få visse medisiner (f.eks. ARVs som man må ha for ikke a dø av AIDS), få førerkort, kjøpe tomt eller hus, og mye mer - kort sagt alt det vanlige vi gjør som ikke-lutfattige innbyggere og som gjør det mulig for oss å ha en viss levestandard.

Så å få personnummer er som å få et nytt liv. Et hav av muligheter åpner seg. Alt du drømmer om er nå teknisk mulig - og det gir en enorm motivasjon til innsats for et bedre liv. Plutselig blir det et poeng å lære å lese bra nok til å kunne ta teoriprova, slik at du får lappen, for eksempel. Og det gir mening å skifte ut dag-til-dag og hånd-til-munn-mentaliteten, fordi et annerledes liv faktisk er mulig. Det går an å få seg et hjem. Det går an å få seg en jobb.

Og det er ikke enkelt å få personnummer når du har vaert hjemløs siden du var 5 år. Skuffelsene har vært mange de siste to årene, for hindringene har syntes uoverkommelige, men NA! Nå har det vanskelige skjedd.

Så nå er livet nytt! En gavepakke i form av et personnummer.

Personnummer = eksistens = mange muligheter = HURRA!

Bachelor og bachelorette

Det er ca 100 år siden forrige bloggoppdatering... Beklager, igjen... Det er hektisk med ferie, nemlig :-)

Forrige fredag skrev jeg min siste eksamen - og nå er jeg ferdig med graden! Hurra! Så nå er jeg bachelor og bachelorette - dvs med grad og singel. Graden inkluderer en honours, så med tulleoversettelse blir det 'ungkarskvinne med ære' - og det passer jo godt :-)

Så nå har jeg fri fra innleveringsfrister for en stund, og disponerer tida fritt, og det er deilig! Sommeren har kommet for fullt også. Foreløpig synes jeg det er litt for varmt til å klare å nyte det, men jeg omstiller meg forhåpentligvis snart, slik at jeg kan nyte ferien med noen dager på stranda. Livet er godt!

Uten et hjem = kriminell?

Bare et lite pip igjen. Det har vært mye bråk med politiet og folk fra gata i det siste, og jeg undrer meg på hvor dette vil ende.

Jeg og min studentkollega Sthe skulle treffe noen av jentene på onsdag, men kunne ikke finne dem, og fikk høre at de var tatt av politiet tidligere på morgenen. Vi dro til politistasjonen og fikk beskjed om at de "kjørte rundt omkring i byen med dem". Det virker helt meningsløst, og jeg skjønner ikke annet enn at det må falle innunder definisjonen av tortur. De blir kjørt rundt i mange timer, uten vann eller tilgang på toalett, og det blir ikke oppgitt noen annen grunn for det enn for å plage dem. Vi fikk beskjed om at de ville komme til politistasjonen snart (sannsynligvis fordi politifolkene skulle ha matpause), og ganske riktig, snart kom en politilastebil. Anslagsvis 30 gutter og menn var stuva inn i den, men ingen av jentene "våre". Politifolkene sa at det kom en bil til, og at de sannsynligvis var der. Vi bad om vann pa vegne av de arresterte, og de fikk etter hvert slippe ut av lastebilen og sitte på gresset, og de fikk vann.

En stund senere kom en lukka pickup, altså en bil med et temmelig lite lasterom - men jeg kunne knapt tro det jeg så, når folk trilla ut i noe som virka som en endeløs rekke. Det må ha vaert minst 20 folk stappa inni den bilen. 2 av jentene våre var også der, og de fatta nok håp når de så oss...

Vi ønska å få dem løslatt, slik vi opplevde for noen uker siden. Det har jeg kanskje ikke fortalt om, forresten. Vel, det er en lang historie, men for noen uker siden var en av jentene arrestert og etter å ha besøkt opptil flere politistasjoner i byen fant vi henne til slutt og hun og to andre jenter under 18 ble løslatt. Politiet/retten visste rett og slett ikke hva de skulle gjøre med dem, og ble letta da vi dukka opp og ønska dem.

Vi håpa på en liknende reaksjon denne gangen også, men den gang ei. Noen av politimennene ble rett og slett ganske truende, og sa morskt at vi ville bli arrestert og få trøbbel hvis de fant noen av dem på gata i morra. Selvfølgelig vil de finne dem på gata i morra - enten de løslater dem fredlig nå eller dumper dem et sted i kveld/natt, så det hele var nonsense.

Jeg skrev under på en løslatelseerklæring, til tross for truslene deres. For det første trodde jeg ikke noe særlig på dem og for det andre tenkte jeg at de må bare prøve seg - jeg skal nok vise dem. Litt internasjonal oppmerksomhet på behandlingen av hjemløse ungdommer i forkant av fotball-VM er jo ingen dårlig ide. Så de vil nok fort angre seg hvis de prøver seg på noe mot meg.

Det gikk heldigvis bra, da. Alle 50 ble løslatt litt senere på dagen, og jeg har ikke blitt arrestert.

Men det er virkelig et problem nå. De blir arrestert i henhold til løsgjengerloven, så politiet har sitt på det tørre. MEN hjemløshet er først og fremst et sosialt problem, og ikke et sikkerhetsproblem. Tilnærmingen fra regjeringen er malplassert og hensiktsløs. Byen blir ikke tryggere, og de hjemløse barna, ungdommene og voksne får det ikke bedre.

My first publication!

Min første akademiske publikasjon er utgitt! Jeg er så kry at jeg knapt kan stå på ett bein ;-)

Her er forsida av boka "Critical Edge Issues in Social Work and Social Policy. Comparative Research Perspectives":

Og her er innholdslista. Sjekk ut forfatterne av kapittel 6:
(Check out the authors of chapter 6!)

Ok, det vises ikke så godt, la meg prøve med et nærbilde:


(for my colleagues in South Africa, and others with knowledge on anti-oppressive practice, check out the author of chapter 3 as well!)

Her er begynnelsen av kapittelet vårt, "Critical Action Research: Transferring Lessons from the Streets of New Delhi to the Streets of Durban":


Så nå er det bare å keep it up! May it be the first of many, many more to come!

Gud griper inn

Det har lenge ant meg at jeg har overnaturlig beskyttelse. Det er ikke normalt å være helskinna - med tanke på hvor lenge jeg har vært her og hvor mye jeg beveger meg i `mindre trygge` områder. Jeg tror egentlig ikke på flaks, men jeg har ikke vært sikker på hva jeg skal tro når det gjelder velsignet beskyttelse heller. For hva med dem som blir drept? Så jeg har prøvd å la være å tenke på det - holdt ærbodig avstand i frykt og beven. Men nå har jeg hørt noe som gjør meg enda mer skjelven.

Som jeg skrev i forrige bloggpost har det vært få oppdateringer i det siste, og det har skjedd mye på både godt og vondt. Jeg vet ikke riktig om dette faller innunder 'godt' eller 'vondt'. Muligens litt av begge deler. Det er definitivt godt, men det er litt vondt også...

For noen dager siden, fortalte en av guttene fra gata om hva som skjedde første gang han så meg:

Han så denne hvite jenta - og bestemte seg umiddelbart for å robbe meg. Når han fortalte meg dette, spesifiserte han hvor han hadde bush-kniven sin, og han la en vanntett plan. De har sitt eget kodespråk innad i gjengen, slik at han kunne kommunisere med de andre guttene, hvis det ble nødvendig.

Da kjenner han et hardt grep i nakken. En usynlig hand holder ham fast. Han prøver å riste seg løs, men han blir holdt tilbake og klarer ikke røre seg.

Han så det som et tegn eller befaling fra oven, og bestemte seg for aldri mer prøve å robbe meg, men i stedet bli med i arbeidet vi gjør.

Jeg blir helt skjelven når jeg tenker på det. Ikke fordi det var så nære på (for det vet jeg jo egentlig fra før av), men fordi det er en så sterk åndelig men fysisk inngripen. Og konsekvensene... for min livskvalitet og mitt liv - men også for hans. Kjære Gud... Keep up the good work. Må vi fortsatt ha din nåde og velsignelse i våre liv... Ta ikke din hånd vekk fra meg!